Det er utrolig hva en mp3-spiller og litt tibetansk chanting (eller egentlig all slags behagelig musikk) kan gjøre for deg når du våkner klokka to om natten av at et par–tre flymotorer og et stort sagbruk går for full guffe inni hodet ditt.

Søndag for en uke siden: Indisk linsesuppe til middag, etterfulgt av fastelavnsboller og nøttekake med sjokoladefyll. Jeg kunne bare såvidt merke smaken av disse. Utover kvelden forsvant smakssansen fullstendig, og lite visste jeg at det bare var begynnelsen på et åtte dagers helvete for dette stakkars matvraket.

Dag 1: Oj, smakssansen har visst ikke kommet tilbake siden i går kveld. Håper det går over snart. Jeg er sulten.

Dag 2: Smakssans fremdeles borte. Kan like godt lage juice av de billige drittgulrøttene som har ligget i kjøleskapet i en evighet.

Dag 3: N’te dag på rad uten smakssans. Å spise har aldri vært så kjedelig. Gidder bare spise riskaker og havregryn med soyamelk utgått på dato.

Dag 4: Den personen som gir meg smakssansen tilbake, kan få være min Valentine i dag. Jeg savner å nyte sjokolade, for pokker.

Dag 5: Du vet du har vært for lenge uten smakssans når du begynner å ha våte drømmer om mat.

Dag 6: Tenk om smakssansen er borte for godt? Hvordan i helvete skal jeg klare å leve uten å kunne nyte mat?! Jeg vil ha indisk mat, juice og sjokoladeeeee…

Dag 7: Har bakt vegansk sjokoladekake. Mangler fremdeles smakssans. FML.

Dag 8: Våknet. Smakssans fremdeles fraværende. Moren min sier at kaken jeg bakte i går, er «aldeles fortreffelig.» Selger sjelen til høystbydende i bytte mot smakssans.

Senere på kvelden, dag 8: Blåste meg tom (og veldig svimmel) for snørr. La plutselig merke til smaken av riskaken jeg nettopp hadde inntatt. Smaken av RISKAKE! And from my lips it drew the Hallelujah! Kastet meg over resten av sjokoladekaken, et glass bringebærsaft, en kopp solbærte og en grønnsaksbiff. Beste fuckings maten jeg noensinne har smakt.

«Look to my coming on the first light of the fifth day, at dawn look to the east.»

Jeg prøver å se for meg de virushemmende stoffene fra ingefærteen jeg tyller i meg, som Gandalf som kommer ridende til unnsetning ved Helmsdjupet med en hær av hestenes herrer fra Rohan for å hjelpe de hvite blodcellene med å bekjempe de avskyelige orkene, a.k.a. influensaviruset.

Samtidig begynner jeg å lure på om Woody Allen kan ha hatt et poeng i filmen Sleeper, der han spiller en helsekostbutikkeier som bare skal inn for en rutineoperasjon, men ender opp med å bli fryst ned og vekket opp igjen i fremtiden, der de har funnet ut at hamburgere, pølser, pommes frites og all slags usunn mat egentlig er mye sunnere enn frukt, grønnsaker og tofu.

Det kunne iallfall forklare hvorfor jeg har vært nærmest kronisk sjuk (omgangssyke, forkjølet, 24-timersinfluensa, forkjølet igjen, halsbetennelse, influensabonanza) helt siden jeg flyttet fra Bærum og endelig hadde mulighet til å fylle opp et helt kjøleskap med all slags sunne saker og presse min egen juice hver dag og lage mitt eget pålegg av valnøtter.

Jeg. Hater. Å. Være. Sjuk.

I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.

Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.

«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.

«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange  dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler,  og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.

I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.

Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.

I natt drømte jeg at jeg var i leiligheten min da en mann med en pistol prøvde å bryte seg inn. Døra var heldigvis kraftig nok til å holde ham ute, men han klarte likevel å lirke inn armen og begynte å skyte for å skremme meg. Jeg satt inntil et hjørne for å ikke bli sett, men til slutt klarte han å treffe meg i beina. Så forsvant han og jeg løp ut for å få hjelp til å ringe politiet, for jeg kan jo ikke ringe selv. Alle menneskene gikk bare forbi, helt til jeg klarte å tvinge en fyr til å ringe for meg. Men politiet hadde viktigere saker å ta seg av enn å fange en bevæpnet og skytegal mann.

