I dag var jeg hos CoffeeMill Dance Studio for første gang! Skolen er kåret til den beste danseskolen i Florida. Jeg skal skrive et eget innlegg om stedet senere.
En annen ting jeg også gjorde for første gang i dag, var å ta bussen inn til sentrum. Hittil har jeg blitt bortskjemt med å bli kjørt hit og dit av Lori, men fremover ønsker jeg å være mer selvstendig og Tante Reisende Mac og hele pakken. Når det gjelder kollektivtrafikken her, så kan vi trygt si at det er mange grunner til at folk velger bil. For det første er det få linjer. For det andre går bussene på hver linje omtrent en gang hver halvannen time. For det tredje tar de en lang rundtur i nabolaget før de kommer dit du har tenkt deg. For det fjerde er de kronisk forsinket, gjerne nærmere en halv time enn fem minutter. For det n’te… Her har Key West Transit mye å lære av Ruter.
Jeg kom meg omsider frem til Truman/White, som ligger i nærheten av CoffeeMill. Så var det å finne veien dit, en enkel sak, trodde jeg. På kartutsnittet under ser dere hvordan det gikk. Stjernen er der jeg gikk av bussen, A-pilen er der CoffeeMill ligger, den røde streken viser hvor jeg gikk før jeg kom til målet:
Jeg fant omsider frem og fikk kjøpt klippekort på 10 klasser. Jazz-klassen jeg var med på, viste seg å være veldig artig! Spesielt på slutten da vi gjorde en Fosse-inspirert koreografi. Læreren sa at jeg var en «beautiful dancer», og det samme sa Kyla, en av solistene i Key West Contemporary Dance Company. Veldig stas å få høre slikt! Jeg fikk også hilse på Penny, eieren av danseskolen. Før jeg kom til Key West hadde jeg litt kontakt med Kyla og Penny på e-post, så det var ekstra artig å endelig møte dem!
Etter dansetimen følte jeg at det kunne vært forfriskende med en dukkert i havet. Dermed la jeg i vei mot havet. Det gikk litt bedre enn da jeg skulle finne frem til danseskolen, men jeg tror jeg ikke skal satse på noen karriere som orienteringsløper. Igjen, A-pilen er skolen, stjernen er målet og den røde streken veien jeg gikk:
Det ble ikke noen forfriskende dukkert i havet (det blåste og vannet var kaldt), men jeg lå iallfall en stund i sola, spiste lunsj og leste til jeg ble lei av å få finkornet sand blåst i trynet av vinden. Jeg tok en kjapp dusj og skiftet til hverdagstøy før jeg begynte å spasere mot sentrum, litt i sikk-sakk for å holde meg i skyggen og for å se flest mulig av de søte trehusene mens jeg dagdrømte om å kjøpe et hus her på Key West selv.
Denne t-skjorten vil sikkert ta seg bra ut på tanteungene. Helt klart.
Det dere ser på bildet over, er bare toppen av (yoghurt)isberget. Oppi var det yoghurtiskrem med følgende smak: jordbær, peanøttsmør, sveitsisk sjokolade og «Cookies’n’cream». Pluss Oreo-strøssel, jordbær, vaniljekjeks og Kit Kat. Veldig sunt.
Som jeg sa; veldig sunt!
På tilbakeveien hjemover stoppet jeg i en matbutikk for å handle ordentlig mat. Hittil har jeg bare spist det jeg har fått av andre eller på kafé/restaurant, men jeg kan ikke fortsette å spise ferdigmat i det uendelige. Kjøpte inn en del, så jeg tror jeg skal ha nok til frokost, lunsj og middag i en ukes tid. Så stod jeg og ventet på bussen i litt over en time. Bussturen tilbake ble heldigvis kort, ikke fordi selve ruten var annerledes, men fordi jeg fikk meg et par nye venner. En veldig entusiastisk dame som pratet med alle på bussen og bare «OH MY GOD!» da jeg sa at jeg var fra Norge, mannen hennes og fyren ved meg, som har oldeforeldre fra Oslo. Dette er det fine med Key West/USA; så mange vennlige folk. Hver morgen sier fremmede «Morning» til meg på gata, forbipasserende vinker og smiler til meg, selv om vi aldri har møttes før. Sånt vil jeg ha mer av i Norge!
Dette ble middagen min: Jambalayaris og grillet grønnsaker med hvitløkssmør og tofu. Nam.
