Måned: november 2011

[Kalde poter]

1

Nå skal jeg reklamere litt, for jeg syntes dette var et originalt tiltak:
17. desember arrangerer Memento Tattoo i Bentsegata 25 (Oslo) en tatoveringsdag til inntekt for Dyrebeskyttelsens hjelpesentre for katter. Du kan velge mellom flere forhåndstegnede motiver, og det koster bare 500 kr. pr. tatovering. Timebestilling er ikke nødvendig, det er bare å snuble innom for å støtte en god sak.

Hvis du ikke har lyst til å tatovere deg, kan du også komme innom med kattemat, leker ol. som du vil donere til Dyrebeskyttelsen.

Mer info om tatoveringsdagen finner du her.

[Smakebit på søndag – En veloppdragen ung pikes erindringer]

6

Da jeg var tre år, gjentok jeg at o heter o, og at s var s akkurat som et bord var et bord; jeg kunne stort sett alfabetet, men de trykte sidene tidde fortsatt. En dag skjedde det en kobling i hodet mitt.

Simone de Beauvoir, en kjent filosof og feminist, skildrer i denne boken sin barndom og ungdomstid. Hun var datter av en konservativ jurist, og moren var en katolikk med veldig streng moral. de Beauvoirs liv spenner seg fra 1908 til 1986, med andre ord hadde hun en spennende og turbulent oppvekst i det 20. århundret med sine to verdenskriger og utallige historiske hendelser. Jeg valgte smakebiten overfor fordi jeg kjenner meg godt igjen i hvordan det var å plutselig kunne lese. I det ene øyeblikket ser man bare en haug med bokstaver på arket, i det neste ser man ord. Fra det øyeblikket er det ingen vei tilbake; ukjente og spennende verdener ligger for dine føtter (øyne?) i alle bøkene du kommer over.

Jeg var så heldig at den aller første teksten jeg leste var et dikt av Lennart Hellsing.
Jeg har lyst til å høre om deres øyeblikk: Hvordan var det da dere plutselig knekket lesekoden? Husker dere kanskje hva det første dere leste var?

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Fine ting på søndag]

0

Våkne inntil en varm kropp.

God frokost på sengekanten.

Gå en lang tur over vårgrønt gress i solskinn og mildvær.

Middag med familien.

Sitte en stund med en tre uker gammel niese i armene.

Se en film eller lese en bok før leggetid.

[Timeplanens diskré stabilitet]

2

Jeg er ferdig med å studere (endelig!) og har ikke en fast jobb, men jeg jobber frilans og tar de oppdragene jeg får. Nylig har jeg fått adgang hos Proda, noe som vil si at jeg kan danse/trene gratis åtte ganger i uken. Men selv om jeg er i full stand til å stå opp klokka 6 for å dra på ballettklasse, er hverdagen min fremdeles nokså ustrukturert. Jeg lar tiden fly avgårde mens jeg sitter på nett uten egentlig å gjøre noe fornuftig; jeg har lyst til å friske opp fransken min, men får ikke til å sette meg ned for å pugge gloser og bøye verb; jeg vil henge på Sats oftere; jeg er avhengig av å meditere… Den siste måneden har jeg også hatt en temmelig forstyrret døgnrytme, noe som fører til at jeg altfor ofte faller i søvn på t-banen midt på dagen.

Hva gjør man når man vil utnytte dagene mest mulig og stille inn døgnrytmen på norsk tid? Man tar en rosapille og setter opp en timeplan. En god, gammeldags timeplan som vi hadde på grunnskolen. Klokka 8-9: Norsk, 9-10: Matte, 10-11: Gym osv.

Tadaa! Jeg har latt feltene mellom klokka 12 og 20 stå tomme ettersom ingen av dagene mine er like fra uke til uke. I stedet kan jeg laminere denne timeplanen, henge opp og så bruker jeg disse bittesmå gule Post It-lapper til å skrive opp ting jeg skal gjøre, med dato og klokkeslett. Eventuelt bruke tusj som kan tørkes vekk etterhvert. Så flink og strukturert jeg er, ikke sant?

[Knipserier]

0

For første gang på flere år fant jeg en kylling! Jeg pleide å tråkke gatelangs Oslo og Bærum rundt for å finne disse kyllingene. Jeg fikk ganske bra kyllingteft etterhvert. Nok om mine tidligere fritidsproblem.

