Kleint – I just wanna dance

[Ja, vi eh-elsker…]

Om et par dager er det 17. mai, og i den anledning ønsker jeg å dele en artig historie fra da jeg gikk i 4. klasse:

På skolen var det sånn at annethvert år var det frivillig om vi ville gå i 17. mai-toget. Det vil si at i første klasse var det obligatorisk, i annen klasse frivillig og så videre. I fjerde klasse var det altså frivillig, og et par dager før nasjonaldagen spurte klasseforstanderen oss om vi skulle ~~melde oss frivillig som tributter~~ gå i toget.

«Najaaa, ehhh, kanskje… Naaai…» Dere vet, typisk fjerdeklassing-svar, men det var i hvert fall tydelig at ingen av oss egentlig hadde så fryktelig lyst til å stå opp i otta for å tråkke gatelangs og vifte med flagg hvis vi kunne slippe det.

Da smalt det fra læreren vår: «ER DERE IKKE GLADE FOR Å BO I ET FRITT LAND?!»

Vel, alt hvad fedrene har kjempet og mødrene har grett, så vi vant vår rett til å tilbringe hele nasjonaldagen til sengs med Netflix og kake, som er min faste tradisjon for 17. mai. Lenge leve friheten til å gjøre hva man vil i et fritt land.

In a couple of days, it will be the 17th of May (Norwegian Constitution Day), and on that occasion, I wish to share with you a funny story from when I was in fourth grade. But first, for those unfamiliar with the Norwegian Constitution Day: Elementary schools participate in parades all over Norway. In Oslo, the schools parade to the royal castle for the kids to wave their flags to the royal family. (You can read more in this Wikipedia article.)

At my school, we had a system where every second year, it would be voluntary to participate in the parade. I.e. in first grade, it was mandatory, in second grade, it was voluntary et cetera. So, in fourth grade, it was voluntary, and a couple of days before the Constitution Day, our teacher asked us if we were going to ~~volunteer as tributes~~ participate in the parade.

«Naaaah, ehhh, maybe… Naaay…» You know, the usual fourth-graders’ answer, but it was obvious that we weren’t too keen on getting up at the crack of dawn to trudge the length of the streets and wave flags if we could avoid it.

From our teacher came fuss and fume: «ARE YOU NOT HAPPY THAT YOU LIVE IN A FREE COUNTRY?!»

Well, all the fights fathers have fought, and the mothers have wept, so we won our rights to stay in bed all Constitution Day with Netflix and cake, which is my tradition for the 17th of May. Long live the freedom to do whatever one wants in a free country.

[En åpen melding til Tinder]

Click for English.

Følgende er en liten tilbakemelding jeg så meg nødt til å sende Tinder for ikke så lenge siden. Tinder har en greie de kaller Super-Like; hvis du virkelig, virkelig, virkelig liker noen, kan du sende dem en Super-Like for å la dem få vite at du virkelig, virkelig, virkelig har lyst til å komme i kontakt med dem. Dessverre har denne knappen en litt uheldig plassering:

«Kjære Tinder

Jeg har et forslag for hvordan Tinder kan bli bitte litt bedre. Super-Like. Folk har et begrenset antall Super-Like hver uke/måned/vettapokker. Dessverre er det sånn at det er fryktelig lett å sveipe Super-Like ved et uhell, f.eks. mens man er opptatt med å klappe en kosesyk katt eller holder på å duppe av der man chiller og sveiper i sofaen. Det er veldig synd å kaste bort så mange Super-Likes på disse uhellssveipene, så derfor foreslår jeg at dere innfører en slags flertrinnsbekreftelse for å sende en Super-Like. Hvis man trykker Super-Like, kommer det opp en melding: «Du har trykket Super-Like. Er du sikker på at du vil sende den? Ja/Nei.»

På denne måten kan teite folk med for store tomler (meg) begrense den kleine skadevirkningen av å Super-Like noen jeg kjenner fra før og/eller som jeg ikke er interessert i match med.