Rimelig kjip drøm, men heldigvis bare en drøm. Mesteparten av den, iallfall. Men det med å ikke være i stand til å få tak i hjelp når det står om liv og død; dét er den brutale virkeligheten. Pr. dags dato er det fortsatt ikke mulig for hørselshemmede å komme i direkte kontakt med nødetatene. Vi kan sende en sms til en sentral i Mosjøen, som videreformidler denne til nødetatene, men som Grete Faremo sa: «teknologien som brukes i dag for sending av sms garanterer ikke umiddelbar respons.» Du kan altså få hjelp, men det er ikke sikkert du får hjelp før det er for sent. Eller for å si det på denne måten: Hvis DU blir utsatt for en bilulykke, og jeg er første person til ulykkestedet, kan DU i verste fall dø fordi jeg ikke kan få tak i sykebil raskt nok.

Eller for å bruke et annet eksempel, tatt fra virkeligheten: 22. juli. Folk gjemte seg for en mann som skjøt for å drepe. De kunne ikke ringe etter hjelp, for de risikerte å bli oppdaget. Så de sendte tekstmeldinger til foreldre, venner og postet på Twitter, for det var ikke mulig å få direkte kontakt med politiet via sms.

Det er derfor DU også bør bry deg om dette, ikke bare de hørselshemmede.

Så sent som i mai meldte Dagbladet at Regjeringen utsetter bygging av nytt nødnett. Behovet for nødnett har vært kjent i årevis, og til tross for all teknologien vi er omgitt av nå i 2012, er det fortsatt ikke mulig å få på plass et nytt nødnett nå. Dette er mer enn kjipt, dette er grotesk.

Gjett hvem som nettopp fikk overlevert nøkler til en hyggelig ettroms med bad i Brooklyn? Jada, Anne-Line har endelig funnet et sted å bo for de gjenværende 47 dagene av USA-oppholdet! Leiligheten er stor og jeg deler den med en jente og en gutt. Leien er ikke så ille, bare $250 for resten av mai og $667 for juni og fem dager inn juli.

Det ble fryktelig mye kluss og mas i jakten på et sted å bo. Først prøvde et par svindlere seg da jeg lagde Craigslist-annonsen, så skulle jeg egentlig se på et rom i Brooklyn med en gang jeg kom til NYC, men i siste øyeblikk før jeg reiste fra LA, fikk jeg tips fra sønnen til mitt Seattle-vertskap om at jeg muligens kunne leie en leilighet billig i Upper East Side av en venn av ham som bare bruker den noen få dager i måneden når han er i byen på forretningsreise. Så jeg bestemt meg for å vente til denne var tilgjengelig og bo hos Hanks tante og onkel imens. Disse skulle reise ut av byen, så denne uken flyttet jeg altså til Chinatown for noen få dager.

Onsdag fikk jeg beskjed om at leiligheten i Upper East ikke var en «done deal» ennå, men at de skulle møtes for å finne en løsning. Jeg skulle få beskjed i går, dagen før jeg skulle ut av Chinatown. Torsdag kom og gikk uten noen oppdatering, så jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Heldigvis kom jeg over en CouchSurfing-gruppe der man kan tilby/søke etter midlertidig leie av rom, og jeg var så heldig at jeg fikk raskt svar fra en av medlemmene midt på natten. Ni timer senere var jeg på vei til Brooklyn med den megatunge kofferten min.

Nå kan jeg bare nyte de neste 47 dagene, endelig ♥

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.

