Lykke:
Kjekshus med en kule sitronsorbet og en kule jordbæriskrem, toppet med softis dekket av rosa strøssel. Fra Mövenpick, selvfølgelig.
Nesten bunnløs tristhet:
Å se en kule jordbæriskrem ligge oppi en stor haug med rosastrøsseldekket softis. På fortauet.
Idag ble jeg, en mannevond lesbe, slikket på halsen av Tintin. Og Tintin var ikke en hund. Har jeg oppmerksomheten deres nå? Da begynner jeg med begynnelsen først:
Dagen startet med idémyldring på Kaffebrenneriet, for lillesøsteren til Martine skal sende inn noen bilder til en opptaksprøve. Vi myldret oss frem til en dramatisk – men mest morsom – bildeserie som inkluderte togbrann. Neste stopp ble Oslo S der vi fant Mette, Siv Gaustad (stas for Martine, som er stor fan av Siv, hihi), en hyggelig homo som heter Andre og en veldig morsom homo som kaller seg Tintin.
Vi tok noen bilder inne på toget til Stockholm, og folk var veldig flinke til å spille med innlevelse («Nooooo, jeg er for vakker til å døøøøø!»). Selv jeg hadde mye innlevelse der jeg satt og stirret i en bok. Rene Oscar-opptreden. Da fotograferingen var ferdig, kom Tintin bort til meg og kremtet litt før han ba meg løfte på hodet. Så slikket han meg på halsen. Lenge. Mens de andre og jeg prøvde å ikke le oss ihjel.
Fnis.
Hadde han vært hetero, hadde han fått deng. Men heldigvis for ham er jeg ikke mannevond mot homoer, selv om det var en temmelig selsom opplevelse å bli slikket på halsen av noen jeg traff for mindre enn førti minutter tidligere.
Togbrann-bildene ble skikkelig kule. Kanskje jeg lenker til dem når Johanne har redigert dem. Så dere kan se hvor morsomt det er å henge med oss.
Helt til slutt: Jeg fant ut at jeg ikke får nok oppmerksomhet på Fjesboka, så jeg lagde meg konto på Twitter. Tjo-pip.
Anekdoten om den fiolette jenta på onsdag, ble plutselig litt lengre:
Jeg satt hos frisøren (Malika!) da jeg så en jente svinse forbi nå og da. Gaydaren min peip «Skeiv, skeiv, skeiv» hver gang hun svinset forbi, noe som resulterte i at jeg rødmet så kledelig som bare det, så jeg spurte Malika om hun visste om denne jenta var streit eller skeiv. «Bi, tror jeg,» svarte hun.
Etter at jeg gikk, spurte jenta Malika om meg. Hun lurte på om jeg var gutt eller jente. Fnis. Jeg synes det er litt kult at jeg faktisk kan få noen til å lure på dét. Androgyni er kult. Hun lurte også på hvor Malika kjente meg fra («Vi deler kjøkken.»). Malika selv synes at det er helt utrolig at jenta og jeg har så god gaydar at vi klarer å «spotte» hverandre.
Nå vet jeg ihvertfall hva hun heter og hvor gammel hun er.
Jeg stod på Schous plass og ventet, halvt desperat, på en modell etter at to stykker ikke kunne møte opp til dagens planlagte fotoshoot. Mens jeg ventet, så jeg etter tilfeldige forbipasserende som jeg kunne huke inn og ta med til studioet. Plutselig kom en søt, rød- og sorthåret pike gående i min retning. Jeg så på henne, hun gikk forbi bak meg og jeg snudde meg for å se litt mer på henne. Plutselig snudde hun seg og så meg i øynene mens hun smilte litt lurt, og jeg følte meg så tatt på fersken at jeg ikke turde løpe etter henne for å spørre om hun kanskje hadde et par minutter til å bli fotografert. Jeg har angret på det hele dagen, for portrettet av henne kunne ha blitt fantastisk.
Istedet huket jeg inn en hyggelig rockabillyfyr og sønnen hans, samt Ane fra klassen min.
I dag fikk jeg vite at jeg er sikret skoleplass for de neste to årene. Anne-Line vender herved tilbake til en hverdag bestående av svette treningsklær, såre muskler og masse showbiz til høsten. Jeg ble så glad for brevet at jeg stod nede i oppgangen og hoppet mens jeg lagde «Iiiih! Iiiiih!»-lyder.
Iiiih!
Du sitter midt på benken, rommet er fylt av orgelbrus og mennesker i sine beste søndagsklær. Stemningen inne i kirken er høytidelig og presten går frem til alteret. Plutselig kjenner du en kribling bakerst i ganen, et snev av noe som ikke kan ignoreres. Følelsen blir sterkere og beveger seg nærmere tungespissen, tennene og leppene. Orgelet blir taust, presten kremter og lyden av den kjolekledde skikkelsen som rensker halsen, får demningen din til å brise: «F-f-f-faen i helvete!»
Sånn var det nesten for meg da jeg stod inne på SATS og spiste sjokolade. Som å ha Tourettes i kirken. Selv om jeg fortjente den sjokoladen etter å ha trent i nesten fem timer.