Synes det er artig med slike tegninger eller beskjeder som henger rundt omkring. Livsnjut <3

Jeg var veldig dessertfysen en kveld. I fryseren fant jeg jordbær som jeg varmet opp med litt vann. Mens jeg ventet på at jordbærne skulle bli gode og mjuke, øvde jeg meg på å lage jordbærsafthjerter i vaniljesausen. Og bare så det er sagt: varme, bløte jordbær med vaniljesaus er gastrorgastisk.

Selvfølgelig. Kan ikke ha bildeinnlegg uten minst et bilde fra Kattehuset, kan jeg vel?

Fra Grimstad. Det er visst dette sørlendingene kaller underholdning.

Jeg sanket karmapoeng da jeg trådde til for å hjelpe Jaffis-fotografen med å dechiffere håndskrift på bestillingslapper, skrive adresser på konvolutter og klistre på avsenderlapp, slik at de etterlengtet fotobøkene endelig kunne sendes ut.

Se det lille tøff-tøff-toget på høyre side, da! Jeg lager bedre kart enn Google Maps. Dette er forresten veien fra togstasjonen til Sandefjord VGS, der jeg var forrige uke for å intervjue til en artikkel om knutepunktskoler.

Et meget kunstnerisk bilde med den dype tittelen: «Folk som står til høyre i rulletrappen.» (Med tanke på den rulletrappukulturen vi har i Norge, må man nesten ta vare på øyeblikket når man en sjelden gang opplever folk som faktisk står til høyre i rulletrapp!)

[Skeiv blogg-seminar]

0

Jeg hadde tenkt å skrive dette innlegget for minst to uker siden, aller helst umiddelbart etter 5. og 6. november. Men jeg har druknet litt i ymse jobboppdrag og vært opptatt med manusanalyse og teater. Men bedre sent enn aldri og hele den visa der.

5. og 6. november var jeg på besøk i Helseutvalgets lokaler for å delta på et seminar om skeive bloggere. Tittelen på seminaret var «Bygg en blogger», noe som egentlig er litt misvisende ettersom det ikke handlet så veldig mye om hvordan man bygger en suksessfull blogger som man kan leve av. Det var dog ikke derfor jeg deltok, jeg har ingen ambisjoner om å tjene penger på denne bloggen (men jeg tar gjerne imot «gaver»). Jeg deltok fordi dette er et seminar som aldri er blitt arrangert før, programmet virket veldig interessant, og jeg ønsket å treffe andre bloggere som jeg ikke kjenner fra den berømte Bloggerbyen.

Som nevnt, det var mye interessant på programmet. Blant annet ble det holdt foredrag av Andreas Drakenberg (daskadasenibordet, Sveriges mest leste skeive blogger) og Rafiq Charania, gründer bak blogg.no. Det jeg syntes var mest interessant, var hvordan skeive bloggere kan bruke stemmen sin til å spre nyttig informasjon om Helseutvalgets tilbud og «reklamere» for Youchat, som er et flott chattetilbud for lhbt-personer som kanskje ikke har andre å snakke med eller som lurer på ting som de kan få svar på hos Youchat.

Det ble også noen korte foredrag om sårbarhet og skjevfordeling blant lhbt-personer. Forbruk av alkohol eller andre rusmidler er større blant lhbt-personer enn hos heterofile, og selvmordstall blant lhbt-personer er større. Å være homofil, bifil eller transperson er fortsatt belastende for mange mennesker i dagens samfunn, men ved å gjøre skeive bloggere bevisste på dette, kan vi bidra til å redusere lhbt-personers sårbarhet ved å skrive åpent om det å være skeiv, og vise at det er mulig å leve et godt og trygt liv selv om du er homofil eller transkjønnet.

Jeg er selv åpen lesbisk og har aldri opplevd noen problem med min legning, så jeg håper at ved å skrive positivt om det å leve som åpent lesbisk, kan en usikker skap-lesbe som tilfeldigvis kommer over denne bloggen, finne den tryggheten hun trenger for å være seg selv fullt og helt uten å frykte andres fordommer.

Et annet interessant punkt på programmet som jeg likte ekstra godt, var foredraget om hvordan NRK bruker sosiale medier, med bokbloggen som eksempel. Er det rart jeg ble begeistrert? Bøker! Og jeg har jo fulgt NRKs bokblogg en stund fra før, så det var ekstra artig å høre Ana Leticia Sigvartsen fortelle om bokbloggen og den oppmerksomheten de fikk ved å benytte seg av sosiale medier som Twitter, Flickr osv. Denne kombinasjonen av skeiv og bøker ga meg en idé om å skrive litt mer om skeiv litteratur her på bloggen, f.eks. i forbindelse med smakebit på søndag eller litteraturkjærleik/skeiv & skakk.

