[Valgets kvaler]

0

Click here for the English version.

Andre mennesker ser i det overfylte klesskapet sitt og sier «Jeg har ingenting å ha på meg!» Jeg ser på den velfylte filmlisten min på Netflix og tenker «Jeg har ingenting å se på!»

Sånn er det altså å ha så mange valgmuligheter at man blir sittende og stirre apatisk ut i luften. Listen min ble bare lengre og lengre mens jeg satt og stirret, og i mellomtiden forsvant den ene tittelen etter den andre fra Netflix fordi filmer har holdbarhetsdatoer der. Det var da jeg fikk den geniale ideen å la det være opp til skjebnen å avgjøre hvilken film jeg skulle se!

Etter å ha plottet inn alle filmtitlene fra listen min i et Word-dokument, printet og klippet jeg opp små lapper som ble puttet til oppbevaring i en krystallskål. (Fancy, I know.) Dette er mitt tips fra meg til deg hvis du også er en slik person som har beslutningsvegring.


*

Other people look in their stuffed wardrobe and says «I’ve got nothing to wear!» I look at my well-stocked list on Netflix and think «I’ve got nothing to watch!»

This is how it is like having so many options that you just end up sitting and staring apathetically into the air. My list kept on getting longer and longer while I was staring, and meanwhile, one title after the other disappeared from Netflix because movies there has an expiration date. It was then I got the genial idea to let fate decide which movie I should watch!

After plotting all the movie titles from my list into a Word document, I printed and cut small tags that I stored in a crystal bowl. (Fancy, I know.) This is my tip for you if you also are the kind of person that suffers from decision aversion.

[«Vavadeusåitte?»]

2

English translation below.

Jeg skulle ha et lett mellommåltid og ville egentlig ha banan. Ved første øyekast kunne jeg ikke se noen bananer i kiosken jeg var i, så jeg plukket opp et par andre ting. Like før jeg gikk til kassen, tok jeg et nytt overblikk med et mysende uttrykk.

Kassereren bippet inn varene og: «Vavadeusåitte?»

Jeg:

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Hæ? Hva?»

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Æh, hva? Jeg hører ikke…?»

Så jeg trakk på skuldrene, betalte og gikk. Ti minutter senere gikk det opp for meg at hun sa «Hva var det du så etter?» Fordi det er sånn munnavlesning fungerer, dere.


I was about to have a light snack and wanted a banana. At first glance I couldn’t see any bananas in the kiosk, I was in so I grabbed a couple of other items. Just before I went to check out, I peered around once more.

The cashier rang my items up and said: «Ouatoereuookifoo?»

Me: [See gif No. 1]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Huh, what?»
[See gif No. 2]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Uh, what? I don’t hear…»
[See gif No. 3]

So I just shrugged, paid, and left. Ten minutes later I realised the girl was asking «What were you looking for?» Because that’s how lip reading works, y’all.

[«Vet ikke»]

1

Brief summary in English below.

Her om dagen fikk jeg tilsendt en spørreundersøkelse. Helt greie spørsmål og helt greie svar. Men så:

«Vet ikke…»

Jeg postet overnevnte bilde og emoji på Facebook, og det var mange som fikk seg en god latter. Så tenkte jeg at det var dumt jeg glemte å se nærmere på svaralternativene under «Hvor mange barn bor i husstanden din?»

Heldigvis gikk det an å ta spørreundersøkelsen på nytt, og så:


I got a survey. Most of the questions and answer choices were perfectly reasonable. Then;
«Do you live with a spouse/partner?» Yes/No/Don’t know.

«Don’t know…»

I posted the photo on my Facebook page, sharing the laughter with my friends. Then I thought it was too bad I didn’t pay closer attention to the choices under the next question; «How many children are there in your household?»

Luckily, I could re-do the survey. And:
«How many children are there in your household?» 0/1/2/3/4 or more/Don’t know.

«Seriously?»

[Light City]

6

Er det bare meg eller føles det som om alle bygningene og gatene i Trondheim sentrum er omrokkert hver gang jeg er der? Det minner meg om filmen Dark City, hopp frem til 35:09 i videoklippen under:

Jeg føler liksom at jeg alltid vet hvor A, B, C og resten av bokstavene i alfabetet ligger i forhold til togstasjonen, og går frisk og freidig i den retningen mitt indre kompass peker mot, bare for å oppdage at A overhodet ikke ligger der, men Z eller K. Denne følelsen har jeg bare i Trondheim, ingen andre steder. Så mitt forslag er at vi gjør et enkelt grep for å forenkle lokaliseringen for oss turister; legg på et par hundre meter til søylen som Olav Tryggvason står på, slik at han rager over byen som et fyrtårn vi kan orientere oss etter.

