februar 2012 – I just wanna dance

[Reisebrev fra Key West]

I forbindelse med min tur USA rundt, kommer jeg stort sett til å sofasurfe for å holde boutgifter nede. Med unntak av litt sofasurfing i Australia, hos en jeg kjente fra før, har jeg ingen erfaring med det å skulle bo hos en fullstendig fremmed person. Så langt synes jeg det går veldig flott å sofasurfe hos Lori på Key West. I går var vi rundt omkring i sentrum, og jeg opplevde og så mer i løpet av denne første dagen som sofasurfer enn jeg noen gang har gjort på en uke som vanlig hotellgjest.

Lori er også veldig hjelpsom, hun har kjørt meg rundt slik at jeg kan få ordnet ting og tang, f.eks. skaffe et amerikansk sim-kort, gi meg kart og busstabell, latt meg møte familien hennes, som tok imot meg med åpne armer og gitt meg mer mat enn magesekken egentlig har plass til, og så videre. En veldig hyggelig førstegangsopplevelse som sofasurfer!

Nå følger et knippe bilder og beretninger om min første dag i Conch Republikken!

Etter frokost dro Lori og jeg hjem til moren hennes og fikk eplekake. Lori hadde biologiklasse, så moren hennes tok med meg på kajakktur i nabolaget. Hun og mannen er nemlig så heldige at de har kanal i bakgården! Så utrolig digg, det er bare å hoppe uti eller ta seg en rotur. På kajakkturen så jeg iguanaer og et par eksotiske fugler. Jeg vurderer nå å kjøpe meg et hus i nabolaget den dagen jeg vinner i Lotto.

Jeg fikk også gleden av å hilse på nesten hele Loris familie, inkludert bestemoren og onkelen. Både Eloise og Henry syntes det var veldig gøy å snakke norsk med meg, siden bestemoren opprinnelig er fra Norge.

Awesome bil! Denne så vi på veien til AT&T hvor jeg fikk tak i amerikansk sim-kort. Mobiloperatører i USA er nemlig så teit anlagt at de overhodet ikke kan motta tekstmeldinger fra utenlandske/europeiske numrer. Ettersom jeg skal være i USA såpass lenge og dessuten trenger å ha kontakt med dem jeg skal bo hos, er det mest praktisk.

Det var haner og høner og kyllinger overalt, også i handelsgaten Duval Street.

Flere dyreeiere på Key West har funnet en lettvint måte å tjene til livets opphold på; kle ut kjæledyret og krev penger for fotografering.

Utsikt fra Key Wests høyeste bygning, La Concha Hotel, en seks etasjer høy bygning fra 1920-tallet. Nå kan jeg forøvrig skryte av at jeg har stått på nøyaktig samme flekk som president Harry Truman.
Byen er full av søte trehus, så øynene mine har nok å gjøre med å beundre arkitekturen mens jeg spaserer rundt.

Lori på taket av La Concha.

Se, så tindrende turkis hav! (Ok, det var faktisk ikke så tindrende turkis i virkeligheten, men det ser mer misunnelsesvekkende ut med litt fargejustering, ikke sant?)

Jeg bestilte en medium lemonade. Og fikk dette. I Norge kaller vi denne størrelsen ekstra stor. Jeg brukte et par timer på å drikke opp alt, selv med hjelp av Lori.

Vurderer å kjøpe dette i gave til Nicolai og Linea. Jeg er en kul tante.

Fra en hengekøyebutikk i Duval Street. De elsker firfisler her.

Vi stakk innom sommerfuglkonservatoriet og fotograferte sommerfugler.

Her skulle jeg definitivt hatt full pin up-outfit. Poseringen er det iallfall ingenting å si noe på.

USAs sørligste punkt.

Lori og jeg poserer i beste «turister på tur»-stil.

Denne Mustangen står utenfor huset til Loris foreldre. Det er hva jeg kaller en bil med stil.

Roxie, den skjønne bokseren som Loris foreldre eier.

På kvelden gikk vi til Mallory Square for å se på Sunset Celebration. Hver kveld samles forskjellige utøvere eller selgere seg på plassen og underholder folk eller selger ting. Her så vi en veldig morsom fyr komme seg løs fra en haug lenker og tvangstrøye, og to sjonglerende sjonglører (de kalte seg The Juggling Jugglers. Lenge leve smør på flesk.)