Vær så snill, jeg mener alvor.»

The following is feedback I was obliged to send to Tinder not long ago. Tinder has this thing they call Super-Like; if you really, really, really like someone, you can send them a Super-Like to let them know that you really, really, really want to get in touch with them. Unfortunately, the placement of the button is somewhat unfortunate located:

«Dear Tinder

I have a suggestion on how Tinder can become slightly better. Super-Like. People have a limited number of Super-Likes every week/month/Ifreckingdunno. Unfortunately, it is awfully easy to swipe Super-Like by accident, e.g. while one is busy petting a cuddly cat, or is close to falling asleep while chilling and swiping on the couch. It is too bad to waste so many Super-Likes on these accidental swipes; therefore, I suggest that you implement a kind of two-step verification to send a Super-Like. If somebody swipes Super-Like, they will get a pop-up message: ‘You have swiped Super-Like. Are you sure you want to send? Yes/No.’

This way, stupid people with oversized thumbs (me) can limit the amount of awkward damage from Super-Liking a person I already know, and/or match with someone I am not interested in matching.

Please, I am serious.»

[«Vavadeusåitte?»]

English translation below.

Jeg skulle ha et lett mellommåltid og ville egentlig ha banan. Ved første øyekast kunne jeg ikke se noen bananer i kiosken jeg var i, så jeg plukket opp et par andre ting. Like før jeg gikk til kassen, tok jeg et nytt overblikk med et mysende uttrykk.

Kassereren bippet inn varene og: «Vavadeusåitte?»

Jeg:

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Hæ? Hva?»

Hun: «Vavadeusåitte?»

Jeg: «Æh, hva? Jeg hører ikke…?»

Så jeg trakk på skuldrene, betalte og gikk. Ti minutter senere gikk det opp for meg at hun sa «Hva var det du så etter?» Fordi det er sånn munnavlesning fungerer, dere.

I was about to have a light snack and wanted a banana. At first glance I couldn’t see any bananas in the kiosk, I was in so I grabbed a couple of other items. Just before I went to check out, I peered around once more.

The cashier rang my items up and said: «Ouatoereuookifoo?»

Me: [See gif No. 1]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Huh, what?»
[See gif No. 2]

She: «Ouatoereuookifoo?»

Me: «Uh, what? I don’t hear…»
[See gif No. 3]

So I just shrugged, paid, and left. Ten minutes later I realised the girl was asking «What were you looking for?» Because that’s how lip reading works, y’all.

[Saltomortale på SATS]

La oss si to ting: 1) Det er ikke spesielt lurt å gå fra tredemøllen uten å slå av den først. 2) Det er ikke spesielt lurt å ha tankene andre steder mens du leter etter en ledig tredemølle. Den ene personens forglemmelse (eller latskap?) og min hang til dagdrømmeri ble til knall og fall og fire pene skrubbsår fordelt på venstre kne, skulder og arm. Og en veldig morsom anekdote. Nå kan dere se denne videoen og le med meg.

[Navnetrøbbel]

Jeg liker at kjendiser kaller barna sine rare ting som Alabama Gypsy Rose, Madonna Bluebell og Kidney Pie. Spesielle navn er lettere for meg å huske. For jeg er virkelig dårlig når det gjelder navn. I et halvt år gikk jeg rundt og trodde at en fyr på skolen het Knut, men så viste det seg at han heter Trond. (Fjesbok-sjekk: Det var omvendt, jeg trodde han het Trond, men han heter altså Knut.) Og nå har jeg lært at ei som heter Ronja ikke heter Ronja, men Martine. Vi snakker alvorlig navn-dysleksi her.

