ithildancer

[Destination: San Francisco]

Nå teller vi ikke så mange dager igjen til avreise! Jeg satt på Litteraturhuset i går og laget en nesten fullstendig reiseplan, med alt av datoer og tidsspunkter, diverse planer og kontaktinfo til sofavertene i de forskjellige byene. Fint for moren min å vite nøyaktig hvor jeg er til enhver tid. Jeg tullet kanskje fælt da jeg skulle skaffe meg visum, men nå har jeg iallfall stålkontroll på hvert eneste sekund jeg befinner meg på amerikansk jord. Neida. Joda. Nei.

Nå har vi kommet til Ting Å Gjøre I San Francisco. Som vanlig er det en lang liste med spisesteder jeg kan fete meg opp hos:
– Besøke LGBT-senteret og kanskje se en film på Castro Theatre.
– Spise is hos Gelateria Naia.
– Handle mat hos Rainbow Grocery.
– Dagstur til Muir-skogen for å se på gigantiske Redwood-trær.
– Leie sykkel (eller skøyter!) når jeg er lei av å traske rundt.
– San Francisco Center for the Book. Nuff said.
– Spise falafel hos Old Jerusalem og Sunrise Deli.
– Ta et par danseklasser hos Shawl-Anderson Dance Center.
– Besøke SF Museum Of Modern Art.
– Ta en spaseretur over Golden Gate Bridge.
– Kanskje besøke Alcatraz.
– Plukke opp litt fotoinspirasjon hos SF Camerawork.
– Stikke innom og kanskje legge igjen noen dollar hos Good Vibrations.
– Meditere hos Zen Center.
– Spasere rundt i Castro, homobydelen ♥
– Reise til Oakland for å besøke Urban Jazz Dance Company (grunnlagt av en døv danser og koreograf!)
– Spise linsesuppe og falafel hos Ziryab.
– Meksikansk fråtseri hos Los Socios og The Little Chihuahua.
– Ashtanga-yoga hos It’s Yoga.
– Spise dumplings fra Dol Ho.
– Se etter vintage-klær hos Clothes Contact.
– Vegetar-sushi fra Yum Yum Fish Sushi.
– Kjøpe te hos Red Blossom Tea Company.
– Se etter billig secondhand hos Goodwill.
– Hei, hei, banansplitt og «ginger beer float»: Swendsen.
– Mer vegetarmat å nyte hos Greens.
– Få tilfredsstilt mitt begjær etter Daal Masala hos Shalimar Restaurant.
– Gå ut på Lexington Club hvis jeg finner medsøstre å sosialisere med.
– Sikle på bøker hos Books Inc.
– Se på pene blomster i SF Conservatory of Flowers.

[Kinesis]

Jeg har faktisk et stikkord som heter Treningsflyt her i bloggen, men man kan ikke akkurat si at det har vært så mye flyt av treningsinnlegg fra meg, til tross for at jeg elsker å trene og til tider nærmest bor på SATS. (En ting dere ikke visste om meg og trening: Jeg har vurdert tanken på å ta et år i Bali for å bli PT eller noe annet kult idrettsmessig. Kanskje jeg gjør det en dag, men først må jeg bare få nyte tilværelsen som ikke-student.)

Avsporing. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om kinesis, en treningsform som jeg har drevet med siden januar og som jeg bare er blitt større fan av etter hver time.

Flere treningssentre har installert en kinesis-vegg til fri bruk, men for meg er det mest motiverende å være med på lukkede kinesis-timer, der vi består av en mindre gruppe på 2-6 personer og en instruktør. Det lave antallet deltakere gjør at vi får større utbytte av treningen fordi instruktøren kan vise oss individuelt hvordan vi kan gjøre hver øvelse bedre. I tillegg motiverer vi hverandre, noe som selvfølgelig gir bedre trening enn hvis man skal gjennomføre et program alene og kanskje ikke gir maks. Noen ganger er det nesten som å ha personlig trener uten at jeg må betale ekstra.

En time går ut på at vi utfører tre sett per apparat (Alpha, Beta, Gamma og Delta som apparatene så fiffig heter), ved å gjøre et sett på et apparat, gå videre til neste apparat for neste sett osv. Så gjentas runden til vi har gjort alle øvelsene tre ganger hver. Det er ikke en fast antall repetisjoner, vi gjør øvelsen uten stopp i to–tre minutter. Så en runde tar vanligvis et kvarter, og til sammen trener vi i 45 minutter. Programmet varierer fra uke til uke, enda en pluss hvis man har lett for å kjede seg ved gjentagende rutiner.

