Måned: juni 2012

[Begynnelsen av et farvel]

0

I skrivende stund er det 9 dager og fem timer igjen til jeg setter meg på flyet tilbake til den norske hverdagen. Da jeg kom hit, var det fire måneder og ni dager, og på et eller annet merkelig vis har de fire første månedene liksom bare forsvunnet i løse luften, og dagene som gjenstår, må planlegges godt.

Jeg har laget en fænsi oversikt over danseklassene jeg skal ta de neste dagene. Fire–fem klasser daglig for å rekke å bruke opp de gjenværende klippene jeg har hos Steps. I tillegg skal jeg også rekke å være sosial, se danseforestilling og smyge inn en et stevnemøte eller to med den heite jenta.

I tillegg føler jeg også en trang til å bruke opp skattepengene mine på ting jeg vil ha med meg tilbake til Norge. Først og fremst bøker. Men det er nok ingen god idé, ettersom jeg liksom trenger penger der hjemme også. Til mat og sånn. (Hvis noen har en deltidsjobb til en søt og hyggelig danser, gi meg en pip! Jeg kan gjøre det meste.)

[Share the love]

4

Siden NYC Prides motto later til å være «Share the love», er det bare passende at jeg deler litt av mine Pride-opplevelser med dere:

Tre måneder reiste jeg gjennom hele USA uten å møte en eneste lesbe, og lørdag fikk jeg plutselig i pose og sekk og mer til! Jeg hadde det som en unge i godteributikk under lørdagens Dyke March.

Flatbankere så langt øyet rekker. Najs.

Ingen homoparade uten de sedvanlige Jesus-folka som er overbevist om at vi vil få et bedre liv som streite husmødre. Hvis jeg havner i helvete fordi jeg hadde et lykkelig liv, så får det bare bli sånn. Det er verdt det.

Noen av CouchSurfing-jentene jeg gikk i lesbeparaden med. Veldig søte og hyggelige!

I løpet av paraden traff jeg en veldig heit jente, og i beste «Carpe Diem»-ånd bestemte jeg meg for å gi henne nummeret mitt. Problem: Etter at jeg ga henne lappen, kom jeg på at jeg kanskje hadde skrevet de fire siste sifrene i det amerikanske nummeret mitt feil. F A I L. I en by med rundt åtte millioner mennesker må det et mirakel til for å finne noen man traff én gang. Heldigvis dukket Fru Fortuna opp dagen ettar i form av den reddende engelen Tessa som faktisk hadde jentas nummer. Hallelujah.

Søndag våknet jeg uvanlig grytidlig, og med bare fire timer på øyet. Hva gjør man vel ikke for Pride?

Jeg hadde lyst til å både se og gå i paraden. Men det var en ting jeg lærte om homoparade i New York: Med mindre du er en del av paraden, kan du bare være tilskuer. Det var satt opp sperring på alle fortauene fra 36th til et eller annet sted sør for 14th. Umulig å snike seg inn i paraden og nesten umulig å se selve paraden for alle turistene som også ville få med seg synet. Så mitt tips for et bra Pride-helg er å delta i lesbeparaden, droppe homoparaden og heller gå på gatefesten.

Vi elsker politikere som viser sin støtte ved å delta i homoparader ♥

GEORGE TAKEI!

Hun her var en del av Dykes on BiCycles. Måtte ha med meg et minne, liksom…

Søte danseguttene ♥

Dette er Mike, en av mine mange nye venner, som tar bilde av meg mens jeg tar bilde av ham.

Hun er er visst kjent. (OK, tulla, det er Sara fra duoen Tegan & Sara. Alle lesbene digger musikken deres, meg inkludert.)

Fru Fortuna var snill mot meg enda en gang til: Av alle festene i New York dukket den heite jenta opp på samme fest som jeg var på, uten at noen av oss hadde avtalt å møtes den kvelden. Stedet var tettpakket med jenter, det var mørkt, klamt og helt fabulous.

Nå er det på tide å komme i gang med en ny uke. Yay!

[Not your average bridge]

0

Hver morgen (les: langt ut på dagen) og hver kveld tar jeg banen over Williamsburg Bridge til og fra Manhattan. Forleden bestemte jeg meg for å ta en spasertur slik at jeg kunne beundre utsikten bedre og se hva for slags spennende ting man finner på en bro i New York. Dette var hva jeg fant:

De har malt begge gangbroene rosa. Elsk.

Signerer den. En ting jeg liker med å bo i dette kollektivet, er at vi alle er halv-nudister. Det er liksom helt greit å tusle rundt i bare truse og t-skjorte.

En annen dag skal jeg sjekke ut den andre siden av broen.

