Stikkord: Kåseri-ish

Hun kjenner trangen oppstå, en tørst som vanskelig lar seg tilfredsstille. Hele kroppen skriker begjærlig etter denne ene tingen; en kopp perfekt brygget Earl Grey-te. Hun kjenner halsen snøre seg sammen og tunga klebe seg til ganen mens hun griper etter boksen; den dekorerte metallboksen som inneholder de tørre, brune tebladene. Innholdet drysses varsomt oppi en liten sil med skjelvende hender, og den smått berusende duften smyger seg inntil nesa hennes med løfter om mer.

Vannet i kjelen bobler. Hun finner frem sukkerskålen, måler nøye opp to teskjeer sukker, såvidt toppede for en harmonisk balanse mellom søtt og bittert. Det rykende vannet treffer bunnen av koppen og løser opp sukkeret til et skimrende minne. Før tesilen senkes, rører hun om et par ganger for å gjøre sukkervannet klart for de bitre tebladene. Idet silen synker til bunnen av den romslige koppen, suger bladene til seg det søte vannet, slipper aromaen løs, og farger bunnen av koppen med en rødbrun sky.

Hun griper tak i skjeen, rykker til av den sviende følelsen av hett metall mot naken hud. En liten smekk for utålmodigheten; nøyaktig tre minutter må hun vente før silen kan fjernes fra tevannet. Hun kan nesten ikke vente og lente seg frem over dampen som ryket fra koppen; et fuktig stikk i nesa. Igjen en smertelig påminnelse om tålmodighetens kunst.

Klokken teller ned de siste sekundene, og hun løfter ut silen fra koppen. Med noen raske omrøringer får hun den mørke fargen på bunnen til å spre seg i koppen og forvandle innholdet til en nesten ferdig dose te. Hun legger hendene om koppen og nyter den brennende varmen som sprer seg gjennom hendene og oppover armene; en kriblende forventning om det som skal komme.

En kjapp slurk. Fremdeles litt for tidlig, fremdeles for brennhet til å nytes fullt ut, men så uimotståelig. Hun prøver igjen noen sekunder senere og smaken fyller munnen hennes med en eksplosjon av varme, søthet og perfekt te. Hun suger den gode duften i seg, lar sødmen flyte over tungen og kjenner varme renne nedover halsen; hver dråpe nytes inderlig.

Hun setter fra seg koppen, lener seg tilbake med et tilfreds sukk. Blikket dveler ved metallboksen; en kopp til?

Kommentar: Jeg kan vel sies å ha et lidenskapelig forhold til te, spesielt perfekt brygget Earl Grey. Og ja, jeg vet at mye i teksten er oppbrukte klisjeer, men det var meningen. Kan E. L. James og Stephenie Meyer, så kan jeg også.

Femti tusen. Femti tusen kroner. Jeg smakte på tallet og kjente gåsehuden krype oppover fra hendene, som holdt en skrapeloddkalender så forsiktig at du skulle tro den var laget av rent gull, omhyggelig behandlet til et tynt, skjørt flak. Femti tusen kroner. Jeg kaldsvettet av tanken, merket at jeg fikk ståpupp av spenning og hjertet pumpet i vei som et gammeldags lokomotiv. Ni rev hadde jeg, og det manglet bare én rev for at jeg skulle bli femti tusen kroner rikere. Og det var bare ett grått felt igjen. Jeg svelget og begynte å skrape…

Det var en perfekt dag den dagen jeg kjøpte kalenderen. Himmelen var strålende lyseblå etter flere dager med tung, grå tåke. Til tross for en tung treningsbag over den ene skulderen, følte jeg at jeg svevde. Jeg hadde nettopp hatt en god treningsøkt, men det var ikke bare det; Jeg følte at alt var på plass, på alle måter. Jeg hadde det bra og dagen var helt i samsvar med humøret mitt. Det var tidlig i desember, en av de første dagene av julemåneden. En tanke falt inn i hodet mitt; hva med å gå innom Narvesen på veien hjem og kjøpe en skrapeloddkalender? Litt ekstra spenning mens vi teller ned til jul?

Inne i kiosken fant jeg frem siste nummer av BLIKK og Illustrert Vitenskap, samt en Kindernisse. Da jeg skulle betale, spurte jeg etter en skrapeloddkalender. Jeg betalte og smilte til den hyggelige kassamannen. Det var jo en strålende dag og jeg følte at jeg glødet av velvære og trivsel.

Dagene gikk. Hver dag ble et grått felt skrapet bort, og jeg tegnet ring på baksiden for å holde oversikt over hvilke symboler jeg hadde skrapet frem. Tenk så gøy om jeg vant noe? Dagene gikk og nye ring ble tegnet inn. Flere av ringene havnet i 10x Rev-feltet; Skrap frem 10 rev og vinn 50.000 kr! I begynnelsen tenkte jeg ikke så veldig på det. Men etterhvert ble det ganske mange innringet rever. Jeg begynte å tenke. Hva om…? Så lenge det var mange nok felt, var det alltid en sannsynlighet for at… Femti tusen er ikke et umulig beløp. En gang klarte jeg faktisk å spare opp over femti tusen i kontanter. Jeg visste hvordan det var å ha så mye penger. En gang til…?

