Jenta begynte å komme til seg selv og slo forsiktig øynene opp. Til sin store forskrekkelse kunne hun se en skapning med langt, hvitt og litt sort hår som nådde helt ned til bakken. Skapningen satt i åpningen og speidet utover. Hun kunne ikke se ansiktet, men oppdaget at skapningen ikke hadde klær. Langs det ene låret så hun noe som lignet en svær hale. Den kveilet seg rundt kroppen og fram mot magen. Anna Britt skrek så høyt hun kunne, slik at det sikkert kunne høres langt inn i de dype skogene.
For noen uker siden spurte faren min om jeg kanskje kunne lese Huldra og LitjKari – På jakt etter gleden, som samboeren hans har skrevet og nylig gitt ut, og kanskje legge ut en smakebit her hvis boka falt i smak. Målgruppen for boka (eller bokserien, Lillian planlegger fire nye bøker om Huldra og LitjKari) er fra 10 år og oppover, men er også interessant for eldre lesere, og handler om hvordan Huldra fant Anna Britt (eller LitjKari som hun etter hvert blir kalt) og hvordan hun hjalp menneskebarnet gjennom en lang vinter.
Jeg fikk omsider tid til å begynne å lese denne i dag, og så langt liker jeg det jeg leser. Det er mange fine skildringer av naturen rundt i Lierne i tillegg til selve fortellingen.
Her kan dere forøvrig se et kort intervju med forfatteren, og noen veldig fine klipp fra Lierne, der handlingen i boka tar plass. NRK Midtnytt: Lierne kan bli eventyrbygda.
Jah, så hva er unnskyldningen min denne gangen? Jeg har hatt ganske fullt opp i det siste. Enten var jeg opptatt med å pakke flytteesker, ommøblerere Teater Manu, lese meg skjeløyd på den ene korrektur etter den andre eller ligget i senga med hodet oppi en bøtte. Nå som jeg endelig er ferdig med den siste korrekturen, har avsluttet to tegnspråkkurs, liksom-flyttet og desinfisert alt jeg har vært borti denne uken, er det på høy tid å ta et par minutter til blogging.
Et bilde fra Kattehuset, det obligatoriske innslaget i ethvert bildeinnlegg.
Dette bildet tok jeg den siste gangen jeg gikk fra Bekkestua til farfars hus, litt sliten i armene etter å ha drasset med meg tung eske full av en nesten komplett samling med Nemi-tegneserier. Med tanke på at dette er n’te gang jeg flytter, fant jeg ut at det var på tide å ta et lite zen-oppgjør og frigjøre meg fra ting jeg egentlig ikke trenger. Dere aner ikke hvor mye saker jeg har kastet/resirkulert/gitt bort i det siste. Hva er egentlig vitsen med å ha masse ting når det meste bare ligger og støver ned? (Men jeg forsvarer mitt innkjøp av de to supernusselige kaninbordlampene. De tar mindre plass enn en kasse full av telys og telysholdere, altså.)
Du vet at du er litt lei av å pakke flytteesker når du går fra å sirlig merke esker med «Kjøkken» og «Bøker» til å bare kladde ned «Diverse ræl» på de siste eskene. (Jeg gleder meg til loppemarkedsesong starter. Det er fortsatt mye ræl nips jeg trenger å kvitte meg med gi bort.)
Da jeg omsider var ferdig med å pakke ræl og bare satt i et hjørne på gulvet og ventet på at flyttehjelpen skulle komme og bringe meg tilbake til Oslo.
Jeg har jobbet litt som teatervert hos Teater Manu. Fin-fin ekstrajobb, hyggelige kolleger, gratis mat og lønn. Forrige lørdag var jeg assisterende et-eller-annet-sjef fordi det var behov for minst to voksne ansatte til servering av voksensaft, noe som førte til at jeg ikke ble ferdig før rundt klokken ett om natten. Men det gjorde ingenting, FOR JEG FLYTTET TIL OSLO KVELDEN FØR! Dere aner ikke hvor deilig det var å ikke bruke mer enn ti minutter fra jobb til hjem, istedetfor den kjipe «rekke siste bane, krysse fingrene for at man rekker siste buss, men rekker ikke siste buss, så man må gå femten minutter i sprengkulde midt på natten»-turen hjem som bare tar en time hvis man er heldig.