Jeg sliter med å huske navn på folk jeg møter, og selv om jeg har truffet de samme menneskene flere ganger, har jeg fortsatt ingen anelse om hvilket navn jeg skal bruke når jeg må rope på dem («Øøøøh, du der…? Ja, du i den rosa kjolen! Åja, Anders, selvfølgelig! Kjente ikke igjen deg med kjole og løsvipper, mumlemumle…») Mitt flaueste navneøyeblikk var den gangen jeg måtte spørre om navnet til en jente tre minutter etter at hun presenterte seg første gang.

Det er en stor drøm at alle skal begynne å gå rundt med navneskilt festet til t-skjorta og ha originale navn. Ingen flere Marte’r eller Stine’r (jeg har gått tom for kallenavn til Stine’r: Stine Bay, Stokkefot-Stina, Danse-Stina, Heste-Stine, Gullfisk-Stine, Duste-Stine…)

[Kleint]

Du er opptatt med dine egne ting idet du ser opp og møter blikket til en ukjent jente som smiler og sier «hei» til deg som om hun kjenner deg fra før. Hjernen går i vranglås når du prøver å ta et hurtigsøk gjennom arkivet for å finne ut hvilken forbindelse denne jenta har til deg fra før, i mellomtiden smiler du tilbake og later som om du husker henne fordi det er høflig. Du går tilbake til det du holdt på med og under topplokket er det full aktivitet: Hvem Hva Hvor, men ingen av minnene du blar gjennom inneholder ansiktet hennes, selv om du begynner å bli relativt sikker på at du har sett henne før. Hadde dette vært på gata, dere bare gikk forbi hverandre da dette øyeblikket oppstod, hadde det vært helt i orden, men dette er ikke på gata; dette er på et lite område der begge sirkulerer en halvtimes tid etter øyeblikket. Hver gang dere går forbi hverandre, smiler dere jovialt til hverandre, hjernen blar febrilsk gjennom det uoversiktelige arkivet, og du forbanner deg selv for å være dårlig på ansikt og navn og tilfeldige mennesker. Hvorfor lagrer jeg heller ord som hippopomonstrosesquippedaliophobia enn navn på folk jeg møter, men du lærer aldri. Etter halvtimen er du ferdig og skal gå, og på veien ut går du tilfeldigvis forbi henne igjen. Du smiler, nikker og blunker (med begge øynene, man er da ikke på flørten), men hun ser rart på deg og smiler ikke helt tilbake. Gurimalla, nå tror hun at jeg flørtet med henne, tenker du mens du mentalt slår deg selv for pannen og går ut.

[Backstreet Boys]

Jeg har bestilt billett til Backstreet Boys-konserten 12. april! Og jeg skal stå så nær scenen at jeg kan sjekke om guttene har amalgamfylling i tennene! Wohoooo!

[Paranoid modell]

Det ble en trøtt ettermiddag med baguett fra Godt Brød, Marylandkjeks og te før jeg busset ut til Sandvika og så på undervisningen. På hjemveien tok jeg tog og ombord var det en fyr som oppførte seg litt rart. Jeg hadde blikket limt fast i Villskudd/Stjerneskudd-boka, men jeg kunne merke at han stirret veldig på meg fra der han satt.

Et eller annet sted på veien mot Oslo, flyttet han seg slik at han satt rett overfor meg og da bøyde jeg hodet så dypt at jeg nesten boret haka inn i brystet. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn følte jeg meg svært skeptisk til hele fyren.

Heldigvis gikk han av på Nationaltheater. Hvis han hadde gått av på samme stasjon som meg, ville jeg ha blitt nervøs.

Merkelig det der.

Istad var jeg innom galleriet til Ine i gruppa mi. Jeg kom over et tøft bilde og mens jeg så nærmere på det, tenkte jeg følgende: «Tøft bilde, spennende farger og interessant modell… Hei! Det er jo meg!» Jeg kjente ikke igjen meg selv, haha! Det ble tatt på mandag i forbindelse med Amy Winehouse-oppgaven. Moro.

Nå er klokka visst midnatt. Hvor blir det av tiden?