[Årets julegave]

0

Jeg skulle bare en liten tur innom tannlegekontoret for å «låne» en gammel lefse av et Se&Hør som skal rives i stykker på scenen i morgen kveld. Før jeg visste ordet av det, satt jeg i tannlegestolen mens en blond tannlege tittet på den bakerste delen av munnen min og sa bestemt: «Den tannen må ut før jul!»

Ikke nok med det; et par røntgenbilder senere viste det seg at det ikke er én visdomstann som må ut snarest mulig, men TO! Den øverste er heldigvis lett tilgjengelig og kan trekkes ut på 1-2-3 neste uke (jeg fikk tilbud om å trekke den allerede i dag, men jeg hadde dårlig tid og fikk dessuten flashback til den gangen i 4. klasse da jeg gikk til skoletannlegen for en impulssjekk av en vond tann og gikk ut igjen med en tann mindre). Den andre… Den ligger godt gjemt under tannkjøttet, og har kost seg med å dytte til nabotannen og lage et praktisk matlager for Karius og Baktus. Vet dere hva det betyr? Først operasjon for å røske ut den jævelen, deretter nokså sannsynligvis rotfylling for å fylle igjen Karius og Baktus’ spiskammer.

Nå må det nevnes at det egentlig ikke er selve tanntrekkingen og -operasjonen jeg med gru ser frem til. Jeg har i flere år forsont meg med tanken på at visdomstennene ikke kommer til å følge meg til graven. Hva gruer jeg meg mest til, da? Premedisineringen før operasjonen. Jeg, avholdspiken som blir rusa av en halv Ibux og ikke inntar noe sterkere enn søt te til hverdags, skal liksom knaske piller som er merket med rød trekant og advarsel mot å kjøre ved inntak? Det blir litt av en trip.

Jeg håper jeg tar storgevinst i Flax-kalenderen for å veie opp for dette.

[Jeg skal aldri…]

0

For noen dager siden gjorde jeg noe jeg aldri skal gjenta: Å gå hjemmefra tidlig på morgen uten å tilføre magesekken litt fast føde. Jeg kjenner mange som dropper frokost hver eneste dag og holder seg gående frem til lunsj uten problem. Det var derfor jeg tenkte at jeg kunne klare å holde meg til jeg kom til Rica på Holbergs plass (hvor jeg skulle spise frokost. Hotellfrokost, omnomnom!), en spaseretur på knappe 15 minutter fra der jeg bor.

Magen min holdt kjeft frem til den amerikanske ambassaden. Da ville den ikke være med på notene mer og begynte å murre litt. Mens jeg gikk videre, formanet jeg magen til å holde ut bare litt til. Det hjalp ikke: Over Slottsplassen måtte jeg stoppe hvert femte meter fordi det var umulig å bevege seg av sultesmerte. Jeg vurderte å legge meg ned, men tanken på å bli tatt for å være ruset og satt i arrest uten mulighet for å få mat før etter XX antall timer, fikk meg fra det.

Jeg kom frem, magen fikk mat, og etter en halvtimes tid sluttet magen å murre såpass at jeg faktisk kunne nyte den litt dyre hotellfrokosten min.

Jeg skal aldri, aldri, aldri gå hjemmefra uten å spise frokost. Det er en grunn til at det er dagens viktigste måltid.

[Riper i fasaden]

1

Folk (les: Gietlitevink-Maren) har en pussig oppfatning om at jeg er et ordensmenneske med stålkontroll over alt og ingenting. Ja, det er nok ikke helt feilaktig at jeg har et snev av OCD når det gjelder å alfabetisere bøker, filmer og cder, eller dekke på bordet. Men nå skal jeg gi dere et utmerket og blodferskt (dette skjedde i går kveld) eksempel på hvor vimsete jeg faktisk kan være.

Premieren på Chat Noir var vel overstått, og jeg var i den deilige, klamme garderoben hvor jeg ryddet i kostymene mine, hang opp dem på hengere og pakket bagen for hjemreisen. Før jeg gikk, tok jeg et siste overblikk for å være sikker på at alle kostymene hang der de skulle og at det ikke lå igjen noe viktig på sminkebordet mitt.

Deretter stod jeg utenfor Chat Noir i en liten evighet og småpratet om hvor superoptikjempefantafenomenalistisk forestillingen var (hallo, premiereadrenalinrus) før jeg tok trikken hjem. Vel framme skulle jeg finne nøklene mine i den digre bagen min. Jeg lette gjennom en gang. Deretter en gang til, litt grundigere. Fortsatt ingen nøkler. Jeg gikk til etasjen min og lette enda en gang uten hell.

