Stikkord: Familie

[Uke 22, kortfattet]

7

Bragder:
★ Vi fikk drasset med oss hele seks banankasser fylt med gamle elektriske kjøkkenapparater, kjemikalier, vaskemidler og hvem vet hva til kommunens årlige innsamling av farlig avfall.
★ Og et par dager etter drasset jeg med meg en ekstra kasse fylt med metall til en minigjenbruksstasjon. Fortsetter dette kjøret på dette vis, kommer vi ikke til å trenge å leie container.
★ Fant et par edderkopplik (teknisk sett var det vel heller den gamle hammen til en edderkopp eller to, men grøss uansett). Følgende gifs illustrerer min indre reaksjon:

Bragden min var altså at jeg klarte å holde meg fra å frike ut.

★ Brukte enda ni timer til på å rydde i mormors leilighet. Nå er det faktisk mulig å se soveromsgulvet og sengene!

Treningstid:
★ Runkeeper sier under fem timer, men hvis vi regner med alle de gangene jeg løp etter bussen eller spaserte hjemover fordi trikken stod eller jeg generelt var hverdagslig aktiv, så har jeg nok nådd nærmere seks timer. Flinke meg.

Opplevelser:
★ For noen uker siden fant jeg en haug 8mm-filmruller i mormors stue. Vi fikk dem overført til DVD og det var en utrolig fantastisk og fascinerende opplevelse å se levende bilder fra mammas barndom. Moren min var seriøst den søteste ungen i hele menneskehetens historie. Og det var gøy å se mormor som ung, fasjonabel kvinne, og morfar i levende live.

★ Deltok som danser i en performance med en blind pianist på Prosjektskolens sommerutstilling.
★ Følte meg som Aladdin da jeg åpnet et skap jeg aldri hadde sett innsiden av etter ryddingen på mormors soverom. Det var ikke mange ting i det skapet, men det var fine ting. Endte opp med å ta nesten alle tingene for meg selv.
★ Var i Dansens Hus og så Swan Lake, en veldig spennende versjon med innflytelse fra afrikansk dans!

Kos:
★ Feriemodus, til tross for at jeg fremdeles har et stykke muntlig eksamen liggende foran meg i veldig nær fremtid. Snap out of it, Anne-Line!

Innkjøp:
★ Ikke innkjøp, men en bestilling til noe moren min og jeg skal gjøre i slutten av juni.

Nye oppskrifter/matopplevelser:
★ Jeg lagde pizza igjen. Hadde en porsjon til av pizzasausen jeg lagde sist lørdag og en boks med artisjokk, men av en annen type enn sist, så det teller litt som en ny oppskrift. Smakte like godt! Artisjokkpizza! ♥ ♥ ♥

Outfit:
★ Sort ballettdrakt og sort flamencoskjørt i forbindelse med min korte opptreden i Prosjektskolen. Ellers det vanlige.

TV-serie/Film:
★ Så ferdig The Paradise. En dag skal jeg være statist i en periodefilm, så jeg kan ha på meg fin kjole med kø og oppsatt hår.
★ Begynte såvidt på åttende sesong av Doctor Who, men merker godt at jeg trenger å venne meg til den nye doktoren.
★ Var på spontan kinotur for å få med meg The Theory of Everything før den tas av plakaten. For en nydelig film. De valgte den perfekte skuespilleren til å portrettere Hawking.
★ Lo og grein av To be Takei. For en fantastisk fyr han er.
★ Filmen Before I Go To Sleep dukket plutselig opp på Netflix. Boka er selvfølgelig fremdeles bedre enn filmen, men fin søndagsunderholdning.

Bok:
★ Holder fremdeles på med Udødelighetens elixir, Interview with the Vampire og Atheism for Dummies, virker som den intense leselysten dabbet litt av.

Omgivelser:
★ Et par nye omgivelser denne uken: kunstavdelingen på skolen og Prosjektskolen.

