[Selleri, juicemaskinen og jeg]

0

Jeg husker ikke første gangen jeg ble introdusert for selleri, men ved det andre møtet visste jeg allerede at selleri ikke var noe for meg, hverken i rå form med peanøttsmør eller som en ubehagelig overraskelse oppi en ellers velsmakende gryte. Det var noe med smaken; enten gresselig og ekkel i rå form, eller søtlig og ekkel i kokt form.

Da jeg bodde i New York, ble jeg introdusert for en juicemaskin, menneskehetens største oppfinnelse siden hjulet. Jeg forelsket meg i maskinen som slukte alt av frukt og grønt, moste hardt og mykt til diverse velsmakende juicer mens rester ble skviset rett i avfallsbøtta. Så forelsket ble jeg i juicemaskinen at da moren min insisterte på å gi meg julegave (jeg feirer ikke jul), kom jeg på at det ville være en god idé å sette en juicemaskin på ønskelisten. For en uke siden ble mammas Visa dratt og jeg ble den lykkelige eieren av en juicemaskin.

Den første juicen jeg presset ut av min nye kjærlighet, var tomatjuice. Med selleri. Jeg var skeptisk som en ateist i Misjonssalen, men endte opp som en nyfrelst juicefrik. Tomatjuicen var egentlig ganske jomfruelig, tomatene var litt vinterbleke og det manglet litt tabasco (og, for ikke-avholdsmennesker, en dæsj vodka) for å løfte drikken til de store høyder, men jeg ble overrasket over hva sellerien gjorde for smaken. Den forhatte sellerien ga fra seg en saft som var alt annet enn gresselig og ekkel, smaken ga juicen en spennende snert som veide opp for den ellers bleke tomatsmaken. Noen juiceoppskrifter senere prøvde jeg følgende kombinasjon: En rød paprika, et grønt eple, tre gulrøtter… og en selleristang.

Dette var den beste juicen hittil. Og nå er jeg evig frelst på selleri som ingrediens i enhver grønnsaksjuice.

Hvis noen er nysgjerrige på hvilke andre kombinasjoner juicemaskinen min har most i det siste:
– Grønt eple, ingefær og lime. (Oldie, but goodie.)
– Pære, ingefær og lime. (Tja, eple er bedre.)
– Blå druer. (Mer «ekte, frisk og naturlig» enn druejuicen fra Tine.)
– Brokkoli, eple, lime. (Gresselig. Brokkoli egner seg best i fast, kokt form.)
– Grønt eple, gulrøtter og selleri. (Snadder, snadder.)
– Grønt eple, rød paprika, gulrøtter og selleri. (ELSK.)
– Mango, gulrøtter. (Helt ok. Mango er best i fast form.)

[Smakebit på søndag – The Virgin Suicides]

13

"The Virgin Suicides", Jeffrey Eugenides (paperback edition, 2002)

Only as he left the bathroom, heading for the oblivion of sleep himself, did Mr. Lisbon see Cecilia’s ghost. She was standing in her old bedroom, dressed in the wedding dress again, having somehow shed the beige dress with the lace collar she’d worn in her coffin. «The window was still open,» Mr. Lisbon said. «I don’t think we’d ever remembered to shut it. It was all clear to me. I knew I had to close that window or else she’d go on jumping out of it forever.»

Jeg har hatt The Virgin Suicides på «Må leses»-listen i en evighet, men hver gang den var ledig på biblioteket, dukket det selvfølgelig opp et eller annet jeg måtte gjøre først, og så måtte jeg belage meg på å vente i enda fire–seks uker til neste gang den ble ledig. Men det sies jo at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, og det stemmer i dette tilfellet. Romanen ble beskrevet som «one of the finest novels in many years» av Observer da den kom ut i 1994.

Synsvinkelen er fra naboguttene som tjue år etter den tragiske hendelsen med Lisbon-søstrene prøver å bli kjent med de fem jentene som i løpet av sine korte liv hadde stor innflytelse på alle rundt seg til tross for deres tilsynelatende overnaturlige utilnærmelighet. Hvem var de egentlig, hvordan levde de, og hva var det som drev dem til selvmord?