Og ellers, takk for et fortreffelig måltid, Persilleriet; for nydelige sjokoladebiter, Sjokoladebutikken; deilig sitronmuffins, Fairytale; godt selskap, Marthe, og sist men ikke minst: det flotte, varme været, Trondheim. Alltid en glede å komme på besøk!

[Spillekveld]

2

Da jeg var i Los Angeles i 2012, bodde jeg hos verdens beste Couchsurfing-vert. En gang i måneden har han spillekveld med to–tre nære venner og takeaway, og jeg var så heldig at jeg fikk være med på en spillekveld mens jeg bodde hos ham. Den siste tiden har jeg fundert på at dette er noe jeg veldig gjerne kunne tenke meg å starte med. Finne to–fire venner jeg kan invitere hjem til meg hver måned for litt god mat og gøyal spilling! I skrivende stund har jeg bare det sinnsykt livsfarlige spillet Jungle Speed her (se denne videoen, så skjønner du hvorfor spillet er farlig), samt en liten plastboks med Trivial Pursuit-kort liggende i en eller annen kasse oppe på loftet hos mormor, så det sier seg selv at jeg trenger flere spill! Dette er spill jeg kunne tenke meg å gå til innkjøp av:

Trivial Pursuit Master Edition
Cards Against Humanity
Norsk galskap
Kokkelimonke Dobbel
Fantasi
Kortskalle
Terapi
Voksenpoeng
Idiotkunnskap
Jentekveld
Kortslutning
Det burde man jo vite!
Barbarossa

Har du noen brett- eller kortspill du vil anbefale?

[Une nuit à Bergen]

1

Jeg har bare vært i Bergen noen få timer nå, men kan allerede avlegge rapport:

– Jeg er glad dette hotellet bare har noen få etasjer. Hotellheisen var nemlig ganske humørsyk når det gjaldt å lese av nøkkelkortet. I det minste kan jeg tråkke opp de få trappene opp til min etasje, og få litt gratis trim på kjøpet. Det hadde vært verre hvis dette skjedde på hotellet i Stavanger og jeg bodde i 20. etasje.

– Da jeg så ut av hotellvinduet mitt, tenkte jeg at jeg måtte få tak i et kjempedigert regnbueflagg. For på den andre siden av gata lyste ordet «Exodus» i neonblått. Min eneste assosiasjon til det ordet er Exodus International, som vår kjære pastor Torp tidligere var styremedlem i, en organisasjon som har som mål å «kurere» homofili. Takk og pris for Google, som kunne opplyse meg om at det heller var snakk om Bergens eldste utested. Jeg trenger altså ikke regnbueflagget likevel, og kan heller glede meg over at jeg ikke hører, så jeg slipper å ligge våken natten lang på grunn av fulle tjueåringer soon-to-be-russ-ungdommer i gata utenfor.

– Bergen viste seg fra sin velkjente side. Vertikalt regn. Jeg har sett flere vrengte paraply enn jeg kan telle på to hender og to føtter. Selv holdt jeg på å blåse bort på veien tilbake til hotellet, men jeg klarte å unngå de verste vannpyttene. Converserne mine ble bare litt fuktige. Det kaller jeg en bragd.

– Jeg googlet vegetarmat og fant frem til Pygmalion, som har vegetarburger. Det var cirka den beste vegetarburgeren jeg har smakt på lenge. (Dette er ikke en betalt reklame, jeg kjøpte maten min selv.)

– Frokost er veldig viktig, nærmest hellig, for meg. Derfor måtte jeg finne ut hvor spisesalen ligger, slik at jeg ikke trenger kaste bort verdifull tid på å lete i morgen. På veien fant jeg dette skiltet:


«Bibliotek?! Dette hotellet ble plutselig nummer 1 i boka mi!» tenkte jeg.

Jeg fulgte skiltene og ventet på at underet skulle åpenbare seg.

