Stikkord: Bilde-ish

Det ble en sløv lørdagsmorgen i dag. En kjapp dusj, der jeg fant ut at av alle dusjene jeg har vært i her i USA, er denne vinneren! Rolig og deilig frokost (havregrøt med fersken, favorittfrokostblanding med vaniljesoyamelk, te og masse vann med kirsebærsmak) foran laptopen. Maks chill. Helt til jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk er i New York, og «kanskje man skulle lette på stumpen og gå ut en tur, hm?!» Ok, hva skulle jeg så finne på? Jeg fant frem guideboken som jeg fikk i gave av Sunny Sue og Kirk, bladde opp på en tilfeldig side. Den tilfeldige siden foreslo Brooklyn Bridge, og siden været er fantastisk og sommervarmt, iførte jeg meg shorts, sandaler og solbriller, og tok beina fatt.

Guideboken nevnte Brooklyn Ice Cream Factory, så jeg tenkte jeg skulle innom for en liten is å nyte på spaserturen over broen. Det var ikke bare jeg som hadde den planen i dag, viste det seg. Turistfeller, altså.

Neeeesten i mål.

Køen var så lang at jeg ble rent sulten av ventingen og endte opp med å bestille banansplitt fordi det er litt mer mettende enn en puslete kule i beger. Nam. Da blodsukkeret var på nivå igjen og magen fylt, gikk jeg til broen. Upåklagelig utsikt over hele linjen.

Da jeg nådde Manhattan, fant jeg et sted å sitte så jeg kunne konferere guideboken igjen. En rask gjennomskumming senere avgjorde jeg at jeg skulle til Greenwich Village.

Nær Lafayette og Bleecker fant jeg lyktestolper som var pyntet med fargerike plaststrips.

Tenk å bo her! Jeg liker å bo på steder med artige gatenavn. En gang bodde jeg i Mor Go’ Hjertas vei og en annen gang i Kirkegårdsgata. Nummer 13, til og med! En dag vil jeg bo i Sorgenfrigata og skaffe meg en ferieleilighet her i Gay Street. Greenwich Village virket ellers som et veldig flott område å bo i. Mye grønt og mange fine bygninger. Jeg er svak for gamle, pene bygninger ♥

Enhver homo med stoltheten i behold bør foreta en pilgrimsferd til The Stonewall Inn. Tross alt var det her homokampen begynte for alvor sommeren 1969 da de homofile gjestene spontant gjorde opprør mot politiets (og regjeringens) trakassering mot dem. Heia!

Torsdag er «to danseklasser på rad»-dag, men det var visst et eller annet som foregikk i gamlelandet og i anledning dette var det arrangement på Sjømannskirken, så jeg tenkte at jeg skulle ta meg en tur dit i sosialantrolopogiens ånd. Og for å få kake. (Det må nevnes at jeg egentlig ikke feirer 17. mai, jul, andre røde dager eller min egen bursdag. Ikke spør, det er bare jeg som er sær.)

Sunny hadde pyntet seg til ballettklassen, veldig søtt!

Gaten utenfor Sjømannskirken var sperret av for sammenkomsten.

SOLO! ♥

GRØT! Nå vet jeg hvor jeg kan gå for å tilfredsstille mitt begjær etter risengrøt med sukker og kanel og smeltet smør. Mhmmm…

SJOKOLADE! NORSK! Freia ♥

Jeff, som jeg møtte via CouchSurfing-siden. Han syntes det var veldig spennende å få en smak av norsk kultur. Bløtkake og Solo, med andre ord ♥

Det var et hyggelig arrangement, og det var heldigvis en overkommelig mengde mennesker til stede. I Oslo holder jeg meg laaangt unna sentrum når ting feires. Det er én av grunnene til at jeg ikke feirer ting. Den andre grunnen er alle småungene som blåser i bråkepapirtrompet. En liten gutt som satt ved samme bord som oss, slo moren sin i ansiktet gjentatte ganger med nevnte bråkepapirtrompet. Det minnet meg på hvorfor jeg ikke vil ha barn. Takk for påminnelsen, 17. mai.

Dette er et stuebord. Gigantinsekt i stua, hvorfor ikke?

Jeff og jeg tok oss en spasertur til Central Park.