[Smakebit på søndag – The Dancer Within]

11

«I do know that dancing and making dances are as necessary for me as breathing and that the most difficult, heart-pounding, muscle-burning day of dancing is better than the most tranquil day without it.» (Bill Evans)

Da jeg var i en bokhandel i Los Angeles, falt blikket mitt på en veldig oransje bok. Det neste som fanget oppmerksomheten min, var ordet «Dancer» og danseren. Jeg plukket opp boken, bladde litt, leste litt og hadde så veldig lyst til å sitte i bokhandelen til jeg hadde lest alle historiene. Men det kunne jeg ikke, og jeg hadde allerede kjøpt nokså mange bøker. Så kom jeg til New York, fikk lånekort på biblioteket og fant ut at de har denne inne på biblioteket for utøvende kunst! (Selvfølgelig.)

I The Dancer Within finner vi historien til mange av underholdningsbransjens beste dansere. Rose Eichenbaum har intervjuet og fotografert disse danserne. Hver danser ble spurt «Hvorfor danser du?» For meg er det veldig inspirerende å lese hva dansen betyr for de forskjellige personene, og interessant å få vite hvordan de jobber. En ting jeg la merke til, er at dans og danserens innstilling faktisk minner mye om zen. Til tross for at alle danserne i boken for lengst har passert 40-årene, er det få av dem som har klart å legge danseskoene fra seg. Sånn vil jeg også ha det; beholde danseskoene på føttene så lenge jeg kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Mens dagene går]

2

Kanskje det er på tide med en liten oppdatering igjen, før jeg ender opp med en million bilder jeg ikke gidder redigere før om noen år (som da jeg var i Australia). Dette er noe av det jeg har bedrevet i det siste:

Sunny Sue og Kirk, som jeg bodde hos i Seattle, kom til New York en tur fordi et av deres mange barnebarn hadde sin «graduation day». De tok meg med på lunsj med to andre barnebarn og etterpå satt vi en stund i leiligheten til det ene barnebarnet. Se på den utsikten!

Trader Joe’s er en matbutikk som spesialiserer seg på kvalitetsmat til en billig penge. De har så mye spennende i hyllene og siden jeg har så lite viljestyrke, fyller jeg ofte opp vogna med masse stæsj bare for å kunne teste ut dem. Heldigvis er det meste godt!

Norske dansere invaderer New York for tiden. Noen av oss gikk ut og spiste middag et par ganger, veldig hyggelig :)

Toalettet på en av restaurantene vi var på. Altså… Når jeg sitter og gjør «business», foretrekker jeg å gjøre det alene. Tross alt ble utedasskultur utdatert en gang på 1800-tallet.

Et tannlegekontor vi gikk forbi en sen kveld.

Jeg har stort sett fått kontroll på eksemet i ansiktet. Eksemet på håndleddet er en helt annen historie; jeg klarte omsider det jeg håpet jeg aldri skulle klare: å klø meg selv til blods… Så nå må jeg forklare alle jeg møter at «nei, det er ikke noe alvorlig, det er bare bad rash gone wild.» Og hvis jeg spør etter noe for atopisk eksem på apoteket, sier de bare «Hydrokortison.» Yay.

Jeg tok meg en dagstur til Coney Island! Temmelig lang reisevei (en time på subway), men jeg er jo så smart at jeg alltid har med en bok eller to i veska.

Mhm, strand… Bra.

Mhm, hav… Enda bedre.

Jeg spaserte rundt i bydelen Kips Bay da jeg fant denne bygningen.

Ikke bare fant jeg ut hvor jeg kan ta Cunningham-klasser, jeg fant også øvingsstudioet til verdens morsomste ballettkompani! Les Ballets Trockadero de Monte Carlo består av mannlige dansere som trakterer de klassiske kvinnerollene fra kjente balletter!

I går fikk jeg omsider somlet meg til å ta Staten Island Ferry. Med tanke på at den er gratis å reise med ville det vært dumt å reise fra New York uten en tur over Upper Bay.

Snart skal jeg besøke denne frøkenen. Snart.

[Smakebit på søndag – Zen 24/7]

6

Life begins with a single breath. The moment we’re born and leave the womb of our mother, we start the lifelong process of inhale-exhale that continues until the moment we die. Nothing is more basic, more vital to our life, than breathing. Yet rarely we give it a thought.
A zen teacher once made that point dramatically before an assembled group of monks. The teacher asked, «What’s the most important thing in life?»
«Food,» said one.
«Work,» said another.
«The pursuit of truth,» said a third.
The teacher signaled for a monk to step forward. Grabbing the monk’s head, he dunked it in a tub of water and held it down until the monk came up gasping for breath.
The assembly got the message: We can live days without food, years without work, or a lifetime without truth, but we cannot go more than minutes without a breath.
When you awake in the morning, stretch your arms to the sky and breathe deeply. Fill your insides with the emptiness around you.
Breathe easy. You’re alive.