Jeg hadde egentlig veldig mange planer jeg skulle gjennomføre straks jeg hadde flyttet, men disse planene ble noe forsinket på grunn av en veldig ubehagelig omgang med et norovirus denne uken. Jeg har heldigvis bare omgangssyke hvert tiende år, men en gang er en gang for mye, og følelsen av å være kvalm sitter i kroppen i en evighet. Yay.
Noen andre nyheter som er mye bedre enn norovirus: Jeg har brukt mye mindre tid på internett etter at jeg flyttet, og jeg har generelt bedre tid fordi jeg ikke trenger bruke så mye tid og energi på å reise mellom Oslo og ytre Gokk. Prosjektet som jeg er med på neste år, fikk tildelt 900.000 fra Extrastiftelsen, hvilket betyr at fra 18. mars er det fullt kjør! Jeg fikk plutselig vite at jeg er med på et annet prosjekt som muligens åpner for at jeg endelig får besøkt Island i 2013, så da blir det dobbelt kjør i vår! Jeg har ikke hatt et eneste mareritt siden jeg flyttet. Jeg skal til Kattehuset om en halv time ♥
Other complex — and disturbing — emotions were gnawing at Judy. She had been told all her life — by her mother, grandmother, aunts, sisters — that motherhood was the greatest achievement any woman could aspire to; that motherhood would bring total bliss and that mothers love their children totally, always, unconditionally.
She did not always feel that way. Sometimes, she didn’t want to care for Liza, wanted to throw off the burden of caring for her. And Judy the actress, Judy the star, Judy the pampered center of attention — this Judy was often jealous of her child, jealous of the attention Liza got from Vincente and their friends, resentful of the time she demanded of her mother.
På nattbordet har jeg for tiden en veldig interessant biografi om forholdet mellom Judy Garland og datteren Liza Minnelli. Det er ikke til å legge skjul på at Judy hele sitt liv slet med depresjoner og pilleavhengighet, etter å ha vokst opp med en kontrollerende mor og et filmselskap som alltid krevde at hun skulle gi seg selv til filmen med hud og hår. Denne usunne oppveksten påvirket Judys psyke og i sin tur hennes forhold til barna, spesielt eldstedatteren Liza.
Jeg fant ut at siden jeg likevel sitter og er internettjunkie, kan jeg like godt oppdatere litt her med et knippe bilder fra mobilen.
Som vanlig er jeg å finne på Kattehuset av og til, gjerne oppe hos de søte små på kattungerommet.
Zorro hjelper meg med å lære fransk. Le chat est sous la table, liksom. Ifølge min audiopedagog, som har studert i Frankrike, har jeg veldig godt språkøre.
Liebling er min nye favorittkafé. Hvor ellers får man vel müsli og yoghurt laget med kjærlighet?
Dette er beina og føttene mine. Kunst.
Irsk setter ♥ Jeg er såååå valpesyk for tiden og har veldig, veldig lyst til å spontantadoptere en irsk setter. Heldigvis har jeg fornuft til å spare den planen til noen år frem i tiden.
«Lekebordet» hos Lab for fysisk musikk.
I laben hadde de satt opp et par beholdere med vann på to overheadprojekter slik at man kan se hvilken effekt vibrasjonene har på vannet. Mange spennende mønstre som dukker opp!
Og ellers, andre ting som fyller dagan: Korrekturlesing, aaaaaltfor mye internett (jeg sa jo at jeg var internettjunkie), undervise i tegnspråk, henge på SATS, forberede meg mentalt på at jeg snart-snart-snart skal flytte tilbake til Oslo.