Her er Lori og jeg på Café, en vegetarisk restaurant med mye interessant på menyen. Bakgrunnen i bildet ser kanskje ikke allverdens ut, men det er i ventehjørnet. Resten av restauranten var veldig koselig!

I dag, tirsdag, ble en relativt rolig dag. Jeg våknet med litt sår hals og halvtett nese (jeg har ikke godt av trykket og hermetisk luft ombord i et fly), så Lori og jeg var bare innom AT&T (igjen! Jeg klarte nemlig å låse sim-kortet mitt, og måtte ha hjelp til å finne ut av PUK-koden. Teite meg), spiste lunsj med moren hennes (sju timer senere er jeg fremdeles stappmett), og vært i sangtime på Loris college.

[Den (nesten) uendelige reisen]

Hele søndag var jeg på reisefot. Fem flyplasser rakk jeg å stikke innom fra jeg begynte reisen klokka 6 om morgen til midnatt.

For det meste gikk det bra, med unntak av litt panikkartet stress da jeg kom til Newark, der køen var eviglang og jeg ble svett av tanken på det jeg hadde i vente i grensekontrollen. Dessuten hadde jeg ikke så veldig mye tid før neste flytur. Det viste seg at jeg skulle ha fylt ut et par skjemaer, noe jeg ikke hadde gjort. Heldigvis hadde de skjemaer der, og jeg fylte ut dem. Men med blyant. Det godtok damen i skranken ikke, så jeg måtte fylle ut skjemaene igjen med penn. Puh. Så stilte hun meg masse spørsmål, hele tiden med et meget skeptisk uttrykk. Det var nesten så jeg begynte å tenke at hun egentlig ikke hadde det grann lyst til å slippe meg inn.

Jeg slapp inn, heldigvis. Og et øyeblikk fant jeg ikke kofferten min, noe som førte til at jeg fikk hjelp av en dame som var tusen ganger mer hyggelig enn grensekontrolldamen. Amerikanerne er liksom enten eller når det gjelder den slags, synes jeg, enten er de skikkelig sure og lite imøtekommende, eller så er de så serviceinnstilt at de nesten tilbyr seg å komme hjem til deg for å ta oppvasken. Vi leverte kofferten min til bagasjeguttene, løp gjennom hele Newark flyplass, jeg fikk skyss frem til riktig gate og kom meg avsted.

På Fort Landerdale hadde jeg litt bedre tid og kunne sette meg ned med litt å spise på og puste mens jeg ventet på siste flytur. Den siste flyturen ble foretatt i en Beechcraft. En helt annen opplevelse enn den digre flyvemaskinen jeg vanligvis flyr med. Det var nesten som om det bare var en tynn skall av metall som skilte oss fra himmelen rundt oss. Alle bevegelsene et fly lager, ble liksom mer merkbare, turbulens mer kraftig.

Men fram til Key West kom vi og det uten å mangle noe som helst av lemmer eller bagasje. Min vertinne, en meget hyggelig jente som jeg fant på Couchsurfing, plukket meg opp på flyplassen. Hun bor i Boyd’s Campground, som ble bygget og startet av hennes besteforeldre. Veldig hyggelig sted med palmer, en katt og svømmebasseng, pluss buss til «downtown» på selve Key West. Og sol, masse sol. Nå som jeg omsider har kommet til startstreken, føles det ikke så gæli å skulle reise rundt i fire måneder. Wheee!

[Dag for dag]

En kjapp oppdatering på hva jeg egentlig har gjort i det siste, bortsett fra å bla meg gjennom Lonely Planet og skrive om ting jeg skal gjøre i Seattle og San Francisco:

Ingen mobilbildeinnlegg uten katter. Forrige lørdag var min siste frivilligvakt på Kattehuset. Kommer til å savne å kose på masse katter annenhver uke, men min neste vakt er heldigvis allerede dagen etter at jeg lander på Gardermoen.

På søndag var jeg hos moren min. Der var også broren min og resten av familien hans. Niesen min viste et stort talent for dans; hun har ikke begynt å krabbe engang, men danse kan hun allerede! Nasjonalballetten bør følge med.

