[Smakebit på søndag – Schindlers liste]

11

Ettersom fru Dresner virket ung for sine 42 år og fremdeles hadde god helse, ville hun forsøke å overleve på dette grunnlaget – det økonomiske, den omtalte verdi hennes styrke hadde for rustningsinspektoratet eller en annen del av krigsanstrengelsene. Hun følte seg ikke trygg på tanken. Slik forholdene nå hadde utviklet seg var spørsmålet: Hvem redder Juda Dresner, innkjøpssjef på en fabrikk? Hvem redder Janek Dresner, bilmekaniker i Wehrmacht-garasjen? Hvem redder Danka Dresner, rengjøringshjelp hos Luftwaffe, den dagen SS definitivt velger å se bort fra deres økonomiske nytteverdi?

De fleste kjenner nok til historien om Schindler-jødene, 1200 mennesker som under annen verdenskrig ble reddet av én mann, Oskar Schindler. Denne boken er basert på vitneskildringer og ulike dokumentarer om Schindler, skrevet i romanform av Thomas Keneally. Steven Spielberg baserte filmen Schindler’s List, med Liam Nesson som Oscar Schindler, på denne boken. En vond og gripende historie, men også en viktig del av de overlevende jødenes historier.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

[Dry Tortugas nasjonalpark]

2

Nå som jeg er ferdig med korrekturen jeg har holdt på med siden tirsdag, fikk jeg tid til å komme à jour med bloggen og alle bildene jeg har tatt i det siste. Dette innlegget er om turen jeg tok ut til Dry Tortugas, en liten øy rundt 112 kilometer fra Key West. Øya ble kalt opp etter alle skilpaddene som levde her på den tiden, og etterhvert la de til «Dry» foran for å fortelle reisende at dette er en veldig tørr øy; man bør helst ha med seg masse vann fra fastland om man skal begi seg hit.

Jeg måtte stå forferdelig tidlig opp for å komme meg til båten i god tid før avreise, men jeg fikk med meg soloppgangen, så det var ikke så ille. Mens alle passasjerene stod på brygga og ventet på ombordstigning, fikk jeg meg to nye venner i et eldre ektepar som har vært gift i femti år. Koselige mennesker. Det ble til at jeg satt med dem på båten frem og tilbake på turen, selv om jeg mesteparten av tiden satt og leste korrektur. (Prøv å gjør korrektur på en laptop mens du prøver å ikke svaie for mye frem og tilbake over tastaturet! Veldig humpete båttur.)

Etter rundt to timer på båten kom vi omsider frem til Fort Jefferson på Dry Tortugas.

Ankomstområdet sett fra innsiden av fortet.

Jeg har visst lagt til meg en vane med å fotografere folk som fotograferer.

Ruiner fra en bygning som skulle huse soldater, men den ble aldri fullført. I likhet med Fort East Martello hadde Fort Jefferson en spennende historie.

Dette stedet er rene drømmen for enhver fotograf! Så mange motiver!

Jeg brukte i grunn ikke så veldig lang tid på å tråkke rundt på fortet; etter at jeg hadde fulgt skiltene rundt omkring fortet, gikk jeg tilbake til båten for å få i meg lunsj og låne snorkleutstyr. De neste timene før tilbakereisen tilbrakte jeg i horisontalen, enten ute i vannet med svømmeføtter eller på håndkleet i sola. Vannet var fantastisk. Helt perfekt. Og selv om jeg ikke fikk se skilpadder eller delfiner, så jeg likevel en del artige ting. Forskjellige fisk, vakre koraller og hvit sand som lå i bølger på bunnen.

Neste gang jeg reiser til Key West, skal jeg overnatte på Dry Tortugas! Jeg tror det må være fantastisk å tilbringe et par netter langt ute i havet, under stjernene ♥

[Tropisk sykkeltur]

0

Da jeg var på bikram-yoga forrige uke, viste det seg at en av de andre deltakerne driver med tropisk sykkeltur, Lloyd’s Tropical Bike Tour, der turister får bli med på en spennende sykkeltur i smågater fulle av blomster og eksotiske frukter. Lloyd var så vennlig at han ga meg en gratis tur, så sist mandag troppet jeg opp på møtestedet for å få med meg dette. Det viste seg å være en veldig morsom og spennende tur på rundt to timer. Lloyd var veldig flink til å skrive ned en del av det han fortalte om, så jeg gikk ikke glipp av mye selv om jeg ikke kunne høre.

Først ble vi tatt med til det som er det høyeste punktet i Key West; hele 5 (og nesten et halvt) meter over havet!

Vi ble med til Nancys hemmelige hage, en skikkelig tropisk regnskog midt i byen.

I den hemmelige hagen var det også et slags hjelpesenter for hjemløse papegøyer som blir tatt vare på av frivillige mens de venter på å bli adoptert av snille mennesker.

Jeg fikk selvfølgelig lyst til å adoptere alle papegøyene ♥

Meg ved røttene til et afrikansk kapok tre. Før i tiden ble redningsvest fylt med materiale fra slike trær.

Jeg fotograferer Lloyd som fotograferer familien som også var med på sykkelturen. Meta.

Her er folk ikke redde for å stikke seg ut i mengden.

Vi ble servert fersk kokosnøtter, med deilig kokosvann tilsatt juice fra veldig modne key-lime. Veldig forfriskende og velsmakende! Vi fikk også smake andre delikatesser på turen, blant annet barbadoskirsebær, som smakte som godteri, og carissaplomme. Det var dessverre ikke sesong for mango og vi fant ikke papaya, men dette blir også serverert på på turen hvis det er tilgjengelig.

Her tok vi en pause på AIDS Memorial Pier ved Higgs Beach.

Det blåste veldig, som dere kan se. Meg og Lloyd på moloen.

Et annet sted vi besøkte på turen var Key West Wildlife Center, hvor de hadde mange slags fugler.

[Kjappis fra paradiset]

0

Jeg ligger litt på etterskudd med bloggen, jeg har opplevd så mye og har masse å fortelle, men først må jeg fokusere på å bli ferdig med å korrekturlese en bok om Latin-Amerika.

Denne uken i korte trekk: Tropisk sykkeltur. CoffeeMill. Dans for publikum. Reise til en øde øy. Snorkling. Koselige mennesker.

Kommende helg i korte trekk: Mer CoffeeMill. Spise Key Lime Pie. Bake norsk kake. Gå på RHPS-visning og «do the Time Warp!» Pakke kofferten.

[Smakebit på søndag – Ru]

11

Han overlevde. Himmelen kuttet over lenken hans, reddet ham og frigjorde ham der andre ble kvalt til døde og lå og tørket inn i en container uten å ha fått muligheten til å se alle himmelens blå nyanser. Derfor ser han det som sin oppgave å registrere blånyansene hver dag. For de dødes skyld, sammen med dem.

Språket i denne lille romanen om en vietnamesisk flyktning som kommer til Canada, er veldig poetisk og dyptfølende. Kim Thúys historie føles så uendelig mye større enn de knappe 150 sidene. Dere kan lese en flott bokomtale om Ru i bloggen Julies bokbabbel.

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

[Et knippe Key West-bilder]

0

Her følger noen tilfeldige bilder jeg har tatt i løpet av de siste to ukene, men ikke lagt ut ennå fordi de liksom ikke passet inn i noen av innleggene. Så jeg lagde et innlegg for tilfeldige bilder. Voilà!

Stien på veien til badestranden i Fort Zachary Taylor Historic State Park.

CoffeeMill Dance Studio har to maskoter: Denne oransjestripete pusen som liker kos og en yngre, sort pus som ikke er interessert i kos, men liker å leke med halen sin.

Denne kafeen var fantastisk. Jeg fant tilfeldigvis den på Street View i Google Maps da jeg prøvde å finne ut hvor Flaming Maggie’s, en bokhandel med skeiv litteratur, ligger. Det viste seg at Flaming Maggie’s og Borders nylig var blitt lagt ned, så de 26,000 innbyggerne i Key West har nå én bokhandel på deling. Stakkars folk.

Kafeen, ja! Alt på menyen er for det meste vegetarisk, alt kan gjøres vegan, glutenfritt eller ikke-vegetarisk. Her serveres maten slik mat skal være, uten noe tilsatt kunstig tulleingredienser. Hit kommer jeg gjerne flere ganger mens jeg er på Key West!

Søt liten vofse som tumlet rundt etter eieren sin på kafeen.  Jeg kom i snakk med eierens kompis, som syntes det var veldig spennende at jeg kom fra Norge, så jeg ble spurt om hvordan jobbmarkedet var, om landet er rikt, om vi har hjemløse mennesker og så videre. Etterpå fikk jeg en kokosnøtt, full av velsmakende kokosvann og mykt kokoskjøtt.

Fredag var jeg på min første bikram yoga-klasse. Jeg har alltid hatt lyst til å prøve denne yogaformen, og stedet ligger tilfeldigvis like ved bussholdeplassen der jeg går av når jeg skal til CoffeeMill for å danse. For de uinnvidde: Bikram yoga utføres i et rom som holder førti plussgrader. En eller annen jeg kjenner kaller det «å svette ut sjela». Da læreren fikk vite at det var min aller første time i bikram yoga, ga hun meg ett mål for dagen: «Stay in the room.» Det sier vel seg selv at denne formen for yoga ikke er for svake sjeler. Jeg endte opp med å riktig storkose meg! Jeg har alltid slitt litt med balanse-stillingene, men i dagens klasse stod jeg fjellstøtt. Jeg merket også at vondten fra strekkskaden som har plaget meg i et halvt år, gradvis ble mindre tilstedeværende. Mentalt var jeg veldig fokusert og til stede. Når jeg kommer tilbake til Norge, skal jeg begynne med bikram yoga på fast basis!

Bildet over er fra yoga-stedet. Du må punge ut med fem dollar om du klager under timen ♥

[Reiseinspirasjon]

3

Congratulations!
Today is your day!
You’re off to great places!
You’re off and away!
You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself
any direction you choose.
You’re on your own.
And you know what you know.
And YOU are the one who’ll decide where to go.

Dr. Seuss ♥
(Utdraget er fra Oh! The Places You’ll Go!)

[På besøk hos Hemingway]

2

Torsdag var det duket for en visitt hos Hemingways hus i Whitehead Street. Til å begynne med syntes jeg inngangsprisen var nokså stiv (sammenlignet med hva jeg har blitt bortskjemt med hittil), men det var verdt hver cent. Huset var veldig nydelig, det var mye interessant å se og lese om, og det var katter overalt ♥ Lurer på hvor mye jeg må punge ut med for å kunne bo i dette huset?

Jeg fikk utdelt et guide-«manus» da jeg kom, så jeg kunne bare tusle bedagelig rundt i mitt eget tempo og lese om de forskjellige rommene og beundre interiøret eller ting som var utstilt. Denne flotte lysekronen hang i spisestuen og er laget av håndblåst glass fra Murano utenfor Venezia.

Donald-tegneserie med gjesteopptreden av Hemingway.

Denne pusen lå og sov i den store sengen på hovedsoverommet. Nåååh ♥

Senggegavlen var opprinnelig en port fra et spansk kloster. Som sagt, her kan jeg godt tenke meg å bo.

Jeg tror ikke folk fulgte så nøye med på det guidene sa, kattene stjal liksom all oppmerksomheten.

Hemingway-portretter fra forskjellige aldre. I forgrunnen som femåring og øverst som den skjeggete forfatteren vi kjenner ham som.

Interiøret på barnepikens bad. Legg merke til de artige gulvflisene!

H.C. Andersen var en del av Hemingways boksamling. Jeg tror vi trygt kan si at han hadde god smak i litteratur.

Fra skrivestudioet. Hemingway likte best å skrive om morgen, og før i tiden var det en «catwalk» som gikk fra verandaen utenfor soverommet over til annen etasje på lagerhuset i bakgården. På den måten kunne han gå rett fra senga til skrivebordet uten å møte andre mennesker på veien. Veldig praktisk hvis man er morgengretten av seg.

Svømmebassenget i hagen var det første på Key West, og det er fortsatt det største bassenget her. Kona hans, Pauline, fikk ansvaret for å bygge bassenget da Hemingway måtte reise vekk for å være krigskorrespondent. Utgiftene ble høyere enn forventet, og da Hemingway kom hjem og fikk vite at det kostet ham $20.000 å bygge bassenget, plukket han opp en cent fra lommeboka og sa spøkefullt: «Pauline, you’ve spent all but my last penny, so you might as well have that!» Denne centen ligger nedmurt ved bassenget i dag.

Den berømte kattefontenen som Hemingway fikk bygget til kattene sine. Den store krukken var en olivenkrukke fra Spania, mens cisternen der vannet samles opp i, kom fra Sloppy Joe’s Bar, der den tidligere tjenestegjorde som urinal. Pauline dekorerte urinalet med fliser for å skjule det.

[Robert did it!]

2

Det var en mørk dag som varslet om kommende storm da jeg etter ballettklassen gikk langs South Roosevelt Boulevard mot Fort East Martello, et fort som ble bygget under den amerikanske borgerkrigen, og der tusenvis av soldater omkom av gulfeber. I fortet skulle jeg møte Robert, den hjemsøkte dukken. Robert ble gitt til guttungen Robert Eugene av Otto-familiens tjenestepike, en kvinne som hadde ry på seg for å være bevandret innen voodooens verden. Hver gang det skjedde rare ting i huset, sa Eugene: «Robert did it!» Foreldrene hørte ofte at Eugene snakket med Robert, og iblant kunne de høre en annen stemme svare sønnen. Noen ganger kunne de oppdage Robert gyngende i en gyngestol eller høre ham le, og naboene hevdet at de så Robert flytte seg fra vindu til vindu i huset når familien var bortreist. Da Eugene døde i 1974, ble Robert satt opp på loftet og glemt inntil en annen familie kjøpte huset. Datteren i familien «adopterte» dukken, og etter hvert opplevde denne familien også mystiske, uforklarlige ting som Robert alltid fikk skylden for. Til slutt endte han opp på utstilling i Fort East Martello Museum. Her er det blitt rapportert om mystiske hendelser og folk har sett Robert bevege seg. Folk som prøver å fotografere Robert uten å spørre ham om lov, opplevde at kameraet sluttet å fungere.

Spennende historie? Jeg kom meg til East Martello Museum etter å ha tråkket i tre kilometer (snille Penny fra CoffeeMill insisterte på å kjøre meg halvveis til fortet!). Jeg spurte damen i resepsjonen om det bare var å spørre Robert om å få ta et bilde. Det føltes litt underlig å skulle snakke til en dukke, tross alt er det mangfoldige år siden jeg sluttet å holde teselskap for alle dukkene og kosedyrene. Så fant jeg frem kameraet for å gjøre meg klar. Men. Kameraet virket ikke. Jeg tok det med en klype salt og regnet med at det hadde en logisk forklaring. Heldigvis fungerte mobilkameraet.

Som dere kan se, gikk Robert med på å la seg forevige av meg etter at jeg mumlet frem en forespørsel om å få fotografere ham. Jeg var egentlig  litt skeptisk: «Det er jo bare en dukke!» Men det var nok tryggest å ikke ta noen sjanse. Tross alt er filmene om den morderiske dukken Chucky basert på Roberts liv.

Deretter spaserte jeg rundt i museet og s[ p[ artige kunstverker og l’rte om hvordan Key West ble til.

(Artig opplysning: Mens jeg satt og skrev dette, forsvant plutselig å, æ og ø og alle de normale tegnene på høyre side av tastaturet helt uten at jeg har trykket på noe som helst. Jeez. Resten av innlegget fra dette er skrevet i og kopiert Notisblokk. Robert did it. Probably.)

Denne kjempekaninen var en del av utstillingen «The Folk Art» av Stanley Papio i selve Martello-tårnet. Mye kult å se på her!

Utsikt fra toppen av tårnet. For å komme opp dit, måtte jeg gå i en trang og småskummel spiraltrapp. Og ned igjen etterpå.

Når man ser hvor grønt og fredelig det er her, er det vanskelig å tro at for bare et par århundrer siden var stedet fullt av soldater, sykdom og død.

Alt i alt et veldig begivenhets- og lærerikt besøk! Hvis du noen gang skal innom Key West, bør du ta turen til East Martello Museum og hilse på Robert.

Kameraet? Etter et søk på Google viste det seg at det var objektivringen som av en eller annen grunn stod i feil stilling. Det var sikkert Robert som gjorde det.

[Dans, bilder og livet ellers]

4

I dag var jeg hos CoffeeMill Dance Studio for første gang! Skolen er kåret til den beste danseskolen i Florida. Jeg skal skrive et eget innlegg om stedet senere.

En annen ting jeg også gjorde for første gang i dag, var å ta bussen inn til sentrum. Hittil har jeg blitt bortskjemt med å bli kjørt hit og dit av Lori, men fremover ønsker jeg å være mer selvstendig og Tante Reisende Mac og hele pakken. Når det gjelder kollektivtrafikken her, så kan vi trygt si at det er mange grunner til at folk velger bil. For det første er det få linjer. For det andre går bussene på hver linje omtrent en gang hver halvannen time. For det tredje tar de en lang rundtur i nabolaget før de kommer dit du har tenkt deg. For det fjerde er de kronisk forsinket, gjerne nærmere en halv time enn fem minutter. For det n’te… Her har Key West Transit mye å lære av Ruter.

Jeg kom meg omsider frem til Truman/White, som ligger i nærheten av CoffeeMill. Så var det å finne veien dit, en enkel sak, trodde jeg. På kartutsnittet under ser dere hvordan det gikk. Stjernen er der jeg gikk av bussen, A-pilen er der CoffeeMill ligger, den røde streken viser hvor jeg gikk før jeg kom til målet:

Jeg fant omsider frem og fikk kjøpt klippekort på 10 klasser. Jazz-klassen jeg var med på, viste seg å være veldig artig! Spesielt på slutten da vi gjorde en Fosse-inspirert koreografi. Læreren sa at jeg var en «beautiful dancer», og det samme sa Kyla, en av solistene i Key West Contemporary Dance Company. Veldig stas å få høre slikt! Jeg fikk også hilse på Penny, eieren av danseskolen. Før jeg kom til Key West hadde jeg litt kontakt med Kyla og Penny på e-post, så det var ekstra artig å endelig møte dem!

Etter dansetimen følte jeg at det kunne vært forfriskende med en dukkert i havet. Dermed la jeg i vei mot havet. Det gikk litt bedre enn da jeg skulle finne frem til danseskolen, men jeg tror jeg ikke skal satse på noen karriere som orienteringsløper. Igjen, A-pilen er skolen, stjernen er målet og den røde streken veien jeg gikk:

Det ble ikke noen forfriskende dukkert i havet (det blåste og vannet var kaldt), men jeg lå iallfall en stund i sola, spiste lunsj og leste til jeg ble lei av å få finkornet sand blåst i trynet av vinden. Jeg tok en kjapp dusj og skiftet til hverdagstøy før jeg begynte å spasere mot sentrum, litt i sikk-sakk for å holde meg i skyggen og for å se flest mulig av de søte trehusene mens jeg dagdrømte om å kjøpe et hus her på Key West selv.

 

Denne t-skjorten vil sikkert ta seg bra ut på tanteungene. Helt klart.

Det dere ser på bildet over, er bare toppen av (yoghurt)isberget. Oppi var det yoghurtiskrem med følgende smak: jordbær, peanøttsmør, sveitsisk sjokolade og «Cookies’n’cream». Pluss Oreo-strøssel, jordbær, vaniljekjeks og Kit Kat. Veldig sunt.

Som jeg sa; veldig sunt!

På tilbakeveien hjemover stoppet jeg i en matbutikk for å handle ordentlig mat. Hittil har jeg bare spist det jeg har fått av andre eller på kafé/restaurant, men jeg kan ikke fortsette å spise ferdigmat i det uendelige. Kjøpte inn en del, så jeg tror jeg skal ha nok til frokost, lunsj og middag i en ukes tid. Så stod jeg og ventet på bussen i litt over en time. Bussturen tilbake ble heldigvis kort, ikke fordi selve ruten var annerledes, men fordi jeg fikk meg et par nye venner. En veldig entusiastisk dame som pratet med alle på bussen og bare «OH MY GOD!»  da jeg sa at jeg var fra Norge, mannen hennes og fyren ved meg, som har oldeforeldre fra Oslo. Dette er det fine med Key West/USA; så mange vennlige folk. Hver morgen sier fremmede «Morning» til meg på gata, forbipasserende vinker og smiler til meg, selv om vi aldri har møttes før. Sånt vil jeg ha mer av i Norge!

Dette ble middagen min: Jambalayaris og grillet grønnsaker med hvitløkssmør og tofu. Nam.