Skuffelse åpenbarte seg. «Dette ser ikke ut som et bibliotek…» Et veldig stort rom som for det meste er fylt opp med atomer. På høyre side var det et par bord med kaffe- og tevannautomat, men ingen bøker var å se.

Så snudde jeg meg. Der var bøkene, gjemt bak et digert skilt. Hyllen var ikke engang halvfull. Bibliotek, liksom. Der falt hotellet ned fra førsteplassen. Ettersom hotellrommet mitt har badekar, får stedet foreløpig klamre seg fast til en andreplass inntil jeg finner ut hvordan kvaliteten på frokosten er.

Nå skal jeg gå og plaske litt i badekaret. God natt.

[Turné-dagbok fra august]

2

Nå som jeg har overlevd forrige ukes hjernetrim (pugge seks enaktere på fem dager og deretter spille for publikum), har jeg endelig tid og ork til å ta opp bloggetråden der den glapp en gang for hundre år siden, eller en gang i begynnelsen av august. Det er en del som har skjedd, så len dere tilbake med litt popkorn. (Dette innlegget skulle egentlig ha noen illustrasjoner, men jeg hadde ikke med meg kameraet og det eneste jeg tok bilde av med mobilkameraet, var en rosa bil på Færøyene. Ja, det var den fotografutdanningen, dere.)

Torsdagen før turneen startet fikk jeg gleden av å være modell i en designerkonkurranse i Norsk Moteforum. Dagens overraskelse var at en av sminkørene var en klassevenninne fra barneskolen! Veldig hyggelig å ha noen å skravle med, siden slike motearrangementer ofte innebærer mye venting.

Selve turneen
Turneen fikk en veldig spennende start: Jeg skulle nemlig fly til Færøyene fra Kastrup ukristelig tidlig fredag morgen, og det gikk ingen fly fra Oslo torsdag kveld eller natt til fredag. Så etter modelljobben var lillebroren min sjåfør og fikk meg hjem, jeg tok en kjapp dusj, pakket ferdig bagen (jeg ville ikke ta sjansen på å bli forsinket i bagasjeinnsjekking, så jeg gikk for håndbagasje. Tror jeg til og med satte ny personlig rekord i å pakke lett, jeg som alltid har med meg tusen ting i en diger koffert, og jeg hadde ikke engang med meg laptop denne gangen!), og slengte meg på første trikk til bussterminalen.

Jeg kom meg på bussen og så var det bare å krysse fingrene for at de åtte timene til København ville gå problemfritt. Åtte timer senere vinglet jeg overtrøtt og støl inn på Kastrup og fant Bo, Thomas, Silva og Inuuteq i bagasjekøen. Takk og pris.

Vi var så heldige å få sitte på første rad i flyet. Skikkelig stas, jeg presterte til og med å være første person ut av flyet da vi landet på Færøyene! Vanligvis er jeg sistemann ut fordi jeg ikke gidder stå i midtgangen og stampe med alle idiotene som på liv og død skal albue seg ut.

Da vi endelig tråkket ut på færøysk jord, måtte vi vente en god stund på en taxi inn til Tórshavn (sånn cirka halvannen time), men kjøreturen til hovedstaden var veldig fin takket være den utrolig flotte naturen. Jeg må innrømme at jeg på forhånd ikke helt skjønte folks begeistring for Færøyene, til tross for at jeg har sett Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men etter den kjøreturen er jeg bitte litt frelst selv.

I Tórshavn bodde vi på Deyvahúsið, døvehuset eller den lokale døveforeningen, og spilte på Nordic House. Vi gikk rundt i byen den første dagen, hadde litt øving på Nordic House den første kvelden. Lørdag morgen jogget Silva og jeg til Nordic House i lett regn, som utover dagen ble til veldig tungt regn, noe vi merket da vi skulle til butikken for å kjøpe lunsj; så våt har jeg ikke vært siden den temmelig fuktige og tragiske teltturen i niende klasse. Vi pusset og finpusset og flikket enda litt til på stykket hele dagen, og vel tilbake i døvehuset (Silva og jeg tok taxi, vi nektet å drukne for tredje gang den dagen) ble vi belønnet med en storslagen tacomiddag.

