[Løpemania]

0

De siste ukene mens jeg forberedte meg på å løpe 10 kilometer, lovet jeg meg selv at jeg skulle ta en ukes velfortjent ferie fra alt som har med løping å gjøre. Ferien var deilig i omtrent fire timer. Så ble jeg rastløs. Og så etter nesten åtte timer på toget fra Stavanger var jeg mer enn rastløs, jeg var sprø. Det er det løping gjør med deg. Når man først kommer i gang med løping og merker at kondisen blir bedre og antall kilometer øker, blir det ganske avhengighetsskapende, uansett hvor mye du i utgangspunkt misliker å løpe. Tro meg, jeg har aldri vært særlig glad i å løpe. I hvert fall ikke lange distanser. Jeg elsker å sprinte. Jeg kan springe etter trikken i en fart som ville fått Usain Bolt til å nikke anerkjennende. Men på langdistanse har jeg alltid følt meg mer som en astmatisk skilpadde med narkolepsi enn en gasell. Inntil jeg hørte om Wings for Life. Det er faktisk genialt, det er ingen målstrek du er nødt til å løpe mot, målstreken tar igjen deg. Du begynner bare å løpe (eller gå) og holder det gående så lenge du klarer. Dessuten går påmeldingsavgiften til en god sak.

En av mine trofaste blogglesere, Charlotte, skrev en kommentar der hun spurte om tips til motivasjon og utvikling. For meg var den største motivasjonen å ha et bestemt mål, i mitt tilfelle Wings for Life. Hvis man melder seg på noe og betaler påmeldingsavgift, blir det noe mer enn bare «jeg skal klare å løpe så og så langt». Det blir «jeg har betalt for å være med på dette arrangementet og jeg skal klare å løpe 5/10/21/42km/jævlig langt.»

Jeg har fulgt et par mer eller mindre modifiserte løpeprogrammer som jeg lånte fra appen Runkeeper. Den ene, som også er min favoritt, inneholder veldig varierte økter. Variasjon er viktig for å holde på motivasjonen og oppnå god progresjon. Det er ikke alltid nok å bare snøre på seg joggesko og ta en løpetur. Variasjon i tid/avstand og intervaller er bra, men også variasjon i omgivelser, noe jeg merket veldig godt da jeg bestemte meg for å ta en kveldstur på Bygdøy istedenfor i stadion. Det har selvfølgelig vært mange dager med «gah, orker ikke…», men de fleste av disse dagene har jeg tatt meg selv i nakkeskinnet og drasset kroppen ut til Bislett stadion. Ofte har disse såkalte «dårlige» dager vist seg å gi meg de beste løpeøktene. Men det betyr ikke at man for enhver pris skal tvinge seg opp av sofaen. Det er noen få dager der kroppen rett og slett sier nei, og da er det viktig å lytte til beskjeden og ta en fridag. Det tar tid før man merker forskjell, men etter hvert vil du merke at du ikke lenger peser som en gris og hiver etter pusten, men puster rolig og uanstrengt gjennom nesa mens du løper.

Som tidligere astmatisk skilpadde var det en annen grunn til at jeg mislikte å løpe; sting i siden. Hvis det hadde vært en olympisk gren, hadde jeg hentet hjem alle gullmedaljene. En venninne av meg mente at det bare var psykisk, men det er litt vanskelig å tro på at det bare er noe som sitter i hodet mitt når jeg har løpt tvekroket med sting på minst sju forskjellige steder en time i strekk. Jeg har etter mye prøving og feiling kommet frem til at hvis jeg skal få en stingfri løpeøkt, må jeg være bevisst på hva jeg spiser og hvor lang tid jeg venter før jeg begynner å løpe. Hvis jeg spiser en stor, karbohydratrik måltid, må jeg vente to timer før jeg løper, men hvis jeg venter for lenge og blir sulten igjen, kan jeg ta en liten banan og begynne å løpe etter rundt 20–30 minutter og en kjapp oppvarming. Jeg har opplevd noen få økter med den perfekte måltid:tid:trening-ratio, noe som seg i selv er en motivasjon for å fortsette løpingen.

Det er mange andre elementer involvert i en god løpeøkt, blant annet gode sko, riktig løpeteknikk og så videre. Gode sko kan du få tips om hos Löplabbet og YouTube flyter over av videoer som viser riktig løpeteknikk/pusteteknikk. Annet motiverende lesestoff er bøker som Løp som en jente av Alexandra Heminsley og Født til å løpe av Christopher McDougall. Finn noen å løpe med, så blir det lettere å komme seg opp av sofaen. Skaff deg en fænsi treningsklokke så du kan måle din egen progresjon.

