[Reiselektyre]

3

Den viktigste boken for meg når jeg reiser til USA, er Lonely Planets USA-guide, en riktig murstein med alt praktisk jeg trenger å vite om stedene jeg skal til. Men jeg har fått en idé som kombinerer reisingen med min forkjærlighet for litteratur. Jeg skal lese en bok om hver by jeg skal oppholde meg i. Så jeg har laget en liten leseliste som jeg skal ta med meg over havet. I hver by stikker jeg innom en bokhandel og kjøper den boken og så blir jeg kjent med byen fra et skjønnlitterært perspektiv. Er jeg genial eller er jeg genial?

Key West:
Turtle in Paradise, Jennifer L. Holm

New Orleans:
The Coffee Shop Chronicles of New Orleans, David Lummis

Grand Canyon:
The Grand Canyon Reader
, Lance Newman, red.

Las Vegas:
Fear and Loathing in Las Vegas, Hunter S. Thompson

Los Angeles:
Chore Whore: Adventures of a Celebrity Personal Assistant
, Heather H. Howard

Seattle:
Sugar
, Karin Kallmaker
Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt, Jamie Ford

San Francisco:
San Francisco Stories: Great Writers on the City
, John Miller, red.

New York:
Macdougal Alley
, Tatheena Roberts

Flere forslag mottas med takk!

[Destination: New Orleans]

3

Gurimalla, det gikk akkurat opp for meg at det nå er under 60 dager til jeg vender snuten mot kontinentet på den andre siden av Atlanteren! Jeg surrer på CouchSurfing, Lonely Planet og Greyhound mens jeg kjenner reisefeberen stige. Og det er fremdeles mye jeg må ordne med! Jeg har fått stipend fra NDFs felleslegat (hurra!), jeg har sendt inn visumsøknad, jeg har kjøpt flybillett. Nå gjenstår litt mer sparing, reiseforsikring, steder å bo, busspass (for litt under 3000 kroner kan jeg farte rundt i USA med Greyhound så mye jeg vil i en måned, helt uten ekstra kostnader), ny koffert, fryse SATS-medlemskapet og, og… Noen kan godt minne meg på å puste litt i løpet av februar. På forhånd takk.

Etter mine to uker i Key West skal jeg sette kurs for New Orleans. Hvorfor New Orleans? Jeg har alltid vært fascinert av denne byen, tilsynelatende en herlig potpurri av Europa, Karibia, voodoo, spøkelser, vampyrer, fransk eleganse og farger. Så hva skal jeg gjøre i denne byen de altfor få dagene jeg foreløpig har planlagt å være her?

—Tusle rundt i det franske kvarteret.
—Kjøre med verdens eldste fungerende trikk for bare $1.25.
—Ta en dampbåttur på Mississippi og spasere litt langs elven.
—Se på krokodiller i sumpen. (Jeg elsker ordet «bayou», forresten. Det glir så mykt i munnen når man sier det. Bayou.)
—Kanskje besøke gravlunden St. Louis nr. 1 og ønske meg noe ved graven til voodoo-dronningen Marie Laveau.
—Gå på det historiske voodoo-museet.
—Kanskje besøke apotek-museet.
—Beundre Anne Rices hus fra utsiden. (Dere vet, hun med vampyr-bøkene? De ordentlige vampyrene, altså. Ikke no’ tøys med glitter her.)
—Se på kunst i Barristers galleri.
—Spise kreolsk bønne- og risrett hos Gumbo Shop.

Forslag til flere severdigheter jeg bør få med meg?

[Tirsdagstrippel]

0

Jeg har vært sløv med å skrive her i det siste, så nå tenkte jeg at jeg skulle ta igjen det forsømte med å tipse dere om tre bøker jeg har lest i det siste.

Alltid Alice, Lisa Genova

Gårsdagene mine forsvinner, og morgendagene mine er uvisse, så hva lever jeg for? Jeg lever for hver dag. Jeg lever i øyeblikket.