Ja, kjære leser, denne Oslojenta har endelig fått en gyllen billett ut av ytre gokk (det regnes som ytre gokk hvis du må gå i femten minutter for å komme til t-banen, ikke sant?), og jeg gleder meg til å ha et sted som er mitt, mitt, helt mitt!
Planen min helt siden jeg returnerte fra USA har vært å flytte fra Bærum så fort som mulig, men jeg har drøyet husjakten helt til nå. Forleden søvnløse natt begynte jeg å titte på leiligheter på Finn.no og sendte avgårde et drøss meldinger på ledige leiligheter og fikk ett svar der jeg ble invitert på visning. Jeg kom, jeg så, jeg digget, jeg krysset fingrene. Og jeg fikk leiligheten, mindre enn seks timer etter visningen!
Gurimalla, som jeg gleder meg til å få litt bedre plass, mer privatliv og gangavstand til Liebling, kino, Proda, Teater Manu.
For noen dager siden fikk jeg en FB-invitasjon til et arrangement med tittelen Lab for fysisk musikk, eller som de også skrev: «Hvordan kan det gå når tilfeldig besøkende døve får frie hender på et 10.000W subbassanlegg?»
Jeg er veldig glad i å høre på musikk, og det er en stor sorg at jeg ikke er i stand til å oppfatte musikk når jeg danser, ettersom høreapparatet har en lei tendens til å falle av bare jeg rister litt på hodet. Hvis jeg skal danse solo, foretrekker jeg å danse uten musikk; hvis jeg skal ha med musikk til en koreografi, må jeg ha med en hørende danser. Så jeg ble naturlig nok veldig nysgjerrig på dette arrangementet.
Da jeg gikk ned til kjelleren hos Teater Manu torsdag kveld, ble jeg møtt av en tynn vegg av lyd. Lyd er, som kjent, vibrasjoner. Lyd er derfor ikke bare noe man hører, det er også noe man kan føle. Denne vibrerende veggen var bare en forsmak på hva som ventet meg. Utstyrt med hørselsbeskyttere fikk jeg komme inn på laben hvor det stor et bord med forskjellige duppedingser med masse knapper og spaker og greier. Omtrent som Tekniske Museum.
Jeg satte i gang et eksperiment: BWRRRROOOOOM! Luften ristet gjennom meg som en trommis i et jordskjelv! I løpet av den tiden jeg tilbrakte inne på laben, opplevde jeg en helt annen sanseopplevelse enn jeg var vant til. Jeg er vant til å kunne kjenne litt bass i gulvet, men ikke være i stand til å holde kontakt med denne følelsen hvis jeg beveger meg/danser, men nå var det plutselig mulig for meg å bli ett med lydene; selv om jeg beveget meg så raskt jeg kunne, var rytmene, vibrasjonene, bassen med meg hele tiden.
Jeg ser for meg at dette åpner for nye muligheter for meg som danser og koreograf. Jeg trenger ikke være avhengig av en som kan høre musikk for å kunne lage et dansestykke og fremføre dette. Det åpner også for at døve og hørselshemmede får tilført en ny dimensjon når de betrakter dans; de både ser og føler dansen.
Alle døve, hørselshemmede og hørende, alle som er interessert i lyd og eksperimentering, alle som er nysgjerrig på nye ting: Ta turen innom dette arrangementet. Du får en sanseopplevelse du sent vil glemme!
Teater Manu, Christies gate 9
16. nov kl 20.30-23
17. nov kl 15-18
18. nov kl 15-18
24. nov kl 15-18
25. nov kl 15-18
And it was then, as Michael held up the ring of keys, that they heard the first scream. It came from outside, still some distance away; but it cut through the rain and the wind and froze every child in the hall. Michael looked at his sister; they both knew what had made the sound: a morum cadi — a Screecher — one of the reeking, half-alive monsters they had fought in Cambridge Falls. And now, as the cry tore through the orphanage, Michael felt the familiar suffocating panic.
It’s really happening, he thought. They’ve found us.
