Stikkord: Smakebit på søndag

Dagens smakebit er fra boken Speilet i speilet – En labyrint av Michael Ende, som dere sikkert kjenner som forfatteren av utallige nydelige bøker som Den Uendelige Historien, Momo – Eller kampen om tiden og så videre.

Og når alt er blitt goldt og øde, vil også menneskeslekten forsvinne. Kanskje vil det bli et siste menneske tilbake, kanskje vil det tilmed bli svært gammelt, og kanskje blir det akkurat dette mennesket som endelig oppdager kilden til evig liv på jorden. Det kommer til å gå der helt alene og rope etter døden som ikke kommer mer. Og det vil skrive det siste kapitlet i menneskehetens historie, som vil lyde slik: Til slutt utslettet mennesket himmel og jord. Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp. Og det siste mennesket ropte: Bli lys! Men det ble mørke. Og det ble aften, men ikke morgen den siste natt.

Smakebiten er min absolutte favoritt fra denne boken, hentet fra teksten «Bordellpalasset oppe på klippen strålte i en iskald glans den natten», men det er mange andre tekster som kommer under huden på meg hver gang jeg leser boken. For eksempel danseren som står klar på scenen i mørket, ventende på at sceneteppet skal gå opp, venter, venter. Eller brudgommen som brukte år på å vandre gjennom en ørken fra den ene siden av et værelse til den annen, for å komme sin brud i møte.

Faren til Michael var kunstner, og hvis dere søker på Edgar Ende, vil dere få opp bilder med svært surrealistiske, drømmeaktige motiver. Disse bildene var til inspirasjon da Michael Ende skrev de like surrealistiske tekstene.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Nå er det nesten et år siden sist jeg deltok i Smakebit på søndag! Dere som har vært innom bloggen min tidligere, vil kanskje legge merke til at det er gjort noen bitte små forandringer her. Blant annet har jeg fått noen fænsi knapper i sidemenyen med link til profilen min på cirka alt av sosiale medier (den splitter nye Fjesbok-siden til bloggen min, Twitter, Instagram, og så videre). Kanskje litt skamløs egenreklame, men jeg håper dere vil stikke innom noen av disse og kanskje trykke «Like» eller «Follow». På Fjesbok-siden for bloggen har jeg lovt at den 100. personen som liker siden, får en sjokoladekake. Vanlig, vegansk, glutenfri, «vinneren» bestemmer. Eller bløtkake, hvis det er det du liker.

Tilbake til smakebiten min! Dagens smakebit er fra romanen Vil ikke reise, kan ikke bli av Helene Guåker, utgitt i fjor. Romanen handler om en ung kvinne som prøver å komme seg over sitt tidligere forhold med en psykopat (den moderne, politisk korrekte termen er «person med dyssosial personlighetsforstyrrelse»). Begynnelsen og slutten av boken er i nåtid, mens midtdelen ser tilbake på årene hun var sammen med K.

Da jeg sier at hasjen er vekk, reiser han seg fortumla fra senga og går bort til kommoden, drar ut skuffen og prøver å late som han ikke leiter febrilsk. Veit ikke hva som er verst. At han ikke har slutta med hasj, eller at han slo. Han hadde lovt aldri mer å røre hasj. Han hadde sagt at han forsto at jeg kom til å gå fra han hvis han ikke slutta. Han hadde aldri lovt meg at han ikke skulle slå. Det skulle man ikke behøve.

Boken gir oss en liten innsikt i hvordan det er å være i et destruktivt forhold med en person som ikke har empati, og hvorfor offeret bruker så lang tid på å bryte ut av «fengselet». Jeg har heldigvis aldri opplevd å stå i direkte relasjon med noen som har så alvorlige personlighetsforstyrrelser, og jeg håper jeg aldri kommer til å oppleve det, men jeg har hatt en bekjent som insisterte på at den voldelige kjæresten fortsatt elsker henne, og noen jeg har familiær bånd til, har vært gjennom en lang kamp med en person som er fullstendig blottet for selvinnsikt, omsorgsevne og moral. Dessverre er det veldig vanskelig å  få mennesker med dyssosial personlighetsforstyrrelse til å innse at deres atferd er destruktiv og fullstendig uakseptabel, for de har en tendens til å lyve seg ut av enhver situasjon og legge skylden på andre når de blir konfrontert.