Kvelden gikk til med prating (gurimalla, for en drøy humor vi har, og de latterkrampene…Noen av temaene vi harslerte med i løpet av turneen: Lesbeporno, sex, avføring, parodi av en dårlig person vi alle kjenner til, parodi av hverandres roller i forestillingen, improvisasjon osv…) og spilling av Jungle Speed (se eget avsnitt).

Lørdag kom vi oss til Nordic House med alt av bagasje og stæsj, virret rundt hele dagen før det var tid for sminke og klargjøring. Forestillingen gikk bra, flere fortalte at det var første gang noensinne de hadde sett tegnspråkteater, vi pakket sammen kostymene og scenen, kom oss avsted til havnen hvor vi ventet i evigheter på skipet til Danmark.

Mens vi ventet, skravlet vi mye ─ som vanlig. En av mine medskuespillere (ingen navn nevnt) sjokkerte meg ved å si at hin ikke var sikker på hvordan verden ble skapt eller hvor menneskene kommer fra, at hin hadde hørt at menneskene kanskje stammet fra apene, men at hin ikke hadde sett bevis for dette. Deretter sjokkerte hin meg ved å svare «Charles who? Never heard of him» da jeg begynte å fortelle om Big Bang, evolusjonsteorien og Darwin.

Litt senere kom jeg i en opphetet diskusjon om hvorvidt USA har 50 stater og om Alaska og Hawaii er del av USA. Silva og Corinna mente at Alaska og Hawaii ikke egentlig var amerikanske stater, bare «områder okkupert av USA». Bo var på mitt parti og han googlet svaret. Vi vant. Jeg liker å ha rett. (Men for all del, Alaska burde heller tilhørt Canada, det er geografisk logisk. Grådige amerikanere.)

Det var så sent på kvelden da vi endelig fikk installert oss i lugarene på skipet, at da jeg gikk for å finne mat, føltes det som om jeg hadde styrtet en flaske vodka. Svimmel og med kroppskontroll som et dovendyr på marihuana. Jeg fant mat (nåja, mat og mat… Slike cruiseskip er ikke særlig vegetarvennlige, det eneste spiselig jeg fant så sent på kvelden, var kake og potetgull. Jeg er fremdeles overrasket over at jeg ikke ble overvektig eller utviklet sukkersyke etter den turneen.)

Foran oss var to døgn på sjøen. Uten internett, til Thomas’ store fortvilelse. For min del var det faktisk veldig deilig å ikke ha mulighet til å logge meg på nett. Silva og jeg, treningsfrik som vi er, tok oss en god økt i skipets treningsrom den første morgenen. Nokså uvanlig å trene mens rommet liksom gynger, men vi overlevde. Jeg lærte henne mageprogrammet mitt, noe som nesten tok knekken på de stakkars magemusklene hennes.

Dagen var avlappende og fylt av lesing og skravling. På kvelden spiste vi felles middag i en av restaurantene. Det ble en veldig uforglemmelig middag, for vi pratet så mye tull og to ganger begynte Thomas og jeg å le så hardt at tårene spratt og luftrøret nesten snøret seg sammen. Intern humor er farlige greier. Det manglet ikke akkurat på oppmerksomhet fra våre medpassasjere i restauranten, men til slutt hadde vi spist oss stappmette på mat og dessert og kom oss ut før vi ble kastet ut.

Vi ankom Danmark, tråkket rundt havna til vi kom til skipet til Larvik og ventet noen timer til før avgang. På ettermiddagen ankom vi Larvik og vi rakk akkurat toget til Oslo. Tilfeldigvis var en bekjent fra videregående på det samme toget. Hyggelig gjensyn.

Omsider kunne jeg snuble inn døra til leiligheten min, med Gunnar på slep. Han overnattet  hos meg mens vi var i Oslo, og godt var det, for før jeg dro på turné, trengte leiligheten så sårt å bli vasket ordentlig. På skipet til Danmark fikk Gunnar vite at jeg ikke har internett hjemme. «Jeg skal drepe deg,» sa han da. Heldigvis for ham er det gratis internett på kinoen i nærheten. I løpet av Oslooppholdet fikk jeg dessuten vite at jeg sover som et slangemenneske.