Det fine med kinesis er at apparatene har ubegrensede muligheter, og istedenfor å sitte stille og trene én muskelgruppe om gangen, blir man her nødt til å bruke flere muskelgrupper for å gjennomføre en øvelse, spesielt kjernemuskulaturen, som er viktig for best mulig treningsutbytte. La dere ikke lure av hvor idyllisk og behagelig kinesis ser ut i bildet over. Gjør man det riktig, får man pulsen godt opp og går ut fra timen med et lettere rødfiolett tryne.

[Destination: Seattle]

I høst lagde jeg en omtrentlig reiseplan, med omtrentlige datoer og alt mulig. Planen var at jeg skulle være på Key West frem til 11. mars, så reise videre. Denne planen holdt jeg meg til inntil for noen uker siden da underbevisstheten min begynte å stusse over at jeg hadde skrevet 11. mars overalt. Det var jo 19. mars jeg skulle reise fra Key West, var det ikke? Så jeg begynte å legge planer etter denne datoen. I går gikk det opp for meg at det var 11. mars som var riktig dato, og at den opprinnelige reiseplanen min var fullstendig rotet til ettersom jeg SKAL være i Seattle 3.—10. april. Dessuten hadde jeg allerede gjort flere avtaler i New Orleans og Flagstaff, og jeg hadde ikke lyst til å begynne å re-arrangere disse.

Men se! Ved et lykketreff viste det seg at den uventede 19. mars-planen faktisk passet som hånd i hanske i forhold til hva jeg skal gjøre på vestkysten. Etter Las Vegas reiser jeg direkte til Seattle, så reiser jeg sørover igjen til San Francisco. Når jeg kommer til Los Angeles, er det dermed bare noen få dager igjen til premieren på et stykke jeg skal se der! På denne måten slipper jeg å reise så mye frem og tilbake, og skuespillerinnen jeg skal besøke mens jeg er i L.A., slipper å bli forstyrret oppi forberedelsene til premieren! Og når jeg flyr til New York, er våren forhåpentlig kommet dit for fullt! Er det ikke fantastisk hvordan alle bitene i et puslespill bare faller på plass helt av seg selv?

I dette innlegget fokuserer jeg på ting å gjøre i Seattle. Hvorfor bestemte jeg meg for å reise til Seattle? Min morfar jobbet som flymekaniker for SAS, noe som gjorde at han, mormor og mamma fikk reise ganske mye i løpet av mammas oppvekst. De både bodde hos folk og var vertskap for gjester fra hele verden. En av familiene de stiftet livslang bekjentskap med, var Sunny Sue og Kirk og barna deres i Seattle. Sue og Kirk var på besøk hos oss i Norge for flere år siden. Nå er det min tur til å besøke dem, og det blir helt sikkert en koselig opplevelse!

Her følger en liste over ting jeg skal gjøre i Seattle:
— Drikke te på Panama Hotel og lære mer om da amerikanere av japansk opprinnelse ble evakuert fra storbyene og plassert i egne leir under annen verdenskrig. (Dette hotellet er med i den flotte romanen Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford.)
— Bli med Sue og Kirk til sommerhuset deres på Orcas-øya.
— Gå opp i Space Needle, og kanskje spise middag i restauranten Skycity mens jeg beundre en 360 graders utsikt over Seattle.
— Besøke Science Fiction Museum.
— Besøke Nordic Heritage Museum.
— Besøke Pacific Science Center.
— Stikke innom en av de beste bokhandlene på nordvestkysten.
— Spise vegansk mat hos Globe Café & Bakery.
— Spise vegetar-hotdog hos Cyber-Dogs.
— Ta en titt på Lenin-statuen. (Seriøst, de har en Lenin-statue i Seattle! Den er forøvrig til salgs for $250,000. For et kupp.)
— Spise nudler hos Shanghai Garden.
— Spise iskrem hos Molly Moon. (Jeg kommer antakelig tilbake til Norge med overvekt. Og jeg snakker ikke om bagasjen.)
— Sjekke ut det afghanske kjøkkenet hos Kabul.
— Flere vegetariske spisesteder: Araya og Café Flora.
— Le meg i hjel hos Archie McPhee.
— Kjøpe norsk sjokolade hos Olsen’s Scandinavian Foods hvis jeg får hjemlengsel.
— Titte på bruktbøker hos Twice Sold Tales og Magus Books.
— Se etter en søt kjole hos Frock Shop.
— Kanskje henge på Wildrose.
— Kanskje ta en yogaklasse hos 8 Limbs Yoga Center.

