ithildancer

[Robert did it!]

Det var en mørk dag som varslet om kommende storm da jeg etter ballettklassen gikk langs South Roosevelt Boulevard mot Fort East Martello, et fort som ble bygget under den amerikanske borgerkrigen, og der tusenvis av soldater omkom av gulfeber. I fortet skulle jeg møte Robert, den hjemsøkte dukken. Robert ble gitt til guttungen Robert Eugene av Otto-familiens tjenestepike, en kvinne som hadde ry på seg for å være bevandret innen voodooens verden. Hver gang det skjedde rare ting i huset, sa Eugene: «Robert did it!» Foreldrene hørte ofte at Eugene snakket med Robert, og iblant kunne de høre en annen stemme svare sønnen. Noen ganger kunne de oppdage Robert gyngende i en gyngestol eller høre ham le, og naboene hevdet at de så Robert flytte seg fra vindu til vindu i huset når familien var bortreist. Da Eugene døde i 1974, ble Robert satt opp på loftet og glemt inntil en annen familie kjøpte huset. Datteren i familien «adopterte» dukken, og etter hvert opplevde denne familien også mystiske, uforklarlige ting som Robert alltid fikk skylden for. Til slutt endte han opp på utstilling i Fort East Martello Museum. Her er det blitt rapportert om mystiske hendelser og folk har sett Robert bevege seg. Folk som prøver å fotografere Robert uten å spørre ham om lov, opplevde at kameraet sluttet å fungere.

Spennende historie? Jeg kom meg til East Martello Museum etter å ha tråkket i tre kilometer (snille Penny fra CoffeeMill insisterte på å kjøre meg halvveis til fortet!). Jeg spurte damen i resepsjonen om det bare var å spørre Robert om å få ta et bilde. Det føltes litt underlig å skulle snakke til en dukke, tross alt er det mangfoldige år siden jeg sluttet å holde teselskap for alle dukkene og kosedyrene. Så fant jeg frem kameraet for å gjøre meg klar. Men. Kameraet virket ikke. Jeg tok det med en klype salt og regnet med at det hadde en logisk forklaring. Heldigvis fungerte mobilkameraet.

Som dere kan se, gikk Robert med på å la seg forevige av meg etter at jeg mumlet frem en forespørsel om å få fotografere ham. Jeg var egentlig litt skeptisk: «Det er jo bare en dukke!» Men det var nok tryggest å ikke ta noen sjanse. Tross alt er filmene om den morderiske dukken Chucky basert på Roberts liv.

Deretter spaserte jeg rundt i museet og s[ p[ artige kunstverker og l’rte om hvordan Key West ble til.

(Artig opplysning: Mens jeg satt og skrev dette, forsvant plutselig å, æ og ø og alle de normale tegnene på høyre side av tastaturet helt uten at jeg har trykket på noe som helst. Jeez. Resten av innlegget fra dette er skrevet i og kopiert Notisblokk. Robert did it. Probably.)

Denne kjempekaninen var en del av utstillingen «The Folk Art» av Stanley Papio i selve Martello-tårnet. Mye kult å se på her!

Utsikt fra toppen av tårnet. For å komme opp dit, måtte jeg gå i en trang og småskummel spiraltrapp. Og ned igjen etterpå.

Når man ser hvor grønt og fredelig det er her, er det vanskelig å tro at for bare et par århundrer siden var stedet fullt av soldater, sykdom og død.

Alt i alt et veldig begivenhets- og lærerikt besøk! Hvis du noen gang skal innom Key West, bør du ta turen til East Martello Museum og hilse på Robert.

Kameraet? Etter et søk på Google viste det seg at det var objektivringen som av en eller annen grunn stod i feil stilling. Det var sikkert Robert som gjorde det.

[Dans, bilder og livet ellers]

I dag var jeg hos CoffeeMill Dance Studio for første gang! Skolen er kåret til den beste danseskolen i Florida. Jeg skal skrive et eget innlegg om stedet senere.

