Kategori: Blogg

[Smakebit på søndag – Ru]

11

Han overlevde. Himmelen kuttet over lenken hans, reddet ham og frigjorde ham der andre ble kvalt til døde og lå og tørket inn i en container uten å ha fått muligheten til å se alle himmelens blå nyanser. Derfor ser han det som sin oppgave å registrere blånyansene hver dag. For de dødes skyld, sammen med dem.

Språket i denne lille romanen om en vietnamesisk flyktning som kommer til Canada, er veldig poetisk og dyptfølende. Kim Thúys historie føles så uendelig mye større enn de knappe 150 sidene. Dere kan lese en flott bokomtale om Ru i bloggen Julies bokbabbel.

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[Et knippe Key West-bilder]

0

Her følger noen tilfeldige bilder jeg har tatt i løpet av de siste to ukene, men ikke lagt ut ennå fordi de liksom ikke passet inn i noen av innleggene. Så jeg lagde et innlegg for tilfeldige bilder. Voilà!

Stien på veien til badestranden i Fort Zachary Taylor Historic State Park.

♥

♥

CoffeeMill Dance Studio har to maskoter: Denne oransjestripete pusen som liker kos og en yngre, sort pus som ikke er interessert i kos, men liker å leke med halen sin.

Denne kafeen var fantastisk. Jeg fant tilfeldigvis den på Street View i Google Maps da jeg prøvde å finne ut hvor Flaming Maggie’s, en bokhandel med skeiv litteratur, ligger. Det viste seg at Flaming Maggie’s og Borders nylig var blitt lagt ned, så de 26,000 innbyggerne i Key West har nå én bokhandel på deling. Stakkars folk.

Kafeen, ja! Alt på menyen er for det meste vegetarisk, alt kan gjøres vegan, glutenfritt eller ikke-vegetarisk. Her serveres maten slik mat skal være, uten noe tilsatt kunstig tulleingredienser. Hit kommer jeg gjerne flere ganger mens jeg er på Key West!

Søt liten vofse som tumlet rundt etter eieren sin på kafeen.  Jeg kom i snakk med eierens kompis, som syntes det var veldig spennende at jeg kom fra Norge, så jeg ble spurt om hvordan jobbmarkedet var, om landet er rikt, om vi har hjemløse mennesker og så videre. Etterpå fikk jeg en kokosnøtt, full av velsmakende kokosvann og mykt kokoskjøtt.

Fredag var jeg på min første bikram yoga-klasse. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve denne yogaformen, og stedet ligger tilfeldigvis like ved bussholdeplassen der jeg går av når jeg skal til CoffeeMill for å danse. For de uinnvidde: Bikram yoga utføres i et rom som holder førti plussgrader. En eller annen jeg kjenner kaller det «å svette ut sjela». Da læreren fikk vite at det var min aller første time i bikram yoga, ga hun meg ett mål for dagen: «Stay in the room.» Det sier vel seg selv at denne formen for yoga ikke er for svake sjeler. Jeg endte opp med å riktig storkose meg! Jeg har alltid slitt litt med balanse-stillingene, men i dagens klasse stod jeg fjellstøtt. Jeg merket også at vondten fra strekkskaden som har plaget meg i et halvt år, gradvis ble mindre tilstedeværende. Mentalt var jeg veldig fokusert og til stede. Når jeg kommer tilbake til Norge, skal jeg begynne med bikram yoga på fast basis!

Bildet over er fra yoga-stedet. Du må punge ut med fem dollar om du klager under timen ♥

[Reiseinspirasjon]

3

Congratulations!
Today is your day!
You’re off to great places!
You’re off and away!
You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself
any direction you choose.
You’re on your own.
And you know what you know.
And YOU are the one who’ll decide where to go.

Dr. Seuss ♥
(Utdraget er fra Oh! The Places You’ll Go!)

