Nå som jeg har overlevd forrige ukes hjernetrim (pugge seks enaktere på fem dager og deretter spille for publikum), har jeg endelig tid og ork til å ta opp bloggetråden der den glapp en gang for hundre år siden, eller en gang i begynnelsen av august. Det er en del som har skjedd, så len dere tilbake med litt popkorn. (Dette innlegget skulle egentlig ha noen illustrasjoner, men jeg hadde ikke med meg kameraet og det eneste jeg tok bilde av med mobilkameraet, var en rosa bil på Færøyene. Ja, det var den fotografutdanningen, dere.)
Torsdagen før turneen startet fikk jeg gleden av å være modell i en designerkonkurranse i Norsk Moteforum. Dagens overraskelse var at en av sminkørene var en klassevenninne fra barneskolen! Veldig hyggelig å ha noen å skravle med, siden slike motearrangementer ofte innebærer mye venting.
Selve turneen
Turneen fikk en veldig spennende start: Jeg skulle nemlig fly til Færøyene fra Kastrup ukristelig tidlig fredag morgen, og det gikk ingen fly fra Oslo torsdag kveld eller natt til fredag. Så etter modelljobben var lillebroren min sjåfør og fikk meg hjem, jeg tok en kjapp dusj, pakket ferdig bagen (jeg ville ikke ta sjansen på å bli forsinket i bagasjeinnsjekking, så jeg gikk for håndbagasje. Tror jeg til og med satte ny personlig rekord i å pakke lett, jeg som alltid har med meg tusen ting i en diger koffert, og jeg hadde ikke engang med meg laptop denne gangen!), og slengte meg på første trikk til bussterminalen.
Jeg kom meg på bussen og så var det bare å krysse fingrene for at de åtte timene til København ville gå problemfritt. Åtte timer senere vinglet jeg overtrøtt og støl inn på Kastrup og fant Bo, Thomas, Silva og Inuuteq i bagasjekøen. Takk og pris.
Vi var så heldige å få sitte på første rad i flyet. Skikkelig stas, jeg presterte til og med å være første person ut av flyet da vi landet på Færøyene! Vanligvis er jeg sistemann ut fordi jeg ikke gidder stå i midtgangen og stampe med alle idiotene som på liv og død skal albue seg ut.
Da vi endelig tråkket ut på færøysk jord, måtte vi vente en god stund på en taxi inn til Tórshavn (sånn cirka halvannen time), men kjøreturen til hovedstaden var veldig fin takket være den utrolig flotte naturen. Jeg må innrømme at jeg på forhånd ikke helt skjønte folks begeistring for Færøyene, til tross for at jeg har sett Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?, men etter den kjøreturen er jeg bitte litt frelst selv.
I Tórshavn bodde vi på Deyvahúsið, døvehuset eller den lokale døveforeningen, og spilte på Nordic House. Vi gikk rundt i byen den første dagen, hadde litt øving på Nordic House den første kvelden. Lørdag morgen jogget Silva og jeg til Nordic House i lett regn, som utover dagen ble til veldig tungt regn, noe vi merket da vi skulle til butikken for å kjøpe lunsj; så våt har jeg ikke vært siden den temmelig fuktige og tragiske teltturen i niende klasse. Vi pusset og finpusset og flikket enda litt til på stykket hele dagen, og vel tilbake i døvehuset (Silva og jeg tok taxi, vi nektet å drukne for tredje gang den dagen) ble vi belønnet med en storslagen tacomiddag.
Kvelden gikk til med prating (gurimalla, for en drøy humor vi har, og de latterkrampene…Noen av temaene vi harslerte med i løpet av turneen: Lesbeporno, sex, avføring, parodi av en dårlig person vi alle kjenner til, parodi av hverandres roller i forestillingen, improvisasjon osv…) og spilling av Jungle Speed (se eget avsnitt).
Lørdag kom vi oss til Nordic House med alt av bagasje og stæsj, virret rundt hele dagen før det var tid for sminke og klargjøring. Forestillingen gikk bra, flere fortalte at det var første gang noensinne de hadde sett tegnspråkteater, vi pakket sammen kostymene og scenen, kom oss avsted til havnen hvor vi ventet i evigheter på skipet til Danmark.