Det siste punktet på programmet på søndag var hvordan Helseutvalget kan bli bedre til å bruke sosiale medier. Jeg sjekket litt rundt på de vanligste sosiale mediene og oppdaget at de ikke var på Twitter, Fjesbok-siden var en profil som man må legge til som venn osv… Mye som kan gjøres her, kanskje en jobb for Thomas Moen? Helseutvalget kan også rekruttere frivillige bloggere til å skrive litt om enkelte tjenester de tilbyr, f.eks. et innlegg om Youchat, om ulike arrangementer/seminarer, brosjyrer som Helseutvalget deler ut. Det er mange muligheter.

Alt i alt syntes jeg det var et veldig spennende og lærerikt seminar, men foredragsholderne kunne med fordel fått litt mer taletid. Det var veldig høy hastighet for å få sagt mest mulig på kortest mulig tid, og da er det fort gjort å falle av lasset, spesielt for meg som hadde med tegnspråktolker som både skal oppfatte og oversette det som ble sagt.

Jeg fikk lenker til bloggene til noen av de andre deltakerne:
LezGirls
Lesbisk OnScreen
Amir Holmeslet
Mitt liv som homofil
Press2replayit

[Teori vs. praksis]

0

I dag hadde jeg mange gode planer. Først skulle jeg stå opp tidlig slik at jeg kan gå til t-banen og dra til Proda for å være med på moderne-klassen klokken 10. Deretter skulle jeg gå til Sats for å trene styrke. Etter det noen timer på Skriveloftet hvor jeg skulle skrive en reportasje og en teateranmeldelse, samt lese litt korrektur og manus før jeg legger i vei mot KHIO for å bedrive litt manusjobbing. Høres ut som en bra og effektiv dag?

Hvordan ble dagen egentlig:
Jeg sov til kvart på 10, lagde frokost og spiste mens jeg så To på rømmen. Så sjekket jeg e-post og sånt. Nå sitter jeg og spiser Cheerios ut av esken mens jeg leser gjennom reportasjen jeg skrev i går (og skriver dette innlegget om hvor herlig tiltaksløs jeg kan være iblant).

Nå må dere ikke tro jeg alltid lar hverdagen skure og gå. De siste to ukene har jeg vært flink og stått opp klokka 6-ish hver dag for å danse hos Proda. Jeg ligger på forskudd med korrekturen jeg leser nå, jeg har laget indisk linsegryte for første gang, jeg har reist til to skoler og intervjuet folk, jeg har vært på teater, jeg har vært med på en musikkvideoinnspilling og et bloggseminar og jeg har banket tepper! For å nevne noe. Woho!

[Døvhet som unnskyldning]

8

Jeg vet at det finnes enkelte døve personer som utnytter systemet ved å bruke døvheten sin som argument. Jeg har hørt historier om unge og friske døve som prøver å få honnørrabatt på kino for «vi kan ikke høre filmen, vi er jo døve». Jeg har selv sett døve slippe unna bot når de har blitt tatt i billettkontroll på trikken. Ved å snakke hektisk med hverandre på tegnspråk forvirret de kontrolløren, og han lot dem slippe unna. Blant annet. Ikke særlig dannet oppførsel fra voksne mennesker. Heldigvis gjelder det bare noen få individer.

Men å bruke døvhet som en unnskyldning for å få redusert straff når du har voldtatt noen? «Jeg hørte ikke at hun sa nei.» BULLSHIT. Når noen går på gata midt på natten med pikken hengende utenfor smekken og griper tak i den første kvinnen han ser og drar henne inn i et portrom, selv om hun kjemper imot, og krenker henne på det groveste, da spiller det ingen rolle om han hørte eller ikke hørte at kvinnen ropte nei. Det var en bevisst handling som bør få alvorlige konsekvenser for overgriperen, uansett om han er døv, blind, norsk,  amerikaner eller homofil.

Juryen som ga ham redusert straff bør gå inn i seg selv og ta et oppgjør med egne fordommer. Døve er ikke dumme, de er oppegående mennesker som forstår handling og konsekvens. Voldtektsmannen var fullt klar over at han begikk et lovbrudd, og ved å spille på menneskers uvitende fordommer om at «det er så synd på de døvestumme, de er jo ikke helt som oss andre», klarte han å få dem til å la ham slippe unna med en latterlig lav straff. Hva blir det neste? At en døv snor seg unna straff når han/hun begår butikktyveri: «Jeg er døv og  hørte ikke butikkalarmen, så jeg burde ikke straffes.»