[På besøk hos Hemingway]

2

Torsdag var det duket for en visitt hos Hemingways hus i Whitehead Street. Til å begynne med syntes jeg inngangsprisen var nokså stiv (sammenlignet med hva jeg har blitt bortskjemt med hittil), men det var verdt hver cent. Huset var veldig nydelig, det var mye interessant å se og lese om, og det var katter overalt ♥ Lurer på hvor mye jeg må punge ut med for å kunne bo i dette huset?

Jeg fikk utdelt et guide-«manus» da jeg kom, så jeg kunne bare tusle bedagelig rundt i mitt eget tempo og lese om de forskjellige rommene og beundre interiøret eller ting som var utstilt. Denne flotte lysekronen hang i spisestuen og er laget av håndblåst glass fra Murano utenfor Venezia.

Donald-tegneserie med gjesteopptreden av Hemingway.

Denne pusen lå og sov i den store sengen på hovedsoverommet. Nåååh ♥

Senggegavlen var opprinnelig en port fra et spansk kloster. Som sagt, her kan jeg godt tenke meg å bo.

Jeg tror ikke folk fulgte så nøye med på det guidene sa, kattene stjal liksom all oppmerksomheten.

Hemingway-portretter fra forskjellige aldre. I forgrunnen som femåring og øverst som den skjeggete forfatteren vi kjenner ham som.

Interiøret på barnepikens bad. Legg merke til de artige gulvflisene!

H.C. Andersen var en del av Hemingways boksamling. Jeg tror vi trygt kan si at han hadde god smak i litteratur.

Fra skrivestudioet. Hemingway likte best å skrive om morgen, og før i tiden var det en «catwalk» som gikk fra verandaen utenfor soverommet over til annen etasje på lagerhuset i bakgården. På den måten kunne han gå rett fra senga til skrivebordet uten å møte andre mennesker på veien. Veldig praktisk hvis man er morgengretten av seg.

Svømmebassenget i hagen var det første på Key West, og det er fortsatt det største bassenget her. Kona hans, Pauline, fikk ansvaret for å bygge bassenget da Hemingway måtte reise vekk for å være krigskorrespondent. Utgiftene ble høyere enn forventet, og da Hemingway kom hjem og fikk vite at det kostet ham $20.000 å bygge bassenget, plukket han opp en cent fra lommeboka og sa spøkefullt: «Pauline, you’ve spent all but my last penny, so you might as well have that!» Denne centen ligger nedmurt ved bassenget i dag.

Den berømte kattefontenen som Hemingway fikk bygget til kattene sine. Den store krukken var en olivenkrukke fra Spania, mens cisternen der vannet samles opp i, kom fra Sloppy Joe’s Bar, der den tidligere tjenestegjorde som urinal. Pauline dekorerte urinalet med fliser for å skjule det.

[Robert did it!]

2

Det var en mørk dag som varslet om kommende storm da jeg etter ballettklassen gikk langs South Roosevelt Boulevard mot Fort East Martello, et fort som ble bygget under den amerikanske borgerkrigen, og der tusenvis av soldater omkom av gulfeber. I fortet skulle jeg møte Robert, den hjemsøkte dukken. Robert ble gitt til guttungen Robert Eugene av Otto-familiens tjenestepike, en kvinne som hadde ry på seg for å være bevandret innen voodooens verden. Hver gang det skjedde rare ting i huset, sa Eugene: «Robert did it!» Foreldrene hørte ofte at Eugene snakket med Robert, og iblant kunne de høre en annen stemme svare sønnen. Noen ganger kunne de oppdage Robert gyngende i en gyngestol eller høre ham le, og naboene hevdet at de så Robert flytte seg fra vindu til vindu i huset når familien var bortreist. Da Eugene døde i 1974, ble Robert satt opp på loftet og glemt inntil en annen familie kjøpte huset. Datteren i familien «adopterte» dukken, og etter hvert opplevde denne familien også mystiske, uforklarlige ting som Robert alltid fikk skylden for. Til slutt endte han opp på utstilling i Fort East Martello Museum. Her er det blitt rapportert om mystiske hendelser og folk har sett Robert bevege seg. Folk som prøver å fotografere Robert uten å spørre ham om lov, opplevde at kameraet sluttet å fungere.