Onsdag var det dansing, hente korrektur, noen timer på teateret og veldig, veldig koselig gjensynsmiddag med Heidi. Til min store sorg befant jeg meg midt ute i Nordsjøen to av de tre dagene Jana Hicks underviste på PRODA, men heldigvis rakk jeg tilbake til den siste klassen og det ble et hyggelig gjensyn ikke bare med Jana, men også Marjike! Jeg tok mange klasser med begge da jeg var i New York, og det var nesten som å være tilbake i metropolen. Det ble også gjensyn med to av jentene som jeg gikk i klasse med på videregående, Stina og Marthe.

Torsdag ble det veldig mange timer på teateret. På et tidspunkt fikk vi beskjed om å gå gjennom forestillingen ─ baklengs. Seriøst. Etter det kunne vi faktisk påstå at vi kan stykket utenat, i søvne, forlengs og baklengs. Vi kom oss gjennom kveldens forestilling, pakket ned alt i en varebil og fikk Bo og Margrét avgårde til København (long story made short: De ble forhindret på grensen til Sverige og kom til København nesten et døgn forsinket, noe som ga oss en hel fridag i København. Takk og pris.)

Fredag fløy vi til Kasturp, fikk beskjed om at det ble fridag (velfortjent!) og dermed tilbrakte vi hele dagen på Tivoliet. Jeg hadde ikke vært der på over ti år, så jeg hadde det skikkelig gøy. Vi prøvde de mest spennende attraksjonene og spiste churros og stod på hendene i Skjærsilden. Ingen fikk hjernerystelse, utrolig nok.

Thomas og jeg bodde hos en meget sød pige i Valby. Lørdag morgen skulle vi til teatret og jeg hadde sjekket adresse på Google Maps, funnet ut hvilken buss vi skulle ta til spillestedet og vi var på god vei. Da vi nesten var framme, fikk vi beskjed om at Kronprinsessens gade var feil adresse og at vi skulle til Kronprinsens gade. «LØB!» Gurimalla. Vi fant utrolig nok frem til slutt.

Det ble en veldig lang og uvanlig stille dag i teateret fordi folk var slitne og måtte ha ekstraøving fordi den ene instruktøren måtte steppe inn for en av skuespillerne. Men vi kom oss gjennom dagen og forestillingen, og midt på natten var alt pakket inn i varebilen og vi kunne finne veien hjem til sengene våre.

Søndag kunne Thomas og jeg sove til vi våknet, siden vi alle skulle møtes i Valby før avreisen til Castberggård. Vi spiste frokost og lunsj, puslet med hvert vårt, pakket ferdig kofferten og gikk til togstasjonen. På veien stakk jeg innom en godteributikk og fant ut at de hadde en del vegetarisk godteri. Igjen, jeg fatter ikke at jeg ikke har fått sukkersyke etter turneen. Reisen til Castberggård var lang, men avslappende, og det ble frikveld da vi omsider kom frem.

Mandag morgen tok jeg meg en joggetur rundt Castberggård. Veldig fin joggetur, helt til jeg bestemte meg for å jobbe forbi et åker og ble forfulgt av en million feite svarte fluer. Resten av dagen ble det mye venting, litt mer venting og enda mer venting. Sent på kvelden var alt endelig klart til en teknisk gjennomgang, og hadde det ikke vært for at teknikeren krevde å få sove, hadde vi vel holdt på til langt på natten.

Tirsdag var det tidlig opp for gjennomgang før selve forestillingen, vi overlevde begge deler, og omsider var jeg på vei til Billund for å fly hjem. Dagen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde pådratt meg influensa. Yay.

Jungle Speed
I løpet av turneen spilte folk ofte Jungle Speed, et slags hjernespill som går ut på å gripe tak i en trepinne hvis man snur et kort og får samme symbol eller farge som en annen av motspillerne. Sosialantropologisk og nevrologisk spennende å betrakte, men et helvete å spille. Da turneen var over, hadde de fleste av oss blåmerker på grunn av dette spillet. Inuuteq klarte nesten å knuse tåen min og et par av Elsas fingre.

To av de mest nervepirrende omgangene jeg deltok i, var da Corinna og jeg var de siste i spillet. Hun snudde kort etter kort i veldig høyt tempo, og et øyeblikk var det som om jeg så alt i Matrix-sakte film; kortet med de blå pilene som peker innover (dette kortet betyr «Førstemann til mølla, uansett») dukket opp og hånden min skjøt frem og grep tak rundt pinnen. Imens hadde Corinna allerede bladd frem to nye kort og skjønte ikke hvilken sjanse hun akkurat lot glippe.

