Stikkord: Smakebit på søndag

Han [Tender] så på meg, og jeg skjønte at han ikke var i humør til å spøke. Det var jo heller ikke tiden for spøk… Men drar du ut i Sonen, må du velge: enten gråt eller latter, og jeg gråter aldri. Jeg kikket på Kirill. Han så ikke verst ut, beveget bare leppene litt, som om han ba.
— Ber du? spurte jeg. Ja, be, bare be! Jo lenger inn i Sonen, jo nærmere himmelen…
— Hva? spurte han.
— Be! skrek jeg. Stalkerne slipper inn i paradiset utenom køen!

Denne boken havnet på leselisten min etter at jeg så den russiske filmen Stalker av Andrei Tarkovskij. Filmen er basert på Piknik ved veikanten av Arkadij og Boris Strugatskij, og handler om Redrick Schuhart, som jobber som stalker. Mange år tidligere ble jorden utsatt for mystiske hendelser som gjorde noen områder ubeboelige, og disse områdene kalles Sonen. Stalkerens jobb er å føre vitenskapsmenn trygt inn og ut av Sonen slik at de kan samle inn ting til forskning. Etter hvert oppstår det rykter om et spesielt rom langt inne i Sonen, et rom som oppfyller ditt innerste ønske, og en dag får Redrick i oppdrag å hjelpe to menn på den farefulle ferden gjennom Sonen til dette rommet.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

«Denne jenta er mer enn velkommen til vår khanegha. Frem til den dagen hun blir kvinne, er hun velkommen til å være her. Hun bringer lys med seg, og jeg ser det som en Herrens styrelse at hun er her. Kanskje tiden er inne til å skjenke kunnskap også til våre kvinner.»

Av alle arabiske bøker (Tusen strålende soler, Drageløperen, Tak over Teheran osv.) jeg har lest, er Sommerfugl i lenker den jeg liker best. Boken varierer mellom korte tekster fra nåtiden, der den voksne Shirin i løpet av en viktig natt må bestemme seg for om hun skal bli boende i Teheran med ektemannen eller flykte til friheten, og lengre tekster om hennes foreldre, besteforeldre og minner fra oppveksten på slektsgården som farfaren grunnla da han kom fra Ukraina som flyktning og forelsket seg i byens høyeste kvinne.

Smakebiten er fra kapitlet der Shirin overtaler sin far til å ta med henne til sufistenes hemmelige tempel, hvor ingen kvinner har adgang. Til å begynne med protesterer de andre mennene når de oppdager jentungen, men den øverste lederen får protestene til å stilne med replikken sin.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

The door of the room from which the noise came, the door which had been securely locked, so that I had not been able to break it down, the door to which there could not be a key – that door was now standing open. Wide open.

Jeg har gledet meg lenge til å begynne med denne lille romanen på knappe 160 sider, og så langt har jeg ikke blitt skuffet. The Woman in Black av Susan Hill, kanskje bedre kjent som spillefilmen fra 2011 med Daniel «Harry Potter» Radcliffe i hovedrollen, beskrives som en gotisk spøkelseshistorie. Den unge advokaten Arthur Kipps får i oppdrag å reise til en liten landsby for å sortere papirene i huset til den avdøde Mrs Drablow. I landsbyen møter han mennesker som advarer ham mot husets historie, men han avfeier dette som rykter rundt en eksentrisk enkes ensomme liv, og reiser ut til Eel Marsh House.

Jeg kunne blitt ferdig med boka allerede i natt; spenningen drev lesingen fremover, men krøp også under huden til de grader at jeg ikke turde lese mer av frykt for å få mareritt om kvinnen i sort. Egentlig er boka ganske mild sammenlignet med filmen, som jeg så i høst, men hjertebank og klamme hender var like tilstedeværende mens Arthur Kipps beskrev sine møter med spøkelset i Eel Marsh House. Hvis du liker en god, gammeldags spøkelseshistorie, anbefaler jeg denne boken. Hvis du liker en skikkelig skrekkfilm, anbefaler jeg filmversjonen. Bare husk å ha en stor pute å gjemme deg bak. Traileren til filmen, for de som ble veldig nysgjerrige:

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

She looked back at Jimmy. One of the TSA agents appeared to be talking to him. A tall man in black uniform trousers and blue shirt. But something was off-kilter. Stephanie frowned. He was wearing a cap, that was what it was. None of the other TSA people wore anything on their heads. As she watched, the man reached for Jimmy’s hand.