Alice er en anerkjent professor innen lingvistikk, en veltrent og sunn femtiåring, gift med en forsker og mor til tre barn som nå er i gang med sine karriere. Alice har alltid hatt full kontroll over alt hun gjør. Men en dag glemmer hun et ord. En annen dag glemmer hun veien hjem. Noen tester hos nevrolog gir diagnosen tidlig Alzheimers sykdom. Til å begynne med fornekter Alice dette; at hun er blitt glemsk, skyldes bare alderen. Hun skriver hauger av huskelister, prøver å ta tilbake kontrollen over sin egen bevissthet, språk og identitet. Men sykdommen er ikke nådig.
Forfatteren Lisa Genova er selv forsker innen Alzheimers sykdom, og i denne romanen har hun gitt en sterk og rørende skildring av hvordan det er å være rammet av Alzheimer.

Overgrepet — Justismordene på Fritz Moen, Tore Sandberg

Jeg tenker på alle disse maktens mennesker som har vært så overbevist om systemets ufeilbarlighet, og som fikk en så dramatisk og avgjørende betydning for resten av livet ditt. Og på alle oss andre som til tross for vår tvil, ikke har våget å ta deg i forsvar. Din eneste «forbrytelse» var at du passet inn i vår oppfatning av en gjerningsmann. Vi ønsket ham tatt, og vi tok deg — kanskje mer enn noe fordi du var et lett bytte, lett å stemple som syndebukk med ditt utilpassede og ensomme liv.

I denne boken har Tore Sandberg skrevet om hvordan Fritz Moen, en døv og delvis handikappet mann, ble dømt til fengsel for to drap han aldri begikk. Boken handler også om Sandbergs etterforskning og kampen for å få sakene gjenopptatt og få Fritz frikjent for begge drapene. Sigrid og Torunn ble voldtatt og drept i Trondheim på 70-tallet. Den virkelige gjerningsmannen ble aldri tatt, for politiet mente de allerede hadde ham; Fritz Moen. Under avhør presset politiet ham til å forandre tilståelsen sin til den stemte med drapene, selv om en haug bevismateriale og flere vitneforklaringer ga Fritz alibi for begge drapene. Moen hadde dessuten et begrenset ordforråd og etter hvert ble «sannhet» for ham det «som politiet mener er sant», for de slo i bordet og anklaget ham for å lyve om han sa noe som ikke stemte med deres oppfatning av hans part i drapssakene. Selv i retten så ikke juryen eller dommeren alle feilene i prosessen før dommen; de var like overbevist om at Fritz Moen var drapsmannen, og dermed fratok de ham muligheten til å leve et normalt liv.

Hvis ingen snakker om utrolige ting, Jon McGregor

Det er den flyktigste av pauser, som ikke rommer nok tid selv til at du kan snu deg helt rundt og se på alle lysene som byen kaster ut mot himmelen, og det er en pause som lett kan ødelegges. En dør som smeller igjen, en bilalarm, svak musikk noen hundre meter unna, og byen er allerede i bevegelse igjen, i morgen er her allerede.

Dette er en stille og langsom roman. Ikke langsom som i kjedelig, men langsom som i at den nytes best når du har slått av mobilen, funnet et rolig hjørne, og du puster dypt og jevnt mens du går inn i dagene som skildres på en lyrisk måte, menneskene og omgivelsene som observeres, det forferdelige øyeblikket som kommer og går, men ikke uten å merke de tilstedeværende for alltid.

[Den lyse vinteren]

0

Denne vinteren har hittil vært den beste vinteren jeg noensinne har opplevd. Vanligvis skyr jeg vinter, kulde, snø og mørke. Men denne vinteren har vært deilig mild og lys. Faktisk så mild og lys at jeg fikk sommerstemning av det varmoransje sollyset som spredde seg over Oslofjorden da jeg var på vei til Kattehuset for et par dager siden. Og i natt var det 12 plussgrader ute. Når man blir skjemt bort med sol og tindrende blå himmel nesten hver eneste dag, glemmer man at dagene fremdeles er korte, at det fremdeles er en stund til mørketiden slipper taket.