Spennende historie? Jeg kom meg til East Martello Museum etter å ha tråkket i tre kilometer (snille Penny fra CoffeeMill insisterte på å kjøre meg halvveis til fortet!). Jeg spurte damen i resepsjonen om det bare var å spørre Robert om å få ta et bilde. Det føltes litt underlig å skulle snakke til en dukke, tross alt er det mangfoldige år siden jeg sluttet å holde teselskap for alle dukkene og kosedyrene. Så fant jeg frem kameraet for å gjøre meg klar. Men. Kameraet virket ikke. Jeg tok det med en klype salt og regnet med at det hadde en logisk forklaring. Heldigvis fungerte mobilkameraet.

Som dere kan se, gikk Robert med på å la seg forevige av meg etter at jeg mumlet frem en forespørsel om å få fotografere ham. Jeg var egentlig  litt skeptisk: «Det er jo bare en dukke!» Men det var nok tryggest å ikke ta noen sjanse. Tross alt er filmene om den morderiske dukken Chucky basert på Roberts liv.

Deretter spaserte jeg rundt i museet og s[ p[ artige kunstverker og l’rte om hvordan Key West ble til.

(Artig opplysning: Mens jeg satt og skrev dette, forsvant plutselig å, æ og ø og alle de normale tegnene på høyre side av tastaturet helt uten at jeg har trykket på noe som helst. Jeez. Resten av innlegget fra dette er skrevet i og kopiert Notisblokk. Robert did it. Probably.)

Denne kjempekaninen var en del av utstillingen «The Folk Art» av Stanley Papio i selve Martello-tårnet. Mye kult å se på her!

Utsikt fra toppen av tårnet. For å komme opp dit, måtte jeg gå i en trang og småskummel spiraltrapp. Og ned igjen etterpå.

Når man ser hvor grønt og fredelig det er her, er det vanskelig å tro at for bare et par århundrer siden var stedet fullt av soldater, sykdom og død.

Alt i alt et veldig begivenhets- og lærerikt besøk! Hvis du noen gang skal innom Key West, bør du ta turen til East Martello Museum og hilse på Robert.

Kameraet? Etter et søk på Google viste det seg at det var objektivringen som av en eller annen grunn stod i feil stilling. Det var sikkert Robert som gjorde det.

[Dans, bilder og livet ellers]

4

I dag var jeg hos CoffeeMill Dance Studio for første gang! Skolen er kåret til den beste danseskolen i Florida. Jeg skal skrive et eget innlegg om stedet senere.

En annen ting jeg også gjorde for første gang i dag, var å ta bussen inn til sentrum. Hittil har jeg blitt bortskjemt med å bli kjørt hit og dit av Lori, men fremover ønsker jeg å være mer selvstendig og Tante Reisende Mac og hele pakken. Når det gjelder kollektivtrafikken her, så kan vi trygt si at det er mange grunner til at folk velger bil. For det første er det få linjer. For det andre går bussene på hver linje omtrent en gang hver halvannen time. For det tredje tar de en lang rundtur i nabolaget før de kommer dit du har tenkt deg. For det fjerde er de kronisk forsinket, gjerne nærmere en halv time enn fem minutter. For det n’te… Her har Key West Transit mye å lære av Ruter.

Jeg kom meg omsider frem til Truman/White, som ligger i nærheten av CoffeeMill. Så var det å finne veien dit, en enkel sak, trodde jeg. På kartutsnittet under ser dere hvordan det gikk. Stjernen er der jeg gikk av bussen, A-pilen er der CoffeeMill ligger, den røde streken viser hvor jeg gikk før jeg kom til målet:

Jeg fant omsider frem og fikk kjøpt klippekort på 10 klasser. Jazz-klassen jeg var med på, viste seg å være veldig artig! Spesielt på slutten da vi gjorde en Fosse-inspirert koreografi. Læreren sa at jeg var en «beautiful dancer», og det samme sa Kyla, en av solistene i Key West Contemporary Dance Company. Veldig stas å få høre slikt! Jeg fikk også hilse på Penny, eieren av danseskolen. Før jeg kom til Key West hadde jeg litt kontakt med Kyla og Penny på e-post, så det var ekstra artig å endelig møte dem!

