[IthilPop!]

0

Click here for the English version.

Jeg har aldri vært særlig flink til å samle på fysiske ting som frimerker, servietter, postkort eller suvenirer. I en periode på fem år samlet jeg på kylling-graffiti, men så fant jeg ikke flere kyllinger i Oslo og la vekk samlemanien prosjektet. Nå foretrekker jeg å samle på mer abstrakte ting, for eksempel opplevelser, penger på bankkontoene mine (jeg samler visst på bankkontoer også, haha. Neida. Joda. Nei.) og titler på bøker jeg har lest gjennom året.

Etter at jeg brukte et år på å rydde i mormors ting, har jeg blitt enda flinkere til å gi slipp på ting jeg ikke trenger, og min overbevisning var at det ikke er noe vits i å samle mengder av ubrukelige småting. Helt til jeg fikk min første Pop!-vinylfigur fra Funko. Slagordet for Pringles, «Once you pop, you cannot stop», kunne passet godt til disse Pop!-figurene, for nå har jeg altså laget en ønskeliste over de figurene jeg har lyst til å ha i min Pop!-samling.

Ja, det er egentlig like meningsløst å samle på disse figurene som frimerker, men samtidig føler jeg at dette utvalget av mine favorittskurker og sterke kvinner sier mer om personligheten min enn et album fullt av gamle papirlapper. Under har jeg lagt ut bilder av de figurene jeg har samlet hittil, samt favorittsitatene.

Dette innlegget blir oppdatert etter hvert som samlingen vokser.


*

I have never been very good at collecting physical things like stamps, napkins, postcards or souvenirs. For five years, I collected chicken graffiti (Le Bird), but I couldn’t find more chickens so I stopped the mania project. Now, I prefer collecting something more abstract, like experiences, money in my bank accounts (apparently, I collect bank accounts as well, haha. No. Yes. Nope), or titles of books I’ve read during the year.

After spending one year tidying my grandmother’s stuff, I’ve become better at letting go of items I don’t need, and my conviction was that there is no reason to collect a bunch of useless trinkets. But then I got my first Pop! vinyl figure from Funko. The Pringles slogan, «Once you pop, you cannot stop», is befitting for these figures because now I have made a wishlist of the characters I want to include in my Pop! collection.

Yes, collecting these is as meaningless as collecting stamps, but at the same time, I feel that this selection of my favourite villains and strong females tells more about my personality than an album filled with old bits of paper. Below, I’ve added photos of the figures I have collected so far, along with favourite quotes.

This blog post will be updated as the collection grows.


Pennywise, «IT»
«Come join the clown. You’ll float down here. We all float down here. Yes, we do!»

Jareth, «Labyrinth»
«I ask for so little. Just fear me, love me, do as I say and I will be your slave.»

TARDIS & the 10th Doctor, «Doctor Who»
«Allons-y!»

Pinhead, «Hellraiser»
«We will tear your soul apart.»

Cheer Bear, «Care Bears»
«Oh my stars! You brought visitors!»

Dark Willow, «Buffy, the Vampire Slayer»
«No, honey. I am magic.

Willy Wonka, «Willy Wonka and the Chocolate Factory»
«We are the music makers, and we are the dreamers of dreams.»

Daenerys of the House Targaryen, «Game of Thrones»
“I am the blood of the dragon. I must be strong. I must have fire in my eyes when I face them, not tears.”

Ninth Doctor, «Doctor Who»
«I like bananas. Bananas are good.»

Poison Ivy, «Batman: The Animated Series»
«They can bury me in the ground, as deep as they like. But I’ll grow back. We always grow back. Don’t we, baby?»

Severus Snape, «Harry Potter»
«It may have escaped your notice but life isn’t fair.»

[Ja, vi eh-elsker…]

0

Click here for the English version.