For tiden holder jeg på å korrekturlese den norske oversettelsen av boken som utdraget er fra; The Fire Chronicle, eller Ildkrøniken, som er bok to i serien om Begynnelsens Bøker. Den første boken er The Emerald Atlas (Smaragdatlaset). Serien handler om søskentrioen Kate, Michael og Emma som, ifølge en profeti, skal finne Begynnelsens Bøker og bringe dem sammen for å redde verden. Samtidig prøver de å finne foreldrene sine, som forsvant ti år tidligere i et forsøk på å finne de tre magiske bøkene.
Jeg har kommet til side 171 (litt bak skjemaet, egentlig skulle jeg ha rundet side 188 i dag) og to av barna har klart å unnslippe de skumle ulerne (Screechers) for annen gang etter å ha funnet spor som kan føre dem til den annen boken. Jeg vet ikke hvordan forfatteren forestilte seg ulerne, men i mitt hode ser de ut som skapningene i filmen I Am Legend, så jeg må innrømme at jeg sitter med hjertet i halsen hver gang ulerne dukker opp i boka.
Jeg sitter her og nyter duften av det nyvaskede håret mitt mens jeg gleder meg over at noe så fantastisk som Body Shop finnes. Jeg nyter også det faktum at vi nå befinner oss langt inne i den norske høsten/i begynnelsen av en lang vinter uten at det har oppstått supertørre, kløende katastrofeområder på huden min. Jo, huden min er fortsatt litt tørr og jeg må være påpasselig med å smøre meg inn og ta en antihistaminpille hver morgen, men jeg har atopien under kontroll. Helt uten bruk av reseptbelagt kortisonkremer som etser vekk utslett (og et tynt lag av normal hud) eller produkter fra apoteket.
I lang tid trodde jeg at det kun var parfyme jeg reagerte på, så jeg brukte kun parfymefrie produkter for sensitiv hud, uten at det egentlig hjalp. Jeg hadde fremdeles synlig, rødt utslett som klødde og det ble alltid mye verre om vinteren. Da jeg var i USA, hadde jeg perioder hvor jeg nesten klødde meg til blods, så jeg begynte å «studere» hud, pleie og kremer. Flere blogger jeg fant om atopisk eksem og utslett skrev om mineralolje og parabener, to av de største syndebukkene innen kosmetikk. Jeg fant ingredienslisten til nesten alle produktene jeg hadde brukt, og jo da, de fleste inneholdt disse stoffene, til og med en del produkter fra LUSH inneholder parabener (why oh why?). Ikke rart ting bare «fungerte» en kort stund før huden ble enda mer føkka enn før.
Jeg bestemte meg for å skifte ut alt jeg hadde, til produkter som var garantert frie for mineralolje (parafin, petroleum, vaselin, for å nevne noen) og parabener. Jeg startet forsiktig med Almond Hand & Nail fra Body Shop, etter anbefaling fra en venninne. Et par dager senere var huden allerede mye bedre, og jeg gikk nærmest amok i Body Shop-butikken i New York, siden jeg ville finne ut om det var flere ting jeg kunne bruke og ting var så billige der. Nå bruker jeg følgende produkter på fast basis:
– Almond Hand & Nail Cream (til ansikt og hender på dagtid)
– Coconut Body Butter
– Aloe Calming Toner (etter dusj)
– Aloe Soothing Night Cream
– Olive Shower Gel
– Rainforest Shine Shampoo
– Vitamin E Gentle Facial Wash (den eneste av Vitamin E-produktene som er parabenfri)
– DeoDry Fresh & Floral
Jeg har også White Musk Libertine Body Butter og Japanese Cherry Blossom Body Lotion for anledninger der jeg vil dufte ekstra godt. Og huden min har ikke vært så fantastisk siden jeg var 20 år ♥
Og nå: Hva er mineralolje og hva er parabener?