Mens vi ventet, skravlet vi mye ─ som vanlig. En av mine medskuespillere (ingen navn nevnt) sjokkerte meg ved å si at hin ikke var sikker på hvordan verden ble skapt eller hvor menneskene kommer fra, at hin hadde hørt at menneskene kanskje stammet fra apene, men at hin ikke hadde sett bevis for dette. Deretter sjokkerte hin meg ved å svare «Charles who? Never heard of him» da jeg begynte å fortelle om Big Bang, evolusjonsteorien og Darwin.
Litt senere kom jeg i en opphetet diskusjon om hvorvidt USA har 50 stater og om Alaska og Hawaii er del av USA. Silva og Corinna mente at Alaska og Hawaii ikke egentlig var amerikanske stater, bare «områder okkupert av USA». Bo var på mitt parti og han googlet svaret. Vi vant. Jeg liker å ha rett. (Men for all del, Alaska burde heller tilhørt Canada, det er geografisk logisk. Grådige amerikanere.)
Det var så sent på kvelden da vi endelig fikk installert oss i lugarene på skipet, at da jeg gikk for å finne mat, føltes det som om jeg hadde styrtet en flaske vodka. Svimmel og med kroppskontroll som et dovendyr på marihuana. Jeg fant mat (nåja, mat og mat… Slike cruiseskip er ikke særlig vegetarvennlige, det eneste spiselig jeg fant så sent på kvelden, var kake og potetgull. Jeg er fremdeles overrasket over at jeg ikke ble overvektig eller utviklet sukkersyke etter den turneen.)
Foran oss var to døgn på sjøen. Uten internett, til Thomas’ store fortvilelse. For min del var det faktisk veldig deilig å ikke ha mulighet til å logge meg på nett. Silva og jeg, treningsfrik som vi er, tok oss en god økt i skipets treningsrom den første morgenen. Nokså uvanlig å trene mens rommet liksom gynger, men vi overlevde. Jeg lærte henne mageprogrammet mitt, noe som nesten tok knekken på de stakkars magemusklene hennes.
Dagen var avlappende og fylt av lesing og skravling. På kvelden spiste vi felles middag i en av restaurantene. Det ble en veldig uforglemmelig middag, for vi pratet så mye tull og to ganger begynte Thomas og jeg å le så hardt at tårene spratt og luftrøret nesten snøret seg sammen. Intern humor er farlige greier. Det manglet ikke akkurat på oppmerksomhet fra våre medpassasjere i restauranten, men til slutt hadde vi spist oss stappmette på mat og dessert og kom oss ut før vi ble kastet ut.
Vi ankom Danmark, tråkket rundt havna til vi kom til skipet til Larvik og ventet noen timer til før avgang. På ettermiddagen ankom vi Larvik og vi rakk akkurat toget til Oslo. Tilfeldigvis var en bekjent fra videregående på det samme toget. Hyggelig gjensyn.
Omsider kunne jeg snuble inn døra til leiligheten min, med Gunnar på slep. Han overnattet hos meg mens vi var i Oslo, og godt var det, for før jeg dro på turné, trengte leiligheten så sårt å bli vasket ordentlig. På skipet til Danmark fikk Gunnar vite at jeg ikke har internett hjemme. «Jeg skal drepe deg,» sa han da. Heldigvis for ham er det gratis internett på kinoen i nærheten. I løpet av Oslooppholdet fikk jeg dessuten vite at jeg sover som et slangemenneske.
Onsdag var det dansing, hente korrektur, noen timer på teateret og veldig, veldig koselig gjensynsmiddag med Heidi. Til min store sorg befant jeg meg midt ute i Nordsjøen to av de tre dagene Jana Hicks underviste på PRODA, men heldigvis rakk jeg tilbake til den siste klassen og det ble et hyggelig gjensyn ikke bare med Jana, men også Marjike! Jeg tok mange klasser med begge da jeg var i New York, og det var nesten som å være tilbake i metropolen. Det ble også gjensyn med to av jentene som jeg gikk i klasse med på videregående, Stina og Marthe.
Torsdag ble det veldig mange timer på teateret. På et tidspunkt fikk vi beskjed om å gå gjennom forestillingen ─ baklengs. Seriøst. Etter det kunne vi faktisk påstå at vi kan stykket utenat, i søvne, forlengs og baklengs. Vi kom oss gjennom kveldens forestilling, pakket ned alt i en varebil og fikk Bo og Margrét avgårde til København (long story made short: De ble forhindret på grensen til Sverige og kom til København nesten et døgn forsinket, noe som ga oss en hel fridag i København. Takk og pris.)