Boka ble filmatisert i 1999 med bl.a. Kirsten Dunst og Josh Hartnett, regissert av Sofia Coppola.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Trenings- og godteribonaza]

2

Denne uken har jeg vært veldig flink. Jeg har kommet meg på Proda for å danse hver morgen, og tatt minst tre økter hos Sats. Eller, egentlig to og 1/3, siden den første økten etter at jeg var syk forrige uke, bestod av en halvdårlig runde i styrkerommet og vedlikehold av brekningsrefleksene på toalettet. Hovedsaken er at jeg løftet på stumpen, trosset minusgradene og spaserte de få minuttene til nærmeste SATS-senter eller forlot den varme senga for å ta en mer eller mindre godt gjennomført svingom i dansesalen. En stor forskjell sammenlignet med tiden da jeg fremdeles bodde ute i gokk og måtte belage meg på minst en halvtime på buss til nærmeste SATS eller over en times reisetid til Proda. Ikke rart det ble så fryktelig lett å droppe treningen når det tar en evighet å komme seg til senteret, og det er en av grunnene til at jeg var så oppsatt på å komme meg tilbake til Oslo. Nå kan jeg trippe bort til SATS hver bidige dag, eller flere ganger om dagen om jeg ikke har noe bedre å ta meg til! ♥

Ettersom det er fredag og jeg har vært en flink mosjonist/danser, er det bare på sin plass at jeg tillater meg en liten vegetarisk godteribonaza. Dessuten trenger jeg å legge på meg de fire kiloene jeg mistet forrige uke. Dumme spysyken.

Ikke fnugg av gelatin fra svin eller fargestoff fra knuste insekter. Så mye godteri har jeg ikke stappet i meg siden før jeg ble hardcore vegetarianer. I bildet ser dere Milky Way, Peanøttkubber, Kinder Maxi, Cherry Cherries, Summer Peaches og Scoox, samt et glass brun sesongbrus fra Hamar Bryggeri. Nam.

[Smakebit på søndag – Huldra og LitjKari]

6

Jenta begynte å komme til seg selv og slo forsiktig øynene opp. Til sin store forskrekkelse kunne hun se en skapning med langt, hvitt og litt sort hår som nådde helt ned til bakken. Skapningen satt i åpningen og speidet utover. Hun kunne ikke se ansiktet, men oppdaget at skapningen ikke hadde klær. Langs det ene låret så hun noe som lignet en svær hale. Den kveilet seg rundt kroppen og fram mot magen. Anna Britt skrek så høyt hun kunne, slik at det sikkert kunne høres langt inn i de dype skogene.

For noen uker siden spurte faren min om jeg kanskje kunne lese Huldra og LitjKari – På jakt etter gleden, som samboeren hans har skrevet og nylig gitt ut, og kanskje legge ut en smakebit her hvis boka falt i smak. Målgruppen for boka (eller bokserien, Lillian planlegger fire nye bøker om Huldra og LitjKari) er fra 10 år og oppover, men er også interessant for eldre lesere, og handler om hvordan Huldra fant Anna Britt (eller LitjKari som hun etter hvert blir kalt) og hvordan hun hjalp menneskebarnet gjennom en lang vinter.

Jeg fikk omsider tid til å begynne å lese denne i dag, og så langt liker jeg det jeg leser. Det er mange fine skildringer av naturen rundt i Lierne i tillegg til selve fortellingen.

Her kan dere forøvrig se et kort intervju med forfatteren, og noen veldig fine klipp fra Lierne, der handlingen i boka tar plass. NRK Midtnytt: Lierne kan bli eventyrbygda.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Oppdatering-ish, bilde-ish]

2

Jah, så hva er unnskyldningen min denne gangen? Jeg har hatt ganske fullt opp i det siste. Enten var jeg opptatt med å pakke flytteesker, ommøblerere Teater Manu, lese meg skjeløyd på den ene korrektur etter den andre eller ligget i senga med hodet oppi en bøtte. Nå som jeg endelig er ferdig med den siste korrekturen, har avsluttet to tegnspråkkurs, liksom-flyttet og desinfisert alt jeg har vært borti denne uken, er det på høy tid å ta et par minutter til blogging.