[TomTom]

2

Dere vet den følelsen av at hvis man bare har ditt eller datt, så blir livet mye bedre? Som vi kunne slå fast i innlegget om å ha så mange ting at de eier en, tror jeg ikke på å fylle tomrom i livet med materielle ting. Men jeg må innrømme at det er veldig gøy og motiverende å ha en treningsklokke. Da jeg begynte å løpe – eller i det minste gjorde et forsøk på å starte en karriere som løpende mosjonist – en gang i fjor vår, gikk jeg til innkjøp av en Timex Ironman Run Trainer. Den er en dugelig klokke, både til løping og annen trening, men føltes ikke 100% perfekt for meg.

I desember gjorde jeg et nytt forsøk på å komme i gang med litt seriøs løping, og jeg merket etter hvert at klokken jeg hadde ikke fungerte for meg. Så jeg begynte å google, lese, sammenligne, vurdere, alt det man gjør når man vil gjøre et godt kjøp. Til slutt fant jeg det, treningsklokkeverdens hellige gral: TomTom Multisport Cardio.

Jeg har brukt denne klokken i en uke nå, både til løping, litt styrketrening og dansing. Jeg blir bare mer og mer glad i denne tingesten. Det jeg liker med klokken, er at den har innebygd pulsmåler. Tidligere brukte jeg pulsbelte, noe jeg mislikte like dypt og intenst som de damene som brant BH-ene sine på 70-tallet mislikte BH-ene sine. For meg er det veldig nyttig å kunne følge med på pulsen, ettersom pulsen min fort går opp til 200 slag per minutt på grunn av stoffskiftet og det er belastende for hjertet å arbeide så unødvendig hardt over tid. Klokka har GPS, men kan også brukes til innendørs løping ved hjelp av akselerometer, så jeg slipper å telle hvor mange runder jeg har løpt. Klokka kan brukes til all slags trening, og man kan sette seg tids- eller lengdemål, løpe intervaller og så videre og så videre. Men det beste av alt: Klokkealarmen har slumrefunksjon! It’s a match made in Heaven.

Det eneste aberet jeg har, er at det burde vært mulig å slå av GPS-funksjonen i Freestyle-modus. Jeg trenger ikke GPS når jeg danser, for eksempel (Jeg danser forresten mellom 3 og 4 kilometer hver gang jeg er på Proda), eller når jeg trener styrke. Enn så lenge bruker jeg Treadmill istedenfor Freestyle i danseklassen eller styrkerommet.

Dette innlegget er ikke sponset på noe vis. TomTom-klokken ble kjøpt for mine egne sparepenger. Men hvis noen fra TomTom kommer over dette innlegget og vil takke meg for mine fagre ord, så ønsker jeg meg denne klokkereimen i mørk rosa. Kthxbai.

[Trenings- og godteribonaza]

2

Denne uken har jeg vært veldig flink. Jeg har kommet meg på Proda for å danse hver morgen, og tatt minst tre økter hos Sats. Eller, egentlig to og 1/3, siden den første økten etter at jeg var syk forrige uke, bestod av en halvdårlig runde i styrkerommet og vedlikehold av brekningsrefleksene på toalettet. Hovedsaken er at jeg løftet på stumpen, trosset minusgradene og spaserte de få minuttene til nærmeste SATS-senter eller forlot den varme senga for å ta en mer eller mindre godt gjennomført svingom i dansesalen. En stor forskjell sammenlignet med tiden da jeg fremdeles bodde ute i gokk og måtte belage meg på minst en halvtime på buss til nærmeste SATS eller over en times reisetid til Proda. Ikke rart det ble så fryktelig lett å droppe treningen når det tar en evighet å komme seg til senteret, og det er en av grunnene til at jeg var så oppsatt på å komme meg tilbake til Oslo. Nå kan jeg trippe bort til SATS hver bidige dag, eller flere ganger om dagen om jeg ikke har noe bedre å ta meg til! ♥

Ettersom det er fredag og jeg har vært en flink mosjonist/danser, er det bare på sin plass at jeg tillater meg en liten vegetarisk godteribonaza. Dessuten trenger jeg å legge på meg de fire kiloene jeg mistet forrige uke. Dumme spysyken.

Ikke fnugg av gelatin fra svin eller fargestoff fra knuste insekter. Så mye godteri har jeg ikke stappet i meg siden før jeg ble hardcore vegetarianer. I bildet ser dere Milky Way, Peanøttkubber, Kinder Maxi, Cherry Cherries, Summer Peaches og Scoox, samt et glass brun sesongbrus fra Hamar Bryggeri. Nam.