Sang/Video/Bilde:

Sitat:

«Jei el lei mei, buhuuu. En velli slem dame sklev om boka mi, å jei synes det val velli dumt så nå glinel jei, buhuu.» Nina Karin Monsen, 4 år. (Det er sånn hun høres ut i den hyklerske klagesangen sin.)

[Om å elske synderen, men hate synden dypt og intenst]

4


Mannen i bildet på høyre side er bestefaren min. Babyen som prøver å spise flettekurven, er moi. Bestefaren min var statist i flere norske filmer, blant annet Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet (han spilte ordføreren i scenen der brødrene Dal legger ut på reisen i kanoen sin). Han var medlem av Magiske Cirkel, den norske forening for tryllekunstnere. Da jeg ble født, vandret han rastløs på fødeavdelingen og kunne nesten ikke vente med å få møte meg. Etter fødselen kom han rett som det var på besøk til oss på Romsås bare for å ta meg med på trilletur, noe som var svært uvanlig for menn av hans generasjon. Jeg er sikker på at han ville vært verdens beste og kuleste bestefar, alltid sittende på første rad på enhver forestilling jeg noensinne har danset i. Han kunne sikkert blitt verdens beste og kuleste oldefar også, for niesen min.

Da jeg var nesten to år, døde han av lungekreft.

Man kan trygt si at jeg har en personlig vendetta mot røyking. Jeg har samme forhold til det som konservative religiøse har til homoseksualitet: «Vi elsker synderen, men hater synden.» Røyking er den aller verste uvanen jeg vet om, fordi det er en så ekkel, irriterende og potensielt dødelig uvane. Dødelig ikke bare for den som sutter på kreftpinnene, men også for de som står i nærheten av noen som røyker. Jeg får utslett i løpet av kort tid hvis jeg sitter ved en som nylig har tatt seg en blås, og en nylig innflyttet nabo røyker innendørs så leiligheten min stinker av fremtidig lungekreft. Og har dere noensinne prøvd å kline med en røyker? Som å kline med et askebeger.

Bare det å se fotografier og videoer som viser forskjellen mellom friske, rosa lunger fra en ikke-røyker og forkrøplede, svartsvidde lunger fra en røyker er nok til å gi meg en nesten ukontrollerbar trang til å nappe sigaretten ut av kjeften på alle røykere jeg ser og knekke den i to, og tvinge dem til å se på opptak av ødelagte lunger, svekkede pasienter med kreft i lunger, hals og munn, og hva sigaretter inneholder av kjemikalier, helt til de sverger å aldri tenke på å fyre opp en sigarett igjen.

[V]

3

Jeg hadde håpet at det skulle skje 31. oktober, på selve Halloween. Men ankomsten ble forsinket, og jeg ble smått skuffet over å gå glipp av sjansen til å kunne kalle noen «mitt lille monster» (på en kjærlig, Lady Gaga-måte). I dag, et par timer før daggry, bestemte hun seg endelig at det var på tide å møte verdenen. Plutselig slo det meg hvilken dato det er i dag. Femte november. Hva forbinder vi med femte november? Guy Fawkes. Og hva forbinder vi med herr Fawkes? V for Vendetta!

Så, velkommen til verden, min lille V! Jeg skal prøve å bli verdens kuleste tante.

[Dag 11 – Mine søskner]

2

Jeg har en lillebror. Hver gang jeg blir spurt hvor gammel han er, må jeg tenke nøye etter hvor lenge det er siden nittenåttiåtte eller hvor mange lys det var på hans forrige bursdagskake. Vi har et helt åkei søskenforhold, noen hakk bedre enn det vi hadde som små og helt klart mange hakk bedre enn da vi begge var midt i den verste hormonstormen i puberteten. Åkei nok til at han stiller opp som sjåfør hvis det er skikkelig krise, som den gangen jeg var på Jafnadhr utenfor Sarpsborg og trengte en film som jeg hadde glemt å ta med meg, eller da jeg måtte komme meg fra Oslo til Fagernes på tre timer midt i verste fredagsrushtiden.

