mai 2012 – I just wanna dance

[Alt vel i NY]

Jeg danser og trener og spiser godt når jeg ikke tråkker rundt i byen. Hetebølgen i det siste tvang meg til å stikke innom H&M på kjolejakt. Nå må jeg bare passe på at jeg kneler når jeg skal plukke opp noe så ikke hele verden får se hva slags farge det er på trusene mine. Kall meg gammeldags, men jeg foretrekker kjoler med fornuftig lengde, dvs. til UNDER knærne.

Utsikt over New York fra The Markle, kvinnehotellet som Stina bor på.

The Markle er et hotell for kvinner. Det er forresten veldig… kristent. Det hang «visdomsord» fra bibelen overalt og ifølge Stina er det enkelte som ber bordbønn i matsalen. Ikke helt min kopp te, slike steder.

En gruppe drev og danset på undergrunnsbanen. Bra måte å tjene noen raske lapper på.

Irish Hunger Memorial. På de lyse stripene på veggene er det skrevet forskjellige setninger om den irske hungersnøden og fra høyttalerne i taket kan man høre forskjellige mennesker lese opp setningene. Selve monumentet er også veldig fint å spasere på, som en bitte liten park.

Se, gakk-gakk! (Som om vi ikke har sett stokkender før, liksom.)

Jeg fant en kafé som heter Oslo da jeg spaserte hjem en dag!

I går var jeg i Bellport og så Cats! Til min store glede var det den gode, gamle versjonen som jeg kjenner så godt fra filmen ♥ Til tross for at jeg ikke har sett filmen på flere år, kom alle sangtekstene og koreografien frem i hukommelsen da jeg satt og så på kattene. Jeg måtte virkelig, virkelig styre meg for å ikke hoppe opp på scenen selv.

Selve turen til og fra Gateway Playhouse tok meg rundt fem timer. No kidding. Først måtte jeg ta undergrunnen fra Williamsburg til Jamaica. Så kjøre tog en time til Babylon, deretter et nytt tog til Patchogue enda en halv time til. Der måtte jeg finne riktig buss, så legg på 15 minutter til. Så var det å ta hele turen tilbake igjen, inkludert ventetid. Men det var verdt det. CATS ♥ (Og heldigvis hadde jeg med meg et par morsomme bøker: Me Talk Pretty One Day av David Sedaris og Seriously… I’m Kidding av Ellen Degeneres. Jeg satt og snøftet av tilbakeholdt latter hele tiden.)

Nå må jeg gå og vaske tøy.

[Smakebit på søndag – Curses!]

Once upon a time (about nine minutes and forty-seven seconds ago) in a land far, far away (the corner of West Fairy-Second Street and Sugar Plum Land, to be precise) stood a beautiful princess, a woman without compare in beauty or sweetness. Every man, woman, and child in the land loved her, from the most villainous villain to the wickedest of withces.

Hva kan man si om denne perlen av en moderne eventyrbok? Mye bra humor her, spesielt innen sarkasme ettersom hovedpersonen vår egentlig er en slem person som har fått kastet en forbannelse over seg, en forbannelse som gjør at han ikke klarer være slem selv om han veldig gjerne vil være sin normale ondskapsfulle seg. En dag dukker en av Askepotts «stygge» stesøstre (hun viser seg å være dampende heit) opp og ber ham hjelpe henne med å oppklare mordet på Askepott.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Frokostbilde]

Havregrøt med tre spiseskjeer kokosnøttolje og granateplefrø. Kokosnøttolje gir litt grøten litt mer smak, i tillegg til å smøre huden innenfra (hevder en fyr i Fjesbok-gruppen til Atopikerutvalget, så det er jo verdt et forsøk). Og ja, det er en plastbeholder jeg bruker som skål her. Kjøkkenskapet er ikke så godt utstyrt, men vi klarer oss. Det viktigste er at alle trives med å bo her og er i godt selskap!

Joe og Lex, som jeg deler denne ettroms med, er veldig hyggelige mennesker. Denne lørdagsmorgenen har jeg brukt på å lære Lex om europeisk kultur. Eller «Eurovision» som vi kaller det nå om dagen. Dagens leksjon var «Eurovision – Song contest or freak show?» Hun lo godt av eksemplene jeg fant på Youtube.