[Jeg kom, jeg løp, jeg seiret (nesten)]

0

I dag var jeg såååå nær ved å droppe løpetreningen jeg hadde meldt meg på hos SATS. Jeg satt hjemme, smått døsig etter middagen, og vurderte frem og tilbake om jeg skulle kle på meg og begi meg på den nesten timelange bussturen til riktig senter. Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og se! det var sol og nesten blå himmel. Med tanke på hvor lite velsignet vi har vært med pent vær denne sommeren, ville det vært dumt å kaste bort en solskinnskveld på å sitte inne. Jeg dro, jeg løp, jeg ble rødfiolett i trynet, jeg fikk sting i begge sidene, jeg var stort sett sistekvinne i den løpende flokken, men du verden så bra løpeturen rundt St. Hanshaugen Park ble likevel!

Nå kan jeg også spise sjokolade med ekstra god samvittighet ♥

[Trening på «ferie»]

2

Det har alltid vært utfordrende for meg å vedlikeholde treningsflyten min i perioder når jeg er utenlands og langt borte fra min kjære SATS. Nå skal jeg, som kjent, tilbringe fire måneder og ni dager i et land der de har «kjøreavstand» istedenfor «gangavstand» og gjerne friterer alt. Med et så langt SATS-fravær blir det desto viktigere for meg å passe på at jeg fortsetter å opprettholde et visst nivå på treningen min, i tillegg til å danse. For meg er dans alene ikke nok trening, jeg trenger styrketrening som supplement for å bli en sterkere danser.

Jeg har allerede skaffet meg joggesko med mål om å forbedre kondisen min (til vanlig jogger jeg bare ti minutter for å varme opp før trening), og jeg har laget et lite, men relativt effektivt treningsprogram som dekker de viktigste musklene. I sekken har jeg dessuten med meg gummibånd som er veldig nyttig til styrketrening. Og kostholdet mitt består fremdeles av en del fiber, frukt og grønnsaker; sunne og mettende måltider, som jeg spiser til jeg føler meg litt mett, ikke stappmett, pluss nøttemiks mellom måltidene. Søte fristelser sparer jeg til helgene.

Målet mitt er altså å holde formen ved like, eller i det minste ikke forfalle helt og ende opp med å rulle ned fra flyet i beste Barbapappa-stil når jeg returnerer til Norge. En god motivasjon for å holde dette målet er olabuksene jeg har i bagasjen; et gammelt par fra H&M, et par nye Levi’s og en shorts. Felles for disse er at de er akkurat passe. Akkurat. Motivasjonen min er at jeg gjennom hele USA-oppholdet skal være i stand til å få disse på meg uten problem.

Apropos trening; i dag skal jeg endelig somle meg til den lokale danseskolen (det er bare én danseskole her på Key West!) for å kjøpe ti klipp. Yay!

[Kinesis]

4

Jeg har faktisk et stikkord som heter Treningsflyt her i bloggen, men man kan ikke akkurat si at det har vært så mye flyt av treningsinnlegg fra meg, til tross for at jeg elsker å trene og til tider nærmest bor på SATS. (En ting dere ikke visste om meg og trening: Jeg har vurdert tanken på å ta et år i Bali for å bli PT eller noe annet kult idrettsmessig. Kanskje jeg gjør det en dag, men først må jeg bare få nyte tilværelsen som ikke-student.)

Avsporing. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om kinesis, en treningsform som jeg har drevet med siden januar og som jeg bare er blitt større fan av etter hver time.

Flere treningssentre har installert en kinesis-vegg til fri bruk, men for meg er det mest motiverende å være med på lukkede kinesis-timer, der vi består av en mindre gruppe på 2-6 personer og en instruktør. Det lave antallet deltakere gjør at vi får større utbytte av treningen fordi instruktøren kan vise oss individuelt hvordan vi kan gjøre hver øvelse bedre. I tillegg motiverer vi hverandre, noe som selvfølgelig gir bedre trening enn hvis man skal gjennomføre et program alene og kanskje ikke gir maks. Noen ganger er det nesten som å ha personlig trener uten at jeg må betale ekstra.

En time går ut på at vi utfører tre sett per apparat (Alpha, Beta, Gamma og Delta som apparatene så fiffig heter), ved å gjøre et sett på et apparat, gå videre til neste apparat for neste sett osv. Så gjentas runden til vi har gjort alle øvelsene tre ganger hver. Det er ikke en fast antall repetisjoner, vi gjør øvelsen uten stopp i to–tre minutter. Så en runde tar vanligvis et kvarter, og til sammen trener vi i 45 minutter. Programmet varierer fra uke til uke, enda en pluss hvis man har lett for å kjede seg ved gjentagende rutiner.