Lillebror er født i Finnmark, vokste opp på Rødvedt, gikk på Steiner(ungdoms)skolen i Bærum, ser ut og oppfører seg som en råner fra Østfold (mangler bare plysjterninger i bilruta) og kommer meget sannsynligvis til å være den som fører familienavnet videre, så godt overens han kommer med småbarn. Jeg nøyer meg med å være den kule tanten for hans fremtidige avkom. (Etter at jeg så filmen Cinema Paradiso, håpet jeg at han en dag skulle møte en vakker italiensk dame og få en sønn som er like kul som ungen i filmen. Det hadde vært noe.)

Da vi var små og jeg nettopp hadde mistet hørselen, var vi ofte på Ål Folkehøgskole for at mamma, pappa, lillebror og resten av slekten skulle lære tegnspråk. Den gangen var lillebror ganske flink på tegnspråk (han fant til og med opp et helt nytt tegn for «lørdag»! Samme tegn som «godteri», for før i tiden fikk vi lørdagsgodteri), men etterhvert som årene gikk, ble det til at jeg overtok mesteparten av pratingen, og nå er lillebror fryktelig flink til å svare med nikking, hoderisting, latter eller et forvirret uttrykk mens jeg snakker hull i hodet på ham.

En gang spurte han mamma om hvorfor jeg mistet hørselen. Hun fortalte at det var fordi jeg ble veldig syk, og doktoren som kom på hjemmebesøk så ikke hvor alvorlig det var. Lillebror sa at han skulle finne doktoren og banke ham. Hvis ikke det er søskenkjærlighet, så vet jeg ikke hva det kan være.

Del 11 av 30 i listen Dag for dag.

[Dag 3 – Mine foreldre]

1

Del 3 av 30 i listen Dag for dag.

Mormor syklet til sykehuset med veer da moren min meldte sin ankomst til verden, og ettersom moren min ble født på selveste «Oslo-dagen», fikk hun bildet sitt i avisen og gave-bankkort på hele 100 kr fra Christiania Bank- og Kredittkasse. I løpet av oppveksten rakk mamma å reise verden rundt (nesten!) siden hun var så heldig å ha en far som jobbet som flyvert hos SAS. Etterhvert ble det førstegangstjeneste i militæret og tannpleiersekretærutdanning. Så dukket jeg og lillebror opp, og mamma ble hjemmeværende husmor som bakte boller, tok oss med på lange bilturer og gjorde andre ting som kjennetegner en trygg og god barndom. Da lillebror og jeg var store nok, begynte mamma å jobbe som barnehagetante i noen år før hun vente tilbake til karrieren som tannpleiersekretær. Mamma er en slik mor som bryr seg om barna sine, stiller alltid opp som publikum uansett hva du gjør, ringer nesten daglig for å spørre om alt står bra til og som bryter seg inn hos deg for å sjekke at alt faktisk står bra til om du ikke svarer på en melding innen fem timer. True story.

Pappa er fra Bærum, men kunne like gjerne kommet fra villmarken, der han trives best. Som liten gikk han på ski til skolen eller stakk av fra skoleområdet for å gå tur i skogen isteden. Som de fleste attenåringer gjennomførte han verneplikten, men da året var omme, ble han værende i Hæren i et par tiår til og reiste mye omkring. Deretter brukte han noen år på å sitte i store, fine direktørkontorer hos Telenor mens han jobbet med HR, som jeg ikke har noen anelse om hva er for noe. Til slutt bestemte villmarkens sønn seg for å si opp, skaffet seg en hund og en flokk med hester, og flytte til langt uti huttiheiti. Noe av det første folk bemerker når de møter pappa og meg samtidig, er hvor mye vi ligner hverandre. Utseendemessig, altså. Jeg synes et par timer i Oslomarka er friluftsliv nok.