Et bilde fra Kattehuset, det obligatoriske innslaget i ethvert bildeinnlegg.


Dette bildet tok jeg den siste gangen jeg gikk fra Bekkestua til farfars hus, litt sliten i armene etter å ha drasset med meg tung eske full av en nesten komplett samling med Nemi-tegneserier. Med tanke på at dette er n’te gang jeg flytter, fant jeg ut at det var på tide å ta et lite zen-oppgjør og frigjøre meg fra ting jeg egentlig ikke trenger. Dere aner ikke hvor mye saker jeg har kastet/resirkulert/gitt bort i det siste. Hva er egentlig vitsen med å ha masse ting når det meste bare ligger og støver ned? (Men jeg forsvarer mitt innkjøp av de to supernusselige kaninbordlampene. De tar mindre plass enn en kasse full av telys og telysholdere, altså.)

Du vet at du er litt lei av å pakke flytteesker når du går fra å sirlig merke esker med «Kjøkken» og «Bøker» til å bare kladde ned «Diverse ræl» på de siste eskene. (Jeg gleder meg til loppemarkedsesong starter. Det er fortsatt mye ræl nips jeg trenger å kvitte meg med gi bort.)

Da jeg omsider var ferdig med å pakke ræl og bare satt i et hjørne på gulvet og ventet på at flyttehjelpen skulle komme og bringe meg tilbake til Oslo.

Jeg har jobbet litt som teatervert hos Teater Manu. Fin-fin ekstrajobb, hyggelige kolleger, gratis mat og lønn. Forrige lørdag var jeg assisterende et-eller-annet-sjef fordi det var behov for minst to voksne ansatte til servering av voksensaft, noe som førte til at jeg ikke ble ferdig før rundt klokken ett om natten. Men det gjorde ingenting, FOR JEG FLYTTET TIL OSLO KVELDEN FØR! Dere aner ikke hvor deilig det var å ikke bruke mer enn ti minutter fra jobb til hjem, istedetfor den kjipe «rekke siste bane, krysse fingrene for at man rekker siste buss, men rekker ikke siste buss, så man må gå femten minutter i sprengkulde midt på natten»-turen hjem som bare tar en time hvis man er heldig.

Jeg hadde egentlig veldig mange planer jeg skulle gjennomføre straks jeg hadde flyttet, men disse planene ble noe forsinket på grunn av en veldig ubehagelig omgang med et norovirus denne uken. Jeg har heldigvis bare omgangssyke hvert tiende år, men en gang er en gang for mye, og følelsen av å være kvalm sitter i kroppen i en evighet. Yay.

Noen andre nyheter som er mye bedre enn norovirus: Jeg har brukt mye mindre tid på internett etter at jeg flyttet, og jeg har generelt bedre tid fordi jeg ikke trenger bruke så mye tid og energi på å reise mellom Oslo og ytre Gokk. Prosjektet som jeg er med på neste år, fikk tildelt 900.000 fra Extrastiftelsen, hvilket betyr at fra 18. mars er det fullt kjør! Jeg fikk plutselig vite at jeg er med på et annet prosjekt som muligens åpner for at jeg endelig får besøkt Island i 2013, så da blir det dobbelt kjør i vår! Jeg har ikke hatt et eneste mareritt siden jeg flyttet. Jeg skal til Kattehuset om en halv time ♥

[Smakebit på søndag – Judy & Liza]

9

Other complex — and disturbing — emotions were gnawing at Judy. She had been told all her life — by her mother, grandmother, aunts, sisters — that motherhood was the greatest achievement any woman could aspire to; that motherhood would bring total bliss and that mothers love their children totally, always, unconditionally.

She did not always feel that way. Sometimes, she didn’t want to care for Liza, wanted to throw off the burden of caring for her. And Judy the actress, Judy the star, Judy the pampered center of attention — this Judy was often jealous of her child, jealous of the attention Liza got from Vincente and their friends, resentful of the time she demanded of her mother.