Det fine med kinesis er at apparatene har ubegrensede muligheter, og istedenfor å sitte stille og trene én muskelgruppe om gangen, blir man her nødt til å bruke flere muskelgrupper for å gjennomføre en øvelse, spesielt kjernemuskulaturen, som er viktig for best mulig treningsutbytte. La dere ikke lure av hvor idyllisk og behagelig kinesis ser ut i bildet over. Gjør man det riktig, får man pulsen godt opp og går ut fra timen med et lettere rødfiolett tryne.

[Squat it!]

2

Når jeg endelig finner en variant av knebøy jeg faktisk har sansen for, er det litt dumt å oppdage at det gir meg så kompakte lårmuskler at det blir omtrent umulig å løfte benet høyere enn 90 grader når jeg gjør développé.

Min variant av squat går ut på å stå på to benker mens jeg holder i en 8 kilos kettlebell. Først går jeg ned i knebøy-stilling med armene mellom beina. Når jeg går opp i stående stilling, løfter jeg kettlebell. På denne måten trener jeg både lår, rumpe, øvre del av ryggen og skuldrene i én øvelse. Jeg er fan av øvelser der man trener flere enn én muskelgruppe på samme tid.

Jeg får fortsette med denne formen for knebøy en stund til, og kanskje legge til développé til styrketreningsprogrammet mitt, slik at jeg kan se om det blir bedre eller fortsetter å være like tungt.

[Avansert spagat – oppdatering]

0

Forrige gang skrev jeg om hvordan jeg såvidt klarte å knipe fast storetåen mellom tommel og pekefinger mens jeg satt i spagat med det bakerste beinet bøyd mot ryggen min. Siden den gangen har jeg deltatt på flere yogaklasser og vært flink til å tøye godt og grundig.

I dag prøvde jeg den avanserte spagaten igjen, og denne gangen klarte jeg å få et godt gammeldags yoga-grep om storetåen (med litt dyttehjelp av læreren min som STORKOSTE seg, den «sadisten») og ble sittende i denne stillingen, på begge sider, ganske lenge.

Neste gang skal jeg klare å få fatt i fotsålen under tærne. Deretter midten av foten. Og så skal jeg klare å tråkke meg selv i trynet. Yay!

[Avansert spagat]

3

Jeg må ha vært overtrøtt i siste time på fredag. Hva kan ellers være grunnen til at jeg fikk tidenes ukontrollerte latteranfall mens jeg prøvde å tøye i en ekstra avansert spagatstilling? Vi gikk to og to sammen, hun jeg hjalp med å tøye viste seg å være superfleksibel: Ned i spagat, bakerste bein bøyes mot ryggen, hodet bakover og fotsålen på ansiktet. Helt sant! Og dette gjorde hun like ubesværlig som en fugl vindsurfer.

Naturligvis virket dette veldig motiverende på meg, og etterpå ville jeg prøve å tøye i samme stilling. Eller nesten da, jeg er jo ikke så myk ENNÅ. Spagaten var ingen problem, den har jeg klart i mange år. Så var det å bøye det bakerste beinet, heller ingen stor problem, selv om det er noe jeg nylig har begynt med. Nå gjenstod bare å dytte hodet bakover og få fatt i foten. Og det var her jeg begynte å le på meg brokk.

Vet dere hvor vanskelig det er å holde en slik stilling samtidig som man ler hysterisk? Veldig, veldig vanskelig. Partneren min dyttet beinet mot ryggen min og presset den ene armen nedover mot foten – «Litt til, kom igjen du er nesten der, bare grip tak i tåen nå!» – og til slutt klarte jeg holde tilbake latteren lenge nok til å kjenne pekefinger og tommel knipe fast storetåen.

Snakk om å gripe etter halmstrå. Men jeg greide det! På begge sidene! Og nå har jeg planer om å bedrive litt ashtanga-yoga. Innen skoleavslutning skal jeg pinadø meg klare å dytte fotsålen min mot trynet.

[Noen Få Dollar Mer Baby]

2

I dag fikk jeg gleden av å sparre mot en jente som absolutt ikke leker boksing, og dermed fikk jeg trim også når jeg ikke bokset selv. For å si det sånt; denne jenta trenger ikke være redd for å gå mutters alene hjem fra byen midt på natten.

Jeg merker at kondisjonen min er i bedre stand nå enn for knappe tre uker siden. For tre uker siden var jeg svimmel av oksygenmangel mesteparten av timen, middagen truet med å komme i retur og jeg kunne ikke løfte armene på fem dager. Nå blir jeg ganske svett og litt andpusten, men jeg ser ikke lysende prikker eller hører susingen fra mitt eget blod som pumpes rundt i kroppen min.

Et veldig godt tegn. Jeg er kanskje ikke Million Dollar Baby ennå, men jeg er blitt oppgradert fra En Neve Dollar Baby til Noen Få Dollar Mer Baby (tre Eastwood-referanser på rad, hihi), ingen tvil om det.