Etter dansetimen følte jeg at det kunne vært forfriskende med en dukkert i havet. Dermed la jeg i vei mot havet. Det gikk litt bedre enn da jeg skulle finne frem til danseskolen, men jeg tror jeg ikke skal satse på noen karriere som orienteringsløper. Igjen, A-pilen er skolen, stjernen er målet og den røde streken veien jeg gikk:

Det ble ikke noen forfriskende dukkert i havet (det blåste og vannet var kaldt), men jeg lå iallfall en stund i sola, spiste lunsj og leste til jeg ble lei av å få finkornet sand blåst i trynet av vinden. Jeg tok en kjapp dusj og skiftet til hverdagstøy før jeg begynte å spasere mot sentrum, litt i sikk-sakk for å holde meg i skyggen og for å se flest mulig av de søte trehusene mens jeg dagdrømte om å kjøpe et hus her på Key West selv.

 

Denne t-skjorten vil sikkert ta seg bra ut på tanteungene. Helt klart.

Det dere ser på bildet over, er bare toppen av (yoghurt)isberget. Oppi var det yoghurtiskrem med følgende smak: jordbær, peanøttsmør, sveitsisk sjokolade og «Cookies’n’cream». Pluss Oreo-strøssel, jordbær, vaniljekjeks og Kit Kat. Veldig sunt.

Som jeg sa; veldig sunt!

På tilbakeveien hjemover stoppet jeg i en matbutikk for å handle ordentlig mat. Hittil har jeg bare spist det jeg har fått av andre eller på kafé/restaurant, men jeg kan ikke fortsette å spise ferdigmat i det uendelige. Kjøpte inn en del, så jeg tror jeg skal ha nok til frokost, lunsj og middag i en ukes tid. Så stod jeg og ventet på bussen i litt over en time. Bussturen tilbake ble heldigvis kort, ikke fordi selve ruten var annerledes, men fordi jeg fikk meg et par nye venner. En veldig entusiastisk dame som pratet med alle på bussen og bare «OH MY GOD!»  da jeg sa at jeg var fra Norge, mannen hennes og fyren ved meg, som har oldeforeldre fra Oslo. Dette er det fine med Key West/USA; så mange vennlige folk. Hver morgen sier fremmede «Morning» til meg på gata, forbipasserende vinker og smiler til meg, selv om vi aldri har møttes før. Sånt vil jeg ha mer av i Norge!

Dette ble middagen min: Jambalayaris og grillet grønnsaker med hvitløkssmør og tofu. Nam.

[Trening på «ferie»]

2

Det har alltid vært utfordrende for meg å vedlikeholde treningsflyten min i perioder når jeg er utenlands og langt borte fra min kjære SATS. Nå skal jeg, som kjent, tilbringe fire måneder og ni dager i et land der de har «kjøreavstand» istedenfor «gangavstand» og gjerne friterer alt. Med et så langt SATS-fravær blir det desto viktigere for meg å passe på at jeg fortsetter å opprettholde et visst nivå på treningen min, i tillegg til å danse. For meg er dans alene ikke nok trening, jeg trenger styrketrening som supplement for å bli en sterkere danser.

Jeg har allerede skaffet meg joggesko med mål om å forbedre kondisen min (til vanlig jogger jeg bare ti minutter for å varme opp før trening), og jeg har laget et lite, men relativt effektivt treningsprogram som dekker de viktigste musklene. I sekken har jeg dessuten med meg gummibånd som er veldig nyttig til styrketrening. Og kostholdet mitt består fremdeles av en del fiber, frukt og grønnsaker; sunne og mettende måltider, som jeg spiser til jeg føler meg litt mett, ikke stappmett, pluss nøttemiks mellom måltidene. Søte fristelser sparer jeg til helgene.