God hjelp til sommerstemning om vinteren: Å få vårkatalogen fra H&M i posten.

Dette bildet viser «bare» 9 grader, men temperaturstokken steg faktisk til 12. Global oppvarming, yay.

Mobilen min har ikke blitt tømt på et par uker, så her følger et knippe bilder av hva jeg har bedrevet i det siste:

Jeg har hengt på Kattehuset et par ganger siden forrige bilde-innlegg.

We <3 catnip.

Jeg var i Nord-Trøndelag og besøkte faren min. Han har kaniner, hester, noen sauer, to hunder og en katt.

Elektra.

På vei hjem fra Nord-Trøndelag benyttet jeg tiden til å være effektiv skribent. Har skrevet en anmeldelse av forestillingen Jeg var Fritz Moen. Kommer nok til å legge ut anmeldelsen her etter hvert.

Kattehuset igjen; Her ser vi Dana, som er gretten fordi hun vil at jeg skal kose henne istedenfor å fotografere henne. Hun er definisjonen av «kosesyk».

På lørdag var jeg og E på Jaipur og spiste god, indisk mat.

Utsikten fra verdens mykeste hotellseng <3 Etter E og jeg hadde vært på Jaipur, tuslet vi rundt på jakt etter en 7-11 som solgte Ferrero Rocher-sjokolade. Den på Karl Johans gate hadde ikke disse, så jeg foreslo den på Holbergs plass, og der hadde jeg også en overraskelse til E. På veien gikk vi forbi Bristol hotell, og E tullet med at vi kunne sjekke inn der. Jeg fnyste til svar og vi gikk videre. Etter å ha sikret oss sjokolade på Holbergs plass, gikk vi forbi Rica-hotellet og da gikk jeg til inngangen og sa: «La oss gå inn.» Uttrykket hennes da jeg trakk opp nøkkelkortet fra jakkelomma og hun skjønte at jeg faktisk ikke tullet, var ubetalelig. Suite i toppetasjen, myyyk madrass, romslig bad, upåklagelig utsikt, god frokost… Definitivt verdt det.

[Den store surpomp-dagen]

4

I dag ga jeg meg selv lov til å være akkurat så sur og sutrete jeg bare vil (men uten å la det gå ut over andre; man trenger da ikke kaste all dannelse over bord). Hvorfor skulle jeg, Frøken Solstråle, være gretten i dag? Det er en lang historie:

I helgen begynte trynet mitt å klø igjen etter at jeg omsider klarte å temme de dumme utslettene forrige uke, dette gjorde at jeg ikke fikk sove ordentlig i natt. En annen grunn til at jeg ikke fikk sove i natt, var den venstre storetåa som verket så inni hampen ille at jeg fikk akutt «restless legs syndrome» og det gikk ikke over før jeg tok en halv ibux.

På morgenkvisten forløp ting seg heldigvis normalt, men jeg kom meg avgårde noen minutter senere enn jeg burde og DET REGNET! Så jeg var en temmelig god og svett flekktroll (huden min takler fuktig vær dårlig) under alle lagene med klær da jeg omsider kom meg på t-banen med den digre paraplyen min. Jeg hadde som mål å bli ferdig med å lese om oppveksten til Simone de Beauvoir i løpet av t-baneturen til sentrum, men så begynte jeg å duppe av fordi jeg var pokker så trøtt.

Etter en stund la jeg merke til at banen hadde stått stille temmelig lenge. Signalfeil på Majorstua. Av alle dagene DENNE uken måtte det skje den ENESTE dagen jeg har mulighet til å være med på ballettklasse hos Proda før ferien?! 5-10 minutters forsinkelse, stod det på nettsiden til Trafikanten, men jeg kom til Proda en halv time senere enn vanlig. Heldigvis gikk jeg bare glipp av den første oppvarmingsøvelsen.