Det ble en veldig lang smakebit fra boken Zen 24/7 – all zen/all the time av Philip Toshio Sudo, faktisk er dette hele kapitlet om pust! Jeg har vært buddhist i flere år, om ikke så fryktelig mye i praksis så iallfall i hjerte og sinn. Av de mange retningene innen buddhismen heller jeg mest mot tibetansk buddhisme og zen-buddhismen. En pussig kombinasjon ettersom den ene er tradisjonsrikt mens den andre er mer… «banebrytende». Men en av grunnene til at jeg liker zen, er at det fokuserer så mye på her og nå, som dere kan lese i smakebiten over. Det er her og  nå du lever! Boken handler om hvordan vi kan bli mer bevisst og tilstedeværende i hverdagen, uansett om det dreier seg om den første pusten, å spise et måltid eller ta oppvasken.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[MoMA, MoMI, Mo-øøøh]

1

Jeg er selvfølgelig her i New York først og fremst for å danse, danse og danse mer. Og danse enda litt til. Men når jeg ikke sliter ut parketten hos Steps eller løfter vekter hos Gold’s Gym (Hurra for en måneds medlemskap til kun $19!), er det vel naturlig å leke turist? Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at MoMA (Museum of Modern Art) har en utstilling med Cindy Sherman, hun er en av mine favorittfotografere! MoMA har dessuten gratis inngang hver fredag ettermiddag/kveld, så forrige fredag dro jeg for å få litt kunstnerisk inspirasjon. Jeg fikk blant annet gleden av å se den komplette «Untitled Film Stills» og flere av seriene Sherman har jobbet med opp gjennom årene. Jeg liker hvordan hun bruker seg selv som modell, utkledd som forskjellige karakterer for å vise hvordan kvinnerollen skildres i media og på film. Fantastisk!

Untitled Film Still #14, Cindy Sherman 1978.

Untitled #408, Cindy Sherman 2008.
Se flere bilder fra utstillingen.

I dag stod Museum of the Moving Images for tur, også gratis inngang på ettermiddag/kveld hver fredag. I tillegg til å være en stor bokelsker er jeg også veldig glad i film, så det faller seg naturlig at jeg tar turen innom filmmuseet, et sted som viste seg å være veldig artig og interessant!

Noe av det første som møtte meg, var en lang vegg prydet med filmstjerneportretter helt fra filmens barndom. Dagens Hollywood-stjerner har liksom ikke den samme glamouren som de behersket til spissen av lillefingeren før i tiden ♥

Forskjellige avdelinger innen filmbransjen: Sminke, parykk, musikk, manus… De hadde forskjellige gjenstander fra forskjellige filmer, så det var veldig kult å se disse på nært hold! Det er ikke hver dag man får se Chewbacca i øynene, liksom.

Eller treffe på gullfisklignende romvesener. De hadde masse saker fra den nyeste Men in Black-filmen, små ting som intergalaktisk pass, middels store ting som de utrolig kule våpnene og større ting som gullfisken over.

Muppets! I virkeligheten er disse dukkene såvidt større enn lillefingeren min.

Star Wars-dukker!

De hadde en mini-kino inspirert av Egypts oldtidskultur, Tut’s Fever Movie Palace.

YODA! Yo, da man!

Trappa mellom annen og tredje etasje. Alt var så hvitt at jeg følte at jeg var i kulissene til en eller annen absurd film.

Note to self: Se den nye MIB-filmen. Fortell alle at de må besøke Museum of the Moving Images.

[Morgendugg, a.k.a. Juice Mania]

2

Noe av det jeg liker best med å bo i denne leiligheten i Brooklyn, er at dusjen er perfekt. Kjapp temperaturjustering og kraftig trykk, i motsetning til andre trege, dryppende dusj jeg har opplevd andre steder i USA. Og i resten av verden, for den saks skyld.

Det andre jeg liker best med denne leiligheten, er Joes juicemaskin. Dette er ingen tullemaskin som presser ut noen få dråper saft fra ti appelsiner, dette er Juicemaskinen over alle juicemaskiner. Du kan fôre den med hva som helst av frukt, bær og grønnsaker, og maskinen sørger for at ikke en dråpe går til spille; hver fruktbit blir brutalt knust og most for å få mest mulig saft ut av kjøttet.