Jeg ønsker meg litt jetlag, forresten. Døgnrytmen min har omsider gått tilbake til det normale, dvs. jeg sover bort alle tidlige, duggfriske morgener og misbruker slumreknappen til den store gullmedaljen. Og litt viljestyrke også, når jeg tenker på det. Jeg har et reisebrev å skrive for et tidsskrift innen mandag kveld. Hejdå!

[Jellicles come to the Jellicle Ball]

De som kjenner meg, vet at jeg er meget svak for en viss musikal. Jeg så denne musikalen for første gang da jeg var 14 år og fremdeles ikke hadde slitt ut mitt første par jazzsko. Å se musikalen på TV ble et vendepunkt for meg, fra da av visste jeg at jeg skulle bli danser. Det er fremdeles min aller største drøm å få stå på scenen, som Etcetera, i Cats. Jeg så filmen omtrent en milliard ganger, kunne alle sangene og koreografien utenat, visste navnet på hver eneste katt, og så stykket på scenen hver gang sjansen bød seg. Aller best var selvfølgelig originalversjonene, men tivoli-versjonen i GøteborgsOperan og lekebutikk-versjonen i Chat Noir var ikke så ille heller.

Da jeg var i Seattle, oppdaget jeg at Cats‘ USA-turné skulle innom – én uke ETTER at jeg skulle til San Francisco. Jeg har fortsatt ikke kommet meg over den skuffelsen, men jeg jobber med det. Trøsten er at her i New York får jeg ta klasser i teaterdans med selveste Mr. Mistoffelees (ok, han heter egentlig Jacob Brent). Skikkelig stas! Han pratet med meg i dag, yay!

Mens jeg satt og gjenopplevde min fjortislykke, stakk jeg innom den offisielle nettsiden til kattemusikalen. Og hva så jeg der? Jacob Brent og Ken Page (den originale Old Deuteronomy!) i Cats fra 16. mai til 1. juni i Gateway Playhouse, «bare» to timer herfra. H Y L.

Blås i Broadway, neste onsdag skal jeg ta toget to timer østover og se CATS!

(Kjære Sir Andrew Lloyd Webber, hvis du leser dette ved hjelp av Google Translate: Værsåsnill, la meg få danse i Cats. Jeg gjør deg til min personlige Gud hvis du kan fikse biffen. Alternativet er å selge sjelen min til en viss mørkets fyrste. På forhånd takk. Din hengivne pus.)

[Litt av det store eplet gjennom mobilen]

Jeg trengte å tømme mobilen for bilder jeg har tatt. Here we go:

Fra den kule parken High Line. Jeg traff denne lilleputten langs stien.

Jeg fikk en «When you see it, you’ll shit bricks»-følelse da jeg gikk forbi denne bygningen.

Her har dere ønskelisten min. Se så pene bøker ♥

I går stakk jeg innom Toys’r’Us. Fikk hilse på et nokså bråkete vesen ved navn T-rex.

… og Mumble mef far.

[Stereotypi i en danseklasse]

Har lenge hatt lyst til å skrive litt om dette, ettersom det ser ut til at jeg møter de samme typene i de fleste danseklassene uansett hvor i verden jeg er:

Ballerinaen. Hun er den beste av alle, og så flink at du lurer på hvorfor i all verden hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet. Hun er selvfølgelig tynn som en sylfide og kan developpé beinet så leggen berører øret hennes uten at det ser ut som om hun anstrenger seg det minste. Denne typen er enten veldig jordnær og søt eller veldig overlegen (antakelig fordi hun lurer på hvorfor hun omgås oss bermen istedenfor å stå på scenen med New York City Ballet).

Den eldre damen. Vanligvis en liten asiatisk dame. I sitt eget hode er hun Ballerina, men trinnene hun gjør ligner overhodet ikke på de trinnene resten av klassen gjør. Gidder aldri følge med på hva pedagogen viser oss, for hun «kan det så mye bedre selv». Hun kan ha veldig god teknikk og bra senter/stilling/balanse, men danser som om det er hakk i plata.