Ikke at det var så mye å glede seg over; stresset over t-baneforsinkelsen gjorde at jeg ikke var mentalt klar til ballettklassen (vanligvis kommer jeg en halv time før klassen og varmer opp/tøyer for å bli klar), så jeg følte meg mer som Pinocchio enn som en profesjonell danser i nesten hele timen. I tillegg begynte huden min å krible og klø enda mer, og jeg begynte å forbanne de fehodene jeg jobbet for i høsten, fordi de fremdeles skylder meg et femsifret beløp og det er jo NÅ jeg trenger penger til å kjøpe overprisede kremer for atopisk hud og allergitabletter som kan dempe kløen og få meg til å sovne om nettene.

Jeg er fremdeles ikke ferdig med de Beauvoirs bok, det kjennes fortsatt som om jeg har dyppet ansiktet i syrebad, jeg fikk feil sesong av LOST på biblioteket og jeg må henge opp klær til tørk snart, men jeg har blomkålkarri, sjokolade, te og et håp om at morgendagen blir mye, mye bedre.

Bare så det er nevnt, selv om jeg har vært Grinchen på innsiden hele dagen, har følgende hyggelige øyeblikk ikke gått meg forbi:
– En meget hyggelig mann holdt opp døra for meg da jeg skulle gå ut av biblioteket.
– En unge ble begeistrert for paraplyen min og ropte: «Mamma, se! Paraply!» (Paraplyen min er stor nok til å gi et par dusin mennesker ly for regn, og den er regnbuefarget. Je suis awesome.)
– Jeg fikk hilse på Movale!
– Jeg har skillz som kokk. Improviserte frem en god blomkålkarri ut fra de ingrediensene jeg hadde liggende.

[Pustepause i hverdagen]

2

I disse kjølige desemberdagene er det sikkert mange som stresser hodet av seg med jobb, gaver, baking, fest… Da er det godt å kunne ta seg en liten pustepause. Stoppe verden for en kort stund og bare fokusere på seg selv. Hva er vel bedre enn å ta en tur innom nærmeste spa og bli skjemt bort? Eller kanskje du lurer på hva du skal gi i gave til «den som har alt»? Gavekort til et hyggelig opphold på et spa, selvfølgelig!

For en stund siden skrev jeg et innlegg om mitt forrige besøk hos Vestkantbadet Spa. Ved en tilfeldighet fant eieren, Jenny Adler, frem til innlegget, og hun ble så glad at hun tilbød meg et gavekort på en tui na-time med den dyktige massøsen Helen. En riktig hyggelig gave! Jeg bestemte meg for å spare gavekortet til jeg ble ferdig med den femukers studien min («Fra dramatisk tekst til scenisk tegnspråk», et samarbeidsprosjekt mellom KHIO og Teater Manu), slik at jeg kan «belønnes» for god innsats som dramastudent.

I dag dro jeg omsider til Vestkantbadet igjen, og som alltid var det en behagelig opplevelse å tre ut av den kalde hverdagstrafikken utenfor og gå ned i roen og varmen i de flotte lokaler — art deco-interiør, man må bare elske det. Etter en kjapp dusj for å skylle vekk svetten fra ballettklassen ble jeg hentet av Helen og vist inn på et avlukke. Der var det bare å legge seg ned på benken og nyte 55 minutter med velvære.

Tui na er kinesisk massasje som kombinerer flere metoder fra tradisjonelle metoder, bl.a. massasje av muskler for å løse opp spenning, massasje av trigger-/akupunkter for å gjenopprette flyten i kroppen (Qi Gong) og lett manipulering for å få musklene og skjelettet i balanse. Tui na-massasjen hos Vestkantbadet Spa utføres uten olje; isteden blir det lagt et håndkle over deg og du får massasjen gjennom dette, noe som passer veldig bra for de som ikke liker å gå rundt med klinete kropp eller kanskje ikke tåler massasjeolje særlig godt, slik som jeg.