Om et par dager er det 17. mai, og i den anledning ønsker jeg å dele en artig historie fra da jeg gikk i 4. klasse:

På skolen var det sånn at annethvert år var det frivillig om vi ville gå i 17. mai-toget. Det vil si at i første klasse var det obligatorisk, i annen klasse frivillig og så videre. I fjerde klasse var det altså frivillig, og et par dager før nasjonaldagen spurte klasseforstanderen oss om vi skulle melde oss frivillig som tributter gå i toget.

«Najaaa, ehhh, kanskje… Naaai…» Dere vet, typisk fjerdeklassing-svar, men det var i hvert fall tydelig at ingen av oss egentlig hadde så fryktelig lyst til å stå opp i otta for å tråkke gatelangs og vifte med flagg hvis vi kunne slippe det.

Da smalt det fra læreren vår: «ER DERE IKKE GLADE FOR Å BO I ET FRITT LAND?!»

Vel, alt hvad fedrene har kjempet og mødrene har grett, så vi vant vår rett til å tilbringe hele nasjonaldagen til sengs med Netflix og kake, som er min faste tradisjon for 17. mai. Lenge leve friheten til å gjøre hva man vil i et fritt land.


*

In a couple of days, it will be the 17th of May (Norwegian Constitution Day), and on that occasion, I wish to share with you a funny story from when I was in fourth grade. But first, for those unfamiliar with the Norwegian Constitution Day: Elementary schools participate in parades all over Norway. In Oslo, the schools parade to the royal castle for the kids to wave their flags to the royal family. (You can read more in this Wikipedia article.)

At my school, we had a system where every second year, it would be voluntary to participate in the parade. I.e. in first grade, it was mandatory, in second grade, it was voluntary et cetera. So, in fourth grade, it was voluntary, and a couple of days before the Constitution Day, our teacher asked us if we were going to volunteer as tributes participate in the parade.

«Naaaah, ehhh, maybe… Naaay…» You know, the usual fourth-graders’ answer, but it was obvious that we weren’t too keen on getting up at the crack of dawn to trudge the length of the streets and wave flags if we could avoid it.

From our teacher came fuss and fume: «ARE YOU NOT HAPPY THAT YOU LIVE IN A FREE COUNTRY?!»

Well, all the fights fathers have fought, and the mothers have wept, so we won our rights to stay in bed all Constitution Day with Netflix and cake, which is my tradition for the 17th of May. Long live the freedom to do whatever one wants in a free country.

[26/30]

0

Tema for punkt nummer 26 i 30 dager-listen er egentlig «En sang som beskriver hvordan du føler deg i dag». Men isteden vil jeg dele tre David Bowie-sanger som jeg ble kjent med gjennom TV/film. Beskjeden om Bowies død kom som et sjokk og hele mandag hadde jeg akkurat disse tre sangene på repeat i hodet.


«Life on Mars?» fra American Horror Story
Now she walks through her sunken dream
To the seat with the clearest view
And she’s hooked to the silver screen
But the film is a saddening bore


«Space Oddity» fra Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?»
This is Major Tom to Ground Control
I’m stepping through the door
And I’m floating in the most peculiar way
And the stars look very different today


«As the world falls down» fra Labyrinth
I’ll paint you mornings of gold.
I’ll spin you Valentine evenings.
Though we’re strangers ’til now,
We’re choosing the path
Between the stars.
I’ll leave my love
Between the stars.

[9/30]

1

9/30
Ditt tidligste minne
Stuen der vi bodde fra jeg var 1 år til etter at jeg mistet hørselen i 3-årsalderen. Det oransje ettermiddagslyset som skinte inn gjennom vinduene på den ene langsiden og gjorde stuen disig, varm og trygg mens støvet danset i skinnet.

En annen kveld: Toårige jeg spiste godteri (gelésmokk) fra en oransje pose. Denne minnet hadde jeg bare på bilde, helt til jeg for få år siden kjøpte en pakke sort te med granateple. Lukten av teen nærmest slengte meg tilbake til den kvelden jeg spiste akkurat dette godteriet. Jeg kunne kjenne formen på godteriet, tyggemotstanden og konsistensen. Og følelsen av å være to år, lykkelig uvitende om den store, skumle verden utenfor.