Fredag fløy vi til Kasturp, fikk beskjed om at det ble fridag (velfortjent!) og dermed tilbrakte vi hele dagen på Tivoliet. Jeg hadde ikke vært der på over ti år, så jeg hadde det skikkelig gøy. Vi prøvde de mest spennende attraksjonene og spiste churros og stod på hendene i Skjærsilden. Ingen fikk hjernerystelse, utrolig nok.
Thomas og jeg bodde hos en meget sød pige i Valby. Lørdag morgen skulle vi til teatret og jeg hadde sjekket adresse på Google Maps, funnet ut hvilken buss vi skulle ta til spillestedet og vi var på god vei. Da vi nesten var framme, fikk vi beskjed om at Kronprinsessens gade var feil adresse og at vi skulle til Kronprinsens gade. «LØB!» Gurimalla. Vi fant utrolig nok frem til slutt.
Det ble en veldig lang og uvanlig stille dag i teateret fordi folk var slitne og måtte ha ekstraøving fordi den ene instruktøren måtte steppe inn for en av skuespillerne. Men vi kom oss gjennom dagen og forestillingen, og midt på natten var alt pakket inn i varebilen og vi kunne finne veien hjem til sengene våre.
Søndag kunne Thomas og jeg sove til vi våknet, siden vi alle skulle møtes i Valby før avreisen til Castberggård. Vi spiste frokost og lunsj, puslet med hvert vårt, pakket ferdig kofferten og gikk til togstasjonen. På veien stakk jeg innom en godteributikk og fant ut at de hadde en del vegetarisk godteri. Igjen, jeg fatter ikke at jeg ikke har fått sukkersyke etter turneen. Reisen til Castberggård var lang, men avslappende, og det ble frikveld da vi omsider kom frem.
Mandag morgen tok jeg meg en joggetur rundt Castberggård. Veldig fin joggetur, helt til jeg bestemte meg for å jobbe forbi et åker og ble forfulgt av en million feite svarte fluer. Resten av dagen ble det mye venting, litt mer venting og enda mer venting. Sent på kvelden var alt endelig klart til en teknisk gjennomgang, og hadde det ikke vært for at teknikeren krevde å få sove, hadde vi vel holdt på til langt på natten.
Tirsdag var det tidlig opp for gjennomgang før selve forestillingen, vi overlevde begge deler, og omsider var jeg på vei til Billund for å fly hjem. Dagen etter kunne jeg konstantere at jeg hadde pådratt meg influensa. Yay.
Jungle Speed
I løpet av turneen spilte folk ofte Jungle Speed, et slags hjernespill som går ut på å gripe tak i en trepinne hvis man snur et kort og får samme symbol eller farge som en annen av motspillerne. Sosialantropologisk og nevrologisk spennende å betrakte, men et helvete å spille. Da turneen var over, hadde de fleste av oss blåmerker på grunn av dette spillet. Inuuteq klarte nesten å knuse tåen min og et par av Elsas fingre.
To av de mest nervepirrende omgangene jeg deltok i, var da Corinna og jeg var de siste i spillet. Hun snudde kort etter kort i veldig høyt tempo, og et øyeblikk var det som om jeg så alt i Matrix-sakte film; kortet med de blå pilene som peker innover (dette kortet betyr «Førstemann til mølla, uansett») dukket opp og hånden min skjøt frem og grep tak rundt pinnen. Imens hadde Corinna allerede bladd frem to nye kort og skjønte ikke hvilken sjanse hun akkurat lot glippe.
Den andre var da Elsa og jeg, de verste taperne dere kan forestille dere, var igjen etter runden. Min kortbunke var skikkelig tykk, så jeg bladde frem kort etter kort. Vi var begge fullstendig mentalt tilstede og klare til å gripe pinnen. Kort etter kort etter kort, bunken minket, spenningen steg, hjernene friterte i sine egne saft. Til slutt var det bare ett kort igjen, jeg snudde det, hendene våre skalv på hver sin side av den fordømte pinnen av tilbakeholdt energi, og ─ uavgjort.
Så, ja, veldig uforglemmelig.
Jeg tenker det holder for denne gangen. Takk for tålmodigheten.