Etter timen følte jeg meg atter som et nytt menneske — jeg blir nærmest gjenfødt hver gang jeg er på Vestkantbadet — og gikk for å løse inn gavekortet. Tilfeldigvis var det Jenny selv som stod i resepsjonen, så da fikk jeg gleden av å hilse på henne. Hyggelig dame! Alle som arbeider på Vestkantbadet er hyggelige, selvfølgelig.

Så hva venter du på? Løp og sjekk ut Vestkantbadet Spa! De har også en kalender med mange fine tilbud.

Dette innlegget er skrevet som en takk for gavekortet/sponsingen jeg mottok.

[Destination: Key West]

1

Jeg har lenge tenkt å lage et innlegg for hvert sted jeg planlegger å besøke mens jeg er i USA neste vår. Liste opp ting jeg skal gjøre, få tips fra lesere osv… Første byen på listen er Key West. Et naturlig valg med tanke på at jeg kommer dit med et par måneders solmangel og frost i kroppen. På Key West kan jeg lade opp D-vitaminlageret mitt i et par uker før jeg følger våren og tar fatt på resten av turen USA rundt.

Ting jeg vil gjøre på Key West:

— Spise Key lime-pai hos Blonde Giraffe.
— Besøke Hemingways hjem.
— Ta en båttur over til Dry Tortugas National Park for å snorkle, se på fugler og sove under åpen himmel.
— Le av morsomme gravskrifter i Key West Cemetery.
Båttur for å se delfiner og snorkle.
— Spise lunsj i en hemmelig hage.
— Spise vegetarisk lunsj/middag på Café.
— Se på sommerfugler.
— Oppdatere bloggen på byens beste internettkafé.
— Se etter skeiv litteratur hos Flaming Maggie’s.
— Danse hos CoffeeMill Dance Studio (hvor Key West Contemporary Dance Company trener!)
— Fotografere og skrive og bade og sole meg.
— Kose katter. (Key West er kattenes paradis, hele stedet er fullt av kastrerte/steriliserte løskatter som blir matet og kost av beboerne.)
Yoga på stranden.
— Besøke Key West Art Galleries.

Nesten alle punktene over fant jeg hos Lonely Planet, men er det kanskje noen som har andre tips til hva jeg bør gjøre mens jeg er på Key West?

[All I want for Christmas is my four wisedom teeth out]

4

Kanskje jeg skal gjøre det til en vane å gi blogginnleggene i desember omskrevne titler av kjente julesanger? Håhå. Neida. Joda. Kanskje.

Tilbake til det dette innlegget skal handle om: I går var jeg hos tannlegen og fikk trukket en visdomstann. Siden jeg i flere år bare har hørt skrekkhistorier vedrørende disse dumme tennene som evolusjonen ikke har luket ut for lengst, ville jeg gi et positivt bidrag om det å fjerne visdomstenner for å vise at det faktisk er mulig å fjerne visdomstenner på en enkel og hyggelig måte, og at det ikke alltid er grunn til å grue seg for et tannlegebesøk (med mindre du har tannlegeskrekk, men det er en helt annen sak).

Jeg har aldri vært plaget av tannlegeskrekk, og jeg har for vane å ta ting med stoisk ro, så jeg tenkte på gårsdagens tannlegebesøk som en tur til butikken; noe helt hverdagslig og nødvendig. Folk spurte meg «Er du klar?» på en måte som kunne tolkes som at de forventet at jeg skulle være en skrekkslagen og skjelvende nervebunt. Jeg trakk bare på skuldrene og «Jaja, ikke noe problem.»

