[Smakebit på søndag – Uavhengighetens soler]

33

"Uavhengighetens soler", Ahmadou Kourouma (Cappelen Damm)

Hvilken flukt! Alene hadde hun flyktet gjennom den grå natten, med et knytte under armen, hun hadde fulgt en sti tvers gjennom den mørke villmarken, full av mystiske ånder, forfedrenes skygger, befengt med villdyr. Hun hadde tråkket på torner, vadet over elver, snublet over stener, løpt til hun var badet i svette, løpt så lenge at hun nesten mistet pusten. Ingenting hadde stoppet henne, ikke redselen for natten, villdyrene, slangene. Ingenting!

Dagens smakebit er for en gangs skyld fra en skjønnlitterær roman, Uavhengighetens soler av Ahmadou Kourouma, samme forfatter som skrev Allah skylder ingen noe. Denne romanen handler om Fama og konen Salimata. Fama er den siste gjenlevende prins i stammen sin i et vest-afrikansk land, og det forventes at han skal flytte tilbake til landsbyen for å bli overhode og føre slekten videre. Salimatas høyeste ønske er å få barn, og hun bruker mye tid, penger og energi på bønn, ofring, ritualer og talismaner for å få oppfylt dette ønsket, bare for å fortvile over hennes antatte manglende fruktbarhet når feilen egentlig ligger hos mannen hennes. Så langt liker jeg denne romanen bedre enn Allah skylder ingen noe, blant annet fordi det ikke er et like muntlig språk, og det er en større helhet rundt hovedpersonene og omgivelsene, mer dynamikk, enn i den nokså selvopptatte egenskildringen i Allah…

I dag får dere forresten en danserisk smakebit i tillegg til den vanlige litterære smakebiten! Dere husker kanskje at jeg postet en liten videosnutt for noen uker siden? Etter å ha tenkt «Snart skal jeg lage en showreel» hele høsten og vinter, fikk jeg omsider ut fingeren og satte sammen en video. Det tok nesten hele natten, men det var verdt det!

Det er egentlig ikke rare greier, hvis man sammenligner med andre dansere, men forhåpentligvis vil de neste årene by på mange muligheter til å være med på prosjekter og lage egne ting. Og da skal jeg pokker meg være flink med den filmingen!

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Light City]

6

Er det bare meg eller føles det som om alle bygningene og gatene i Trondheim sentrum er omrokkert hver gang jeg er der? Det minner meg om filmen Dark City, hopp frem til 35:09 i videoklippen under:

Jeg føler liksom at jeg alltid vet hvor A, B, C og resten av bokstavene i alfabetet ligger i forhold til togstasjonen, og går frisk og freidig i den retningen mitt indre kompass peker mot, bare for å oppdage at A overhodet ikke ligger der, men Z eller K. Denne følelsen har jeg bare i Trondheim, ingen andre steder. Så mitt forslag er at vi gjør et enkelt grep for å forenkle lokaliseringen for oss turister; legg på et par hundre meter til søylen som Olav Tryggvason står på, slik at han rager over byen som et fyrtårn vi kan orientere oss etter.

Og ellers, takk for et fortreffelig måltid, Persilleriet; for nydelige sjokoladebiter, Sjokoladebutikken; deilig sitronmuffins, Fairytale; godt selskap, Marthe, og sist men ikke minst: det flotte, varme været, Trondheim. Alltid en glede å komme på besøk!