Se så fine hunden! Den hadde skikkelig fluffy pels og var så søøøt ♥

Nå fikk jeg endelig ut fingeren og gjorde noe med bildene som bare har ligget og ventet på meg i kameraet. Selvfølgelig valgte jeg et passende tidspunkt, nå som alle er travelt opptatt med å pusse bunadsølv og hamstre pølsebrød og gudene vet hva.

Sist lørdag klarte jeg altså somle meg til å ta en tur ut av huset og det ble tilfeldigvis en spasertur i Central Park. Først gikk jeg gjennom Strawberry Fields, et hyggelig lite område til minne om John Lennon.

Der fant jeg en hippiedame og pusen hennes. Pusekatten var ikke så villig til å være modell. (Hva er det med katter og kamera? Hver gang de ser et kamera, nekter de å se opp så lenge du står i fotografposisjon.)

På bunnen av en trapp fant jeg noen høylydte gutter som slo vitser hele tiden, samlet inn penger og hoppet over folk.

Dere vet mitt «fotografere folk som fotograferer»-prosjekt? Her har jeg TO fotograferer i ett bilde! Bonus.

Jeg fant Alice i Eventyrlandet, men tok heller bilde av et av diktene hun prøvde å deklamere, siden selve Alice-statuen var dekorert med kravlende småkryp (les: unger) og jeg ville ikke at noen overparanoide foreldre skulle tro jeg er pedo.

Jeg fant også H.C. Andersen og andungen hans ♥

Og det minst lykkelige brudeparet jeg noen gang har sett. De satt bare der ved skilpaddeinnsjøen og så alt annet enn «Dette er vår lykkeligste dag» ut.

Og en masse ekorn!

Dette bildet er egentlig et skudd i blinde. Ikke ille komposisjon, eller hva?

Ekorn!

Søndag ble stort sett tilbrakt til sengs fordi jeg var for sliten/trøtt/lat (stryk det som ikke passer) til å stå opp. Men du verden så utrolig deilig å bare slappe av ordentlig for første gang på flere uker.

Tirsdag var min siste dag som beboer på Upper West Side, og jeg tilbrakte dagen etter danseklassene med å rydde, pakke kofferten og skrive ferdig teateranmeldelse av Cyrano. Jeg følte meg nesten som Carrie Bradshaw der jeg satt og knatret i vei på tastaturet. Nesten.

Frem til fredag bor jeg hos en CouchSurfing-vert i Chinatown. Leiligheten deles av flere hyggelige mennesker, men jeg fikk meg en litt kjedelig overraskelse da jeg kom til bygningen med den digre kofferten min og de to sekkene mine: Leiligheten ligger i sjuende etasje. Uten heis. Herrefred, gjett om jeg hatet meg selv for å ikke pakke lettere da jeg forlot Norge.

Chinatown virker som et spennende område, men det kan visst være lurt å utforske Chinatown så tidlig på dagen som mulig. Det selges nemlig fisk i annenhver butikk, og etter en hel dag på utstilling dufter det ikke akkurat roser og fioler… Yuck! Jeg snublet tilfeldigvis over Little Italy da jeg spaserte forleden. Alle de italienske restaurantene! Det så jeg skulle ønske jeg kunne leve evig. Det er tydeligvis den beste måten man kan få spist alt man vil spise og lest alle bøkene man vil lese.

Onsdag ble det forestilling med Sunny fra Norge! Vi dro til Queens Theatre for å se Heat Wave: The Jack Cole Project, en hyllest til mannen som regnes for å være teaterdansens far. Det var ham Bob Fosse lot seg inspirere av, tenk det! Chet Walker lagde denne forestillingen fordi han ville at flere skulle få vite om Jack Cole og hans bidrag til teaterdansens utvikling.

Teatret lå midt inni en park, så det ble en fin spasertur fra metroen. Sunny har forresten sin egen blogg, der hun skriver om sitt opphold i New York. Hun har vært i byen siden januar, på et internasjonalt studentprogram ved Steps on Broadway. Følg henne! :D

Legg merke til Conversene mine’a! Jeg DIGGER dem. Buksene er også nye, jeg måtte kaste inn håndkleet og innse at buksene jeg hadde med meg fra Norge, var blitt bitte litt for trange. Kanskje ikke så rart: Sist høst veide jeg cirka 4-5 kilo for lite fordi jeg aldri fikk tid til å spise ordentlig, og da var jeg lur nok til å kjøpe et par bukser som satt som støpt. Nå er jeg tilbake på normal vekt, og de støpte buksene er nå mer pølseskinn. Moralen: «Ikke kjøp klær når du veier mindre enn du vanligvis gjør. Med mindre du slanker deg og trenger ny garderobe.»