På mandag danset jeg ballett og leverte min siste korrektur før avreise.

På tirsdag trente jeg kinesis og sov over hos Simone de Beauvoir (denne er litt intern).

På onsdag underviste jeg min siste fotoklasse før avreise, og folk skrøt av hvor flink jeg var og at de hadde lyst på flere fotoklasser med meg som lærer. Så satt jeg på Skriveloftet og ordnet praktiske ting, skrev reiseplan og alt mulig.

På torsdag trente jeg pilates. Etterpå satt jeg på kafé med moren min og Tonje og niesen min. Niesen min valgte passende nok å sove seg gjennom hele kafébesøket. Og jeg som hadde lyst til å dulle litt med henne. Makan. Deretter var jeg innom frisøren og fikk klippet det ganske så lange og vintertunge håret mitt. Etterpå løp jeg rundt i byen og handlet nødvendige småting for altfor mye penger. Gah.

På kvelden torsdag spiste jeg meg stappmett på god linsegryte og karrigrønnsaker hos favorittrestauranten min Jewel of India med Simone de Beauvoir og Em. Em hadde med seg disse to praktiske guidebøkene i avskjedsgave til meg!

På fredag var jeg med på min siste ballettklasse på Proda før sommeren, før jeg dro på min siste naprapatbehandling og siste lyttetrening hos audiopedagogen, hvor jeg fikk høre henholdsvis at jeg er blitt smidigere og at jeg har perfekt S-uttale (mange døve klarer ikke få til S-lyden). Jeg har også utmerket engelsk-uttale, så da er det bare å bable i vei på den andre siden av Atlanteren. Jeg rakk en kanne te med Allison, en tegnspråktolk fra USA, som rakk å lære meg mange ASL-tegn (ASL: American Sign Language) mens vi satt på kafeen. Så dro jeg hjem og funderte ganske lenge på hvordan jeg skal komme i gang med koffertpakkingen.

En eller annen gang i løpet av natten løsnet det, og vips! var kofferten nesten ferdigpakket! Jeg venter bare på at klærne jeg hang opp til tørk i natt, skal bli tørre. Da er kofferten offisielt ferdigpakket.

Rundt klokken fem i natt slo reisefeberen omsider til, med en nervøs kribling i hele kroppen og «Jeg skal til USA i morgen?! Fire måneder alene i et ukjent land! Hva i helvete er det for slags påfunn, Anne-Line??» Det gikk heldigvis over da jeg tvang meg til å lese litt tegneserie (beste kuren mot urolighet) før jeg omsider sovnet.

I dag skal jeg inn til Oslo en tur for å bytte noe og møte mademoiselle de Beauvoir. Så skal jeg pakke ferdig kofferten, dra til moren min og sove der (hvis jeg klarer å sove i det hele tatt).

I morgen… REISER JEG!

[USA rundt med buss]

Den største delen av min USA-tur går ut på å komme meg fra Key West i øst til Los Angeles i vest, med en liten avstikker innom Seattle og San Francisco. Forleden kjøpte jeg en 30 dagers Discovery Pass, som lar meg reise ubegrenset over hele USA uten ekstra kostnad utover de 2670 kronene ($456) jeg allerede har punget ut med. (Apropos billettpris; Ruter tar 1520 kr for at du skal få reise Akershus rundt i en måned. For bare 1150 kr mer får du altså boltre deg på 9 821 712 kvm ekstra.)

Jeg tok meg den friheten å sjekke hva denne rundturen ville ha kostet meg om jeg skulle kjøpt og betalt pr. Greyhound-billett: 4769 kr ($842). Jeg sparer altså litt over 2000 kr på å kjøpe Discovery Pass for en måned istedenfor å betale for hver billett.

[Destination: San Francisco]

Nå teller vi ikke så mange dager igjen til avreise! Jeg satt på Litteraturhuset i går og laget en nesten fullstendig reiseplan, med alt av datoer og tidsspunkter, diverse planer og kontaktinfo til sofavertene i de forskjellige byene. Fint for moren min å vite nøyaktig hvor jeg er til enhver tid. Jeg tullet kanskje fælt da jeg skulle skaffe meg visum, men nå har jeg iallfall stålkontroll på hvert eneste sekund jeg befinner meg på amerikansk jord. Neida. Joda. Nei.