The attention whore. Gjerne en kvinne i 20-årene. Hun tror også hun er en Ballerina, og strever med å gjøre alt mulig størst mulig, men ser aldri bra ut på dansegulvet. Skal alltid stå forrest i klassen, og irriterer seg lett over alle som kommer nærmere henne enn fem meter. Velger gjerne å danse i tåspissko, men klarer knapt balansere på to bein.

Den homofile. Vanligvis en latin-amerikansk gutt. Han er enten superflink og kan gjøre hundre perfekte piruetter på den tiden du bruker på å gjøre to relativt gode piruetter, eller han tror han er superflink og går stort sett rundt med den struttende stumpen ut og de innbilte puppene frem, med knekk i alle leddene fra skuldrene.

Kråken. Navnet sier egentlig alt. Dette er den personen som ikke vet forskjell på høyre og venstre, eller hvordan han/hun skal kontrollere kroppen. I det hele tatt. Rytmesans? Fraværende. Å se denne personen på dansegulvet er som å se en komedie fra stumfilmens gullalder.

[Matvrak i USA]

Vi vet at USA har et spesielt forhold til mat. De er fryktelig glad i søtsaker og søppelmat. Men heldigvis er det bare én side av saken. De er fryktelig flinke på vegetar-/veganmat også. Det er rene paradiset for en dyrevenn her. Jeg kom hjem for en time siden, nedlesset med mat for grovt regnet to uker fremover. Sluttbeløpet tilsvarte mat for tre dager hvis du handler hos Kiwi/Rimi/Meny/osv… Her er de fryktelig flinke på billig mat også, så det er nevnt. Det er bare å velge og vrake i butikkhyllene, og hvis man har lyst på ost, er det overhodet ingen problem, de har både melkost med mikrobiell/vegetarisk løpe og soyaost. Jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg både Whole Foods Market og Trader Joe’s hjem til Norge.

Kveldens middag: «Savory» tofu, kirsebærtomater, hvitløk og revet gulrøtter (hvitløken var ferdig skrellet og gulrøttene ferdigrevet, dette er et paradis for late kokker også! ♥), et dryss vegetarisk parmesan og salat med bringebærvinaigrette. Så innmari sunt, liksom.

Apropos sunt, som jeg nevnte i et av de første innleggene etter at jeg ankom USA, prøver jeg å holde meg i samme form som jeg har i Norge. Dette inkluderer både trening og normalt kosthold. Til frokost går det mest i havregrøt med fersken/frukt/bær, og nylig begynte jeg å tilsette kokosolje, sånn for å smøre huden min innenfra, og «hjertevennlig» frokostblanding med vaniljesoyamelk. Til lunsj er det knekkebrød med organisk peanøttsmør eller frukt (MANGO! Jeg har fullstendig mangodilla). Faktisk tror jeg at jeg har fått sunnere form nå enn jeg hadde i vinter. Vedder på at til og med kolesterolet mitt har nådd bunnivå! Vekten min holder seg der den skal være, jeg har gått opp fra undervektig til normalvektig og la vie è bella.

I dag fikk jeg forresten Kindle og et flott tilbud på e-post: 30 dagers medlemskap hos Gold’s Gym for bare $19. Wohoo!

Skal jeg ta bilde av maten jeg tilbereder? (For et spørsmål, selvfølgelig vil dere se flere matbilder.)

[Smakebit på søndag – Smile for the camera]

Concrete. Asphalt. Granite. Stone.
The city’s so hard. I’m so soft.
I turn away. I don’t like city windows. I like country windows.
I stick my chin out.
I’ll get used to it. I have to.
I’m never going back.
Ever.
My mother tells me I’m stubborn.
She’s right.