Vil ikke reise, kan ikke bli er følelsesmessig oppslukende, jeg merket at jeg ofte ble så sint mens jeg leste hvordan K behandlet Emma, og frustrert over hvordan hun kunne være så blind av kjærlighet til å se hvordan K brøt henne ned til hun er helt ødelagt og full av selvforakt.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Nå hadde han en følelse som lignet den et menneske ville ha som rolig går på en bro over en avgrunn og så plutselig oppdager at broen er borte og at det syder og hvirvler nedenunder. Denne hvirvelen var livet selv, broen det kunstige livet Aleksej Aleksandrovitsj hadde levet.

Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til Anna Karenina da jeg begynte å lese romanen, for jeg har brent meg på langdryg russisk litteratur før, men denne viste seg å være ganske fascinerende og selv om alle detaljene skildres til minste støvfnugg, er språket så godt at det er en fryd å lese om støvfnugget.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Hvis du er teaterinteressert, har jeg en teaser til Sjalusi i dette innlegget, samt en konkurranse der en heldig vinner får to billetter til stykket. Konkurransen avsluttes i kveld, så løp og delta!

The door would not open, would not, would not, would not.
And then the voice of Dick Hallorann came to him, so sudden and unexpected, so calm, that his locked vocal cords opened and he began to cry weakley – not with fear but with blessed relief.
(I don’t think they can hurt you … they’re like pictures in a book … close your eyes and they’ll be gone.)
His eyelids snapped down. His hands curled into balls. His shoulders hunched with the effort of his concentration:
(Nothing there nothing there not there at all NOTHING THERE THERE IS NOTHING!)

Utdraget over er fra Stephen Kings The Shining. Da jeg var 16 år, kjøpte jeg denne boken, og fra begynnelse til slutt brukte jeg rundt fire–fem år. Det sier mye om hvor lite flink jeg var til å lese på engelsk før i tiden. Denne gangen har jeg nesten rast gjennom sidene, til tider meg høy puls og store øyne og gåsehud, fordi nå kan jeg fokusere på innholdet istedenfor å halte meg gjennom det ene engelske ordet etter det andre. Ah, utvikling er en fantastisk ting!

Jeg har ikke for vane å sette meg mål om hvor mange bøker jeg skal lese i løpet av et år (jeg bare leser så mye som mulig, og det er en del), men i år har jeg et mål om å komme meg gjennom forfatterskapet til min favorittforfatter, Stephen King. Helst i kronologisk rekkefølge. Og helst mest mulig på engelsk. Jeg hadde satset på å få gjennomført dette målet ved hjelp av biblioteket, men biblioteket har veldig få av de tidligere King-utgivelsene på engelsk. Sukk. Bra jeg skal til USA i løpet av våren, jeg blir visst nødt til å bedrive litt seriøs bokshopping om jeg skal komme meg i mål.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Vinnerne av bokkonkurransen som jeg startet forrige søndag, ble plukket ut ved hjelp av Random.org:

Det betyr at vinnerne er Lene, Karoline og Beathe, som får to bøker hver!

Nå for tiden holder jeg på med tre vidt forskjellige bøker, så jeg gir dere en smakebit fra den ene: Den røde bokstav av Nathaniel Hawthorne. Denne klassikeren er en av de mange bøkene som står på listen over bøker som puritanske amerikanere vil forby på skolebibliotekene, fordi de mener boken er «pornografisk». Dem om det; det er ikke en eneste vovet eller seksuell skildring, bare konsekvensene av «synden» og tanker/følelser de ulike karakterne gjør seg i årene etter det som skjedde. Handlingen er satt til 1600-tallet, den unge kvinnen Hester Prynne er dømt til å bære en rød A festet til kjolebrystet etter utenomekteskapelig samkvem. Resultatet av «synden» er datteren Pearl. Hester Prynne nekter å oppgi barnefaren, og blir fordømt av hele samfunnet. Boken er veldig godt skrevet og forfatteren har fått frem hver karakters sjelegransking, tanker og følelser på en fin måte, og det er veldig interessant (for ikke å snakke om provoserende) å se hvor dårlig samfunnets utstøtte ble behandlet på den tiden da prestestanden holdt folkets moral i et jerngrep.

Hvilken lykke ville det ikke vært for Hester Prynne å høre barnets klare, kvitrende stemme blande seg i koret av andre barnestemmer, og hvilken glede ville hun ikke følt ved å kunne skille ut tonene fra sitt eget barn i all støyen fra en flokk lekende unger! Men slik kunne det aldri bli. Pearl var født til å være et utskudd i barneverdenen. Hun hadde ingen rett til å være sammen med kristne barn, dette djevelens barn, dette syndens produkt og symbol.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

24. november: Bokkonkurransen går ut i kveld, så hvis du har lyst til å vinne to bøker, er det bare å lese videre og legge igjen en kommentar for å være med!