Nå har vi kommet til Ting Å Gjøre I San Francisco. Som vanlig er det en lang liste med spisesteder jeg kan fete meg opp hos:
– Besøke LGBT-senteret og kanskje se en film på Castro Theatre.
– Spise is hos Gelateria Naia.
– Handle mat hos Rainbow Grocery.
– Dagstur til Muir-skogen for å se på gigantiske Redwood-trær.
– Leie sykkel (eller skøyter!) når jeg er lei av å traske rundt.
– San Francisco Center for the Book. Nuff said.
– Spise falafel hos Old Jerusalem og Sunrise Deli.
– Ta et par danseklasser hos Shawl-Anderson Dance Center.
– Besøke SF Museum Of Modern Art.
– Ta en spaseretur over Golden Gate Bridge.
– Kanskje besøke Alcatraz.
– Plukke opp litt fotoinspirasjon hos SF Camerawork.
– Stikke innom og kanskje legge igjen noen dollar hos Good Vibrations.
– Meditere hos Zen Center.
– Spasere rundt i Castro, homobydelen ♥
– Reise til Oakland for å besøke Urban Jazz Dance Company (grunnlagt av en døv danser og koreograf!)
– Spise linsesuppe og falafel hos Ziryab.
– Meksikansk fråtseri hos Los Socios og The Little Chihuahua.
– Ashtanga-yoga hos It’s Yoga.
– Spise dumplings fra Dol Ho.
– Se etter vintage-klær hos Clothes Contact.
– Vegetar-sushi fra Yum Yum Fish Sushi.
– Kjøpe te hos Red Blossom Tea Company.
– Se etter billig secondhand hos Goodwill.
– Hei, hei, banansplitt og «ginger beer float»: Swendsen.
– Mer vegetarmat å nyte hos Greens.
– Få tilfredsstilt mitt begjær etter Daal Masala hos Shalimar Restaurant.
– Gå ut på Lexington Club hvis jeg finner medsøstre å sosialisere med.
– Sikle på bøker hos Books Inc.
– Se på pene blomster i SF Conservatory of Flowers.

[Kinesis]

Jeg har faktisk et stikkord som heter Treningsflyt her i bloggen, men man kan ikke akkurat si at det har vært så mye flyt av treningsinnlegg fra meg, til tross for at jeg elsker å trene og til tider nærmest bor på SATS. (En ting dere ikke visste om meg og trening: Jeg har vurdert tanken på å ta et år i Bali for å bli PT eller noe annet kult idrettsmessig. Kanskje jeg gjør det en dag, men først må jeg bare få nyte tilværelsen som ikke-student.)

Avsporing. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om kinesis, en treningsform som jeg har drevet med siden januar og som jeg bare er blitt større fan av etter hver time.

Flere treningssentre har installert en kinesis-vegg til fri bruk, men for meg er det mest motiverende å være med på lukkede kinesis-timer, der vi består av en mindre gruppe på 2-6 personer og en instruktør. Det lave antallet deltakere gjør at vi får større utbytte av treningen fordi instruktøren kan vise oss individuelt hvordan vi kan gjøre hver øvelse bedre. I tillegg motiverer vi hverandre, noe som selvfølgelig gir bedre trening enn hvis man skal gjennomføre et program alene og kanskje ikke gir maks. Noen ganger er det nesten som å ha personlig trener uten at jeg må betale ekstra.

En time går ut på at vi utfører tre sett per apparat (Alpha, Beta, Gamma og Delta som apparatene så fiffig heter), ved å gjøre et sett på et apparat, gå videre til neste apparat for neste sett osv. Så gjentas runden til vi har gjort alle øvelsene tre ganger hver. Det er ikke en fast antall repetisjoner, vi gjør øvelsen uten stopp i to–tre minutter. Så en runde tar vanligvis et kvarter, og til sammen trener vi i 45 minutter. Programmet varierer fra uke til uke, enda en pluss hvis man har lett for å kjede seg ved gjentagende rutiner.

Det fine med kinesis er at apparatene har ubegrensede muligheter, og istedenfor å sitte stille og trene én muskelgruppe om gangen, blir man her nødt til å bruke flere muskelgrupper for å gjennomføre en øvelse, spesielt kjernemuskulaturen, som er viktig for best mulig treningsutbytte. La dere ikke lure av hvor idyllisk og behagelig kinesis ser ut i bildet over. Gjør man det riktig, får man pulsen godt opp og går ut fra timen med et lettere rødfiolett tryne.