I tannlegestolen ble jeg bedt om å puste med magen når tannlegen skulle sette sprøyten. Puste med magen er jeg ekspert på (nesten) ettersom jeg driver med meditasjon. Jeg fokuserte også mest på å være mentalt tilstede og ikke analysere for mye av det som skjedde — mindfulness <3. Før jeg visste ordet av det, var 1/4 av munnen min nummen og jeg hadde en tann mindre, helt uten at det gjorde vondt eller var ubehagelig. Prosessen var bare morsom og interessant, og jeg fikk til og med tanna med meg hjem!

Jeg følte meg helt fin hele dagen etterpå. I dag føler jeg meg også topp, bare litt murring på siden av overkjeven, ikke verre enn en lett hodepine som kommer til å gå over av seg selv.


Denne, og de tre andre visdomstennene, skal jeg få forsølvet og bruke som smykkeanheng.

[Big Disillusion]

0

Tenk så skuffende det må ha vært for deltakerne i Big Brother å komme ut av huset i troen om at de nå er kvalifiserte F-kjendiser som blir invitert til den røde løperen og får vise frem hjemmene sine i Se&Hør, og resten av verden bare: «Hva, lages Big Brother fremdeles, liksom? Samma det, det er bare så 1984.»

[Samtaler og bilder]

0

Mamma og jeg på t-banen for en stund siden:
Jeg: (vifter med et nøkkelknippe) Vet du hva dette er?
Mamma: Hva da?
Jeg: Nøklene til Teater Manu!
Mamma: Pøh, jeg har nøkler til ARK Bokhandel i veska!
Jeg: -____-

 

Mamma og jeg i dag:
Mamma: Er du klar for morgendagen?
Jeg: Ja!
Mamma: Klar for tannlegetimen?
Jeg: Å, den…

Mens jeg venter på at soverommet skal bli varmt nok til leggetid, får jeg vise dere noen mobilbilder og fortelle litt om helgen min:


Fredag morgen var en slik morgen som får en til å bryte ut i høylytt sang i beste Oklahoma!-stil. Oh, what a beautiful mornin’/Oh, what a beautiful day./I’ve got a beautiful feelin’/Everything’s goin’ my way.


Fredag kveld hadde jeg eksamensforestilling som markerte slutten på en femukers prosess med manusanalyse; «Fra dramatisk tekst til scenisk tegnspråk», som er et veldig nytt samarbeidsprosjekt mellom Teater Manu og KHiO. Vi var fire studenter som jobbet med stykket Sukkerbrød og kaviar (orig. Birdbath) av Leonard Melfi. Veldig lærerikt! Teatersjefen for Manu sa at hun ble trukket inn i handlingen, og at vi alle gjorde en fantastisk bra jobb på scenen. Deretter fikk jeg roser og vitnemål. Yeey!


Lørdag kveld var det festmiddag i anledning Teater Manus tiårsjubileum. God mat, mange taler, fantastisk dessert og kake. Jeg danset med teatersjefen for det franske tegnspråkteater, og traff mange andre interessante mennesker, både vanlige og fra teatermiljøet.


Et abstrakt bilde med tittelen: «Sjokoladeiskrem til søndagsfrokost»
Jeg er veldig dyp.


Det ble en tur til Galleri Ramfjord for litt åndelig, kunstnerisk føde. Jeg dro først og fremst for å se maleriene til Alexei Svetlov, en døv kunstner som stod for de fantastiske maleriene i foajeen hos Teater Manu, men det var mange andre dyktige og spennende kunstnere som stilte ut i galleriet også. Juleutstillingen varer til 23. desember, og jeg anbefaler alle å ta en tur innom!
Bildet over viser en av ulvene i Gråbeinflokken, en kunstinstallasjon av Ellen Bang, utlånt av Universitetet i Bergen.


Mellom galleribesøk og bursdagsfeiring ble det en lang spasertur gjennom St. Hanshaugen, til Ullevål sykehus via noen ukjente omveier, og forbi en kirkegård og den gamle barnehagen min mot målet. Det var smått fare for å sovne over sjokoladekaken etter den lange turen.