Målet mitt er altså å holde formen ved like, eller i det minste ikke forfalle helt og ende opp med å rulle ned fra flyet i beste Barbapappa-stil når jeg returnerer til Norge. En god motivasjon for å holde dette målet er olabuksene jeg har i bagasjen; et gammelt par fra H&M, et par nye Levi’s og en shorts. Felles for disse er at de er akkurat passe. Akkurat. Motivasjonen min er at jeg gjennom hele USA-oppholdet skal være i stand til å få disse på meg uten problem.

Apropos trening; i dag skal jeg endelig somle meg til den lokale danseskolen (det er bare én danseskole her på Key West!) for å kjøpe ti klipp. Yay!

[Roadtrip til Miami]

0

Fredag kveld skulle Lori og jeg egentlig på jobben hennes på et teater, men det viste seg at de hadde glemt å gi henne beskjed om at det ble frikveld. Plutselig hadde vi en hel kveld uten planer. Hva gjør man da? Drar på roadtrip til Miami en natt tidligere enn planlagt!


Vi kom oss på motorveien og kjørte strekningen Key West–Miami på tre og en halv time. Da vi kom frem, prøvde vi å finne et skeivt sted med 18-årsgrense, men måtte kaste inn håndkleet for trøttheten og hungeret som skrek i magene våre. På veien tilbake til hostellet stoppet vi på en diger restaurant som hadde åpent 24/7. Menyen så veldig spennende ut, men de var utsolgt for begge de to vegetarrettene jeg etterspurte. Så fikk jeg tilbud om dampede grønnsaker. Jeg så for meg assorerte grønnsaker med et dryss av spennende krydder og en god saus. Hva fikk jeg?


… brokkoli og gulrot med en kladd smør. Og tre små poser med salt. Bra for kolesterolet mitt, om ikke annet.

Dagen etter fant vi frem til en rimelig kafé som hadde en innholdsrik frokostmeny til en ikke altfor gæli pris, Dolce Vita. Jeg bestilte havregrøt med tørket frukt, toast og «hash brown» (stekt revet poteter), samt mango- og pasjonsfruktsmoothie. God og mettende frokost!

Så bega vi oss til stranden, som var helt som forventet; milevis med hvit sand, passe store bølger, deilig badetemperatur.

Ja, det var akkurat så deilig som det ser ut som i bildet over.

Hostellet vi bodde på, Santa Barbara Miami International Hostel. Den første natten sov vi på et veldig tomt og nokså overpriset tomannsrom. Den neste natten fikk vi sengeplass på et åttemannsrom sammen med to jenter, to gutter, en italiener og en person som sov mesteparten av lørdagen.

Dette speilet var den eneste pynten i hele tomannsrommet. Jeg tror jeg aldri har sett så mye vegg på et hotellrom før.

Collins Avenue. Vi hang litt her, men mest i Washingtion Avenue.

Etter en kjapp dusj og bytte av rom tok vi fatt på turen til dette museet. Det var ikke lov å fotografere der inne, men la meg si at det var mye interessant å beundre der. Spesielt i den lesbiske avdelingen. Mhm. Museet ble startet av en søt, liten jødisk bestemor som i utgangspunktet var på utkikk etter et pent, erotisk maleri som hun kunne gi i innflyttingsgave til barnebarnet sitt. Hun ble så inspirert av letningen at hun like godt begynte å samle kunstverk og stille dem ut.

Et kjapp bilde fra gata. Fin utsikt!

Den jødiske synagogen Temple Emanu-El. Veldig, veldig pen bygning.

Jeg tilbrakte en times tid i apotekkjeden CVS Pharmacy bare fordi jeg ble så fascinert av alt de hadde i hyllene. Ikke bare apotekvarer, men stort sett alt du trenger. Da jeg gikk derfra, hadde jeg med meg en Wonka-sjokolade med karamellfyll. Elsk.