Denne boken er en modells memoarer. Kelle James skildrer hennes første møte med storbyen New York og om å være en naiv bondetuppe blant profesjonelle. Som 16-åring reiser hun hjemmefra for å slippe unna faren og et liv uten mål og mening.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Brooklyn Bridge og Greenwich Village]

Det ble en sløv lørdagsmorgen i dag. En kjapp dusj, der jeg fant ut at av alle dusjene jeg har vært i her i USA, er denne vinneren! Rolig og deilig frokost (havregrøt med fersken, favorittfrokostblanding med vaniljesoyamelk, te og masse vann med kirsebærsmak) foran laptopen. Maks chill. Helt til jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk er i New York, og «kanskje man skulle lette på stumpen og gå ut en tur, hm?!» Ok, hva skulle jeg så finne på? Jeg fant frem guideboken som jeg fikk i gave av Sunny Sue og Kirk, bladde opp på en tilfeldig side. Den tilfeldige siden foreslo Brooklyn Bridge, og siden været er fantastisk og sommervarmt, iførte jeg meg shorts, sandaler og solbriller, og tok beina fatt.

Guideboken nevnte Brooklyn Ice Cream Factory, så jeg tenkte jeg skulle innom for en liten is å nyte på spaserturen over broen. Det var ikke bare jeg som hadde den planen i dag, viste det seg. Turistfeller, altså.

Neeeesten i mål.

Køen var så lang at jeg ble rent sulten av ventingen og endte opp med å bestille banansplitt fordi det er litt mer mettende enn en puslete kule i beger. Nam. Da blodsukkeret var på nivå igjen og magen fylt, gikk jeg til broen. Upåklagelig utsikt over hele linjen.

Da jeg nådde Manhattan, fant jeg et sted å sitte så jeg kunne konferere guideboken igjen. En rask gjennomskumming senere avgjorde jeg at jeg skulle til Greenwich Village.

Nær Lafayette og Bleecker fant jeg lyktestolper som var pyntet med fargerike plaststrips.

Tenk å bo her! Jeg liker å bo på steder med artige gatenavn. En gang bodde jeg i Mor Go’ Hjertas vei og en annen gang i Kirkegårdsgata. Nummer 13, til og med! En dag vil jeg bo i Sorgenfrigata og skaffe meg en ferieleilighet her i Gay Street. Greenwich Village virket ellers som et veldig flott område å bo i. Mye grønt og mange fine bygninger. Jeg er svak for gamle, pene bygninger ♥

Enhver homo med stoltheten i behold bør foreta en pilgrimsferd til The Stonewall Inn. Tross alt var det her homokampen begynte for alvor sommeren 1969 da de homofile gjestene spontant gjorde opprør mot politiets (og regjeringens) trakassering mot dem. Heia!

[Adresse Brooklyn]

Gjett hvem som nettopp fikk overlevert nøkler til en hyggelig ettroms med bad i Brooklyn? Jada, Anne-Line har endelig funnet et sted å bo for de gjenværende 47 dagene av USA-oppholdet! Leiligheten er stor og jeg deler den med en jente og en gutt. Leien er ikke så ille, bare $250 for resten av mai og $667 for juni og fem dager inn juli.

Det ble fryktelig mye kluss og mas i jakten på et sted å bo. Først prøvde et par svindlere seg da jeg lagde Craigslist-annonsen, så skulle jeg egentlig se på et rom i Brooklyn med en gang jeg kom til NYC, men i siste øyeblikk før jeg reiste fra LA, fikk jeg tips fra sønnen til mitt Seattle-vertskap om at jeg muligens kunne leie en leilighet billig i Upper East Side av en venn av ham som bare bruker den noen få dager i måneden når han er i byen på forretningsreise. Så jeg bestemt meg for å vente til denne var tilgjengelig og bo hos Hanks tante og onkel imens. Disse skulle reise ut av byen, så denne uken flyttet jeg altså til Chinatown for noen få dager.

Onsdag fikk jeg beskjed om at leiligheten i Upper East ikke var en «done deal» ennå, men at de skulle møtes for å finne en løsning. Jeg skulle få beskjed i går, dagen før jeg skulle ut av Chinatown. Torsdag kom og gikk uten noen oppdatering, så jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Heldigvis kom jeg over en CouchSurfing-gruppe der man kan tilby/søke etter midlertidig leie av rom, og jeg var så heldig at jeg fikk raskt svar fra en av medlemmene midt på natten. Ni timer senere var jeg på vei til Brooklyn med den megatunge kofferten min.

Nå kan jeg bare nyte de neste 47 dagene, endelig ♥

« Eldre innlegg