I dag morges ble jeg ferdig med å korrekturlese den norske oversettelsen av Val McDermids roman The Vanishing Point. Kort fortalt handler den om skyggeforfatteren Stephanie som opplever at Jimmy, gutten hun er verge for, blir kidnappet på en flyplass. Jimmy er sønnen til den kjente realitystjernen Scarlett Higgins. Mens FBI etterforsker kidnappingen, forteller hun historien om hvordan hun møtte Scarlett og omstendighetene som førte til at hun fikk ansvaret for Jimmy.

Denne boken var en veldig vanskelig bok å korrekturlese: jeg ble nemlig så grepet av spenningen og nysgjerrighet at jeg nesten glemte å se etter skrivefeil, og hver gang jeg trodde saken var oppklart, ble jeg tatt på senga av en uventet vri. Den norske oversettelsen, Forsvinningspunktet, utgis av Cappelen Damm i mars.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Sally stanset; tok en blomst; kysset henne på munnen. Det var som hele verden ble snudd på hodet! De andre forsvant; der var hun alene med Sally. Og hun følte at hun hadde fått en gave, pakket inn, med beskjed om å ta vare på den – en diamant, noe uendelig dyrebart, pakket inn, som hun så, mens de gikk der (frem og tilbake, frem og tilbake), pakket opp, eller stråleglansen brant igjennom, åpenbaringen, den hellige følelsen!

Mrs. Dalloway er ikke en roman man bare skummer seg gjennom. Virginia Woolfs stil er veldig intrikat og delikat; hvis man leser for fort, mister man tråden og historien. Men hvis man tøyler tålmodigheten og puster mens man leser hver setning, fremstår romanen som en sjelden perle. Min utgave, lånt på biblioteket, ble utgitt i 1980 og bærer preg at utallige lesere. Tidligere har jeg bare lest Orlando av Virginia Woolf, en roman jeg snart burde lese på nytt. Men etter historien om Clarissa Dalloway venter Til fyrtårnet!

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

«She’s dead,» one of the RC responders replied.
«No one should touch her! Now get out of here.» Abu-Musa pushed the man aside. He wasn’t worried that someone might disrupt the evidence; he was watching out for virtue crimes, a man touching a woman’s body, defeating her honor even in death.

Forestill deg CSI der handlingen tar plass i Saudi-Arabia. Det krimtekniske er stort sett det samme, men kulturen en helt annen. Menn og kvinner kan ikke jobbe sammen, men har egne avdelinger; menn er i overlegen flertall; kvinner blir ignorert hvis de kommer med synspunkter om en drapssak; kvinner må dekke seg til; hvis en mann og en kvinne snakker med hverandre på tomannshånd, blir det ansett som svært umoralsk.

I Kingdom of Strangers av Zoë Ferraris blir nitten kvinnelik funnet i ørkenen utenfor byen Jidda, det «eldste» liket ble drept for ti år siden. Mye tyder på at en seriemorder står bak. Ibrahim blir sittende med ansvaret for etterforskningen, og panikken griper ham når hans elskerinne forsvinner sporløst, for han kan ikke melde henne savnet uten å bli avslørt som ekteskapsbryter, et lovbrudd som fører til dødsstraff i det strengt religiøse landet. Samtidig prøver Katya, en av de få kvinnene ved avdelingen, å komme seg opp og frem i sitt mål om å bli etterforsker til tross for at kvinner i Saudi-Arabia bare såvidt har lov til å ta seg jobb utenfor hjemmet.