[Smakebit på søndag – Beindoktorens datter]

Jeg syntes ikke hun var stygg, som andre i familien syntes. «Ai-ya, selv en demon ville gå ut av sitt gode skinn ved synet av henne,» hørte jeg Mor si en gang. Da jeg var liten, likte jeg å la fingrene gli rundt Dyrebare Tantes munn. Den var en gåte. Halvparten var humpete, halvparten var glatt og gjensmeltet. Innsiden av høyre kinn var stiv som lær, mens innsiden av det venstre var bløt og fuktig. Der gommene var svidd, hadde tennene falt ut. Og tungen var som en svidd rot. Hun kunne ikke smake livets gleder: salt og bittert, surt og beskt, sterkt, søtt og fett.

Dette er den femte romanen av Amy Tan jeg leser. Amy Tan er kjent for sine historier om kinesisk-amerikanske kultur, mor-datter-forhold der moren er kinesisk innvandrer, mens datteren vokser opp i USA i en kulturkollisjon av det tradisjonsrike kinesiske og det moderne amerikanske. En av grunnene til at jeg liker Amy Tan så godt, er at hun har en veldig fin måte å skildre historiene sine. Det er alltid noe ekstra i dem som driver en videre, og man hopper frem og tilbake mellom fortiden og nåtiden. Min favoritt så langt er Hundre hemmelige sanser, som også var den første Tan-romanen jeg leste, tilfeldigvis plukket ut av mammas bokhylle en sommer.

Jeg har ikke kommet så langt i Beindoktorens datter, men den handler om Ruth Young som må flytte hjem for å ta seg av den Alzheimer-rammet moren. Mange år tidligere hadde moren skrevet historien om sin oppvekst i landsbyen Udødelige Hjerte i Kina, med Dyrebare Tante som var datter av en beindoktor og bar på vonde erfaringer, en hemmelighetsfull historie som først nå blir skildret i sin helhet til Ruth.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Destination: Grand Canyon/Las Vegas]

Gurimalla, dere, det er bare 10 dager igjen til jeg reiser, og jeg er ikke engang ferdig med å legge planer for hva jeg skal gjøre i USA! Best jeg kommer i gang:

Grand Canyon:
— Gå tur. Ta bilder. Svette. Prise meg lykkelig over at jeg tok med gnagsårplaster. (Notat til selv: Husk å kjøpe gnagsårplaster.) Se sola gå ned. Se på stjernene. Se sola gå opp. Reise videre.

Las Vegas:
Denne byen ligger jo mellom Grand Canyon og Los Angeles, så hvorfor ikke ta en kort stopp her mens jeg likevel er i gang?
— Gifte meg i Elvis-kapellet. Neida, bare tullet.
— Pådra meg epilepsi ved å gå langs Stripen etter solnedgang.
— Stikke innom Reading Room.
— Kanskje ta en ridetur?
— Spise «frozen custard».
— Gå ut på FreeZone.
— Spise med god samvittighet på den buddhistiske vegetarrestauranten Veggie Delight.
— Ta en yogatime eller to.
— Spise veganske donuts.

Kom gjerne med forslag til hva jeg bør sjekke ut!

[En yak ved navn Katie]

Filmfan som jeg er, synes jeg det er gøy å oppdage når noen jeg kjenner minner om noen i en eller annen film jeg har sett. Selv minner jeg visstnok veldig om Lisbeth Salander i de svenske Millennium-filmene. I helgen fant jeg en annen figur som er helt meg, i animasjonsfilmen Horton hears a Who! som alle burde se fordi den er så hysterisk absurd og morsom. Og best av alt: en liten, rund, gul figur (visstnok en yak) som lyder navnet Katie, stjeler alle scenene hun er med i. Jeg synes hun er rent sagt fantastisk, og av en eller annen bisarr grunn kjenner jeg meg igjen i henne. Først så jeg den alene, deretter så jeg den en gang til med en som har tilbrakt ganske mye tid med meg det siste halvåret, og gjennom hele filmen sa hun: «Det ER jo DEG! Dere er helt like!»

Skilt ved fødselen ♥♥♥

«In my world everyone is a pony, and they all eat rainbows, and poop butterflies.»

[Smakebit på søndag – Ødemark]

Han hadde fortalt henne, mange år før de flyttet til vognhuset, om de jødiske kashrut-lovene som foreskrev at frukten på et tre ikke kan høstes før det tredje året — at før man kan bryte inn i dets sykluser, må treet vite om modning og visning, til det er blitt så ukuelig i sin vekst og så rikt på bær at det ikke lar seg forstyrre uansett hvor mye som plukkes av det. Og for innhøsterens del må tålmodighetens dyd læres. Ventingens dyd for nytelsens skyld, til ventingen i seg selv fordobler eller tredobler gleden.