Heldigvis kom jeg meg inn i gangen min ved å trikse litt (les: bryte meg inn hos naboen), og utenfor den siste døren følte jeg meg som en spillkarakter i et pek-og-klikk-spill som har glemt å plukke opp en viktig nøkkel et eller annet sted. Bagen ble gjennomsøkt for fjerde gang, alt innhold tømt ut på gulvet, og jeg begynte å innse at jeg kanskje hadde latt nøklene mine ligge igjen på Chat Noir, og at det trolig ikke var noen der nå.

Å rote bort nøkler ville vanligvis ikke vært så ille, jeg kunne sikkert overnattet hos noen. Men stakkars vesle Rogerkaninpusen, som jeg passer på for Dyrebeskyttelsen, satt helt alene i buret sitt bak den siste døren og ventet på at jeg skulle komme hjem med kos og gulrøtter, så jeg måtte finne nøklene slik at knøttet skulle slippe å være alene hele natten.

En rask gange (og ny personlig tid på strekningen Frogner-Nationaltheater) senere var jeg utenfor Chat Noir igjen. Fru Fortuna smilte heldigvis til meg; flere fra Chat Noir-personalet satt på en av barene i samme gate for en liten etter-jobben-pils, så jeg kom meg inn på det stengte teateret. Fant jeg nøklene i garderoben?

Nei.

Det var da jeg kom på at nøklene kanskje lå oppi denne lille Gina Tricot-plastposen oppi bagen, for jeg hadde med meg nøklene da jeg skulle kjøpe nettingstrømper tidligere samme dag, og dem puttet jeg oppi posen som jeg puttet oppi bagen som lå trygt hjemme mens jeg surret rundt i mørket på Chat Noir.

Jeg kom meg inn til slutt, og Roger fikk hoppe fornøyd rundt resten av natten. Og dette er altså den brutale sannheten om det såkalte ordensmennesket.

[På korrek-tur]

0

Jeg er overtrøtt, beklager den tørre humoren i overskriften. Ha ha.

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på Skriveloftet mens høy salsamusikk dunker gjennom gulvet fra et par etasjer under meg. Jeg holder på med en korrektur som skal leveres på mandag, og jeg har ett døgn på meg til å lese de siste 135 sidene. «Jeg skal bare lese frem til side 200, så går jeg hjem og legger meg og tar resten i morgen,» tenkte jeg istad. Så kom jeg over følgende setning i romanen: Hun iakttok det med halve oppmerksomheten, iakttok seg selv iaktta det, iakttok seg selv iaktta at hun iakttok det, usikker på hvordan hun skulle tenke på de enkleste ting.

Da falt jeg litt av lasset, gitt.

[Dag 7 – Et pinlig øyeblikk]

1

Del 7 av 30 i listen Dag for dag.

De fleste opplever øyeblikk der alt annet enn deres beste side kommer frem, øyeblikk som setter spor i hukommelsen og kaller frem rødme og latter når anekdoter skal fortelles. Men hvis du er en sånn person som ler av deg selv i akkurat det øyeblikket, klenger episoden seg ikke like fast til hukommelsen som den ville ha gjort hvis du er en som blir tomatrød i trynet mens du forgjeves prøver å fremkalle et bunnløst hull under deg.

Jeg beklager at jeg ikke er i stand til å servere dere et skikkelig saftig, innmari pinlig øyeblikk; for jeg har ledd bort alle disse øyeblikkene, kvalt øyeblikkenes tilblivelse i latter. Men jeg kan fortelle om den gangen en venninne, L, lurte en annen, M, til å smøre bedøvende krem på tungespissen. Dette skjedde i Kondomeriet på Karl Johans gate, og effekten av kremen var både rask og virkningsfullt. For M var det pinlig å tråkke nedover Karl Johans gate med halve tunga ut av munnen fordi hun ikke hadde følelser i den, mens vi andre holdt på å falle sammen av latterkrampe hver gang hun prøvde å si noe.

[Heterofil jakke]

2

Selv en språknazi gjør feil iblant. Istad klarte jeg det kunststykket å skrive, på engelsk, at jeg prøver å finne en heterofil jakke til en fotoshoot denne uken. Når man er litt trøtt, er det ikke helt lett å huske forskjellen på «straitjacket» (tvangstrøye) og «straight» (streit/hetero).