Mineralolje utvinnes fra råolje, dvs. det samme som vi får bensin fra. Ville du drukket parafin? Neppe, så hvorfor smøre det på huden? Det mineralolje gjør er å få huden til å fremstå som glatt og mykere, men i praksis legger disse stoffene seg som et lokk over huden og tilfører ingen fuktighet eller næring. Huden blir dermed tørrere, du smører deg med mer mineralolje, huden blir mer føkka. Dette skriver HelseNorge om symptomer ved kontakt med «oljebaserte produkter», dvs. destillater utvunnet fra råolje:
Hud:
Kortvarig hudkontakt med petroleumsdestillater gir sjelden skade.
Produktene er avfettende og tørrer lett ut huden.
Ved mer langvarig hudkontakt kan det utvikle seg utslett, blemmer og sår i huden.
Velkommen inn i den onde sirkelen.
Parabener er enda verre: Hormonforstyrrende kjemikalier som brukes for å konservere kremer og kosmetikk. Klippet fra Grønn Hverdags nettside:
Hormonforstyrrende stoffer mistenkes bl.a for å kunne påvirke fruktbarhet, kjønnsutvikling og læringsevne. Hormonforstyrrende stoffer er også satt i sammenheng med enkelte former for kreft.
Dette smører altså de fleste på huden flere ganger om dagen, hver dag, i flere år… Jeg skal gi et eksempel på hvor ille parabener er: Da jeg gikk tom for Cocnut Body Butter, kjøpte jeg en ny boks. Jeg glemte hvilken jeg skulle ha, så jeg plukket opp en Body Butter-boks som jeg syntes lignet den jeg hadde hjemme. Det viste seg å være Cocoa Butter Body Butter. Som inneholder parabener. To dager senere hadde jeg hissige røde flekker, både på steder jeg vanligvis har utslett og flere nye steder. Jeg så ut som om jeg var blitt brennmerket av Djevelen sjøl, det er nøyaktig så ille parabener er for huden! Flekkene forsvant nesten med en gang jeg fikk tak i riktig og velsignet parabenfritt Body Butter.
Løsningen for min hud ble altså å kutte ut mineralolje og parabener, samt være nøye med å smøre huden ofte. De gangene jeg gikk til hudlege eller til apoteket med eksemet mitt, ble jeg fortalt at «hydrokortison er det eneste som hjelper». Hydrokortison inneholder parafin og voks (mineralolje) og i tillegg etser det praktisk talt vekk huden. I pakningsvedlegget står følgende:
Mindre vanlige/sjeldne bivirkninger er irritasjon av huden og kontaktallergi (hydrokortison) i form av økt kløe, rødhet og irritasjon.
Det høres ikke ut som noe som hjelper særlig mye hvis du allerede er plaget av kløe, rødhet og irritasjon, gjør det vel? I en periode på et halvt år brukte jeg reseptbelagt hydrokortison fordi hudlegen påstod at det ville hjelpe meg. Huden ble bare bedre i korte perioder, før alt blusset opp igjen. Man kan fremdeles se resultatet av hydrokortisonbruken i form av en flekk av lysere hud der jeg påførte kremen. Denne flekken er heldigvis i ferd med å forsvinne. Selv om det vil ta lang tid før den er helt borte, så vil den forsvinne. Og forhåpentligvis tar kosmetikkbransjen snart til vettet og sørge for at også mineraloljer og parabener i kremer og sminke blir en saga blott.
I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.
Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.
«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.
«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler, og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.
I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.
Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.
The library was a little old shabby place. Francie thought it was beautiful. The feeling she had about it was as good as the feeling she had about church. She pushed open the door and went in. She liked the combined smell of worn leather bindings, library paste and freshly-inked stamping pads better than she liked the smell of burning incense at high mass.