Denne globusen er egentlig kjempediger. Jeg måtte ta et bilde med mobilkameraet fordi jeg trengte vidvinkel for å få med hele.

Som sagt, kjempediger.

Forestillingen var veldig artig å se på. Det var mer synging enn jeg forventet, men all dansingen fikk det til å krible i beina på meg! Da var det jammen bra vi rakk danseklassen med Marijke  på Ballet Arts etter forestillingen.

Jeg skulle egentlig vært dypt inne i Drømmelandet nå, klokka er 2 om natten her i New York. Men hva hjelper det vel når man blir besatt av en plutselig trang til å komme à jour med bloggingen? Så jeg har redigert og lastet opp noen få av de 137 bildene som Hank tok da vi var på fottur til Deep Creek Hot Springs utenfor Los Angeles. Jeg hadde med meg kameraet da vi dro på fotturen, men… ikke minnekort. (Det er ikke den verste blunderen jeg har gjort i forbindelse med foto; en gang husket jeg ekstra batteri, men glemte kameraet.) Sikkert like greit at noen andre hadde ansvaret for å forevige turen for en gangs skyld, siden det har vært så lite bilder av meg i USA her.

Her har vi just ankommet startpunktet for fotturen og kladder oss inn med solkrem.

Fra venstre: Hank, Lisa, Christian, Rich, Wendy og moi.

Hvis dere ser nærmere på den store steinen på høyre side, kan dere se den søte, lille firfislen som stjal oppmerksomheten min.

Vel fremme ved de varme kildene. Vi tok noen seriøse bilder og noen ikke så seriøse bilder. Tenkte dere ville like sistnevnte best.

En ting jeg fant ut da vi kom dit: Nudister liker stedet. Jeg pådro meg kink i nakken etter alle gangene jeg plutselig måtte rette blikket i en annen retning fordi… menn… uten klær… Ja, dere skjønner tegningen. (Dere som ikke skjønner tegningen: Jeg er lesbisk. Jeg foretrekker å se pupper fremfor… menn… uten klær…)

Det var også masse småfisk i vannet der! Som syntes jeg smakte godt. Nam, nam, litt norsk kjøtt, liksom.

Legg merke til albinoen som er nummer to fra venstre. Det er faktisk hudfargen min etter nesten en måned i solrike Key West og to uker i Los Angeles. Og jeg har ikke engang vært særlig flink til å bruke solkrem (fy på meg). Selv Christian, som kom direkte fra vinter-Norge samme uke, har mer farge enn meg.

Her er vi på vei tilbake til bilen. Vi gikk oss litt vill og det var veldig fristende å gå tilbake til den deilige innsjøen og bare bli værende der resten av livet, men til slutt fant vi frem og kom oss til et sted der de hadde pizza og forfriskende root beer. (Jeg er blitt hektet på root beer, bare så det er sagt. Farlig godt. Farlig mye sukker.)

Nå passer det i grunn bra med en oppdatering på hva jeg har gjort utenom alle danseklassene denne uken. Jeg er en dårlig turist, bare så dere vet det. Rekker liksom bare å gjøre én turistting per dag når jeg henger så mye hos EDGE, men så er jeg jo her først og fremst for å danse!

I tillegg til å danse har jeg brukt en del tid på å lete etter et sted å leie i New York. Lettere sagt enn gjort… Hittil har jeg gjennomskuet to svindlere. Den ene avslørte jeg etter et Google-søk som ga en mengde treff som advarte mot denne svindleren. Den andre virket ok og seriøs, men så begynte språket å bli rart og gjentagende, personen kunne gjenta nøyaktig de samme setningene tre–fem ganger i forskjellige e-post og «hun» insisterte på at jeg måtte sende kopi av passet mitt, skrive under på leiekontrakt NÅ og sende over penger. Ja, særlig. Jeg fikk et tredje tilbud fra en dame med en sønn i Brooklyn, men jeg vil jo helst se rommet før jeg sier ja. Heldigvis har onkelen og tanten til Hank, min sofavert her i LA, sagt ja til å la meg bo i huset deres på Upper West Side i noen dager til jeg finner noe. Forhåpentlig liker jeg rommet i Brooklyn og kan flytte inn allerede på tirsdag!