Jeg synes det er intet annet enn tragisk at denne avskyelige personen synker så dypt at han prøver å gjøre seg selv til et offer ved å si: «Jeg er døv.» For ikke å glemme juryen som er så godtroende at de i det hele tatt tror at det å være døv er noe som kan unnskylde kriminelle handlinger og frita forbryteren fra en rettferdig straff. «Vi vil ha likeverd, og i det ligger også at vi tar samme ansvar som alle andre i det norske samfunnet.»

Ettersom denne voldtektsmannen tydeligvis går fritt rundt i Oslo, kan det vel være på sin plass å lære litt tegnspråk. (Som om det ikke var nok fra før at man må ha med seg pepperspray, voldtektsalarm og en venninne hver gang man beveger seg over dørstokken.) Hvis noen er interessert i å lære seg å si «NEI! Dra til helvete før jeg kastrerer deg, din jævla drittsekk» på tegnspråk, så kan jeg sikkert ordne en video.

[Fremtidens korrektur]

0

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hvordan det er å jobbe som korrekturleser. Der nevnte jeg at jeg for det meste jobber med manus i papirform. Stort sett fungerer det fint å jobbe på denne måten. Men det sier seg selv at det blir store mengder papir når én bok oversettes, språkvaskes, korrigeres og korrigeres igjen. Særlig miljøvennlig er det ikke, og selv om man kan ta med seg jobben overalt, er det upraktisk med flere kilo løse papir i bagasjen. Og man er nødt til å hente og levere manuset hos forlaget.

De siste få årene har det dukket opp et nytt teknologisk medium; lesebrettet. Foreløpig er det ikke stort man kan gjøre med disse enn å lese bøker på dem, men jeg håper at etter hvert som teknologien forbedres, vil det en dag bli mulig for korrekturlesere å arbeide med et lesebrett. Forlaget kan sende manuset i PDF-fil på e-post, jeg overfører filen til lesebrettet mitt. Mens jeg leser, legger jeg til rettelser og notater der jeg finner feil, kanskje ved hjelp av en penn som jeg kan skrive direkte på skjermen med. Når jeg er ferdig med å lese manuset, sender jeg den rettede filen tilbake til forlaget. På denne måten kan jeg motta og levere korrektur uansett hvor i verden jeg befinner meg.

Mens vi snakker om korrektur, i går fikk jeg en Frøken Detektiv-bok. Skriftstørrelsen er deilig stor og jeg kan ikke annet enn å si at dette er et riktig koseoppdrag, fan som jeg er av Nancy Drew.

[Smakebit på søndag – Noe til besvær]

11

Han følte det samme hver gang han besøkte Peterborough. Hver gang han så fotografier av seg selv som barn. Hver gang han kjente lukten av plastilina eller smaken av fiskepinner. Han var ni år igjen. Eller tolv. Eller femten. Og det dreide seg ikke om det han følte for Ivan Dunne. Eller det han følte for dansegrupper som Pan’s People. Det var den kvalmende erkjennelsen av at han var havnet på feil klode. Eller i feil familie. Eller i feil kropp. Erkjennelsen av at han ikke hadde noe annet valg enn å vente til han kunne slippe unna og skape seg en egen verden der han følte seg trygg.

I Noe til besvær av Mark Haddon (forfatteren bak The curious incident of the dog in the night-time) er det duket for skikkelig familiedrama. George Hall, familiemannen som førtidspensjonerte seg for å nyte livet, oppdager en merkelig flekk på hofta og blir overbevist om at det dreier seg om kreft. Samme dag kunngjør datteren Katie at hun skal gifte seg med Ray, som familien hennes betrakter som et høyst upassende parti. Katies bror, Jamie, som sliter med å leve ut sin seksuelle legning av frykt for foreldrenes reaksjoner, prøver å finne ut hvordan han kan hindre Katie i å begå den tabben det ville vært å gifte seg igjen. Og Georges kone, Jean, har en affære med ektemannens tidligere kollega.

Utdraget over er om Jamie og hans følelser rundt det å være homofil. Det er mange slike avsnitt om de forskjellige personene mellom dialogene i boken, avsnitt der forfatteren dykker litt dypere i deres følelser og skildrer dem, f.eks. når George setter seg ned for å friske opp sine tegnekunnskaper og mimrer tilbake, Katies problem med å sette opp en gjesteliste til bryllupet…

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.