«Jeg vil gjerne ha en heterofil jakke og et par homofile bukser, takk.» Haha.

Mens vi snakker om heterofili: Ifølge denne testen er jeg antakelig heterofil. Man kan visst ikke være lesbe hvis man ikke har pinnekort hår, alkohol- og narkotikaproblemer, liker intriger og tar med seg flyttelasset på andre daten. Ok. Bra vi fikk oppklart misforståelsen, nå skal jeg dra ut i verden og finne drømmeprinsen. Putt meg i tvangstrøye, liksom.

[Livstegn fra Australia]

0

Jeg er i Perth. Trott som pokker etter 24 timer mer eller mindre i lufta pa tre forskjellige fly. Det er ikke lett a knote pa et ukjent tastatur nar man ikke har bevisstheten pa plass for oyeblikket.

Mobilen virker ikke. Eff. Ingen velkomstkomite pa flyplassen. Oj. Men Anne Birgit er pa vei, Visa-kortet virker og det er nett her. Hurra.

[Døgning IIII]

0

Jeg klarte faktisk å møte opp på SATS nøyaktig fire på halv sju, som dagens tredje eller fjerde kunde.Og jeg klarte faktisk å gjennomføre en vanlig treningsøkt på halvannen time, uten å svime av. Treningsøkten min pleier å se slik ut:
-10-20 minutter oppvarming på løpebånd.
-Rumpe- og lårøvelser (med hhv. bosuball og strikk).
-30 minutter tøying av beinmusklene (det er ikke uten grunn at jeg er blant de fem mykeste SATS-medlemmene).
-Bakside av leggene.
-Bryst.
-Skulder/øvre del av ryggen.
-Biceps.
-Tøye armene og skuldrene.
-Mageøvelser.
-Ryggøvelser.
-Tøye rygg og nakke.

Jeg tok meg i å gjespe ganske så saftig noen ganger mens jeg trente, men ellers gikk det greit å gjennomføre. Det var egentlig litt fint å trene så tidlig på dagen, det var nesten ingen andre der, alle tok seg god tid med de ulike øvelsene og stemningen var avslappende.

Da jeg kom meg hjem og fikk i meg noen brødskiver og en kopp te, merket jeg at jeg måtte ta en blund før jeg dro ut igjen for å handle litt. Denne lille power nap’en var egentlig ment å vare i 30 minutter, men slumreknappen og jeg er litt for gode venner. Tre timer senere sparket jeg meg selv ut av senga og dro til Oslo City.

Da jeg kom dit, skjønte jeg at det var en god idé å få en blund på øynene, for det var litt mer folk der enn forventet. Døgning + masse folk = psykedelisk. Men jeg overlevde denne delen også! Dessverre må jeg tilbake en tur imorgen, da det viste seg at den ene tingen jeg kjøpte er full av stygge riper. Akk. Da har jeg forhåpentligvis fått meg en god natts søvn først.

[Døgning III]

2

En annen bivirkning med å døgne, er at du ofte får ideer som virker fantastisk geniale i akkurat det øyeblikket de unnfanges oppi den overtrøtte knollen din. Ved et par anledninger har tanken «jeg trenger å stusse håret litt» og delvis manglende impulskontroll (som er en konsekvens av overtrøtthet) ført til at jeg lignet på en lettere skamfert Posh Beckham- eller Bettie Page-kopi.

Nå har jeg heldigvis åndsnærværelse nok til å ikke begynne å leke med saksa. Jeg har derimot en annen idé. Jeg vet ikke om den er genial eller bra eller dårlig eller katastrofal. I skrivende stund er det 12 minutter til SATS åpner dørene, og jeg vurderer faktisk om jeg skal dra dit. Å trene i halvannen time på null søvn klokka seks om morgen høres virkelig ikke ut som noe en normal Anne-Line ville gjort til vanlig.

Ai, ai.

[Døgning II]

2

En av bivirkningene med å døgne, er radikale personlighetsforandringer. Dette kommer spesielt godt frem hvis du har Fjesbok- eller Twitter-konto. Ikke bare oppdaterer du statusen din med sære meldinger hvert femte minutt, men i tillegg blir folk utsatt for «Anne-Line wrote on your wall/commented on your status/on your picture/on your notes/Anne-Line is a maniac»-spamming.

Jeg oppfordrer alle som er på vennelista mi om å vente med å logge på Fjesboka til dere har døgnet selv. Da blir det kanskje morsomt å lese spammen min. Eller ikke.

På tide å finne flere som trenger litt spam.