En annen ting jeg også gjorde for første gang i dag, var å ta bussen inn til sentrum. Hittil har jeg blitt bortskjemt med å bli kjørt hit og dit av Lori, men fremover ønsker jeg å være mer selvstendig og Tante Reisende Mac og hele pakken. Når det gjelder kollektivtrafikken her, så kan vi trygt si at det er mange grunner til at folk velger bil. For det første er det få linjer. For det andre går bussene på hver linje omtrent en gang hver halvannen time. For det tredje tar de en lang rundtur i nabolaget før de kommer dit du har tenkt deg. For det fjerde er de kronisk forsinket, gjerne nærmere en halv time enn fem minutter. For det n’te… Her har Key West Transit mye å lære av Ruter.

Jeg kom meg omsider frem til Truman/White, som ligger i nærheten av CoffeeMill. Så var det å finne veien dit, en enkel sak, trodde jeg. På kartutsnittet under ser dere hvordan det gikk. Stjernen er der jeg gikk av bussen, A-pilen er der CoffeeMill ligger, den røde streken viser hvor jeg gikk før jeg kom til målet:

Jeg fant omsider frem og fikk kjøpt klippekort på 10 klasser. Jazz-klassen jeg var med på, viste seg å være veldig artig! Spesielt på slutten da vi gjorde en Fosse-inspirert koreografi. Læreren sa at jeg var en «beautiful dancer», og det samme sa Kyla, en av solistene i Key West Contemporary Dance Company. Veldig stas å få høre slikt! Jeg fikk også hilse på Penny, eieren av danseskolen. Før jeg kom til Key West hadde jeg litt kontakt med Kyla og Penny på e-post, så det var ekstra artig å endelig møte dem!

Etter dansetimen følte jeg at det kunne vært forfriskende med en dukkert i havet. Dermed la jeg i vei mot havet. Det gikk litt bedre enn da jeg skulle finne frem til danseskolen, men jeg tror jeg ikke skal satse på noen karriere som orienteringsløper. Igjen, A-pilen er skolen, stjernen er målet og den røde streken veien jeg gikk:

Det ble ikke noen forfriskende dukkert i havet (det blåste og vannet var kaldt), men jeg lå iallfall en stund i sola, spiste lunsj og leste til jeg ble lei av å få finkornet sand blåst i trynet av vinden. Jeg tok en kjapp dusj og skiftet til hverdagstøy før jeg begynte å spasere mot sentrum, litt i sikk-sakk for å holde meg i skyggen og for å se flest mulig av de søte trehusene mens jeg dagdrømte om å kjøpe et hus her på Key West selv.

Denne t-skjorten vil sikkert ta seg bra ut på tanteungene. Helt klart.

Det dere ser på bildet over, er bare toppen av (yoghurt)isberget. Oppi var det yoghurtiskrem med følgende smak: jordbær, peanøttsmør, sveitsisk sjokolade og «Cookies’n’cream». Pluss Oreo-strøssel, jordbær, vaniljekjeks og Kit Kat. Veldig sunt.

Som jeg sa; veldig sunt!

På tilbakeveien hjemover stoppet jeg i en matbutikk for å handle ordentlig mat. Hittil har jeg bare spist det jeg har fått av andre eller på kafé/restaurant, men jeg kan ikke fortsette å spise ferdigmat i det uendelige. Kjøpte inn en del, så jeg tror jeg skal ha nok til frokost, lunsj og middag i en ukes tid. Så stod jeg og ventet på bussen i litt over en time. Bussturen tilbake ble heldigvis kort, ikke fordi selve ruten var annerledes, men fordi jeg fikk meg et par nye venner. En veldig entusiastisk dame som pratet med alle på bussen og bare «OH MY GOD!» da jeg sa at jeg var fra Norge, mannen hennes og fyren ved meg, som har oldeforeldre fra Oslo. Dette er det fine med Key West/USA; så mange vennlige folk. Hver morgen sier fremmede «Morning» til meg på gata, forbipasserende vinker og smiler til meg, selv om vi aldri har møttes før. Sånt vil jeg ha mer av i Norge!

Dette ble middagen min: Jambalayaris og grillet grønnsaker med hvitløkssmør og tofu. Nam.

[Trening på «ferie»]

Det har alltid vært utfordrende for meg å vedlikeholde treningsflyten min i perioder når jeg er utenlands og langt borte fra min kjære SATS. Nå skal jeg, som kjent, tilbringe fire måneder og ni dager i et land der de har «kjøreavstand» istedenfor «gangavstand» og gjerne friterer alt. Med et så langt SATS-fravær blir det desto viktigere for meg å passe på at jeg fortsetter å opprettholde et visst nivå på treningen min, i tillegg til å danse. For meg er dans alene ikke nok trening, jeg trenger styrketrening som supplement for å bli en sterkere danser.

Jeg har allerede skaffet meg joggesko med mål om å forbedre kondisen min (til vanlig jogger jeg bare ti minutter for å varme opp før trening), og jeg har laget et lite, men relativt effektivt treningsprogram som dekker de viktigste musklene. I sekken har jeg dessuten med meg gummibånd som er veldig nyttig til styrketrening. Og kostholdet mitt består fremdeles av en del fiber, frukt og grønnsaker; sunne og mettende måltider, som jeg spiser til jeg føler meg litt mett, ikke stappmett, pluss nøttemiks mellom måltidene. Søte fristelser sparer jeg til helgene.

Målet mitt er altså å holde formen ved like, eller i det minste ikke forfalle helt og ende opp med å rulle ned fra flyet i beste Barbapappa-stil når jeg returnerer til Norge. En god motivasjon for å holde dette målet er olabuksene jeg har i bagasjen; et gammelt par fra H&M, et par nye Levi’s og en shorts. Felles for disse er at de er akkurat passe. Akkurat. Motivasjonen min er at jeg gjennom hele USA-oppholdet skal være i stand til å få disse på meg uten problem.

Apropos trening; i dag skal jeg endelig somle meg til den lokale danseskolen (det er bare én danseskole her på Key West!) for å kjøpe ti klipp. Yay!

[Roadtrip til Miami]

Fredag kveld skulle Lori og jeg egentlig på jobben hennes på et teater, men det viste seg at de hadde glemt å gi henne beskjed om at det ble frikveld. Plutselig hadde vi en hel kveld uten planer. Hva gjør man da? Drar på roadtrip til Miami en natt tidligere enn planlagt!

Vi kom oss på motorveien og kjørte strekningen Key West–Miami på tre og en halv time. Da vi kom frem, prøvde vi å finne et skeivt sted med 18-årsgrense, men måtte kaste inn håndkleet for trøttheten og hungeret som skrek i magene våre. På veien tilbake til hostellet stoppet vi på en diger restaurant som hadde åpent 24/7. Menyen så veldig spennende ut, men de var utsolgt for begge de to vegetarrettene jeg etterspurte. Så fikk jeg tilbud om dampede grønnsaker. Jeg så for meg assorerte grønnsaker med et dryss av spennende krydder og en god saus. Hva fikk jeg?

… brokkoli og gulrot med en kladd smør. Og tre små poser med salt. Bra for kolesterolet mitt, om ikke annet.

Dagen etter fant vi frem til en rimelig kafé som hadde en innholdsrik frokostmeny til en ikke altfor gæli pris, Dolce Vita. Jeg bestilte havregrøt med tørket frukt, toast og «hash brown» (stekt revet poteter), samt mango- og pasjonsfruktsmoothie. God og mettende frokost!

Så bega vi oss til stranden, som var helt som forventet; milevis med hvit sand, passe store bølger, deilig badetemperatur.

Ja, det var akkurat så deilig som det ser ut som i bildet over.

Hostellet vi bodde på, Santa Barbara Miami International Hostel. Den første natten sov vi på et veldig tomt og nokså overpriset tomannsrom. Den neste natten fikk vi sengeplass på et åttemannsrom sammen med to jenter, to gutter, en italiener og en person som sov mesteparten av lørdagen.

Dette speilet var den eneste pynten i hele tomannsrommet. Jeg tror jeg aldri har sett så mye vegg på et hotellrom før.

Collins Avenue. Vi hang litt her, men mest i Washingtion Avenue.

Etter en kjapp dusj og bytte av rom tok vi fatt på turen til dette museet. Det var ikke lov å fotografere der inne, men la meg si at det var mye interessant å beundre der. Spesielt i den lesbiske avdelingen. Mhm. Museet ble startet av en søt, liten jødisk bestemor som i utgangspunktet var på utkikk etter et pent, erotisk maleri som hun kunne gi i innflyttingsgave til barnebarnet sitt. Hun ble så inspirert av letningen at hun like godt begynte å samle kunstverk og stille dem ut.

Et kjapp bilde fra gata. Fin utsikt!

Den jødiske synagogen Temple Emanu-El. Veldig, veldig pen bygning.

Jeg tilbrakte en times tid i apotekkjeden CVS Pharmacy bare fordi jeg ble så fascinert av alt de hadde i hyllene. Ikke bare apotekvarer, men stort sett alt du trenger. Da jeg gikk derfra, hadde jeg med meg en Wonka-sjokolade med karamellfyll. Elsk.

Deretter gikk jeg i en klesbutikk og kjøpte meg to topper, en lang kjole, to belter og en jeansshorts som ikke er sånn superfemininukomfortabelt kort. Jeg la kanskje igjen litt over 300 kr for noe som sikkert ville ha kostet meg over 5–600 i en norsk butikk. Har jeg nevnt hvor mye jeg digger dollaren?

Søndag morgen fikset jeg meg noe frokost; fruktsalat og nøtteblanding. Jeg knasket også litt gratis toast (loff, uffamei) med smeltet olje (det var ikke smør, det var olje! Uffamei…) fra hostellets kjøkken. Deretter la jeg ut på en løpetur på stranden. Jeg glemte å pakke med meg joggeskoene, men det gikk veldig greit å løpe i stranden. Litt ekstra trim. Da jeg hadde løpt meg god og svett frem og tilbake, var det bare å strippe ned til bikini og hive kroppen ut i det forfriskende havet. Værsågod, misunn meg.

Lori og jeg gikk innom Lucky Tattoo en tur for hun ville pierce navlen sin. Han som betjente henne var en artig skrue. Drev og blunket til meg hele tiden, kløp Lori i magen og tullet.

Rosa Cadillac. WANT.

Beauty school dropout,
No graduation day for you.
Beauty school dropout,
Missed your midterms and flunked shampoo! (Grease ♥)

Se pene skipet! Jeg synes selvfølgelig skipet er pent bare fordi det heter Norwegian Pearl og er malt med regnbuefargede perler. Nemlig.

Været endret seg fra veldig pent og varmt til ikke fullt så pent og nokså kjølig. Dermed ble det til at vi kjørte en halvtimes tid til Dolphin Mall for å shoppe! Stedet var dødsdigert. Jeg gikk rundt i tre timer og var fremdeles ikke kommet halvveis. Mens jeg surret rundt, fant jeg et par lange, sorte bomullsbukser, en bomullsshorts, et par Levi’s-bukser og Lindt-sjokolade. Jeg hadde selvfølgelig lyst til å shoppe mer, men tenkte at det kanskje var en god idé å ha penger til resten av USA-turen min. De har sikkert kjøpesentre i de andre byene jeg skal besøke.

I Converse-butikken fant jeg disse skoene. De hadde blitt med meg hjem hadde det bare ikke vært for at de ikke finnes i størrelser over 38.5. Jeg bruker 39.5 i Converse. Skuffet. Måtte også gi slipp på et par andre skikkelig kule Converse fordi disse ikke fantes i halve størrelser.

Lori derimot fant et par søte, prikkete Converse som fikk bli med henne hjem. Jeg er litt misunnelig. Litt.

Utsikten fra parkeringsplassen utenfor Dolphin Mall. Vi kjørte rett hjem og kom frem i 22-tiden.

[Palmesus og keramikk]

Morgentreningen, inkludert løpetur med de nye joggeskoene mine og litt grunnleggende styrketrening, ble en så svett affære (på en meget god måte, altså!) at jeg bestemte meg for at I DAG skulle jeg svømme, tett nese eller ei. Vannet var veldig, veldig, veldig deilig. Det var bare å hoppe i det, i motsetning til i norsk farvann der man går uti det kjølige vannet millimeter for millimeter. Men nå starter jeg i litt feil rekkefølge, badeturen ble det ikke noe av før etter det som kommer nå:

Jeg ble med Lori til skolen hennes igjen i dag, og på dagens timeplan stod keramikk. For tiden har skolen besøk av fire anerkjente keramikkunstnere fra Japan, så først fikk vi beundre hvordan de utførte håndverket sitt.

Alle filmet. Seriøst. Søk på «japanese ceramics FKCC» på youtube, kanskje det dukker opp noen videoer med de stikkordene snart?

Da vi hadde beundret ferdig, fikk jeg prøve meg på dreiebenken (det er vel det det heter? Eller?) for første gang siden sjette eller syvende klasse. På bildet over ser dere det fineste jeg lagde. Spiral på selve dreiebenken. Jeg bør ikke legge vekk danseskoene til fordel for keramikken, for å si det slik.

Jeg har spist kake hver eneste dag jeg kom hit. Det er så vanskelig å takke nei. Eller, det er vanligvis ikke vanskelig for meg å holde meg unna kake til hverdags, men det føles så uhøflig å takke nei hver gang jeg blir budt kake av vertskapet. Og de tilbyr meg kake hele tiden. Så, ja. Takk og pris for nye joggesko.

Onsdag kveld prøvde jeg meg på litt stjernefotografering. Ikke helt enkelt når man ikke har stativ, men det er jo gøy bare å prøve. I bildet kan dere se månen øverst. Den blå flekken nederst er trolig en UFO ettersom den ikke var synlig på himmelen da jeg knipset. Den var der på alle bildene jeg tok av månen, både første gangen og etter en ti minutters tid. Definitivt UFO, det er jo ikke så lenge til 21.12.2012, vet dere. Våre små, grønne venner planlegger nok en flott overraskelse til oss.

[Kjapp oppdatering fra Conch-republikken]

Som dere kan se, er jeg veldig populær her. Spesielt blant myggen.

I dag (onsdag) var jeg på Florida Keys Community College og hadde biologi med Lori. Jeg klarte å følge sånn noenlunde med da jeg fikk låne boken hennes. Dagens emne var biologisk mangfold, og det er jo ikke et direkte uinteressant emne å få med seg.

Etter skoletid dro vi på AT&T IGJEN. Kan dere tro det? Tredje dag på rad. Jeg glemte nemlig meg i går kveld da jeg skrudde av mobilen, så da jeg slo den på igjen i dag, var det på’n igjen med feil PIN-kode tre ganger på rad og feil PUK-kode. Men denne gangen fikk jeg forsikret meg om at PIN-koden ble endret til en jeg faktisk kan, og jeg dobbelsjekket at det gikk an å låse opp mobilen uten hjelp av AT&T. Alle gode ting er tre.

Deretter var vi hos Champ’s og fant joggesko til meg. Ting og tang er jo så mye billigere i USA enn hjemme i Norge, og jeg trenger virkelig å røre litt på meg. Loris familie er veldig sjenerøs med måltidene sine, og innimellom føler jeg meg som en kalkun rett før Thanksgiving. Jeg kjøpte disse skoene, samt innleggssåler med støtte for fotbuen. Til sammen kostet det meg mye mindre enn bare joggeskoene alene ville ha kostet i Norge. Hurra for dollaren! I morgen blir det løpetur og styrketrening på denne foie gras-gåsen.

Vi var også innom matbutikken en tur. Der kunne Lori bekrefte myten om amerikanerne: Ja, amerikanerne er fryktelig glad i søtsaker. Det var kake, kake og mer kake OVERALT. Og ja, amerikanerne er nokså late. Ferdigkuttet grønnsaker og omelettrøre, for å nevne noe. Og de lurer på hvorfor de sliter med overvekt?

Det ble en liten spasertur i sentrum, der vi blant annet møtte denne pippipen som koketterte for kameraet.

Og vi så et brudepar! Måtte selvfølgelig dokumentere det, så jeg løp etter dem samtidig som jeg prøvde å justere innstillingene på kameraet. (Det var nesten så jeg begynte å vurdere å ha kameraet på Auto. Neida.)

På kvelden var det Potluck Supper i campingparken; folk tar med seg en rett hver og alle forsyner seg. Jeg forsynte meg av en slags grønt guffe som stod ved tortillachipsen. Da jeg smakte på den, trodde jeg et øyeblikk at noen hadde byttet ut saltet med sukkeret ved en feil da de lagde guacamolen. Det var ikke guacamole, men pisket pistasjekrem. Interessant, men veldig godt på jordbær!

Helsen min er fortsatt litt så-så, nesa er delvis tett, jeg nyser så det røsker godt i mandlene og halsen er litt hoven. Men satser på snarlig bedring!

[Reisebrev fra Key West]

I forbindelse med min tur USA rundt, kommer jeg stort sett til å sofasurfe for å holde boutgifter nede. Med unntak av litt sofasurfing i Australia, hos en jeg kjente fra før, har jeg ingen erfaring med det å skulle bo hos en fullstendig fremmed person. Så langt synes jeg det går veldig flott å sofasurfe hos Lori på Key West. I går var vi rundt omkring i sentrum, og jeg opplevde og så mer i løpet av denne første dagen som sofasurfer enn jeg noen gang har gjort på en uke som vanlig hotellgjest.

Lori er også veldig hjelpsom, hun har kjørt meg rundt slik at jeg kan få ordnet ting og tang, f.eks. skaffe et amerikansk sim-kort, gi meg kart og busstabell, latt meg møte familien hennes, som tok imot meg med åpne armer og gitt meg mer mat enn magesekken egentlig har plass til, og så videre. En veldig hyggelig førstegangsopplevelse som sofasurfer!

Nå følger et knippe bilder og beretninger om min første dag i Conch Republikken!

Etter frokost dro Lori og jeg hjem til moren hennes og fikk eplekake. Lori hadde biologiklasse, så moren hennes tok med meg på kajakktur i nabolaget. Hun og mannen er nemlig så heldige at de har kanal i bakgården! Så utrolig digg, det er bare å hoppe uti eller ta seg en rotur. På kajakkturen så jeg iguanaer og et par eksotiske fugler. Jeg vurderer nå å kjøpe meg et hus i nabolaget den dagen jeg vinner i Lotto.

Jeg fikk også gleden av å hilse på nesten hele Loris familie, inkludert bestemoren og onkelen. Både Eloise og Henry syntes det var veldig gøy å snakke norsk med meg, siden bestemoren opprinnelig er fra Norge.

Awesome bil! Denne så vi på veien til AT&T hvor jeg fikk tak i amerikansk sim-kort. Mobiloperatører i USA er nemlig så teit anlagt at de overhodet ikke kan motta tekstmeldinger fra utenlandske/europeiske numrer. Ettersom jeg skal være i USA såpass lenge og dessuten trenger å ha kontakt med dem jeg skal bo hos, er det mest praktisk.

Det var haner og høner og kyllinger overalt, også i handelsgaten Duval Street.

Flere dyreeiere på Key West har funnet en lettvint måte å tjene til livets opphold på; kle ut kjæledyret og krev penger for fotografering.

Utsikt fra Key Wests høyeste bygning, La Concha Hotel, en seks etasjer høy bygning fra 1920-tallet. Nå kan jeg forøvrig skryte av at jeg har stått på nøyaktig samme flekk som president Harry Truman.
Byen er full av søte trehus, så øynene mine har nok å gjøre med å beundre arkitekturen mens jeg spaserer rundt.

Lori på taket av La Concha.

Se, så tindrende turkis hav! (Ok, det var faktisk ikke så tindrende turkis i virkeligheten, men det ser mer misunnelsesvekkende ut med litt fargejustering, ikke sant?)

Jeg bestilte en medium lemonade. Og fikk dette. I Norge kaller vi denne størrelsen ekstra stor. Jeg brukte et par timer på å drikke opp alt, selv med hjelp av Lori.

Vurderer å kjøpe dette i gave til Nicolai og Linea. Jeg er en kul tante.

Fra en hengekøyebutikk i Duval Street. De elsker firfisler her.

Vi stakk innom sommerfuglkonservatoriet og fotograferte sommerfugler.

Her skulle jeg definitivt hatt full pin up-outfit. Poseringen er det iallfall ingenting å si noe på.

USAs sørligste punkt.

Lori og jeg poserer i beste «turister på tur»-stil.

Denne Mustangen står utenfor huset til Loris foreldre. Det er hva jeg kaller en bil med stil.

Roxie, den skjønne bokseren som Loris foreldre eier.

På kvelden gikk vi til Mallory Square for å se på Sunset Celebration. Hver kveld samles forskjellige utøvere eller selgere seg på plassen og underholder folk eller selger ting. Her så vi en veldig morsom fyr komme seg løs fra en haug lenker og tvangstrøye, og to sjonglerende sjonglører (de kalte seg The Juggling Jugglers. Lenge leve smør på flesk.)

Her er Lori og jeg på Café, en vegetarisk restaurant med mye interessant på menyen. Bakgrunnen i bildet ser kanskje ikke allverdens ut, men det er i ventehjørnet. Resten av restauranten var veldig koselig!

I dag, tirsdag, ble en relativt rolig dag. Jeg våknet med litt sår hals og halvtett nese (jeg har ikke godt av trykket og hermetisk luft ombord i et fly), så Lori og jeg var bare innom AT&T (igjen! Jeg klarte nemlig å låse sim-kortet mitt, og måtte ha hjelp til å finne ut av PUK-koden. Teite meg), spiste lunsj med moren hennes (sju timer senere er jeg fremdeles stappmett), og vært i sangtime på Loris college.

[Den (nesten) uendelige reisen]

Hele søndag var jeg på reisefot. Fem flyplasser rakk jeg å stikke innom fra jeg begynte reisen klokka 6 om morgen til midnatt.

For det meste gikk det bra, med unntak av litt panikkartet stress da jeg kom til Newark, der køen var eviglang og jeg ble svett av tanken på det jeg hadde i vente i grensekontrollen. Dessuten hadde jeg ikke så veldig mye tid før neste flytur. Det viste seg at jeg skulle ha fylt ut et par skjemaer, noe jeg ikke hadde gjort. Heldigvis hadde de skjemaer der, og jeg fylte ut dem. Men med blyant. Det godtok damen i skranken ikke, så jeg måtte fylle ut skjemaene igjen med penn. Puh. Så stilte hun meg masse spørsmål, hele tiden med et meget skeptisk uttrykk. Det var nesten så jeg begynte å tenke at hun egentlig ikke hadde det grann lyst til å slippe meg inn.

Jeg slapp inn, heldigvis. Og et øyeblikk fant jeg ikke kofferten min, noe som førte til at jeg fikk hjelp av en dame som var tusen ganger mer hyggelig enn grensekontrolldamen. Amerikanerne er liksom enten eller når det gjelder den slags, synes jeg, enten er de skikkelig sure og lite imøtekommende, eller så er de så serviceinnstilt at de nesten tilbyr seg å komme hjem til deg for å ta oppvasken. Vi leverte kofferten min til bagasjeguttene, løp gjennom hele Newark flyplass, jeg fikk skyss frem til riktig gate og kom meg avsted.

På Fort Landerdale hadde jeg litt bedre tid og kunne sette meg ned med litt å spise på og puste mens jeg ventet på siste flytur. Den siste flyturen ble foretatt i en Beechcraft. En helt annen opplevelse enn den digre flyvemaskinen jeg vanligvis flyr med. Det var nesten som om det bare var en tynn skall av metall som skilte oss fra himmelen rundt oss. Alle bevegelsene et fly lager, ble liksom mer merkbare, turbulens mer kraftig.

Men fram til Key West kom vi og det uten å mangle noe som helst av lemmer eller bagasje. Min vertinne, en meget hyggelig jente som jeg fant på Couchsurfing, plukket meg opp på flyplassen. Hun bor i Boyd’s Campground, som ble bygget og startet av hennes besteforeldre. Veldig hyggelig sted med palmer, en katt og svømmebasseng, pluss buss til «downtown» på selve Key West. Og sol, masse sol. Nå som jeg omsider har kommet til startstreken, føles det ikke så gæli å skulle reise rundt i fire måneder. Wheee!

[Dag for dag]

En kjapp oppdatering på hva jeg egentlig har gjort i det siste, bortsett fra å bla meg gjennom Lonely Planet og skrive om ting jeg skal gjøre i Seattle og San Francisco:

Ingen mobilbildeinnlegg uten katter. Forrige lørdag var min siste frivilligvakt på Kattehuset. Kommer til å savne å kose på masse katter annenhver uke, men min neste vakt er heldigvis allerede dagen etter at jeg lander på Gardermoen.

På søndag var jeg hos moren min. Der var også broren min og resten av familien hans. Niesen min viste et stort talent for dans; hun har ikke begynt å krabbe engang, men danse kan hun allerede! Nasjonalballetten bør følge med.

På mandag danset jeg ballett og leverte min siste korrektur før avreise.

På tirsdag trente jeg kinesis og sov over hos Simone de Beauvoir (denne er litt intern).

På onsdag underviste jeg min siste fotoklasse før avreise, og folk skrøt av hvor flink jeg var og at de hadde lyst på flere fotoklasser med meg som lærer. Så satt jeg på Skriveloftet og ordnet praktiske ting, skrev reiseplan og alt mulig.

På torsdag trente jeg pilates. Etterpå satt jeg på kafé med moren min og Tonje og niesen min. Niesen min valgte passende nok å sove seg gjennom hele kafébesøket. Og jeg som hadde lyst til å dulle litt med henne. Makan. Deretter var jeg innom frisøren og fikk klippet det ganske så lange og vintertunge håret mitt. Etterpå løp jeg rundt i byen og handlet nødvendige småting for altfor mye penger. Gah.

På kvelden torsdag spiste jeg meg stappmett på god linsegryte og karrigrønnsaker hos favorittrestauranten min Jewel of India med Simone de Beauvoir og Em. Em hadde med seg disse to praktiske guidebøkene i avskjedsgave til meg!

På fredag var jeg med på min siste ballettklasse på Proda før sommeren, før jeg dro på min siste naprapatbehandling og siste lyttetrening hos audiopedagogen, hvor jeg fikk høre henholdsvis at jeg er blitt smidigere og at jeg har perfekt S-uttale (mange døve klarer ikke få til S-lyden). Jeg har også utmerket engelsk-uttale, så da er det bare å bable i vei på den andre siden av Atlanteren. Jeg rakk en kanne te med Allison, en tegnspråktolk fra USA, som rakk å lære meg mange ASL-tegn (ASL: American Sign Language) mens vi satt på kafeen. Så dro jeg hjem og funderte ganske lenge på hvordan jeg skal komme i gang med koffertpakkingen.

En eller annen gang i løpet av natten løsnet det, og vips! var kofferten nesten ferdigpakket! Jeg venter bare på at klærne jeg hang opp til tørk i natt, skal bli tørre. Da er kofferten offisielt ferdigpakket.

Rundt klokken fem i natt slo reisefeberen omsider til, med en nervøs kribling i hele kroppen og «Jeg skal til USA i morgen?! Fire måneder alene i et ukjent land! Hva i helvete er det for slags påfunn, Anne-Line??» Det gikk heldigvis over da jeg tvang meg til å lese litt tegneserie (beste kuren mot urolighet) før jeg omsider sovnet.

I dag skal jeg inn til Oslo en tur for å bytte noe og møte mademoiselle de Beauvoir. Så skal jeg pakke ferdig kofferten, dra til moren min og sove der (hvis jeg klarer å sove i det hele tatt).

I morgen… REISER JEG!

[USA rundt med buss]

Den største delen av min USA-tur går ut på å komme meg fra Key West i øst til Los Angeles i vest, med en liten avstikker innom Seattle og San Francisco. Forleden kjøpte jeg en 30 dagers Discovery Pass, som lar meg reise ubegrenset over hele USA uten ekstra kostnad utover de 2670 kronene ($456) jeg allerede har punget ut med. (Apropos billettpris; Ruter tar 1520 kr for at du skal få reise Akershus rundt i en måned. For bare 1150 kr mer får du altså boltre deg på 9 821 712 kvm ekstra.)

Jeg tok meg den friheten å sjekke hva denne rundturen ville ha kostet meg om jeg skulle kjøpt og betalt pr. Greyhound-billett: 4769 kr ($842). Jeg sparer altså litt over 2000 kr på å kjøpe Discovery Pass for en måned istedenfor å betale for hver billett.

« Eldre innlegg Nyere innlegg »