Denne romanen er svært spennende og interessant, ikke bare på grunn av gåten med de 19 kvinnene, men også på grunn av kulturen i Saudi-Arabia. For en (nokså sint) feminist som meg kan det være nokså provoserende til tider hvordan kvinner blir sett på som et overseksuelt objekt som er fritt vilt for menn med mindre hun gjemmer seg bak en burka. De har til og med egne kjøpesentre kun for kvinner, og en kvinne har ikke lov til å kjøre selv, så den eneste måten hun kan komme seg fra A til B, er om ektemannen eller en mannlig slektning kjører henne. Kvinnekampen har langt igjen…

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Forrige uke skrev jeg en oppsummering av leseåret 2012. Klikk hvis du liker bøker :)

Only as he left the bathroom, heading for the oblivion of sleep himself, did Mr. Lisbon see Cecilia’s ghost. She was standing in her old bedroom, dressed in the wedding dress again, having somehow shed the beige dress with the lace collar she’d worn in her coffin. «The window was still open,» Mr. Lisbon said. «I don’t think we’d ever remembered to shut it. It was all clear to me. I knew I had to close that window or else she’d go on jumping out of it forever.»

Jeg har hatt The Virgin Suicides på «Må leses»-listen i en evighet, men hver gang den var ledig på biblioteket, dukket det selvfølgelig opp et eller annet jeg måtte gjøre først, og så måtte jeg belage meg på å vente i enda fire–seks uker til neste gang den ble ledig. Men det sies jo at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og det stemmer i dette tilfellet. Romanen ble beskrevet som «one of the finest novels in many years» av Observer da den kom ut i 1994.

Synsvinkelen er fra naboguttene som tjue år etter den tragiske hendelsen med Lisbon-søstrene prøver å bli kjent med de fem jentene som i løpet av sine korte liv hadde stor innflytelse på alle rundt seg til tross for deres tilsynelatende overnaturlige utilnærmelighet. Hvem var de egentlig, hvordan levde de, og hva var det som drev dem til selvmord?

Boka ble filmatisert i 1999 med bl.a. Kirsten Dunst og Josh Hartnett, regissert av Sofia Coppola.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Jenta begynte å komme til seg selv og slo forsiktig øynene opp. Til sin store forskrekkelse kunne hun se en skapning med langt, hvitt og litt sort hår som nådde helt ned til bakken. Skapningen satt i åpningen og speidet utover. Hun kunne ikke se ansiktet, men oppdaget at skapningen ikke hadde klær. Langs det ene låret så hun noe som lignet en svær hale. Den kveilet seg rundt kroppen og fram mot magen. Anna Britt skrek så høyt hun kunne, slik at det sikkert kunne høres langt inn i de dype skogene.

For noen uker siden spurte faren min om jeg kanskje kunne lese Huldra og LitjKari – På jakt etter gleden, som samboeren hans har skrevet og nylig gitt ut, og kanskje legge ut en smakebit her hvis boka falt i smak. Målgruppen for boka (eller bokserien, Lillian planlegger fire nye bøker om Huldra og LitjKari) er fra 10 år og oppover, men er også interessant for eldre lesere, og handler om hvordan Huldra fant Anna Britt (eller LitjKari som hun etter hvert blir kalt) og hvordan hun hjalp menneskebarnet gjennom en lang vinter.

Jeg fikk omsider tid til å begynne å lese denne i dag, og så langt liker jeg det jeg leser. Det er mange fine skildringer av naturen rundt i Lierne i tillegg til selve fortellingen.

Her kan dere forøvrig se et kort intervju med forfatteren, og noen veldig fine klipp fra Lierne, der handlingen i boka tar plass. NRK Midtnytt: Lierne kan bli eventyrbygda.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Other complex — and disturbing — emotions were gnawing at Judy. She had been told all her life — by her mother, grandmother, aunts, sisters — that motherhood was the greatest achievement any woman could aspire to; that motherhood would bring total bliss and that mothers love their children totally, always, unconditionally.

She did not always feel that way. Sometimes, she didn’t want to care for Liza, wanted to throw off the burden of caring for her. And Judy the actress, Judy the star, Judy the pampered center of attention — this Judy was often jealous of her child, jealous of the attention Liza got from Vincente and their friends, resentful of the time she demanded of her mother.

På nattbordet har jeg for tiden en veldig interessant biografi om forholdet mellom Judy Garland og datteren Liza Minnelli. Det er ikke til å legge skjul på at Judy hele sitt liv slet med depresjoner og pilleavhengighet, etter å ha vokst opp med en kontrollerende mor og et filmselskap som alltid krevde at hun skulle gi seg selv til filmen med hud og hår. Denne usunne oppveksten påvirket Judys psyke og i sin tur hennes forhold til barna, spesielt eldstedatteren Liza.

Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.