Da jeg var i butikken (Trader Joe’s ♥), fant jeg ut at jeg skulle prøve å lage Morgendugg, en fantastisk juice som finnes hos de fleste Rica-hoteller, som serverer herligheten i bitte små shotglass, sikkert fordi de er litt gnien på det. Såvidt jeg kunne huske, er Morgendugg laget av grønne epler, lime og ingefær. Disse ingrediensene havnet derfor i handlekurven med de hundre andre tingene jeg kjøpte (gjentar: Trader Joe’s ♥). Og slik gikk det:

Et digert glass sunnhet. Denne juicen er så sunn at man kan høre bakterienes dødsralling idet de første forfriskende dråpene treffer tunga di.

[ASL Slam]

2

Ettersom jeg betaler for danseklassene mine med stipendet jeg fikk av Norges Døveforbunds Felleslegat, i tillegg til at Døves Tidsskrift sponser litt av turen min mot et par reisebrev fra denne siden av Atlanteren, faller det seg naturlig at jeg bruker litt av turen min på opplevelser av mer sosialantropologisk karakter, av typen «møte innfødte døve» og lære meg ASL (amerikansk tegnspråk). Jeg begynte å lære meg noen gloser og korte setninger før jeg forlot Oslo, men disse må jo vedlikeholdes hvis man skal huske dem. Så følte meg som en nordmann i Kina da jeg omsider traff noen døve i Seattle. Språkbarrieren kom jeg meg over først da jeg ankom LA og fikk mye språklig hjelp fra Ipek og Maleni.

For ikke så lenge siden fikk jeg tips fra Jeff om gruppen NYC ASL Meetup, ukentlige sosiale møter for folk som vil lære/praktisere tegnspråk. Og derfra fikk jeg vite at det var ASL Slam 1. juni. Jeg hadde hørt litt om ASL Slam fra før og hadde selvfølgelig veldig lyst til å få med meg dette.

Mike Canfield fortalte om oppveksten sin som døv, og serverte oss eventyrene om Askepott og Froskeprinsen i en ny, hysterisk morsom versjon. Han fortalte også om da han var liten og fikk sitt første høreapparat. Før i tiden var det sånn at man hadde en propp i øret (evt. en propp i hvert øre) med en ledning som gikk til selve apparatet (Bilde). For barn er det upraktisk å ha apparatet oppi lommen, så det fantes en slags høreapparat-BH som gjorde at de kunne ha apparatet foran brystet. (Jeg hadde også dette, blomstermønstret sydd av moren min). Hvilken lykke det var da han senere fikk et nytt høreapparat av den moderne typen: Han tok sporenstreks av seg «BH»-en og brant den!

Jesse Thomas fortalte noen historier han har skrevet. Hans fremføring var «straight forward» skildring, i motsetning til Mike Canfields mer visuelle mimikk og skuespill, så jeg fikk egentlig ikke med meg så veldig mye av innholdet i historiene hans ettersom jeg fremdeles befinner meg på nivå null i ASL. Den ene historien var noe med en løve som ble plaget av en ape, den andre var veldig lang og endte med en bil som kjørte av veien og de som var i bilen, måtte få hjelp av noen leende Amish-menn til å dytte bilen på rett kjøl igjen. Noe sånt.

Jeg har også vært på et par ASL-meetup og det var veldig hyggelig å møte så mange forskjellige mennesker. På oppmøtet i går ble det til at vi gjorde en variant av hermeleken: En person forteller en kort historie, så skal neste person gjenfortelle denne til den tredje osv. Det er veldig morsomt, for man ser hvor mye en historie endrer seg på grunn av hvert individs måte å huske detaljer på og gjenfortelle dem. En historie om hvordan en sjåfør ble blendet av sola og kjørte i et tre slik at han måtte på sykehus ble etterhvert til en sjåfør som ble blendet av sola og stupbombet av en fugl, kjørte i et tre, havnet på sykehus, spiste fuglen og døde. Noe sånt.

[Smakebit på søndag – The Forgotten Garden]

7

His daughter. His first.
She smiled at him, radiant in her delicate lace-trimmed dress.
He smiled back.
Then he led her to sit by him on a fallen gum trunk, smooth and white, and he leaned to whisper in her ear. Transferred the secret he and her mother had kept for seventeen years. Waited for the flicker of recognition, the minute shift in expression as she registered what he was telling her. Watched as the bottom fell out of her world and the person she had been vanished in an instant.

Som 21-åring får Nell vite at hun ble funnet alene som fireåring, kun utstyrt med en liten koffert med noen få plagg og en eventyrbok, på et skip til Australia. Hun distanserer seg fra den familien hun har kjent hele sitt liv og prøver å finne ut hvor hun egentlig kommer fra, men puslespillet forblir uløst inntil hun dør og barnebarnet Cassandra får vite familiens hemmelighet.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.