Ødemark av Samantha Harvey handler om en sekstiåring ved navnet Jake som har Alzheimers. Han veksler mellom vage, forsvinnende minner om sin avdøde kone, forvirring i nåtiden og undring over sønnen som er i fengsel og den forsvunne datteren som han ikke er sikker på at noensinne har eksistert. Handlingen er usammenhengende, i det ene øyeblikket forteller han om et kirsebærtre og i det neste om arkitektur. En fin og følsom bok.

Flere søndagssmakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Pavlovs ryddesjau]

Tenk om det var mulig å operere inn en dings som gir fra seg et svakt, passe ubehagelig elektrisk støt hver gang man tenker «Dette kan jeg gjøre senere»? Rommet mitt hadde sikkert vært mer ryddig da. Jeg hadde vært flinkere til å putte papirer der de skal være i arkivmappen; matrester oppi ymse plastbokser ville ikke ha rukket å finne opp hjulet; ting og bøker hadde ikke blitt til vaklevorene skyskrapere på alle ledige flater; det ville ikke blitt et vegg-til-vegg-teppe av hårstrå og hybelkaniner.

Jeg har prokrastinert som pokker i en liten evighet, og i dag fikk jeg endelig halt frem min indre Monica Geller fra glemselens fangehull og lot henne styre rundt uten stopp. Nå ser rommet mitt ikke lenger ut som et katastrofeområde, og livet føles plutselig så mer overkommelig. Merkelig hvor nedtyngende litt rot kan føles.

Min Fjesbok-status mens jeg ryddet: Jeg vil heller bestige Snøhetta med Lars Monsen enn å rydde og sortere lønnsutbetalinger, fakturaer, kvitteringer og Lånekassen-korrespondanse. (Ja, det er så mye jeg avskyr papirarbeid. Jeg trenger en sekretær.)

[Squat it!]

Når jeg endelig finner en variant av knebøy jeg faktisk har sansen for, er det litt dumt å oppdage at det gir meg så kompakte lårmuskler at det blir omtrent umulig å løfte benet høyere enn 90 grader når jeg gjør développé.

Min variant av squat går ut på å stå på to benker mens jeg holder i en 8 kilos kettlebell. Først går jeg ned i knebøy-stilling med armene mellom beina. Når jeg går opp i stående stilling, løfter jeg kettlebell. På denne måten trener jeg både lår, rumpe, øvre del av ryggen og skuldrene i én øvelse. Jeg er fan av øvelser der man trener flere enn én muskelgruppe på samme tid.

Jeg får fortsette med denne formen for knebøy en stund til, og kanskje legge til développé til styrketreningsprogrammet mitt, slik at jeg kan se om det blir bedre eller fortsetter å være like tungt.

[Filmfredag – An American Crime]

Sylvia Likens: Reverend Bill used to say, «For every situation God always has a plan.» I guess I’m still trying to figure out what that plan was.

Manuset til An American Crime er basert på rettsreferatet i det som omtales som «det mest forferdelige lovbruddet noensinne i Indiana». I 1965 blir søstrene Sylvia og Jenny Likens plassert hos nibarnsmoren Gertrude Baniszewski fordi foreldrene skulle reise bort for å jobbe. Gertrude skulle få 20 dollar i uken for å passe på de to jentene. Når den første sjekken blir forsinket, straffer hun Sylvia. Etter hvert blir Sylvia slått og mishandlet for hver lille ting som går galt, ikke bare av den psykiske syke Gertrude, men også av de andre Baniszewski-barna og andre unger i nabolaget. Etter flere måneder fanget i kjelleren, blir hun rett og slett torturert i hjel.

Når man ser denne filmen, er det vanskelig ikke å lure på hvordan det var mulig at så mange mennesker var innblandet i overgrepene mot en forsvarsløs jente uten at en eneste av dem stoppet opp et øyeblikk og sa: «Hvorfor gjør vi dette? Det er jo galt.» Baniszewski-huset lå ikke langt ute på landet, det lå i et rolig nabolag med mange beboere. Presten i den lokale kirken kjente de to Likens-jentene. De gikk på ungdomsskolen og var godt likt av folk. Likevel var det ingen som oppdaget at nabolagets barn og tenåringer ofte stakk innom Baniszewski-familien for å torturere Sylvia på alle tenkelige og utenkelige måter. Moren, Gertrude, en psykisk syk og sadistisk kvinne, lot dem fortsette med dette fordi «Sylvia må straffes», til tross for at Sylvia aldri hadde gjort noe galt.

Ellen Page portretterer Sylvia Likens i denne filmen, en prestasjon hun gjør på en imponerende måte. På Wikipedia fant jeg et fotografi av virkelighetens Sylvia, og likheten mellom henne og Page er slående.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »