19/30
En bok du kan lese om og om igjen uten å bli lei av den
Insomnia, Stephen King.
Den uendelige historien, Michael Ende
A Prayer for Owen Meany, John Irving
Det går bare ikke an å be en lesehest velge én bok. Apropos bøker jeg kunne lest igjen og igjen; jeg har mange av bøkene mine liggende på loftet hos mormor, og nå savner jeg dem noe fryktelig!
‘I do understand, Father,’ I said, and there was something in my voice, the Dark Passenger’s voice now, and the sound of it froze him. He lifted his head slowly to face me and what he saw in my eyes made him very still. ‘I understand perfectly well,’ I told him, moving very close to his face. The sweat on his cheeks turned to ice. ‘You see’, I said, ‘I can’t help myself, either.’
Darkly dreaming Dexter er den første boken i serien om seriemorderen Dexter Morgan, som dere sikkert har hørt om fra TV-serien Dexter. Jeg brukte litt over en måned i sommer på å sluke fem av de i alt åtte sesongene mens jeg stod på venteliste i evigheter for boken som TV-serien er basert på. Selv om jeg allerede vet hva som kommer til å skje, merker jeg at jeg blir dratt inn i den spennende handlingen som om det var første gang, og det er deilig å fokusere på detaljene i språket i mitt eget tempo.
Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
Heart weeps.
Head tries to help heart.
Head tells heart how it is, again:
You will lose the ones you love. They will all go. But even the earth will go, someday.
Heart feels better, then.
But the words of head do not remain long in the ears of heart.
Heart is so new to this.
I want them back, says heart.
Head is all heart has.
Help, head. Help heart.
Lydia Davis fikk Booker-pris for superkorte noveller, leste jeg i Aftenposten. Og vips, hadde jeg reservert The Collected Stories of Lydia Davis, som består av de fire novellesamlingene hun tidligere har gutt ut. Jeg forelsket meg i skrivestilen og hennes lek med ord. Det er tydelig at Davis bruker mye tid på å observere mennesker og fundere over hvem, hva, hvorfor når hun skriver historiene sine, for selv om innholdet er velkjent, er det skildret på måter som gjør det nytt og uventet, føler jeg. Dagens smakebit er novellen Head, Heart, som ble publisert i novellesamlingen Varities of Disturbance i 2007.
Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
«Men du er jo selveste Dukkemesteren. De vet at du har frakken full av dukker, de kommer ikke til å ransake deg – og hvis de gjør det, finner de ikke annet enn dukker. Du kan lure dem med alle lommene dine. Som en tryllekunstner, ikke sant? Det handler om å avlede oppmerksomheten deres til rett tidspunkt.»
Det er en stund siden jeg har deltatt i smakebit på søndag. Bloggen har ligget litt brakk hele våren ettersom jeg har vært for travel eller for sliten til å komme med hyppige oppdateringer, men det betyr ikke at jeg har ligget på latsiden når det gjelder å lese. Vårens dansejobb krevde såpass mye av meg, både fysisk og mentalt, at jeg brukte kveldene til å koble fullstendig av med den ene spennende boken etter den andre, og nå er jeg oppe i 68 leste bøker hittil i år. Fortsetter dette i samme tempo, kan det hende jeg bikker 150 bøker (eller mer?) innen 31. desember.
Dagens smakebit er fra Dukkemesteren fra gettoen av Eva Weaver. En gammel mann finner frem en frakk fra glemselen og forteller barnebarnet om frakkens hemmeligheter; hvordan dukkemesteren narret nazistene gjennom den andre verdenskrigen og reddet liv. Dette er en bok som er vanskelig å legge fra seg (jeg har allerede nesten kommet for sent til et par avtaler fordi jeg bare måtte lese et kapittel til, deretter et til og enda et til… Og kanskje er det bare jeg som er overfølsom, men Kleenex anbefales å ha i nærheten.
Andre smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
Ved en tilfeldighet snublet jeg over Nasjonalbibliotekets digitale samling av barne- og billedbøker da jeg lette etter bøkene om bjørnen Bjarne og musen Stine. Det var som å åpne en hemmelig dør inn til barndommen og jeg fant igjen mange av yndlingsbøkene mine, blant annet disse titlene:
«Brød med syltetøy!» sa Frida, Russell og Lillian Hoban.
Au, det gjør vondt!, Hans Peterson og Ilon Wikland.
Tre av bøkene om Bjarne og Stine. Så fine tegninger!
Bøkene om «den ville ungen» av Barbro Lindgren og Eva Eriksson. (Oooog der tror jeg vi fant grunnen til hvorfor jeg allerede som sjuåring sa at jeg aldri skal ha barn.)
Fem fete sirkusgriser, Ulf Nilsson og Eva Eriksson.
Guten og hunden, Siv Widerberg og Jens Ahlbom.
Mammaen min er så høy som stjernene, Mette og Philip Newth.
Nostalgi!
Det beste er at man kan søke med forskjellige stikkord, og selv om jeg fremdeles leter, håper jeg at jeg snart finner noen av bøkene hvis innhold gjorde størst inntrykk på meg, slik som følgende billedbøker:
– En prinsesse som går seg vill i skogen og finner en hytte hvor det bor en annen prinsesse, og de to ligner hverandre på en prikk. Hun inviterer den andre prinsessen til å bli med til slottet og den andre prinsessen ender opp med å klatre inn gjennom speilet slik at de to kan leve sammen for alltid. Veldig fine illustrasjoner. Tror prinsessene heter hhv. Dag og Natt.
– En gutt (Lars?) som har en klump i magen og som gråter mye. Han møter en psykolog og besøker et psykisk sykehus. Boken slutter med at han har en skinnende, gyllen klump i magen isteden. Jeg har søkt på «billedbøker» og «depresjon», «angst», «tristhet» osv… uten hell.
– En jente som er ridder og kommer over to drager. De mater og bader henne før de legger henne i en seng. Funnet: Ridder Thea og de to dragene av Tor Åge Bringsværd og illustrasjoner av Judith Allen.
– Tre søsken som drar til landsbyen for å handle. Flotte og fargerike illustrasjoner, og jeg husker at omslaget var fiolett?
– En gammel kone som ønsker seg en datter eller kanskje en jente som ønsker seg en dukke, og hun får en magisk frø som hun planter i hagen. Etterhvert vokser det opp en dukke. Nokså sikker på at forfatteren er svensk, og at Ilon Wikland stod bak illustrasjonene. Mirabell av Astrid Lindgren. (Takk til M!)
– En flokk med hvite kaniner og en kanin som er prikkete. Den prikkete kaninen føler seg utenfor, men finner heldigvis en annen kaninfamilie som består av bare prikkete kaniner. Prikken av Margret Rey. (Takk til M!)
– En gutt som fanger et rumpetroll, som vokser og vokser og vokser helt til det er blitt et stort dyr som ikke har plass i et svømmebasseng. Yay, fant denne også, dog ikke hos Nasjonalbiblioteket. Det mystiske rumpetrollet, Steven Kellogg. Jeg fant boka fordi illustrasjonene har samme stil som i boka Gutten som fikk følge hjem, og så viste det seg at begge bøkene var blitt illustrert av samme person. Detektivarbeid!
– En liten jente går seg vill i skogen og finner et spøkelseshus. Spøkelsene som bor der, prøver å skremme henne, men når morgenen kommer, er de fullstendig utmattet og jentungen blid. Mange morsomme detaljer i illustrasjonene. Spøkelseshuset av Kicki Stridh. (Takk til M!)
Hvis noen av dere bokelskere kjenner igjen en av handlingene i de overnevnte punktene, ville jeg blitt fryktelig glad for å se tittel eller link i kommentarfeltet!
Han [Tender] så på meg, og jeg skjønte at han ikke var i humør til å spøke. Det var jo heller ikke tiden for spøk… Men drar du ut i Sonen, må du velge: enten gråt eller latter, og jeg gråter aldri. Jeg kikket på Kirill. Han så ikke verst ut, beveget bare leppene litt, som om han ba.
— Ber du? spurte jeg. Ja, be, bare be! Jo lenger inn i Sonen, jo nærmere himmelen…
— Hva? spurte han.
— Be! skrek jeg. Stalkerne slipper inn i paradiset utenom køen!
Denne boken havnet på leselisten min etter at jeg så den russiske filmen Stalker av Andrei Tarkovskij. Filmen er basert på Piknik ved veikanten av Arkadij og Boris Strugatskij, og handler om Redrick Schuhart, som jobber som stalker. Mange år tidligere ble jorden utsatt for mystiske hendelser som gjorde noen områder ubeboelige, og disse områdene kalles Sonen. Stalkerens jobb er å føre vitenskapsmenn trygt inn og ut av Sonen slik at de kan samle inn ting til forskning. Etter hvert oppstår det rykter om et spesielt rom langt inne i Sonen, et rom som oppfyller ditt innerste ønske, og en dag får Redrick i oppdrag å hjelpe to menn på den farefulle ferden gjennom Sonen til dette rommet.
Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
«Denne jenta er mer enn velkommen til vår khanegha. Frem til den dagen hun blir kvinne, er hun velkommen til å være her. Hun bringer lys med seg, og jeg ser det som en Herrens styrelse at hun er her. Kanskje tiden er inne til å skjenke kunnskap også til våre kvinner.»
Av alle arabiske bøker (Tusen strålende soler, Drageløperen, Tak over Teheran osv.) jeg har lest, er Sommerfugl i lenker den jeg liker best. Boken varierer mellom korte tekster fra nåtiden, der den voksne Shirin i løpet av en viktig natt må bestemme seg for om hun skal bli boende i Teheran med ektemannen eller flykte til friheten, og lengre tekster om hennes foreldre, besteforeldre og minner fra oppveksten på slektsgården som farfaren grunnla da han kom fra Ukraina som flyktning og forelsket seg i byens høyeste kvinne.
Smakebiten er fra kapitlet der Shirin overtaler sin far til å ta med henne til sufistenes hemmelige tempel, hvor ingen kvinner har adgang. Til å begynne med protesterer de andre mennene når de oppdager jentungen, men den øverste lederen får protestene til å stilne med replikken sin.
Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.
The door of the room from which the noise came, the door which had been securely locked, so that I had not been able to break it down, the door to which there could not be a key – that door was now standing open. Wide open.
Jeg har gledet meg lenge til å begynne med denne lille romanen på knappe 160 sider, og så langt har jeg ikke blitt skuffet. The Woman in Black av Susan Hill, kanskje bedre kjent som spillefilmen fra 2011 med Daniel «Harry Potter» Radcliffe i hovedrollen, beskrives som en gotisk spøkelseshistorie. Den unge advokaten Arthur Kipps får i oppdrag å reise til en liten landsby for å sortere papirene i huset til den avdøde Mrs Drablow. I landsbyen møter han mennesker som advarer ham mot husets historie, men han avfeier dette som rykter rundt en eksentrisk enkes ensomme liv, og reiser ut til Eel Marsh House.
Jeg kunne blitt ferdig med boka allerede i natt; spenningen drev lesingen fremover, men krøp også under huden til de grader at jeg ikke turde lese mer av frykt for å få mareritt om kvinnen i sort. Egentlig er boka ganske mild sammenlignet med filmen, som jeg så i høst, men hjertebank og klamme hender var like tilstedeværende mens Arthur Kipps beskrev sine møter med spøkelset i Eel Marsh House. Hvis du liker en god, gammeldags spøkelseshistorie, anbefaler jeg denne boken. Hvis du liker en skikkelig skrekkfilm, anbefaler jeg filmversjonen. Bare husk å ha en stor pute å gjemme deg bak. Traileren til filmen, for de som ble veldig nysgjerrige:
Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.
Others may think they know what will make you happy. But they are usually wrong. You know much better than they do what you really want to do with your life. And even if you don’t, [John Stuart] Mill argued, it is better to let each of us make our own mistakes than to force us to conform with one way of living.
For oss som ikke har hengt på universitet eller tatt ex. phil., er denne boken en veldig grei og interessant oppsummering av de viktigste tenkerne siden antikken til vår tid. Jeg har alltid vært interessert i filosofiens historie, men pinlig nok har det stort sett begrenset seg til Sofies Verden. Dette er ikke en bok man koser seg med over en kopp te og kjeks, men en bok som presenterer mange ulike perspektiver på jeg-et, menneskeheten og etikk, og det er alltid bra med bøker som får en til å filosofere mer rundt egne meninger, eller tilfører nye tanker. Boka er inndelt i kapitler som tar opp både filosofer og deres filosofi, f.eks. «The Man Who Asked Questions – Socrates and Plato», «Could You Be Dreaming? – René Descartes», «The Death of God – Nietzsche». Det sier seg selv at vi bare skraper i overflaten når en flere tusenårig historie knapt skal fortelles på knappe 245 sider, men leseren får likevel en grunnleggende forståelse av filosofiens historie, og mye inspirerer til videre lesing.
Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.
She looked back at Jimmy. One of the TSA agents appeared to be talking to him. A tall man in black uniform trousers and blue shirt. But something was off-kilter. Stephanie frowned. He was wearing a cap, that was what it was. None of the other TSA people wore anything on their heads. As she watched, the man reached for Jimmy’s hand.
I dag morges ble jeg ferdig med å korrekturlese den norske oversettelsen av Val McDermids roman The Vanishing Point. Kort fortalt handler den om skyggeforfatteren Stephanie som opplever at Jimmy, gutten hun er verge for, blir kidnappet på en flyplass. Jimmy er sønnen til den kjente realitystjernen Scarlett Higgins. Mens FBI etterforsker kidnappingen, forteller hun historien om hvordan hun møtte Scarlett og omstendighetene som førte til at hun fikk ansvaret for Jimmy.
Denne boken var en veldig vanskelig bok å korrekturlese: jeg ble nemlig så grepet av spenningen og nysgjerrighet at jeg nesten glemte å se etter skrivefeil, og hver gang jeg trodde saken var oppklart, ble jeg tatt på senga av en uventet vri. Den norske oversettelsen, Forsvinningspunktet, utgis av Cappelen Damm i mars.
Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.