Nå fikk jeg endelig ut fingeren og gjorde noe med bildene som bare har ligget og ventet på meg i kameraet. Selvfølgelig valgte jeg et passende tidspunkt, nå som alle er travelt opptatt med å pusse bunadsølv og hamstre pølsebrød og gudene vet hva.
Sist lørdag klarte jeg altså somle meg til å ta en tur ut av huset og det ble tilfeldigvis en spasertur i Central Park. Først gikk jeg gjennom Strawberry Fields, et hyggelig lite område til minne om John Lennon.
Der fant jeg en hippiedame og pusen hennes. Pusekatten var ikke så villig til å være modell. (Hva er det med katter og kamera? Hver gang de ser et kamera, nekter de å se opp så lenge du står i fotografposisjon.)
På bunnen av en trapp fant jeg noen høylydte gutter som slo vitser hele tiden, samlet inn penger og hoppet over folk.
Dere vet mitt «fotografere folk som fotograferer»-prosjekt? Her har jeg TO fotograferer i ett bilde! Bonus.
Jeg fant Alice i Eventyrlandet, men tok heller bilde av et av diktene hun prøvde å deklamere, siden selve Alice-statuen var dekorert med kravlende småkryp (les: unger) og jeg ville ikke at noen overparanoide foreldre skulle tro jeg er pedo.
Jeg fant også H.C. Andersen og andungen hans ♥
Og det minst lykkelige brudeparet jeg noen gang har sett. De satt bare der ved skilpaddeinnsjøen og så alt annet enn «Dette er vår lykkeligste dag» ut.
Og en masse ekorn!
Dette bildet er egentlig et skudd i blinde. Ikke ille komposisjon, eller hva?
Ekorn!
Søndag ble stort sett tilbrakt til sengs fordi jeg var for sliten/trøtt/lat (stryk det som ikke passer) til å stå opp. Men du verden så utrolig deilig å bare slappe av ordentlig for første gang på flere uker.
Tirsdag var min siste dag som beboer på Upper West Side, og jeg tilbrakte dagen etter danseklassene med å rydde, pakke kofferten og skrive ferdig teateranmeldelse av Cyrano. Jeg følte meg nesten som Carrie Bradshaw der jeg satt og knatret i vei på tastaturet. Nesten.
Frem til fredag bor jeg hos en CouchSurfing-vert i Chinatown. Leiligheten deles av flere hyggelige mennesker, men jeg fikk meg en litt kjedelig overraskelse da jeg kom til bygningen med den digre kofferten min og de to sekkene mine: Leiligheten ligger i sjuende etasje. Uten heis. Herrefred, gjett om jeg hatet meg selv for å ikke pakke lettere da jeg forlot Norge.
Chinatown virker som et spennende område, men det kan visst være lurt å utforske Chinatown så tidlig på dagen som mulig. Det selges nemlig fisk i annenhver butikk, og etter en hel dag på utstilling dufter det ikke akkurat roser og fioler… Yuck! Jeg snublet tilfeldigvis over Little Italy da jeg spaserte forleden. Alle de italienske restaurantene! Det så jeg skulle ønske jeg kunne leve evig. Det er tydeligvis den beste måten man kan få spist alt man vil spise og lest alle bøkene man vil lese.
Onsdag ble det forestilling med Sunny fra Norge! Vi dro til Queens Theatre for å se Heat Wave: The Jack Cole Project, en hyllest til mannen som regnes for å være teaterdansens far. Det var ham Bob Fosse lot seg inspirere av, tenk det! Chet Walker lagde denne forestillingen fordi han ville at flere skulle få vite om Jack Cole og hans bidrag til teaterdansens utvikling.
Teatret lå midt inni en park, så det ble en fin spasertur fra metroen. Sunny har forresten sin egen blogg, der hun skriver om sitt opphold i New York. Hun har vært i byen siden januar, på et internasjonalt studentprogram ved Steps on Broadway. Følg henne! :D
Legg merke til Conversene mine’a! Jeg DIGGER dem. Buksene er også nye, jeg måtte kaste inn håndkleet og innse at buksene jeg hadde med meg fra Norge, var blitt bitte litt for trange. Kanskje ikke så rart: Sist høst veide jeg cirka 4-5 kilo for lite fordi jeg aldri fikk tid til å spise ordentlig, og da var jeg lur nok til å kjøpe et par bukser som satt som støpt. Nå er jeg tilbake på normal vekt, og de støpte buksene er nå mer pølseskinn. Moralen: «Ikke kjøp klær når du veier mindre enn du vanligvis gjør. Med mindre du slanker deg og trenger ny garderobe.»
Denne globusen er egentlig kjempediger. Jeg måtte ta et bilde med mobilkameraet fordi jeg trengte vidvinkel for å få med hele.
Som sagt, kjempediger.
Forestillingen var veldig artig å se på. Det var mer synging enn jeg forventet, men all dansingen fikk det til å krible i beina på meg! Da var det jammen bra vi rakk danseklassen med Marijke på Ballet Arts etter forestillingen.