Deretter gikk jeg i en klesbutikk og kjøpte meg to topper, en lang kjole, to belter og en jeansshorts som ikke er sånn superfemininukomfortabelt kort. Jeg la kanskje igjen litt over 300 kr for noe som sikkert ville ha kostet meg over 5–600 i en norsk butikk. Har jeg nevnt hvor mye jeg digger dollaren?

Søndag morgen fikset jeg meg noe frokost; fruktsalat og nøtteblanding. Jeg knasket også litt gratis toast (loff, uffamei) med smeltet olje (det var ikke smør, det var olje! Uffamei…) fra hostellets kjøkken. Deretter la jeg ut på en løpetur på stranden. Jeg glemte å pakke med meg joggeskoene, men det gikk veldig greit å løpe i stranden. Litt ekstra trim. Da jeg hadde løpt meg god og svett frem og tilbake, var det bare å strippe ned til bikini og hive kroppen ut i det forfriskende havet. Værsågod, misunn meg.

Lori og jeg gikk innom Lucky Tattoo en tur for hun ville pierce navlen sin. Han som betjente henne var en artig skrue. Drev og blunket til meg hele tiden, kløp Lori i magen og tullet.

Rosa Cadillac. WANT.

Beauty school dropout,
No graduation day for you.
Beauty school dropout,
Missed your midterms and flunked shampoo! (Grease ♥)

Se pene skipet! Jeg synes selvfølgelig skipet er pent bare fordi det heter Norwegian Pearl og er malt med regnbuefargede perler. Nemlig.

Været endret seg fra veldig pent og varmt til ikke fullt så pent og nokså kjølig. Dermed ble det til at vi kjørte en halvtimes tid til Dolphin Mall for å shoppe! Stedet var dødsdigert. Jeg gikk rundt i tre timer og var fremdeles ikke kommet halvveis. Mens jeg surret rundt, fant jeg et par lange, sorte bomullsbukser, en bomullsshorts, et par Levi’s-bukser og Lindt-sjokolade. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å shoppe mer, men tenkte at det kanskje var en god idé å ha penger til resten av USA-turen min. De har sikkert kjøpesentre i de andre byene jeg skal besøke.

I Converse-butikken fant jeg disse skoene. De hadde blitt med meg hjem hadde det bare ikke vært for at de ikke finnes i størrelser over 38.5. Jeg bruker 39.5 i Converse. Skuffet. Måtte også gi slipp på et par andre skikkelig kule Converse fordi disse ikke fantes i halve størrelser.

Lori derimot fant et par søte, prikkete Converse som fikk bli med henne hjem. Jeg er litt misunnelig. Litt.

Utsikten fra parkeringsplassen utenfor Dolphin Mall. Vi kjørte rett hjem og kom frem i 22-tiden.

[Palmesus og keramikk]

1

Morgentreningen, inkludert løpetur med de nye joggeskoene mine og litt grunnleggende styrketrening, ble en så svett affære (på en meget god måte, altså!) at jeg bestemte meg for at I DAG skulle jeg svømme, tett nese eller ei. Vannet var veldig, veldig, veldig deilig. Det var bare å hoppe i det, i motsetning til i norsk farvann der man går uti det kjølige vannet millimeter for millimeter. Men nå starter jeg i litt feil rekkefølge, badeturen ble det ikke noe av før etter det som kommer nå:

Jeg ble med Lori til skolen hennes igjen i dag, og på dagens timeplan stod keramikk. For tiden har skolen besøk av fire anerkjente keramikkunstnere fra Japan, så først fikk vi beundre hvordan de utførte håndverket sitt.

Alle filmet. Seriøst. Søk på «japanese ceramics FKCC» på youtube, kanskje det dukker opp noen videoer med de stikkordene snart?

Da vi hadde beundret ferdig, fikk jeg prøve meg på dreiebenken (det er vel det det heter? Eller?) for første gang siden sjette eller syvende klasse. På bildet over ser dere det fineste jeg lagde. Spiral på selve dreiebenken. Jeg bør ikke legge vekk danseskoene til fordel for keramikken, for å si det slik.

