Ingrid spurte i en kommentar forrige uke hva som er grunnen til at jeg har valgt å ikke ha barn. Jeg var sikker på at jeg allerede hadde et eller annet innlegg om dette valget liggende her i bloggen fra før, men det viste seg at det hadde jeg ikke. Da passer det jo bra å skrive dette innlegget nå, både for å svare på Ingrids spørsmål og for å bidra til større bevissthet rundt dette temaet. Folk som har fulgt med i tiden, har kanskje fått med seg at det i det siste har vært et større fokus på mennesker som tar et veldig bevisst og viktig livsvalg: Barnfrie mennesker.
Jeg var sju år første gangen jeg sa at jeg ikke skulle ha barn. Den gangen hadde jeg ingen spesiell begrunnelse, annet enn at jeg visste instinktivt at det ikke var noe for meg. Neste gang jeg sa at jeg ikke skulle ha barn, var jeg 18 år og fikk i svar at jeg sikkert kom til å ombestemme meg når jeg blir eldre. Det er litt merkelig at folk tenker at 18-åringer som sier at de ikke vil ha barn, er mindre modne enn sekstenåringer som blir smelt på tjukken og dropper ut av videregående, men sånn er det. Jeg har heldigvis bare opplevd to–fire ganger til å bli fortalt at jeg ikke vet bedre eller at jeg kommer til å endre mening bare jeg blir eldre (forrige gang var i fjor, da var jeg 28 år), men jeg vet at det finnes mange som opplever at de blir mobbet eller trakassert for sitt valg, både av venner og familie, helt til de faktisk er så gamle at eggstokkene har tørket inn og sædcellene ikke engang kan ta den letteste svømmeknappen. Jeg legger ved lenke til tre forskjellige saker som TV2 publiserte i løpet av vinteren:
Stine er bare 23 år, men vet at hun aldri skal ha barn.
Julia og Lars dropper barn og velger frihet.
Tanja (23) vil sterilisere seg, men er ikke gammel nok.
Julia og Lars er i midten av 30-årene og i kommentarfeltet renner det over med «Respekt!», mens Stine (23) og Tanga (23) vet ikke sin egen beste, er egoistiske, umodne og kommer sikkert til å ombestemme seg. Jo yngre man er som barnfri, jo mer pes risikerer man å få. Lurer på hva disse menneskene hadde sagt om vi barnfrie tok til motmæle og fortalte dem ting som «Ble du smelt på tjukken etter en ONS? Så umodent, du kommer sikkert til å angre når du blir eldre» eller «Vil du ha barn? Så egoistisk av deg å lage en klon av deg selv og bidra til overbefolkningen på Jorden. Du kommer sikkert også til å angre.»
Slikt som dette er en av grunnene til at jeg må skrive dette innlegget. Jo flere som står frem som barnfri, jo mer «normalt» blir det for majoriteten. Barn anses liksom for å være meningen med livet, vi mennesker er til bare for å produsere og oppdra etterkommere, så hvis du kommer og sier at du ikke skal ha barn, må det jo være noe alvorlig galt med deg. Gjett hva? Nei, det er ingenting galt med meg, jeg har bare ikke lyst på barn, og jeg synes det er tragisk at noen velger å få barn bare fordi de tror at sånn skal det være, fordi de ikke er klar over at det finnes andre alternativer, og ender opp med å angre. Barn er ingen returvare, det finnes ingen angrerett. Barn er et ansvar på livstid.
Hvilket er den største grunnen til at jeg ikke vil ha barn. Jeg vet dypt og inderlig at det er fullstendig feil for meg å påta meg et slikt ansvar, jeg vet at det er et ansvar som er altfor stort for meg. Jeg har mange og lange perioder der jeg bare såvidt gidder å ta ansvar for meg selv, hvordan skal jeg finne energi til å ta meg av en eller flere unger? Jeg har også i perioder et veldig sterkt behov for masse alenetid. «Alenetid» som i fullstendig isolasjon i min egen leilighet i så lang tid jeg trenger, gjerne med minst mulig kontakt med andre mennesker. «Alenetid» opphører å eksistere når du får barn. Jeg kan ikke og vil ikke gi slipp på alenetiden min, eller resten av tiden og energien min. Ellers takk.
En annen ting er det med omsorgsevne. Bare fordi jeg har en livmor, betyr ikke at jeg har omsorgsevner. Jeg kjenner til mennesker som aldri burde fått barn fordi de er fullstendig blottet for omsorg, omtanke, empati og kjærlighet for andre. Jeg sier ikke at jeg er en følelseskald sosiopat, jeg er i stand til å bry meg om og støtte mennesker i min omgangskrets, og noen få av dem setter jeg veldig stor pris på, men disse menneskene er voksne, selvstendige individer som kan ta vare på seg selv, de har ikke behov for at jeg skal skifte bleie på dem, mate dem, tørke snørr og oppgulp, oppdra dem og passe på dem 24/7. Heldigvis.
Når det gjelder den biologiske klokken, forestiller jeg meg at kvinner som virkelig vil ha barn, kjenner et slags «sug» eller «krampe» i seg, som om kroppen skriker etter heroin barn, og mange blir veldig tussete bare de ser en gurglende baby. Jeg merker ingenting. Niks. Nada. Ingen tikking her. Og ærlig talt, jeg synes at menneskebarn ikke er så nusselige som fløffy små kattunger eller valper.
Andre grunner:
★ Jeg har en kropp jeg elsker, og har ikke lyst til å ødelegge den. Jepp, forfengelig, men det er min kropp og mitt liv. Dessuten, bekkenløsning, svangerskapsforgiftning, hemoroider, oh my! Ellers takk.
★ Jeg elsker å sove lenge om morgener. Å vekke meg grytidlig på en fridag skjer på eget ansvar.
★ Jeg har ikke lyst til å risikere 21 års fengsel for å ha kverket en drittunge som vekket meg grytidlig på en fridag. Hvorfor ta sjansen?
★ Jeg har bedre ting å bruke pengene mine på enn bleier og smokker. Dessuten har jeg valgt å jobbe som frilans potet, så inntekten er alt annet enn stabil. Jeg synes at barn fortjener foreldre som har utdannelse, jobb og stabil inntekt, ikke noen som droppet ut av videregående og lever på NAV mens de bor i en råtten kjellerleilighet. Så dyrt er det å få et barn.
★ Jeg er rett og slett lykkeligere uten barn. Personer uten barn er lykkeligere.
★ Jeg er miljøvennlig. Vi blir altfor mange mennesker.
★ Et av de vanligste argumentene mot barnfrihet er at man kommer til å angre. Men det er mye verre å angre på at man fikk barn. Hvorfor ta sjansen?
★ Et annet argument er «Hvem skal ta vare på deg når du blir gammel?» Jeg for min del har planer om å sjekke inn på verdensomreisende luksuscruise i mine gylne år, så jeg regner med at det blir et stort crew av hyggelige, serviceinnstilte mennesker. Synes forresten at spørsmålet er utrolig dumt, for det finnes mange gamle mennesker med både barn, barnebarn og oldebarn som sjeldent eller aldri kommer på besøk.
★ Sist, men ikke minst. Dere vet den scenen i Alien der et romvesen sprenger seg ut av brystet på han fyren? Det er det jeg forbinder med fødsel. Ew.