Den andre var da Elsa og jeg, de verste taperne dere kan forestille dere, var igjen etter runden. Min kortbunke var skikkelig tykk, så jeg bladde frem kort etter kort. Vi var begge fullstendig mentalt tilstede og klare til å gripe pinnen. Kort etter kort etter kort, bunken minket, spenningen steg, hjernene friterte i sine egne saft. Til slutt var det bare ett kort igjen, jeg snudde det, hendene våre skalv på hver sin side av den fordømte pinnen av tilbakeholdt energi, og ─ uavgjort.

Så, ja, veldig uforglemmelig.

Jeg tenker det holder for denne gangen. Takk for tålmodigheten.

[Saltomortale på SATS]

0

La oss si to ting: 1) Det er ikke spesielt lurt å gå fra tredemøllen uten å slå av den først. 2) Det er ikke spesielt lurt å ha tankene andre steder mens du leter etter en ledig tredemølle. Den ene personens forglemmelse (eller latskap?) og min hang til dagdrømmeri ble til knall og fall og fire pene skrubbsår fordelt på venstre kne, skulder og arm. Og en veldig morsom anekdote. Nå kan dere se denne videoen og le med meg.

[Visumsøknad for dummies]

2

Dette innlegget skriver jeg for alle dem som skal følge i mine fotspor, men som ikke nødvendigvis er mindre distré. Ved å lese denne instruksjonen for hvordan du skal gå frem når du skal søke om forlenget turistvisum før du reiser til USA, slipper du kanskje det stresset jeg led meg gjennom fordi jeg har akkurat litt for mye luft i hodet til å gjøre ting helt etter boka. Vær så god.

De fleste som har skaffet seg pass i løpet av de siste ti årene, har maskinlesbar pass. Fra oktober 2005 ble biometrisk pass standard, fordi det kan leses elektronisk og er derfor meget praktisk og sikker på en fancy måte. Hvis du har en pass som er maskinlesbar eller elektronisklesbar (oj, jeg lagde et nytt ord!), og hvis du ikke har tullet med onkel Politi, kan du reise til USA og være turist i inntil 90 dager under Visa Waiver Program. Du slipper altså det stresset som slike onkel-reisende-mac’er som meg må gjennom om vi bestemmer oss for å surre rundt i statene i mer enn 90 dager.

Du har tenkt å å være borte i mer enn 90 dager? Da skal du gjøre følgende, i akkurat den rekkefølgen jeg nå skal ramse opp. Nøyaktig denne rekkefølgen:

— Skaff deg nytt passbilde. Det kan ikke være et hvilket som helst passbilde fra en automat hvis du skal til statene. Passbildet skal være 51 x 51 mm, høyden på hodet ditt fra topp til hake skal være mellom 25—35 mm, øyehøyden skal være mellom 28—35 mm fra bunnen av bildet. Itt no’ knipseri her, det beste er å gå til en fotograf som tilbyr passfoto, og si at du trenger passbilde til USA. Be om å få passbildet tilsendt i JPEG på e-post, du trenger det når du skal videre til neste punkt:

— Selve Skjemaet. Ettersom målet med reisen din er «no business, all pleasure» i 3—6 måneder, skal du fylle ut et DS-160-skjema og velger B2 for «Tourism». Vær glad for at du ikke skal søke om grønt kort, du slipper nemlig å svare på om du har vært politisk aktiv i Tyskland under 2. verdenskrig i dette turistvisumskjemaet. Men du får servert mange nok spørsmål til at du begynner å vurdere å redusere reisen til under 90 dager, men hold ut! Når du har fylt inn opplysninger om deg, dine foreldres fødselsdato, dine tidligere arbeidsgivere, hvem du skal bo hos i det lovede landet og om du er medlem i noen terroristorganisasjoner, er det bare å laste opp bilde og sende inn skjemaet! Tadaa!

— Du vil få tilsendt en PDF-fil med «Confirmation», bekreftelse på at du har sendt inn visumsøknad. Notér deg hva ditt confirmation-nummer er. Du trenger dette når du skal sette opp time til intervju på ambassaden.

— Registrer deg for intervju på ambassaden, skriv ned dato og tid i kalenderen. Bestill tolk om du har behov for dette, f.eks. tegnspråktolk om du er hørselshemmet.