På nattbordet har jeg for tiden en veldig interessant biografi om forholdet mellom Judy Garland og datteren Liza Minnelli. Det er ikke til å legge skjul på at Judy hele sitt liv slet med depresjoner og pilleavhengighet, etter å ha vokst opp med en kontrollerende mor og et filmselskap som alltid krevde at hun skulle gi seg selv til filmen med hud og hår. Denne usunne oppveksten påvirket Judys psyke og i sin tur hennes forhold til barna, spesielt eldstedatteren Liza.

Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Sånn går no dagan]

0

Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.

Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.

Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.

Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?

Dette er beina og føttene mine. Kunst.

Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.

«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.

I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!

Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.

Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!

Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!

Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.

[Lab for fysisk musikk]

3

For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»

Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.

Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.

Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.

Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.

Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!

Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18

[Smakebit på søndag – The Fire Chronicle]

11

And it was then, as Michael held up the ring of keys, that they heard the first scream. It came from outside, still some distance away; but it cut through the rain and the wind and froze every child in the hall. Michael looked at his sister; they both knew what had made the sound: a morum cadi — a Screecher — one of the reeking, half-alive monsters they had fought in Cambridge Falls. And now, as the cry tore through the orphanage, Michael felt the familiar suffocating panic.

It’s really happening, he thought. They’ve found us.

For tiden holder jeg på å korrekturlese den norske oversettelsen av boken som utdraget er fra; The Fire Chronicle, eller Ildkrøniken, som er bok to i serien om Begynnelsens Bøker. Den første boken er The Emerald Atlas (Smaragdatlaset). Serien handler om søskentrioen Kate, Michael og Emma som, ifølge en profeti, skal finne Begynnelsens Bøker og bringe dem sammen for å redde verden. Samtidig prøver de å finne foreldrene sine, som forsvant ti år tidligere i et forsøk på å finne de tre magiske bøkene.

Jeg har kommet til side 171 (litt bak skjemaet, egentlig skulle jeg ha rundet side 188 i dag) og to av barna har klart å unnslippe de skumle ulerne (Screechers) for annen gang etter å ha funnet spor som kan føre dem til den annen boken. Jeg vet ikke hvordan forfatteren forestilte seg ulerne, men i mitt hode ser de ut som skapningene i filmen I Am Legend, så jeg må innrømme at jeg sitter med hjertet i halsen hver gang ulerne dukker opp i boka.

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Min atopiske redning]

3

Jeg sitter her og nyter duften av det nyvaskede håret mitt mens jeg gleder meg over at noe så fantastisk som Body Shop finnes. Jeg nyter også det faktum at vi nå befinner oss langt inne i den norske høsten/i begynnelsen av en lang vinter uten at det har oppstått supertørre, kløende katastrofeområder på huden min. Jo, huden min er fortsatt litt tørr og jeg må være påpasselig med å smøre meg inn og ta en antihistaminpille hver morgen, men jeg har atopien under kontroll. Helt uten bruk av reseptbelagt kortisonkremer som etser vekk utslett (og et tynt lag av normal hud) eller produkter fra apoteket.

I lang tid trodde jeg at det kun var parfyme jeg reagerte på, så jeg brukte kun parfymefrie produkter for sensitiv hud, uten at det egentlig hjalp. Jeg hadde fremdeles synlig, rødt utslett som klødde og det ble alltid mye verre om vinteren. Da jeg var i USA, hadde jeg perioder hvor jeg nesten klødde meg til blods, så jeg begynte å «studere» hud, pleie og kremer. Flere blogger jeg fant om atopisk eksem og utslett skrev om mineralolje og parabener, to av de største syndebukkene innen kosmetikk. Jeg fant ingredienslisten til nesten alle produktene jeg hadde brukt, og jo da, de fleste inneholdt disse stoffene, til og med en del produkter fra LUSH inneholder parabener (why oh why?). Ikke rart ting bare «fungerte» en kort stund før huden ble enda mer føkka enn før.