Jeg husker ikke helt hvordan denne boken havnet på «Må lese»-listen min, men så langt liker jeg boka bedre og bedre. Den handler om Francie, en 11 år gammel jente som vokser opp i Brooklyn på begynnelsen av 1900-tallet. Hverdagen er preget av fattigdom, men Francies familie kommer seg gjennom dagene på et vis. En av tingene jeg liker med denne boken, er at området Francie bor i, er det samme som jeg selv bodde i da jeg var i New York; Williamsburg. Så mens jeg sitter og leser, ser jeg for meg gatene som blir nevnt i boka, og prøver å forestille meg hvordan disse gatene må ha sett ut for hundre år siden. Nå må jeg nesten dele åpningsavsnittet også:
Serene was a word you could put to Brooklyn, New York. Especially in the summer of 1912. Somber, as a word, was better. But it didn’t apply to Williamsburg, Brooklyn. Prairie was lovely and Shenandoah had a beautiful sound, but you couldn’t fit those words into Brooklyn. Serene was the only word for it; especially on a Saturday afternoon in summer.
Jo, det passer fremdeles godt for Williamsburg en lørdagsettermiddag sommeren 2012.
Det mangler omslag i dette innlegget for utgaven jeg leser, er en gammel utgave med brunt, småslitt omslag.
Jeg må innrømme at det er litt mer artig å ta bilder og legge dem ut når jeg kan bruke et superenkelt program som Windows Live Gallery istedenfor Photoshop. Det enkle er ofte det beste. Ettersom laptopen min har vært til reparasjon helt siden jeg returnerte fra statene, har det vært litt dårlig med oppdatering her. Men nå er den kjære laptopen min tilbake, så da er det på tide med litt bilder!
Jeg begynner med begynnelsen:
I august var jeg statist i et par filmer. I Mormor og de åtte ungene spilte jeg henholdsvis en pent kledd frøken som satt med en kopp kaffe, og en forelsket frøken som gikk forbi togstasjonen med typen sin. I «Blind» spilte jeg kultivert kinogjenger. Dere vet, en sånn som ser filmer hos Cinemateket. Jeg har jo allerede nevnt dette, men ikke vist bilder! Nå vet dere hvem dere skal se etter når dere skal se Mormor og de åtte ungene.
Alle vet at jeg elsker te. Ikke alle vet at jeg også er fan av Star Wars. Så, tesil formet som Dødsstjernen er derfor intet mindre enn awesome.
I midten av september tøffet Stina og jeg til Kristiansand for å vise frem dansen vi har jobbet med i sommer. Vi var supergira før visningen og enda mer supergira etterpå. Døves Kulturdager får nok et gjensyn neste år. I mellomtiden kan dere se dansen på video! (Jeg visste at det var en god idé å spontankjøpe videokamera!) Damer og herrer, her har dere «Det er den draumen»:
I slutten av september fikk jeg plutselig en annen dansejobb. Anledningen var Saudi-Arabias nasjonaldag, så vi var en gruppe dansere som kledde oss opp i nasjonaldrakter og danset forskjellige folkedans. En ting jeg lærte om arabiske kvinner, var at de må ha nakke- og leggmuskler av stål hvis de danser slikt som vi danset. Veldig artige dans, men til å få hjernerystelse av, gitt.
Veldig behagelige klær, man trenger ikke tenke på å trene eller barbere beina på forhånd.
Bortsett fra dansing har jeg også bedrevet litt tegnspråkundervisning. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe litt som tegnspråklærer, og nå underviser jeg fire ganger i uken på nivå 0, 1 og 2. Sånn blir det penger på k0ntoen av. (Men fortsatt ikke nok til at jeg kan flytte tilbake til Oslo. Sukk.)
Nå går vi over til nyere hendelser: PARIS!
Jeg måtte overnatte på flyplassen natt til torsdag, for det gikk ingen buss eller tog dit mellom klokka 1 og 6. Hvilket lyst hode hos NSB fant på dette? Heldigvis utnyttet jeg tiden godt og lagde en liste over ting jeg ville få med meg mens jeg var i Paris. Tre hele dager til å løpe byen rundt krever god planlegging.
På flytogstasjonen fikk jeg det første kultursjokket da jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra A til B og hva slags billett denne manøveren krevde. Jeg kan bitte litt fransk, men de driver jo ikke med «le chat est sur la chaise, le singe est sur la branche» der. (Bonus til de som tar referansen her.) Men jeg kom meg omsider avstede og havnet på riktig sted.