Tilbake til uken som var i LA:
Tirsdag (eller onsdag? Dagene går litt i surr her) bestemte jeg meg for å ta meg en tur til Hollywood Forever Cemetery. Jeg regnet med at sjansen for å se (døde) kjendiser var større der enn ellers i filmbyen. Hittil har jeg liksom bare sett hun som spilte Patty i favorittserien min My Name is Earl og jeg så kanskje Hayden Panettiere. Dessverre hadde jeg ikke gjort hjemmeleksen min før jeg ankom gravlunden, så jeg fant bare Cecil B. DeMille (og moret meg med å ta replikken fra Sunset Boulevard: «Mr. DeMille, I’m ready for my close-up.») og bassisten gitaristen fra Ramones.

Men jeg så mange, mange ekorn! Og så mange grav at jeg bestemte meg for at jeg skal kremeres og asken skal spres på havet når den tiden kommer. Gidder ikke ta opp unødig plass til evig tid.

Jeg så også mange gjess og et par svaner. Det var satt opp skilt med advarsel om gjessangrep, for det er jo hekketid.

Denne gåsen og svanen konspirerte for å bli kvitt meg. Hadde jeg blitt stående bare et par sekunder til, kunne jeg fått et skikkelig blinkskudd. Dessverre slo flykt-delen av min innebygde «flykt eller slåss»-respons til. Det er ikke lett å være fotograf. Litt senere ble en dame tatt som gissel av en annen gås på en liten øy med et digert mausoleum. Mannen hennes måtte redde henne. De gåsene tuller man ikke med, altså.

Torsdag kom Christian, en kamerat fra Norge, med sin leide Chrysler kabriolet til dansestudioet og plukket opp meg for en tur til Venice Beach.

Nå er Christian en del av min samling av bilder av folk som tar bilder. Mens vi tuslet langs Venice, snublet vi over filmsettet til TV-serien Californication. Christian jobber jo med film, så han var veldig nerd og gira over å se dette, spesielt da skuespillerinnen Natascha McElhone dukket opp. Jeg syntes det var noe kjent med henne, men kunne ikke helt plassere ansiktet. Takk og pris for imdb.com; jeg så henne i Ladies in Lavender, Feardotcom og The Truman Show.

Senere sa Christian at han så George Clooney kjøre forbi oss. Dessverre så jeg en helt annen vei akkurat da. Søren.

Fredag ble en rolig dag som startet med en ballettklasse før jeg tok med meg skittentøyet mitt til Studio City for å låne vaskemaskinen og tørketrommelen hos Ipek. På kvelden ble det bordspill med Hank, Wendy og Rich. Først spilte vi Barbarossa, et artig gjettespill der hver deltaker lager to skulpturer av leire og så skal folk gjette hva skulpturene er.

Det andre spillet var Cartagena, et taktisk piratspill der målet er å få dine seks pirater ut av fengselet gjennom en labyrint. Vi spilte et tredje spill også, en Tetris-lignende sak der vi legger ut plastbrikker i hver vår farge på et brett og målet er å få flest mulig brikker på brettet før de andres brikker hindrer deg i å legge ut flere. Morsomt! Jeg fikk litt lyst til å arrangere spillekvelder når jeg kommer tilbake til Norge og (forhåpentlig) finner et sted å bo.

Lørdag, altså i dag, startet med at jeg hadde lyst til å sove en time ekstra, men tvang meg selv opp av senga for å rekke en danseklasse klokken ti, bare for å oppdage at klassen jeg tenkte å ta, ikke startet før halv tolv. Ikke bare dagene som går i surr her, altså. Etter ballett- og teaterjazzklassen dro jeg hjem og dusjet og så ble jeg liksom bare sittende i stua resten av kvelden. Sløv dag.

Jeg skal ta igjen det tapte i morgen, vi skal nemlig på fottur til noen varme kilder da! På tide at jeg får bruk for badetøyet jeg har drasset med meg gjennom halve USA.