Det kriblet i meg hver gang jeg tenkte på kalenderen min. Av spenning og av trang til å si det til noen. Vet du hva? Jeg har en skrapeloddkalender. Kanskje…? Men jeg bet meg alltid i tunga; det var ingen grunn til å selge skinnet før bjørnen er skutt. Men drømme! Dét er lov! Så jeg begynte smått å dagdrømme litt. Ingen planlegging, bare litt lett visualisering av hva femti tusen kunne brukes til. Jeg har alltid tenkt at om jeg vinner et stort beløp en eller annen gang, så skulle noe av det være øremerket =Oslo og WWF/PETA. Disse var ingen unntak fra dagdrømmeriet mitt. Jeg dagdrømte også om litt ekstra fotoutstyr. Hvor jeg hadde lyst til å reise. Og alt sånt som folk kan dagdrømme om.

Det grått feltet var skrapet bort. Jeg stod og stirret på symbolet og kjente gåsehuden eksaltere. Hjertet banket så fort at det mer føltes som om det hadde sluttet å slå og bare svulmet opp i brystkassen. Jeg stirret på symbolet og blunket et par ganger for å la det få tid til å strømme gjennom synsnervene og synke inn i hjernen. Jeg hadde ni rev og jeg stirret…

Kommentar:
Sett fra den lyse siden: Jeg fikk en god historie. Uvurdelig.

Jeg er jente. Jeg er litt feminin og litt guttete. Jeg er avholds og hverken røyker eller snuser. Jeg er ateist. Og jeg er homofil. Se der. Det var jo ingen stor sak. Det med å være homo har aldri vært til bry for meg. Jeg ble født homo og kommer til å være homo til jeg vandrer heden. Jeg kommer sikkert til å være homo når jeg blir gjenfødt, for det er helt ålreit å være homo.

Homo. Homo. Homo. Hvis du sier det ofte nok, mister ordet sin kraft. Jeg er homo, men jeg er akkurat som alle andre. Jeg består av 70% vann. Jeg har to øyne, to ører, en nese, en munn, to armer og to bein. Jeg stemmer sosialistisk. Jeg studerer fotografi. Jeg liker å gå tur. Jeg er glad i dyr. Jeg går ut på byen iblant.

Som alle andre ble jeg oppdratt i det heteronormative bildet. Jenter skulle ha rosa klær og leke rolig med dukker. Gutter skulle ha blå klær og være tøffe cowboys. En familie bestod av en mor, en far og 1.2 barn (og hus med hvitt stakittgjerde og Volvo i garasjen). Men allerede da jeg var liten, syntes jeg at jenter var mer spennende enn gutter.

Etterhvert som jeg nærmet meg puberten, la jeg merke til at jenter får pupper. Pupper! Dette syntes jeg var noe av det fineste som fantes, og jeg må innrømme at i løpet av oppveksten brukte jeg en del tid på å studere de fleste variantene av kvinnekroppen. Internett var en fin-fin ting til den slags.

Tidlig i tenårene meldte plutselig behovet seg. Hvem var jeg egentlig? Jeg visste at jeg likte jenter. Selvfølgelig. Men fordi jeg var oppdratt i det heteronormative bildet, gikk jeg ut fra at jeg kanskje likte gutter også. Antakelig. Så jeg definerte meg selv som bifil. Og alt var såre vel.

Noen år senere tok jeg opp saken til en ny vurdering. Hadde jeg blitt ordentlig og håpløst forelsket i en av det motsatte kjønn i løpet av tenårene? Nei. Hadde jeg på noe vis følt meg seksuelt tiltrukket av en av det motsatte kjønn i tenårene? Æsj, nei. Kunne jeg noensinne tenke meg å ha sex med en gutt? Neineinei. Absolutt ikke. Æsjæsjæsj. (Til heterofile som leser dette: Det er ikke dere, det er meg. Jeg er homo, vet dere.)

En vakker vårdag i 2005 fant jeg plutselig de rette ordene for meg. Lesbisk. Homofil. Lesbe. Homo. Flatbanker. Teppetygger. Det var puslespillbiten som gjenstod for at verdensbildet mitt skulle bli komplett. Offentligjørelsen av min skeive tilstand gikk meget udramatisk for seg.

«Jeg har noe å fortelle deg. Jeg liker jenter.» «Det er jo fint, jenta mi. Skal vi ha tomatsuppe til middag?» Sa mamma. Pappa sa at jeg gjerne måtte ta med meg jentekjæresten min på middagsbesøk. Og det var til og med før jeg hadde fått meg kjæreste! Da resten av familien ble varslet, var det foreldrene mine som slo på jungeltrommene. Jeg har verdens beste foreldre.

Jeg har en yngre bror og en sort katt. Jeg bor midt i Oslo. Jeg dagdrømmer mye. Jeg liker å lese. Jeg elsker å danse. Jeg synes frukt er godt, men sjokolade er enda bedre. Jeg liker tomatsuppe, men ikke spinat. Jeg er homo, og jeg er en normal person.

Kommentar til teksten:
Frøken VirrVarr spurte meg om jeg kanskje kunne skrive noe om legning. Tadaa!

Oppdatering 16.11.08: Teksten ble publisert i boken Jenter som kommer, skrevet av Ida Jackson og Maren Kristiane Solli. Yeeey!