Jeg bodde på Blue Planet Hostel ikke så langt fra Gare de Lyon. Hostellet var nokså… klamt. Som i «høy luftfuktighet, duggete vinduer, klam seng». Og dusjen var så udelikat at jeg bare dusjet én gang i løpet av de tre nettene jeg var der. Frokosten: En kopp varm drikke fra automat og en plastinnpakket vanlig eller sjokoladefylt croissant. Internet Explorer. Tja. Heldigvis var betjeningen veldig hyggelig.
Det første jeg gjorde da jeg hadde sjekket inn, var å gå ut for å ta inn stemningen i byen. Jeg spaserte til Île Saint Louis hvos jeg fant mange små, søte butikker.
Sjokolade! Makroner!
Eiffeltårnet! I neonfarger. Fås kjøpt cirka overalt.
Etter at jeg var ferdig med rundturen på øya, ga magen beskjed om at det var lunsjtid. Jeg stakk innom kafeen Au lys d’Argent og bestilte «omelette des pommes de terre et crêpe au jus de citron frais et thé». Utmerket valg, maten var utrolig god! Både omeletten og pannekaken med sitronsaft.
På naboøya fant jeg Notre Dame. Imponerende arkitektur.
Imponerende interiør.
Neste stopp var Shakespeare and Company, en bokhandel enhver bokorm burde foreta et par pilgrimsferd til. Så mange bøker, og så artig pynt utenfor vinduet i annen etasje.
Jeg kom meg tilbake til hostellet etter en spasertur langs boulevard St. Germain og et lite besøk i en butikk som hadde dino-kjeks. Gledelig gjensyn med favorittkjeksen. Enda et gledelig gjensyn ble det senere på kvelden da jeg traff Maeve og Annabelle! Maeve traff jeg på Jafnadhr i 2007 og Annabelle traff jeg da jeg besøkte Maeve i Sydney. Fire år har gått siden vi møttes, så det var veldig hyggelig å se dem igjen! Vi spiste middag på en etiopisk restaurant. Et digert fat med diverse vegetarsaus/dip og en haug pannekake-lignende bakst som vi brukte til å spa opp dippen med. Interessant måte å spise middag på, men fantastisk godt!
Fredag startet jeg med en tur til kirken Sacre-Coeur i Montmartre. Innsiden av kirken lignet i grunn nokså på Notre Dame, men her kunne vi gå ned i krypten og opp i kuppelen. Krypten var ikke så mystisk og skummel som jeg ventet, det var veldig høyt under taket og romslig. Veien opp til kuppelen var mer spennende, med trange vindeltrapper og stier over taket under kuppelen.
Sacre-Coeur ligger på det høyeste punktet i Paris, så utsikten er ypperlig. Og omsider fikk jeg sett Eiffel-tårnet!
Nedslitte trapper etter årtier med besøkende.
Lunsj/middag ble inntatt på en indisk restaurant som hadde en vegetarmeny til bare 12 euro, inkludert for-, hovedrett og dessert. Linsegryten jeg fikk til hovedrett, var utrolig god. Etterpå trillet jeg god og mett videre nedover mot Pigalle for å finne Moulin Rouge.
En annen gang skal jeg se en forestilling her.
Her skulle det være en spennende skildring om min tur i katakombene, men dessverre ble dette et besøk som må spares til neste gang jeg besøker Paris. Katakombene var stengt på grunn av en feil med ventilasjonssystemet. Meh. På den lyse siden: Metroen fra katakombene til Allée des Cygnes kom opp i dagslys på slutten av reisen og gikk gjennom et nabolag med fine, gamle bygninger som jeg dagdrømte om å bo i.
Allée des Cygnes. Idyllisk.
Ved enden av alleen traff jeg på en gammel kjenning fra New York; Frihetsgudinnen! Riktignok i litt mindre format.