Kl. 19.30: Vinnerne er kåret!

De av dere som følger med her, har kanskje fått med seg at jeg er korrekturleser. En av frynsegodene med denne jobben er at jeg får alle bøkene jeg har korrekturlest. Ettersom jeg for tiden har begrenset med plass, bestemte jeg meg for å dra i gang en liten bokkonkurranse. Jeg har seks bøker som skal fordeles på tre vinnere. Her følger smakebiter fra hver av de seks bøkene:

Sånn mister du henne, Junot Diaz, novellesamling. «Tekstene kretser rundt kjærlighetens besettende og umulige kraft; blind kjærlighet, ulovlig kjærlighet, kjærlighet som forsvinner, foreldrekjærlighet.»

Jeg lar sola slå meg ut i sanden. Meg og Magda sammen, det er nedslående. Vi ser ikke ut som vi er et par. Når hun smiler, ber svartingene om å få gifte seg med henne. Når jeg smiler, sjekker folk at lommeboka deres fortsatt er der. Magda har vært en superstjerne under hele oppholdet. Du vet hvordan det er når du befinner deg på Øya med en kjæreste som bare er én åttendedels svart. Gutta går helt bananas. På bussene er mannfolka bare, Tú sí eres bella, du var litt av en skjønnhet, muchacha.

 ***

Den fremmedes barn, Alan Hollinghurst, roman. «Alle stemmene og karakterene i Den fremmedes barn kretser rundt Cecil. Før han døde som krigshelt, hadde han satt store følelser i spill og mange hjerter i brann, og for dem som sto ham nær, forblir han evig tiltrekkende og samtidig en gåte.»

Det han så nå, mellom de grå skyggene, var Cecils hvite skikkelse, flatt utstrakt, som om den svevde over gulvet. Solen hadde for lengst forlatt det glorete glasset i østvinduet, og det som fantes av dagslys der, skrått og begrenset, lot til å samle seg om Cecil. Føttene hans pekte bort, i retning av alteret. Det var som om kapellet var bygd for ham.

 ***

Tumbling dice, Pål Gerhard Olsen, ungdomsroman. «Daniel og bestekompisen Joachim er på vei til familiens sommerhus på Korsika. I Nice oppdager Daniel at bagen hans ikke er kommet med flyet. Dagen etter rekker de ikke engang ned til ferja før en svær SUV braser inn i taxien deres bakfra, og maskerte menn stjeler bagen. Daniel skjønner at bagen inneholdt mer enn han var klar over Men hva? Hvem har plantet det der? Og hvem er ute etter det?»

Vi hastet ut i korridoren igjen. Jeg var halvmeteren foran til trappen. Med bagen trædd på meg som en ryggsekk tok jeg fire trinn i slengen. Fem. Det ble i meste laget, selv om det var de fem siste trinnene. Jeg gikk i gulvet. Da jeg reiste meg, stod en mann i slåbrok med bustete hår og så forvirret på meg.

***

Hvis jeg skulle dø, Amy Plum, tredje bok i ungdomsserien Våk over meg. «Kate er knust. Violette har drept Vincent og tilintetgjort kroppen hans. Han er dømt til å sveve rundt som et gjenferd til evig tid. Men Kate nekter å akseptere et liv uten sin store kjærlighet. Hun vil risikere alt for å redde ham, selv når Violette starter en krig mellom Frankrikes udødelige. Det må finnes en måte å bringe ham tilbake på! Men hun har bare tre dager…»

«Dette er så Vampyrjegeren Buffy at det ikke er morsomt engang,» sa Georgia og støttet Bran mens jeg viftet vekk slør av spindelvev før vi kom oss ut på kirkegården. Ambrose sto og ventet ved porten. Da han fikk øye på oss, kom han løpende og løftet Bran opp. «Få opp farten,» sa han. «Dette stedet er rene numasentralen!»

***

Dypt fall, Karin Slaughter, spenningsroman. «Spesialagent Faith Mitchell har vært på seminar og skal innom moren sin for å hente den fire måneder gamle datteren. Hun har ringt på forhånd, men ingen tar telefonen. Da hun kommer fram til huset, finner hun ytterdøra åpen, og blodige avtrykk etter hender.»

Emma var låst inne i redskapsboden. Revolveren til Evelyn var borte. Det gikk et blodspor mot huset.
Faith reiste seg og snudde seg mot den ulåste kjøkkendøren. Hun hørte ikke annet enn sin egen tunge pust.
Hvem hadde slått av musikken?