[Nostalgisk gjensyn]

3

Ved en tilfeldighet snublet jeg over Nasjonalbibliotekets digitale samling av barne- og billedbøker da jeg lette etter bøkene om bjørnen Bjarne og musen Stine. Det var som å åpne en hemmelig dør inn til barndommen og jeg fant igjen mange av yndlingsbøkene mine, blant annet disse titlene:

«Brød med syltetøy!» sa Frida, Russell og Lillian Hoban.
Au, det gjør vondt!, Hans Peterson og Ilon Wikland.
Tre av bøkene om Bjarne og Stine. Så fine tegninger!
Bøkene om «den ville ungen» av Barbro Lindgren og Eva Eriksson. (Oooog der tror jeg vi fant grunnen til hvorfor jeg allerede som sjuåring sa at jeg aldri skal ha barn.)
Fem fete sirkusgriser, Ulf Nilsson og Eva Eriksson.
Guten og hunden, Siv Widerberg og Jens Ahlbom.
Mammaen min er så høy som stjernene, Mette og Philip Newth.

Nostalgi!

Det beste er at man kan søke med forskjellige stikkord, og selv om jeg fremdeles leter, håper jeg at jeg snart finner noen av bøkene hvis innhold gjorde størst inntrykk på meg, slik som følgende billedbøker:

– En prinsesse som går seg vill i skogen og finner en hytte hvor det bor en annen prinsesse, og de to ligner hverandre på en prikk. Hun inviterer den andre prinsessen til å bli med til slottet og den andre prinsessen ender opp med å klatre inn gjennom speilet slik at de to kan leve sammen for alltid. Veldig fine illustrasjoner. Tror prinsessene heter hhv. Dag og Natt.

– En gutt (Lars?) som har en klump i magen og som gråter mye. Han møter en psykolog og besøker et psykisk sykehus. Boken slutter med at han har en skinnende, gyllen klump i magen isteden. Jeg har søkt på «billedbøker» og «depresjon», «angst», «tristhet» osv… uten hell.

– En jente som er ridder og kommer over to drager. De mater og bader henne før de legger henne i en seng. Funnet: Ridder Thea og de to dragene av Tor Åge Bringsværd og illustrasjoner av Judith Allen.

– Tre søsken som drar til landsbyen for å handle. Flotte og fargerike illustrasjoner, og jeg husker at omslaget var fiolett?

– En gammel kone som ønsker seg en datter eller kanskje en jente som ønsker seg en dukke, og hun får en magisk frø som hun planter i hagen. Etterhvert vokser det opp en dukke. Nokså sikker på at forfatteren er svensk, og at Ilon Wikland stod bak illustrasjonene. Mirabell av Astrid Lindgren. (Takk til M!)

– En flokk med hvite kaniner og en kanin som er prikkete. Den prikkete kaninen føler seg utenfor, men finner heldigvis en annen kaninfamilie som består av bare prikkete kaniner. Prikken av Margret Rey. (Takk til M!)

– En gutt som fanger et rumpetroll, som vokser og vokser og vokser helt til det er blitt et stort dyr som ikke har plass i et svømmebasseng. Yay, fant denne også, dog ikke hos Nasjonalbiblioteket. Det mystiske rumpetrollet, Steven Kellogg. Jeg fant boka fordi illustrasjonene har samme stil som i boka Gutten som fikk følge hjem, og så viste det seg at begge bøkene var blitt illustrert av samme person. Detektivarbeid!

– En liten jente går seg vill i skogen og finner et spøkelseshus. Spøkelsene som bor der, prøver å skremme henne, men når morgenen kommer, er de fullstendig utmattet og jentungen blid. Mange morsomme detaljer i illustrasjonene. Spøkelseshuset av Kicki Stridh. (Takk til M!)

Hvis noen av dere bokelskere kjenner igjen en av handlingene i de overnevnte punktene, ville jeg blitt fryktelig glad for å se tittel eller link i kommentarfeltet!