Mens jeg spaserte nedover alleen, la jeg merke til et veldig høyt hvitt tårn. Jeg fant veien helt frem til tårnet, men ble ikke mer klok på hva det var for et slags tårn, annet enn at det er innmari høyt.
Jeg fant en buss som fraktet meg fra det høye tårnet til Triumfbuen. Denne tingesten er diger, som dere kan se i et bilde tatt fra Eiffeltårnet lengre nede her.
Jeg begynte å få litt dårlig tid, men rakk en tur innom Louvre. Gratis inngang fikk jeg også, siden jeg var hørselshemmet. Noen ganger har det å ikke kunne høre sine fordeler. Interiøret på Louvre var så imponerende at jeg holdt på å gå i folk ved flere anledninger fordi jeg ikke klarte å ta blikket fra de fine takene. Hvorfor bygges det ikke slike bygninger i våre dager?
Jeg fant et kart over Louvre for å finne ut hvilket kunstverk jeg hadde lyst til å sjekke ut, så jeg løp rundt omkring i et forsøk på å få med meg mest mulig. Mona Lisa, selvfølgelig. Et par andre malerier som jeg husket fra min barndoms leksikon. Kjelleren i Louvre viste seg å inneholde levninger av den originale festningen. Nok til å trigge min støre drøm om å reise i tid for å se bygninger i sine opprinnelige stand.
Etter en kjapp og veldig, veldig kald dusj på hostellet tok jeg metroen til Pompidou-senteret (jeg visste ikke at det lå der jeg skulle, så det ble en severdighet til å krysse av på listen), stakk innom en kafé etter noe spiselig (en slags mini-pizza som smakte helt himmelsk) før jeg fant Maeve, Annabelle, Chrissy og Pauline på en lesbebar. Allerede tidlig på kvelden ble Maeve og jeg enige om at franske jenter er noen av de vakreste jentene, mens Annabelle og Pauline mente at nordiske jenter er veldig populære blant de franske. (Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha på meg en t-skjorte som sier «Je suis Norvégienne!»)
Lørdag var det opp og hopp til tross for veldig få timer på øyet. Denne dagen skulle Eiffeltårnet bestiges. Det var litt kø da jeg kom.
På nivå 2. Dette tårnet er solid bygd, men jeg følte høydeskrekken rykke litt i magen mens vi tok heisen oppover.
Bakerst på venstre side ser dere Sacre Coeur. I midten foran Grand Palais. Til høyre en del av Louvre.
Tour Montparnasset i bakgrunnen.
Esplanade du Trocadéro.
På vei opp til toppen.
Endelig et bilde av moi i Paris.
Den gylne kuppelen er en del av Invalidehotellet, tidligere et hjem for veteransoldater, men nå huser det militærmuseet og Napoléons levninger.
Litt til venstre for midten av bildet ser dere Triumfbuen. Og dette bildet er tatt fra toppen av Eiffel. Det er akkurat så stor den klossen er.
Jeg ramplet tilfeldigvis inn i et konditori og gikk ut igjen, tilfeldigvis med en sitronmeringue og en kremfylt jordbærkake i en pose i hånda mi. Fristelser er vanskelig å motstå. Jeg dro til hostellet, spiste kakene og gikk rett til drømmelandet noen timer fordi jeg var så utmattet etter all traskingen de siste dagene.
Heldigvis våknet jeg i tide til å rekke enda en kveld med M, A, C og P, her tilbrakt ved en tavle som hadde dioder som lyste opp når man sprutet vann på dem.
Etter en siste (og nokså søvnløs) natt på det klamme hostellet klarte jeg på et vis å forville meg ut til terminal 2G på Charles de Gaulle-flyplassen, dyttet alle småmyntene mine på den stakkars kasseren i tax free-butikken mot litt sjokolade (ok, 250 gram Kinder Schoko Bons og en diger eske med Ferrero Rocher) og kom meg på flyet tilbake til Norge og hverdagen.
Nå trenger jeg en ny helg for å ta igjen søvnunderskuddet og noen måneder til å fylle opp sparekontoen igjen, men det var verdt turen!