Jeg er inne i en ikke helt optimal (les: dårlig) periode som korrekturleser. All skyld ligger sikkert hos tredje sesong av LOST, men nå som jeg forlengst har sett ferdig siste episode  — uten egentlig å bli noe klokere på den øya. Så. Mange. Spørsmål. — er jeg trygt ute av LOST-kjøret. (Biblioteket har ikke de tre siste sesongene i arkivet, takk og pris.) Men tilbake til perioden min: Jeg sovner overalt når jeg sitter med korrekturen. Det er ikke boken som har skylden, den er velskrevet og fin. Jeg klarer bare ikke holde øyelokkene oppe. Jeg sitter et eller annet sted og leser korrektur. Noen minutter senere går jeg inn i Automatisk Dvale-modus, teksten blir til en grøt og jeg begynner å drømme at jeg sitter og leser. Dette fører til at jeg leser den samme setningen eller avsnittet tusen ganger på rad selv om jeg vet at jeg allerede har vært gjennom den. Jeg klarer bare ikke komme videre nedover siden før hjernen skrur seg av. Igjen. Igjen. Igjen.

Forestill så dere at jeg sitter på biblioteket og jobber. Og legg til at når jeg går inn i Dvale-modus, bedriver jeg slowmo headbanging, som på et visst punkt ender med et passe kraftig bakoversleng som river meg ut av dvalen og bokstavlig talt får meg til å hoppe i stolen. Snakk om å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Jeg vet at det finnes enkelte døve personer som utnytter systemet ved å bruke døvheten sin som argument. Jeg har hørt historier om unge og friske døve som prøver å få honnørrabatt på kino for «vi kan ikke høre filmen, vi er jo døve». Jeg har selv sett døve slippe unna bot når de har blitt tatt i billettkontroll på trikken. Ved å snakke hektisk med hverandre på tegnspråk forvirret de kontrolløren, og han lot dem slippe unna. Blant annet. Ikke særlig dannet oppførsel fra voksne mennesker. Heldigvis gjelder det bare noen få individer.

Men å bruke døvhet som en unnskyldning for å få redusert straff når du har voldtatt noen? «Jeg hørte ikke at hun sa nei.» BULLSHIT. Når noen går på gata midt på natten med pikken hengende utenfor smekken og griper tak i den første kvinnen han ser og drar henne inn i et portrom, selv om hun kjemper imot, og krenker henne på det groveste, da spiller det ingen rolle om han hørte eller ikke hørte at kvinnen ropte nei. Det var en bevisst handling som bør få alvorlige konsekvenser for overgriperen, uansett om han er døv, blind, norsk,  amerikaner eller homofil.

Juryen som ga ham redusert straff bør gå inn i seg selv og ta et oppgjør med egne fordommer. Døve er ikke dumme, de er oppegående mennesker som forstår handling og konsekvens. Voldtektsmannen var fullt klar over at han begikk et lovbrudd, og ved å spille på menneskers uvitende fordommer om at «det er så synd på de døvestumme, de er jo ikke helt som oss andre», klarte han å få dem til å la ham slippe unna med en latterlig lav straff. Hva blir det neste? At en døv snor seg unna straff når han/hun begår butikktyveri: «Jeg er døv og  hørte ikke butikkalarmen, så jeg burde ikke straffes.»

Jeg synes det er intet annet enn tragisk at denne avskyelige personen synker så dypt at han prøver å gjøre seg selv til et offer ved å si: «Jeg er døv.» For ikke å glemme juryen som er så godtroende at de i det hele tatt tror at det å være døv er noe som kan unnskylde kriminelle handlinger og frita forbryteren fra en rettferdig straff. «Vi vil ha likeverd, og i det ligger også at vi tar samme ansvar som alle andre i det norske samfunnet.»

Ettersom denne voldtektsmannen tydeligvis går fritt rundt i Oslo, kan det vel være på sin plass å lære litt tegnspråk. (Som om det ikke var nok fra før at man må ha med seg pepperspray, voldtektsalarm og en venninne hver gang man beveger seg over dørstokken.) Hvis noen er interessert i å lære seg å si «NEI! Dra til helvete før jeg kastrerer deg, din jævla drittsekk» på tegnspråk, så kan jeg sikkert ordne en video.

På profilen min på Gaysir har jeg skrevet en veldig tydelig beskjed om at jeg ikke er interessert i menn. «Ikke interessert», med Caps Lock-bokstaver og understrekning, er faktisk gjentatt hele tre ganger i denne korte og utvetydige beskjeden min. Likevel finnes det menn som tror de er unntaket fra regelen, menn som sender meg melding og spør om «treff». Er det rart jeg er for kastrering av alle dumme menn? De burde ikke få spre genene sine, det strider mot evolusjonen.