Begge mine foreldre har gjort veldig mye for meg i årenes løp, og til tross for at jeg ofte kunne være en skikkelig trassunge, klarte de likevel å gjøre et selvstendig og veloppdragent menneske av meg. Mamma er den kreative som støtter meg i alt jeg gjør, uansett hva det er; pappa er den jordnære som passer på at jeg ikke har hodet i skyene hele tiden, og ved et par anledninger prøvde han å foreslå at en trygg kontorjobb med stabilt inntekt kanskje kunne være en idé. Uansett er begge svært stolte av meg (noe de ofte forteller meg), og jeg setter svært stor pris på alt de har gitt meg og lillebror.

[Max Manus på Ringen Kino]

2

I kveld var Martine og jeg på Ringen Kino for å se filmen om Max Manus. Filmen skulle være med undertekst, men det viste seg at kinoen hadde solgt skinnet før bjørnen var skutt: De hadde ikke mottatt den tekstede versjonen selv om vi kjøpte billetter til denne. Vi fikk heldigvis pengene tilbake, og til tross for manglende undertekst, ble vi sittende for å se hele filmen. Martine fikk vist hvor flink hun er til å stille opp som tolk på kort varsel, og tolket hele filmen for moi. (Og hun får naturligvis lønn for det, jeg har allerede sendt en sms til Tolkesentralen og sagt i fra om det uventede oppdraget.)

Max Manus var en veldig flott film og opplevelsen ble understreket av den fantastiske lyden på Ringen Kino. Helt fra introen der de viste mer og mer urovekkende avisoverskrifter mens de spilte gåsehudfremkallende musikk, til den angstfylte spenningen når Oslogjengen plasserte bomber på de tyske skipene og til gledesbølgen av rødt, hvitt og blåttt på slutten. Jeg satt og kjempet mot tårene, og jeg ble lettet da lyset gikk opp og jeg så at Martine også hadde vanskelig for å holde på tårene.

Det var en merkelig følelse å gjenkjenne alle gatene i filmen. «Det er jo Vika! Oj, det der er ved Suhms gate!» Det er bare litt over 60 år siden Norge var okkupert, det er egentlig ikke så lenge siden. Alt jeg så på lerreten skjedde i de gatene som jeg går i til daglig. Jeg har egentlig aldri vært klar over hvor mye arbeid våre helter la i undergrunnsbevegelsen og hva de ofret for friheten.

Farfar var også med i en undergrunnsbevegelse. Han ble 22 år det året da de tyske soldatene okkuperte Norge, bare et år yngre enn jeg er nå. Jeg vet at han ble arrestert og satt i fangeleiret Grini, men ellers vet jeg nesten ingenting om hva han gjorde under krigen. Nå som jeg har sett filmen om Max Manus og Oslogjengen, føler jeg at jeg har lyst til å få farfar til å fortelle meg alle detaljene om sin rolle i kampen mot nazismen.

Jeg er imponert over innsatsen til alle som har jobbet med filmen, alle foran og bak kameraet har gjort en veldig god jobb. Det er veldig flott at de lagde denne filmen, for jeg tror absolutt vi som lever idag trenger en liten påminnelse om hva som skjedde for knappe seks tiår siden. Vi må ikke glemme hva som skjedde, det er den eneste måten vi unngår at historien gjentar seg.

[Er oldefaren din i leksikonet?]

0

Min oldefar er nevnt i Store Norske Leksikon:

Kirste, Max Richard, 1873-1948, tyskfødt boktrykker; norsk statsborger i 1904. Borgerbrev som boktrykker i 1908 og bokbinder i 1913. I 1918 ble han eneinnehaver i Kirstes Bog- og Kunsttrykkeri. Trykkeriet ble tidlig kjent for sin kvalitet og høye kunstneriske standard, og stod for en rekke praktverker om kunst og kunstindustri. Kirste fikk mange utmerkelser for sine produkter.

Det er litt tøft, synes jeg.