Forfatter: ithildancer

Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten, hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke ville være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion: Akk, for en foraktelig tomhet borgerskapets liv er! Det finnes kynikere av den typen som spiser middag ved pappas bord: «Hva ble det til av ungdomsdrømmene våre?» spør de med et desillusjonert, tilfreds uttrykk. «De har fløyet bort, og livet er noe faenskap.» Jeg avskyr denne modenhetens falske klarsynthet. Sannheten er at de er akkurat som alle andre, smågutter som ikke skjønner hva som har skjedd med dem, og som spiller store og harde mens de egentlig er på gråten.

«Pinnsvinets eleganse» av Muriel Barbery var en av de tre bøkene som havnet i handlekurven min da jeg meldte meg inn i nok en bokklubb. Jeg hadde ikke lest en eneste anmeldelse om denne boken, og bare sett plakaten for filmatiseringen, så jeg begynte å lese denne boken med null anelse om hva jeg kom til å bli servert. Men allerede etter første side visste jeg at jeg ville like boken.

Romanen handler om portnerkonen Renée og en av beboerne i rue de Grenelle 7, den tolvårige Paloma. For verden utenfor portnerkonens leilighet fremstår Renée som en simpel kjerring som alltid er i dårlig humør. Men under piggene finner vi en kvinne som har en stor lidenskap for litteratur, spesielt Leo Tolstoj, kunst og filosofi. Paloma har, til tross for sin unge alder, innsett at verden er uten mening og planlegger sin egen død. Ved en tilfeldighet og en nyinnflyttet nabo blir Renée og Paloma kjent med hverandre, og etterhvert endrer tingenes tilstand seg. Utdraget over er fra Palomas første dagboknotater.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

»Leve, barn? Hvad mener du? Som om du ikke lever hele tiden?!«
»Jo, naturligvis, jeg puster nok og lever paa den maaten, mens jeg gjør alt dette, tante Polly; men det er da ikke at leve for alvor. Du puster ogsaa hele tiden, mens du sover, men du lever da ikke da. Jeg mener at leve — at gjøre slikt, som vi er glad i at gjøre; leke ute, læse morsomme bøker — for mig selv naturligvis —, klatre i træerne, snakke med den gamle gartneren i haven og med Nancy og lære at kjende alt her omkring, folkene og husene og alt i den yndige lille landsbyen, som jeg kom kjørende gjennem igaar, da jeg kom fra stationen. Det er saant, jeg kalder at leve, tante Polly. Bare at puste og være til er ikke at leve.«

Jeg fikk tips fra Kristin om denne boken, og jeg likte Pollyanna veldig godt! Hun leker noe hun kaller «være glad»-leken. Leken går ut på å glede seg over det man har, istedenfor å klage over det man ikke har. Utgaven jeg lånte fra biblioteket er fra annet opplag utgitt av Fr. Nygaards Forlag i 1914. Noen ganger er det artig å lese eldre utgaver av romaner, for språket har endret seg så meget siden begynnelsen av 1900-tallet.

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Vi begynner å gå igjen, og bestemor siterer et dikt etter hukommelsen, fullt av grønne lier, tempelklokker og blå plommer. Jeg hører bare halvveis etter, for jeg prøver å banke på så mange trestammer som mulig. I oldtiden banket de på trærne for å komme i kontakt med himmelgudene. Jeg er ikke sikker på hvilke man bør banke på, så jeg banker for sikkerhets skyld på alle vi kommer forbi. Man skjønner hvordan oldtidens mennesker fikk ideen til templer fra treklynger. Når man går gjennom skyggene fra dem, er det som å komme inn i en hemmelighet. Trær virker mer levende om natten, mer oppmerksomme på en selv. På dagtid er de travelt opptatt av solen, men om natten er det som om de bøyer seg fremover og lytter.

Det er litt vanskelig å beskrive denne romanen av Suzanne Cleminshaw for den inneholder så mye forskjellig. Hovedhandlingen er 13 år gamle Haddie som tilbringer sommeren hjemme med hushjelpen Leonora og kameraten Louis. Før hun ble født, ble storesøsteren hennes funnet død utenfor nabohuset, og denne sommeren prøver Haddie å finne ut hva som skjedde i forkant av dødsfallet. Samtidig studerer hun filosofi, skriver lister over Store og Alvorlige ting, kontemplerer over koan-gåter som hennes zen-buddhistiske bestemor gir henne.

Sitatet jeg valgte til denne smakebiten, valgte jeg mest på grunn av de to siste setningene, som jeg har fremhevet. Det var akkurat det jeg tenkte på en mørk kveld jeg gikk gjennom Slottsparken. Om dagen ser vi liksom ikke trærne for alle de grønne (eller gule, oransje, røde) bladene. Men om natten får trærne en helt annen fremtoning, de blir mer tilstedeværende og får mer liv. Vi ser ikke bare formen på treet, men også selve TREET. Da jeg bladde gjennom boken for å finne en passende smakebit, oppdaget jeg plutselig tanken «min» ferdig formulert foran meg.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.