[Destination: Seattle]

I høst lagde jeg en omtrentlig reiseplan, med omtrentlige datoer og alt mulig. Planen var at jeg skulle være på Key West frem til 11. mars, så reise videre. Denne planen holdt jeg meg til inntil for noen uker siden da underbevisstheten min begynte å stusse over at jeg hadde skrevet 11. mars overalt. Det var jo 19. mars jeg skulle reise fra Key West, var det ikke? Så jeg begynte å legge planer etter denne datoen. I går gikk det opp for meg at det var 11. mars som var riktig dato, og at den opprinnelige reiseplanen min var fullstendig rotet til ettersom jeg SKAL være i Seattle 3.—10. april. Dessuten hadde jeg allerede gjort flere avtaler i New Orleans og Flagstaff, og jeg hadde ikke lyst til å begynne å re-arrangere disse.

Men se! Ved et lykketreff viste det seg at den uventede 19. mars-planen faktisk passet som hånd i hanske i forhold til hva jeg skal gjøre på vestkysten. Etter Las Vegas reiser jeg direkte til Seattle, så reiser jeg sørover igjen til San Francisco. Når jeg kommer til Los Angeles, er det dermed bare noen få dager igjen til premieren på et stykke jeg skal se der! På denne måten slipper jeg å reise så mye frem og tilbake, og skuespillerinnen jeg skal besøke mens jeg er i L.A., slipper å bli forstyrret oppi forberedelsene til premieren! Og når jeg flyr til New York, er våren forhåpentlig kommet dit for fullt! Er det ikke fantastisk hvordan alle bitene i et puslespill bare faller på plass helt av seg selv?

I dette innlegget fokuserer jeg på ting å gjøre i Seattle. Hvorfor bestemte jeg meg for å reise til Seattle? Min morfar jobbet som flymekaniker for SAS, noe som gjorde at han, mormor og mamma fikk reise ganske mye i løpet av mammas oppvekst. De både bodde hos folk og var vertskap for gjester fra hele verden. En av familiene de stiftet livslang bekjentskap med, var Sunny Sue og Kirk og barna deres i Seattle. Sue og Kirk var på besøk hos oss i Norge for flere år siden. Nå er det min tur til å besøke dem, og det blir helt sikkert en koselig opplevelse!

Her følger en liste over ting jeg skal gjøre i Seattle:
— Drikke te på Panama Hotel og lære mer om da amerikanere av japansk opprinnelse ble evakuert fra storbyene og plassert i egne leir under annen verdenskrig. (Dette hotellet er med i den flotte romanen Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford.)
— Bli med Sue og Kirk til sommerhuset deres på Orcas-øya.
— Gå opp i Space Needle, og kanskje spise middag i restauranten Skycity mens jeg beundre en 360 graders utsikt over Seattle.
— Besøke Science Fiction Museum.
— Besøke Nordic Heritage Museum.
— Besøke Pacific Science Center.
— Stikke innom en av de beste bokhandlene på nordvestkysten.
— Spise vegansk mat hos Globe Café & Bakery.
— Spise vegetar-hotdog hos Cyber-Dogs.
— Ta en titt på Lenin-statuen. (Seriøst, de har en Lenin-statue i Seattle! Den er forøvrig til salgs for $250,000. For et kupp.)
— Spise nudler hos Shanghai Garden.
— Spise iskrem hos Molly Moon. (Jeg kommer antakelig tilbake til Norge med overvekt. Og jeg snakker ikke om bagasjen.)
— Sjekke ut det afghanske kjøkkenet hos Kabul.
— Flere vegetariske spisesteder: Araya og Café Flora.
— Le meg i hjel hos Archie McPhee.
— Kjøpe norsk sjokolade hos Olsen’s Scandinavian Foods hvis jeg får hjemlengsel.
— Titte på bruktbøker hos Twice Sold Tales og Magus Books.
— Se etter en søt kjole hos Frock Shop.
— Kanskje henge på Wildrose.
— Kanskje ta en yogaklasse hos 8 Limbs Yoga Center.