***

Ekko, Robinson Wells, ungdomsroman, oppfølgeren til Variantene. «Benson trodde han hadde klart å rømme. Han tok feil»

Jeg bannet lavt, og angsten begynte å pumpe gjennom årene. Hva var det som foregikk? Kanskje de var roboter, alle sammen, og kunne skrus av med en bryter. Det var bare så vidt jeg orket å se på Jane; den livløse kroppen med det døde blikket var noe jeg hadde sett før, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å få se igjen.

***

For å delta i konkurransen legger du igjen en kommentar her:
– Skriv opp boktitlene i ønsket rekkefølge. (Den boken du har mest lyst på som nr. 1 og videre til den boken du har minst lyst på som nr. 6.)
– Fortell litt om deg selv. Er du fast leser eller en som tilfeldigvis poppet innom?

Konkurransen varer til neste søndag, da vil tre vinnere plukkes ut ved hjelp av Random.org.

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

‘I do understand, Father,’ I said, and there was something in my voice, the Dark Passenger’s voice now, and the sound of it froze him. He lifted his head slowly to face me and what he saw in my eyes made him very still. ‘I understand perfectly well,’ I told him, moving very close to his face. The sweat on his cheeks turned to ice. ‘You see’, I said, ‘I can’t help myself, either.’

Darkly dreaming Dexter er den første boken i serien om seriemorderen Dexter Morgan, som dere sikkert har hørt om fra TV-serien Dexter. Jeg brukte litt over en måned i sommer på å sluke fem av de i alt åtte sesongene mens jeg stod på venteliste i evigheter for boken som TV-serien er basert på. Selv om jeg allerede vet hva som kommer til å skje, merker jeg at jeg blir dratt inn i den spennende handlingen som om det var første gang, og det er deilig å fokusere på detaljene i språket i mitt eget tempo.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Heart weeps.
Head tries to help heart.
Head tells heart how it is, again:
You will lose the ones you love. They will all go. But even the earth will go, someday.
Heart feels better, then.
But the words of head do not remain long in the ears of heart.
Heart is so new to this.
I want them back, says heart.
Head is all heart has.
Help, head. Help heart.

Lydia Davis fikk Booker-pris for superkorte noveller, leste jeg i Aftenposten. Og vips, hadde jeg reservert The Collected Stories of Lydia Davis, som består av de fire novellesamlingene hun tidligere har gutt ut. Jeg forelsket meg i skrivestilen og hennes lek med ord. Det er tydelig at Davis bruker mye tid på å observere mennesker og fundere over hvem, hva, hvorfor når hun skriver historiene sine, for selv om innholdet er velkjent, er det skildret på måter som gjør det nytt og uventet, føler jeg. Dagens smakebit er novellen Head, Heart, som ble publisert i novellesamlingen Varities of Disturbance i 2007.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

«Men du er jo selveste Dukkemesteren. De vet at du har frakken full av dukker, de kommer ikke til å ransake deg – og hvis de gjør det, finner de ikke annet enn dukker. Du kan lure dem med alle lommene dine. Som en tryllekunstner, ikke sant? Det handler om å avlede oppmerksomheten deres til rett tidspunkt.»

Det er en stund siden jeg har deltatt i smakebit på søndag. Bloggen har ligget litt brakk hele våren ettersom jeg har vært for travel eller for sliten til å komme med hyppige oppdateringer, men det betyr ikke at jeg har ligget på latsiden når det gjelder å lese. Vårens dansejobb krevde såpass mye av meg, både fysisk og mentalt, at jeg brukte kveldene til å koble fullstendig av med den ene spennende boken etter den andre, og nå er jeg oppe i 68 leste bøker hittil i år. Fortsetter dette i samme tempo, kan det hende jeg bikker 150 bøker (eller mer?) innen 31. desember.

Dagens smakebit er fra Dukkemesteren fra gettoen av Eva Weaver. En gammel mann finner frem en frakk fra glemselen og forteller barnebarnet om frakkens hemmeligheter; hvordan dukkemesteren narret nazistene gjennom den andre verdenskrigen og reddet liv. Dette er en bok som er vanskelig å legge fra seg (jeg har allerede nesten kommet for sent til et par avtaler fordi jeg bare måtte lese et kapittel til, deretter et til og enda et til… Og kanskje er det bare jeg som er overfølsom, men Kleenex anbefales å ha i nærheten.

Andre smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.