Stikkord: Smakebit på søndag

«Hill, Roland!» sa han og visste
(bølgen de blir løftet av bølgen)
at han ble hørt. «Hill, revolvermann!»

Fingeren hans klemte hardere om avtrekkeren samtidig som de eldgamle monstrene kastet seg over ham. Han ble begravd i stanken av deres kalde og blodløse åndedrett, men det skremte ham ikke. Han hadde aldri følt seg så sterk. Av alle år i livet sitt hadde han vært lykkeligst da han var en enkel vagabond, ikke prest, bare Veienes Callahan, og nå følte han at han snart ville være fri til å fortsette det livet og vandre hvor han ville, nå som alle pliktene hans var fullført, og det føltes godt.

«Måtte du finne Tårnet ditt, Roland, og komme deg inn i det, og måtte du komme helt til toppen av det!»

Utdraget er fra syvende og siste bok i serien Det mørke tårn, som Stephen King beskriver som sitt magnum opus. Han begynte å skrive denne historien da han var 19 år og i 2004 kom revolvermannen i mål. Jeg begynte på denne serien for mange år siden, og nå nærmer jeg meg slutten av denne lange reisen og det endelige oppgjøret mellom revolvermannen Roland Deschain og Den karmosinrøde kongen. For en reise det har vært! Det har skjedd så mye med revolvermannen og hans ka-tet (en gruppe som er satt sammen av ka, skjebnen, for å oppfylle et mål). Denne gruppen består av: unggutten Jake fra 1970-tallets New York; eks-narkomane Eddie Dean fra nåtidens New York; den fargede Susannah (som mangler to bein og er schizofren) som kommer fra 60-tallets New York; dovenhunden Utt.

Det er vanskelig å gi en kortfattet beskrivelse av de syv bøkene, men dere kan lese litt om hver bok i dette innlegget hos Betraktninger, og historien om Roland og Karmosinkongen begrenser seg ikke engang til disse syv. En Stephen King-fan vil gjenkjenne mange elementer fra denne serien i Insomnia, og figurer fra andre bøker opptrer i denne serien, f.eks. mannen i utdraget jeg valgte, er kjent som pastor Callahan, som var med i Salem’s Lot hvor han først møtte monstrene (vampyrer). Vi møter til og med forfatteren selv i en gjesteopptreden i bind 6!

Det mørke tårn-serien er en utrolig spennende blanding av fantasy, sci fi, skrekk og western, og jeg anbefaler alle å lese denne serien.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Ettersom det er en del bokbloggere innom her når jeg poster søndagssmakebiter, vil jeg gjerne tipse om innlegget [Reiselektyre] hvor jeg har en liste over bøker jeg planlegger å lese i forbindelse med USA-turen min. Ta gjerne en titt, og hvis du har noen bokanbefalinger, vil jeg bli glad om du vil legge igjen dem i kommentarfeltet der! På forhånd takk :)

Men i stjernene stod noe annet skrevet. Det så ut til at jeg skulle stimuleres til handling. Jeg skulle egges, drives, spores, tvinges til energi. Min smule menneskelige hengivenhet, som jeg skattet som en edel perle, skulle løse seg opp mellom fingrene på meg og bli borte som et smeltende iskorn.

Charlotte Brontë er mest kjent for romanen Jane Eyre, men Villette, hennes siste roman, utgitt i 1853, går dypere i det psykologiske aspektet ved hovedpersonen og hennes kamp for å leve som en enslig kvinne i datidens samfunn. Lucy Snow er en ung jente uten nær familie eller venner, og hun reiser ut i verden uten å egentlig ha noen fremtidsplaner enn å klare å stå på egne bein.

Jeg plukket opp denne boken på måfå på biblioteket fordi beskrivelsen på smussomslaget virket interessant, og jeg liker jo Jane Eyre godt. Jeg har ikke kommet så veldig langt i boken ennå, bare frem til der Lucy plutselig bestemmer seg for å forlate Storbritannia for å søke lykken på kontinentet, men hittil synes jeg romanen er veldig velskrevet og det er lett for meg å fordype meg i handlingen.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Da jeg var tre år, gjentok jeg at o heter o, og at s var s akkurat som et bord var et bord; jeg kunne stort sett alfabetet, men de trykte sidene tidde fortsatt. En dag skjedde det en kobling i hodet mitt.

Simone de Beauvoir, en kjent filosof og feminist, skildrer i denne boken sin barndom og ungdomstid. Hun var datter av en konservativ jurist, og moren var en katolikk med veldig streng moral. de Beauvoirs liv spenner seg fra 1908 til 1986, med andre ord hadde hun en spennende og turbulent oppvekst i det 20. århundret med sine to verdenskriger og utallige historiske hendelser. Jeg valgte smakebiten overfor fordi jeg kjenner meg godt igjen i hvordan det var å plutselig kunne lese. I det ene øyeblikket ser man bare en haug med bokstaver på arket, i det neste ser man ord. Fra det øyeblikket er det ingen vei tilbake; ukjente og spennende verdener ligger for dine føtter (øyne?) i alle bøkene du kommer over.