Jeg har spist kake hver eneste dag jeg kom hit. Det er så vanskelig å takke nei. Eller, det er vanligvis  ikke vanskelig for meg å holde meg unna kake til hverdags, men det føles så uhøflig å takke nei hver gang jeg blir budt kake av vertskapet. Og de tilbyr meg kake hele tiden. Så, ja. Takk og pris for nye joggesko.

Onsdag kveld prøvde jeg meg på litt stjernefotografering. Ikke helt enkelt når man ikke har stativ, men det er jo gøy bare å prøve. I bildet kan dere se månen øverst. Den blå flekken nederst er trolig en UFO ettersom den ikke var synlig på himmelen da jeg knipset. Den var der på alle bildene jeg tok av månen, både første gangen og etter en ti minutters tid. Definitivt UFO, det er jo ikke så lenge til 21.12.2012, vet dere. Våre små, grønne venner planlegger nok en flott overraskelse til oss.

[Kjapp oppdatering fra Conch-republikken]

4

Som dere kan se, er jeg veldig populær her. Spesielt blant myggen.

I dag (onsdag) var jeg på Florida Keys  Community College og hadde biologi med Lori. Jeg klarte å følge sånn noenlunde med da jeg fikk låne boken hennes. Dagens emne var biologisk mangfold, og det er jo ikke et direkte uinteressant emne å få med seg.

Etter skoletid dro vi på AT&T IGJEN. Kan dere tro det? Tredje dag på rad. Jeg glemte nemlig meg i går kveld da jeg skrudde av mobilen, så da jeg slo den på igjen i dag, var det på’n igjen med feil PIN-kode tre ganger på rad og feil PUK-kode. Men denne gangen fikk jeg forsikret meg om at PIN-koden ble endret til en jeg faktisk kan, og jeg dobbelsjekket at det gikk an å låse opp mobilen uten hjelp av AT&T. Alle gode ting er tre.

Deretter var vi hos Champ’s og fant joggesko til meg. Ting og tang er jo så mye billigere i USA enn hjemme i Norge, og jeg trenger virkelig å røre litt på meg. Loris familie er veldig sjenerøs med måltidene sine, og innimellom føler jeg meg som en kalkun rett før Thanksgiving. Jeg kjøpte disse skoene, samt innleggssåler med støtte for fotbuen. Til sammen kostet det meg mye mindre enn bare joggeskoene alene ville ha kostet i Norge. Hurra for dollaren! I morgen blir det løpetur og styrketrening på denne foie gras-gåsen.

Vi var også innom matbutikken en tur. Der kunne Lori bekrefte myten om amerikanerne: Ja, amerikanerne er fryktelig glad i søtsaker. Det var kake, kake og mer kake OVERALT. Og ja, amerikanerne er nokså late. Ferdigkuttet grønnsaker og omelettrøre, for å nevne noe. Og de lurer på hvorfor de sliter med overvekt?

Det ble en liten spasertur i sentrum, der vi blant annet møtte denne pippipen som koketterte for kameraet.

Og vi så et brudepar! Måtte selvfølgelig dokumentere det, så jeg løp etter dem samtidig som jeg prøvde å justere innstillingene på kameraet. (Det var nesten så jeg begynte å vurdere å ha kameraet på Auto. Neida.)

På kvelden var det Potluck Supper i campingparken; folk tar med seg en rett hver og alle forsyner seg. Jeg forsynte meg av en slags grønt guffe som stod ved tortillachipsen. Da jeg smakte på den, trodde jeg et øyeblikk at noen hadde byttet ut saltet med sukkeret ved en feil da de lagde guacamolen. Det var ikke guacamole, men pisket pistasjekrem. Interessant, men veldig godt på jordbær!

Helsen min er fortsatt litt så-så, nesa er delvis tett, jeg nyser så det røsker godt i mandlene og halsen er litt hoven. Men satser på snarlig bedring!