[Smakebit på søndag – Beindoktorens datter]

Jeg syntes ikke hun var stygg, som andre i familien syntes. «Ai-ya, selv en demon ville gå ut av sitt gode skinn ved synet av henne,» hørte jeg Mor si en gang. Da jeg var liten, likte jeg å la fingrene gli rundt Dyrebare Tantes munn. Den var en gåte. Halvparten var humpete, halvparten var glatt og gjensmeltet. Innsiden av høyre kinn var stiv som lær, mens innsiden av det venstre var bløt og fuktig. Der gommene var svidd, hadde tennene falt ut. Og tungen var som en svidd rot. Hun kunne ikke smake livets gleder: salt og bittert, surt og beskt, sterkt, søtt og fett.

Dette er den femte romanen av Amy Tan jeg leser. Amy Tan er kjent for sine historier om kinesisk-amerikanske kultur, mor-datter-forhold der moren er kinesisk innvandrer, mens datteren vokser opp i USA i en kulturkollisjon av det tradisjonsrike kinesiske og det moderne amerikanske. En av grunnene til at jeg liker Amy Tan så godt, er at hun har en veldig fin måte å skildre historiene sine. Det er alltid noe ekstra i dem som driver en videre, og man hopper frem og tilbake mellom fortiden og nåtiden. Min favoritt så langt er Hundre hemmelige sanser, som også var den første Tan-romanen jeg leste, tilfeldigvis plukket ut av mammas bokhylle en sommer.

Jeg har ikke kommet så langt i Beindoktorens datter, men den handler om Ruth Young som må flytte hjem for å ta seg av den Alzheimer-rammet moren. Mange år tidligere hadde moren skrevet historien om sin oppvekst i landsbyen Udødelige Hjerte i Kina, med Dyrebare Tante som var datter av en beindoktor og bar på vonde erfaringer, en hemmelighetsfull historie som først nå blir skildret i sin helhet til Ruth.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Destination: Grand Canyon/Las Vegas]

Gurimalla, dere, det er bare 10 dager igjen til jeg reiser, og jeg er ikke engang ferdig med å legge planer for hva jeg skal gjøre i USA! Best jeg kommer i gang:

Grand Canyon:
— Gå tur. Ta bilder. Svette. Prise meg lykkelig over at jeg tok med gnagsårplaster. (Notat til selv: Husk å kjøpe gnagsårplaster.) Se sola gå ned. Se på stjernene. Se sola gå opp. Reise videre.

Las Vegas:
Denne byen ligger jo mellom Grand Canyon og Los Angeles, så hvorfor ikke ta en kort stopp her mens jeg likevel er i gang?
— Gifte meg i Elvis-kapellet. Neida, bare tullet.
— Pådra meg epilepsi ved å gå langs Stripen etter solnedgang.
— Stikke innom Reading Room.
— Kanskje ta en ridetur?
— Spise «frozen custard».
— Gå ut på FreeZone.
— Spise med god samvittighet på den buddhistiske vegetarrestauranten Veggie Delight.
— Ta en yogatime eller to.
— Spise veganske donuts.

Kom gjerne med forslag til hva jeg bør sjekke ut!

[En yak ved navn Katie]

Filmfan som jeg er, synes jeg det er gøy å oppdage når noen jeg kjenner minner om noen i en eller annen film jeg har sett. Selv minner jeg visstnok veldig om Lisbeth Salander i de svenske Millennium-filmene. I helgen fant jeg en annen figur som er helt meg, i animasjonsfilmen Horton hears a Who! som alle burde se fordi den er så hysterisk absurd og morsom. Og best av alt: en liten, rund, gul figur (visstnok en yak) som lyder navnet Katie, stjeler alle scenene hun er med i. Jeg synes hun er rent sagt fantastisk, og av en eller annen bisarr grunn kjenner jeg meg igjen i henne. Først så jeg den alene, deretter så jeg den en gang til med en som har tilbrakt ganske mye tid med meg det siste halvåret, og gjennom hele filmen sa hun: «Det ER jo DEG! Dere er helt like!»

Skilt ved fødselen ♥♥♥

«In my world everyone is a pony, and they all eat rainbows, and poop butterflies.»

« Eldre innlegg