Jeg var så heldig at den aller første teksten jeg leste var et dikt av Lennart Hellsing.
Jeg har lyst til å høre om deres øyeblikk: Hvordan var det da dere plutselig knekket lesekoden? Husker dere kanskje hva det første dere leste var?

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Han følte det samme hver gang han besøkte Peterborough. Hver gang han så fotografier av seg selv som barn. Hver gang han kjente lukten av plastilina eller smaken av fiskepinner. Han var ni år igjen. Eller tolv. Eller femten. Og det dreide seg ikke om det han følte for Ivan Dunne. Eller det han følte for dansegrupper som Pan’s People. Det var den kvalmende erkjennelsen av at han var havnet på feil klode. Eller i feil familie. Eller i feil kropp. Erkjennelsen av at han ikke hadde noe annet valg enn å vente til han kunne slippe unna og skape seg en egen verden der han følte seg trygg.

I Noe til besvær av Mark Haddon (forfatteren bak The curious incident of the dog in the night-time) er det duket for skikkelig familiedrama. George Hall, familiemannen som førtidspensjonerte seg for å nyte livet, oppdager en merkelig flekk på hofta og blir overbevist om at det dreier seg om kreft. Samme dag kunngjør datteren Katie at hun skal gifte seg med Ray, som familien hennes betrakter som et høyst upassende parti. Katies bror, Jamie, som sliter med å leve ut sin seksuelle legning av frykt for foreldrenes reaksjoner, prøver å finne ut hvordan han kan hindre Katie i å begå den tabben det ville vært å gifte seg igjen. Og Georges kone, Jean, har en affære med ektemannens tidligere kollega.

Utdraget over er om Jamie og hans følelser rundt det å være homofil. Det er mange slike avsnitt om de forskjellige personene mellom dialogene i boken, avsnitt der forfatteren dykker litt dypere i deres følelser og skildrer dem, f.eks. når George setter seg ned for å friske opp sine tegnekunnskaper og mimrer tilbake, Katies problem med å sette opp en gjesteliste til bryllupet…

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten, hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke ville være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion: Akk, for en foraktelig tomhet borgerskapets liv er! Det finnes kynikere av den typen som spiser middag ved pappas bord: «Hva ble det til av ungdomsdrømmene våre?» spør de med et desillusjonert, tilfreds uttrykk. «De har fløyet bort, og livet er noe faenskap.» Jeg avskyr denne modenhetens falske klarsynthet. Sannheten er at de er akkurat som alle andre, smågutter som ikke skjønner hva som har skjedd med dem, og som spiller store og harde mens de egentlig er på gråten.

«Pinnsvinets eleganse» av Muriel Barbery var en av de tre bøkene som havnet i handlekurven min da jeg meldte meg inn i nok en bokklubb. Jeg hadde ikke lest en eneste anmeldelse om denne boken, og bare sett plakaten for filmatiseringen, så jeg begynte å lese denne boken med null anelse om hva jeg kom til å bli servert. Men allerede etter første side visste jeg at jeg ville like boken.

Romanen handler om portnerkonen Renée og en av beboerne i rue de Grenelle 7, den tolvårige Paloma. For verden utenfor portnerkonens leilighet fremstår Renée som en simpel kjerring som alltid er i dårlig humør. Men under piggene finner vi en kvinne som har en stor lidenskap for litteratur, spesielt Leo Tolstoj, kunst og filosofi. Paloma har, til tross for sin unge alder, innsett at verden er uten mening og planlegger sin egen død. Ved en tilfeldighet og en nyinnflyttet nabo blir Renée og Paloma kjent med hverandre, og etterhvert endrer tingenes tilstand seg. Utdraget over er fra Palomas første dagboknotater.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

»Leve, barn? Hvad mener du? Som om du ikke lever hele tiden?!«
»Jo, naturligvis, jeg puster nok og lever paa den maaten, mens jeg gjør alt dette, tante Polly; men det er da ikke at leve for alvor. Du puster ogsaa hele tiden, mens du sover, men du lever da ikke da. Jeg mener at leve — at gjøre slikt, som vi er glad i at gjøre; leke ute, læse morsomme bøker — for mig selv naturligvis —, klatre i træerne, snakke med den gamle gartneren i haven og med Nancy og lære at kjende alt her omkring, folkene og husene og alt i den yndige lille landsbyen, som jeg kom kjørende gjennem igaar, da jeg kom fra stationen. Det er saant, jeg kalder at leve, tante Polly. Bare at puste og være til er ikke at leve.«

Jeg fikk tips fra Kristin om denne boken, og jeg likte Pollyanna veldig godt! Hun leker noe hun kaller «være glad»-leken. Leken går ut på å glede seg over det man har, istedenfor å klage over det man ikke har. Utgaven jeg lånte fra biblioteket er fra annet opplag utgitt av Fr. Nygaards Forlag i 1914. Noen ganger er det artig å lese eldre utgaver av romaner, for språket har endret seg så meget siden begynnelsen av 1900-tallet.