— Dette punktet er spesielt viktig for de som har behov for tolk på ambassaden: Send en e-post, forklar at du har med deg en tolk fordi [fyll inn det som passer] og at tolkens navn er [N.N.] På den måten vet de hyggelige vaktene i inngangen hvem de skal slippe inn.

— Møt opp på ambassaden så tidlig som mulig hvis du vil bli ferdig overstått fortest mulig. Du må ha med deg følgende: En utskrift av DS-160-confirmation’en; passet ditt; nøyaktig $140; en selvadressert konvolutt med porto for 90 kroner; det flotte, nye passbildet ditt (just in case) og gjerne kontoutskrift. Sistnevnte er for å vise at du har «økonomisk sikkerhet for å betale for din reise». De er veldig nøye på det, at folk ikke skal jobbe svart hos dem.

— Du har betalt visumavgiften, du har scannet fingeravtrykkene dine, du overlevde intervjuet. Nå er det bare å vente på å få passet tilbake i posten, og forhåpentlig med et stk. gyldig visum.

— Det er NÅ, når og hvis du har fått visum, at du kan bestille flybillett og glede deg til å reise. Endelig.

 

Hvordan min prosess var? Tja. Først bestilte jeg flybillett. Så tittet jeg på nevnte skjema, fikk hetta, utsatte det noen dager. Tittet på det igjen, fant ut at jeg måtte ha nytt passbilde. Fikset bilde og tvang meg gjennom skjemaet. Sendte inn og fikk confirmation på e-post. Ventet noen uker på å høre fra ambassaden før jeg fant ut at jeg faktisk måtte registrere meg for intervju selv. Fikset det og bestilte tolk. Kvelden før intervjuet oppdaget jeg at man må gi beskjed på forhånd om man har med seg tolk. Møtte opp på ambassaden en time før tolken kom og trippet dermed av «worst case scenario»-stress helt til tolken dukket opp. Overlevde intervjuet. Fikk beskjed om å sende kontoutskrift. Fikset utskrift fra banken og sendte på både e-post og i posten, for sikkerhets skyld. Krysset fingrene til jeg fikk leddgikt i et par uker.

Noe gjorde jeg tydeligvis riktig, for i dag kunne jeg hente passet mitt på postkontoret, med et nydelig, regnbuefarget (!) visumklistermerke limt inn, gyldig til januar 2022. Hurra! Nå er det bare 21 dager igjen til jeg reiser, så jeg får vel få ut fingeren og skrive de resterende [Destination: ]-innleggene.

[Årets julegave]

0

Jeg skulle bare en liten tur innom tannlegekontoret for å «låne» en gammel lefse av et Se&Hør som skal rives i stykker på scenen i morgen kveld. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i tannlegestolen mens en blond tannlege tittet på den bakerste delen av munnen min og sa bestemt: «Den tannen må ut før jul!»

Ikke nok med det; et par røntgenbilder senere viste det seg at det ikke er én visdomstann som må ut snarest mulig, men TO! Den øverste er heldigvis lett tilgjengelig og kan trekkes ut på 1-2-3 neste uke (jeg fikk tilbud om å trekke den allerede i dag, men jeg hadde dårlig tid og fikk dessuten flashback til den gangen i 4. klasse da jeg gikk til skoletannlegen for en impulssjekk av en vond tann og gikk ut igjen med en tann mindre). Den andre… Den ligger godt gjemt under tannkjøttet, og har kost seg med å dytte til nabotannen og lage et praktisk matlager for Karius og Baktus. Vet dere hva det betyr? Først operasjon for å røske ut den jævelen, deretter nokså sannsynligvis rotfylling for å fylle igjen Karius og Baktus’ spiskammer.

Nå må det nevnes at det egentlig ikke er selve tanntrekkingen og -operasjonen jeg med gru ser frem til. Jeg har i flere år forsont meg med tanken på at visdomstennene ikke kommer til å følge meg til graven. Hva gruer jeg meg mest til, da? Premedisineringen før operasjonen. Jeg, avholdspiken som blir rusa av en halv Ibux og ikke inntar noe sterkere enn søt te til hverdags, skal liksom knaske piller som er merket med rød trekant og advarsel mot å kjøre ved inntak? Det blir litt av en trip.

Jeg håper jeg tar storgevinst i Flax-kalenderen for å veie opp for dette.