Jeg bestemte meg for å skifte ut alt jeg hadde, til produkter som var garantert frie for mineralolje (parafin, petroleum, vaselin, for å nevne noen) og parabener. Jeg startet forsiktig med Almond Hand & Nail fra Body Shop, etter anbefaling fra en venninne. Et par dager senere var huden allerede mye bedre, og jeg gikk nærmest amok i Body Shop-butikken i New York, siden jeg ville finne ut om det var flere ting jeg kunne bruke og ting var så billige der. Nå bruker jeg følgende produkter på fast basis:

– Almond Hand & Nail Cream (til ansikt og hender på dagtid)
– Coconut Body Butter
– Aloe Calming Toner (etter dusj)
– Aloe Soothing Night Cream
– Olive Shower Gel
– Rainforest Shine Shampoo
– Vitamin E Gentle Facial Wash (den eneste av Vitamin E-produktene som er parabenfri)
– DeoDry Fresh & Floral

Jeg har også White Musk Libertine Body Butter og Japanese Cherry Blossom Body Lotion for anledninger der jeg vil dufte ekstra godt. Og huden min har ikke vært så fantastisk siden jeg var 20 år ♥

Og nå: Hva er mineralolje og hva er parabener?

Mineralolje utvinnes fra råolje, dvs. det samme som vi får bensin fra. Ville du drukket parafin? Neppe, så hvorfor smøre det på huden? Det mineralolje gjør er å få huden til å fremstå som glatt og mykere, men i praksis legger disse stoffene seg som et lokk over huden og tilfører ingen fuktighet eller næring. Huden blir dermed tørrere, du smører deg med mer mineralolje, huden blir mer føkka. Dette skriver HelseNorge om symptomer ved kontakt med «oljebaserte produkter», dvs. destillater utvunnet fra råolje:

Hud:
Kortvarig hudkontakt med petroleumsdestillater gir sjelden skade.
Produktene er avfettende og tørrer lett ut huden.
Ved mer langvarig hudkontakt kan det utvikle seg utslett, blemmer og sår i huden.

Velkommen inn i den onde sirkelen.

Parabener er enda verre: Hormonforstyrrende kjemikalier som brukes for å konservere kremer og kosmetikk. Klippet fra Grønn Hverdags nettside:

Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.

Dette smører altså de fleste på huden flere ganger om dagen, hver dag, i flere år… Jeg skal gi et eksempel på hvor ille parabener er: Da jeg gikk tom for Cocnut Body Butter, kjøpte jeg en ny boks. Jeg glemte hvilken jeg skulle ha, så jeg plukket opp en Body Butter-boks som jeg syntes lignet den jeg hadde hjemme. Det viste seg å være Cocoa Butter Body Butter. Som inneholder parabener. To dager senere hadde jeg hissige røde flekker, både på steder jeg vanligvis har utslett og flere nye steder. Jeg så ut som om jeg var blitt brennmerket av Djevelen sjøl, det er nøyaktig så ille parabener er for huden! Flekkene forsvant nesten med en gang jeg fikk tak i riktig og velsignet parabenfritt Body Butter.

Løsningen for min hud ble altså å kutte ut mineralolje og parabener, samt være nøye med å smøre huden ofte. De gangene jeg gikk til hudlege eller til apoteket med eksemet mitt, ble jeg fortalt at «hydrokortison er det eneste som hjelper». Hydrokortison inneholder parafin og voks (mineralolje) og i tillegg etser det praktisk talt vekk huden. I pakningsvedlegget står følgende:

Mindre vanlige/sjeldne bivirkninger er irritasjon av huden og kontaktallergi (hydrokortison) i form av økt kløe, rødhet og irritasjon.

Det høres ikke ut som noe som hjelper særlig mye hvis du allerede er plaget av kløe, rødhet og irritasjon, gjør det vel? I en periode på et halvt år brukte jeg reseptbelagt hydrokortison fordi hudlegen påstod at det ville hjelpe meg. Huden ble bare bedre i korte perioder, før alt blusset opp igjen. Man kan fremdeles se resultatet av hydrokortisonbruken i form av en flekk av lysere hud der jeg påførte kremen. Denne flekken er heldigvis i ferd med å forsvinne. Selv om det vil ta lang tid før den er helt borte, så vil den forsvinne. Og forhåpentligvis tar kosmetikkbransjen snart til vettet og sørge for at også mineraloljer og parabener i kremer og sminke blir en saga blott.