 

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Vi begynner å gå igjen, og bestemor siterer et dikt etter hukommelsen, fullt av grønne lier, tempelklokker og blå plommer. Jeg hører bare halvveis etter, for jeg prøver å banke på så mange trestammer som mulig. I oldtiden banket de på trærne for å komme i kontakt med himmelgudene. Jeg er ikke sikker på hvilke man bør banke på, så jeg banker for sikkerhets skyld på alle vi kommer forbi. Man skjønner hvordan oldtidens mennesker fikk ideen til templer fra treklynger. Når man går gjennom skyggene fra dem, er det som å komme inn i en hemmelighet. Trær virker mer levende om natten, mer oppmerksomme på en selv. På dagtid er de travelt opptatt av solen, men om natten er det som om de bøyer seg fremover og lytter.

Det er litt vanskelig å beskrive denne romanen av Suzanne Cleminshaw for den inneholder så mye forskjellig. Hovedhandlingen er 13 år gamle Haddie som tilbringer sommeren hjemme med hushjelpen Leonora og kameraten Louis. Før hun ble født, ble storesøsteren hennes funnet død utenfor nabohuset, og denne sommeren prøver Haddie å finne ut hva som skjedde i forkant av dødsfallet. Samtidig studerer hun filosofi, skriver lister over Store og Alvorlige ting, kontemplerer over koan-gåter som hennes zen-buddhistiske bestemor gir henne.

Sitatet jeg valgte til denne smakebiten, valgte jeg mest på grunn av de to siste setningene, som jeg har fremhevet. Det var akkurat det jeg tenkte på en mørk kveld jeg gikk gjennom Slottsparken. Om dagen ser vi liksom ikke trærne for alle de grønne (eller gule, oransje, røde) bladene. Men om natten får trærne en helt annen fremtoning, de blir mer tilstedeværende og får mer liv. Vi ser ikke bare formen på treet, men også selve TREET. Da jeg bladde gjennom boken for å finne en passende smakebit, oppdaget jeg plutselig tanken «min» ferdig formulert foran meg.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Den lille kameraten min så på meg, og jeg holdt hodet hans, og så la han hodet på armen min og sluttet å puste, som om det var helt i orden at han slapp taket nå som jeg var der.

Jeg fant Vinter i Maine av Gerard Donovan på Litteraturhuset. På innsiden var det skrevet en beskjed fra forlaget: «Denne boken er gratis. Fordi den fortjener mange lesere. Kos deg og gi den gjerne videre!» Så jeg tok boken med meg hjem. Jeg har ikke rukket å komme særlig langt i boken ennå, for denne boken er en sånn bok jeg ikke kan lese på T-banen til byen. Men så langt er boken velskrevet og fin, trist og vakker.
Hovedpersonen Julius Winsome bor i skogen med hunden sin, Hobbes. De lever trygt og godt i det gamle huset etter Julius’ far. En dag hører Julius et skudd ikke langt fra huset og senere finner han Hobbes i snøen utenfor, skutt på kloss hold og døende.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Alle så seg desperate om etter en løsning – og egentlig var det en av kontordamene våre som kom med det forløsende ordet. Hun var tatt for femte gangs røyking på offentlig sted og hadde begynt rundgangen med avhør, dom i forhørsretten og tvungent røykeavvenningskurs: – Hadde en enda gitt meg en omgang på blanke messingen og så vært ferdige med saken, raste hun. – Det hadde i hvert fall vært billig!

Dette søndagsbidraget fra er fra REFS av Julie Just (pseudonym). Boken handler om et samfunn med et straffesystem som ble innført for å redusere utgifter og forenkle saksbehandling av små forseelser begått av kvinner. Ved å registrere seg i dette systemet, slipper man en lang saksgang, og ingenting havner på rullebladet etter at straffen er gjennomført. Straffen beregnes ut fra forseelsens størrelse, og man kan enten bli dømt til samfunnstjeneste eller å få ris på blanke messingen. Dette er en veldig interessant bok hvis man er nysgjerrig på sadomasochisme eller praktiserer det. Sarte sjeler advares, det er mange pirrende skildringer i denne! Det eneste jeg synes trekker ned er at det er altfor lite lesbeaction i boken.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Følg min blogg med bloglovin!