Jeg satt utenfor lokalene til Sydney Dance Company og toeyde da jeg fikk oeye paa en jente som minnet veldig om en tidligere klassevenninne fra aaret paa Baardar. Idet hun saa i min retning, formet ansiktet mitt et overrasket uttrykk helt synkront med hennes like overraskede mine. Hva er sannsynligheten for aa tilfeldigvis treffe paa en gammel kjent paa den andre siden av kloden uten at noen av oss har hatt kontakt paa flere aar? Jeg er fremdeles himmelfallen over hvor mye verden plutselig krympet.
Gurlesque igaar var morsom. Jeg dro dit alene, men fant fort noen nye venner aa mingle med: blant andre servitoeren fra Blue Fig-kafeen, to damer som jeg ga veihenvisning til Manning Bar for (det var lett, jeg skulle dit selv og det laa rett foran oss) og noen til. Jeg fikk ogsaa oeye paa en jente som ogsaa var paa The Sly Fox sist onsdag, og hele kvelden saa jeg etter henne helt 1-tiden da jeg endelig fikk samlet nok mot til aa spoerre henne om en dans. Iiik! Hun sa heldigvis ja! Vi snakket ogsaa litt og plutselig var det paa tide aa dra hjem.
Manning Bar ligger inne paa omraadet til Sydney University og det er omtrent fire-fem kilometer aa gaa derfra til Maeve. Jeg kunne jo tatt bussen, men valgte en sen spaseretur. («Overfallsmenn» finnes ikke i mitt ordforraad) Etter en liten evighet kom jeg omsider fram og plustelig stod jenta fra baren ved meg! Det viste seg at hun fulgte etter meg hele veien fra baren for aa vaere sikker paa at jeg kom trygg hjem! Saa vi snakket litt, kysset litt og vekslet e-postadresse. (Den delen som er skrevet i kursiv, skjedde bare i hodet mitt. Frodig fantasi og singel paa andre aaret, vet dere.) Jeg kommer sannsynligvis ikke til aa moete henne igjen, med mindre skjebnen bestemmer seg for aa overgaa seg selv etter «liten verden»-hendelsen utenfor dansekompaniet.
Selve showet var veldig interessant. Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, australierne har veldig veldig veldig veldig saer form for humor. Oeyeeplestripping, dildofoedsel og saa videre. Men det var veldig interessant aa se paa. Jeg utvidet horisonten min og greier. Naa kan jeg aldri spise en gulrot uten aa bli minnet paa en lubben kanin som gjorde obskoene ting med nevnte groennsak. Eller jordbaer uten aa bli paaminnet om en seksuelt frustrert Marie Antoinette.
Jaja.
En siste ting: Var i grillefest paa fredag, det var koselig. Mange mennesker, mye mat og innmari flott hus. Huset var en arkitektonisk droem og splitter nytt. Favoritten min var badet; naar du skal tappe i badevann, kommer vannet ut fra et hull i taket. Definitivt noe helt annet enn kranet!
Jeg går fremdeles til audiopedagog og har gjort store fremskritt på veldig kort tid. Det er alltid moro å bruke litt tid på å stirre i veggen og prøve å høre hva som blir sagt. Nå har jeg kommet såpass langt at vi har begynt med quiz til lyttetreningen, istedet for vanlige setninger og korte historier.
Ikke bare er jeg ganske flink til å høre spørsmålene, jeg er også uventet flink til å svare på dem. Idag fikk jeg audiopedagogen til å gape av overraskelse da jeg svarte rett på spørsmålet om hvilket land Dhaka er hovedstad i, uten å tenke etter. Takk til Bangla-Heidi som har æren for at «Dhaka er hovedstaden i Bangladesh» er lagret i underbevisstheten min.
Idag reklamerte jeg for slikkelappen på skolen. Viste frem en skisse og en slikkelapp (tusen takk til de på Helseutvalget som lot meg få et par lapper til undervisningsbruk!), og nå er jeg såpass gira på ideen at jeg skal lage en fiktiv reklame for slikkelappen! Følg med!
Var temmelig rød i trynet mens jeg snakket om hvordan lappen skal brukes, men Mary Lou sa at det var bra at jeg (sjokkerte og) informerte dem, hoho.
Morsomste (og mest fikserte) skoledagen denne uken, tipper jeg.
Jeg tror ikke læreren min, Anders, har fått i seg morgenkaffen ennå, knis. Etter at jeg fikk mobilnummeret til han ene på Fotopia, sendte jeg følgende melding tilbake: «Takk! :D Ha en strålende dag!» og fikk følgende svar: «Husk at klokka er kvart over 7 da…» Jeg er litt entusiastisk fordi jeg kommer til å ha halve temaoppgaven i boks om rundt sju timer, og jeg har sovet fantastisk godt i natt!
Gleder meg til dagens fotografering!
Jeg er visst innelåst på skolen. Hjelp?
Det vil si: jakka, veska, busskortet og kameraet mitt er inne på et klasserom som jeg ikke kommer meg inn på. Det er kaldt og vått ute, ergo; jeg kan ikke komme meg hjem uten å risikere en solid forkjølelse.
Håper det kommer en eller annen Securitas-vakt snart.
Oppdatering: Securitas ville ikke komme og redde meg, men skolen har et fast vaktselskap og de sendte en herre som fikk meg ut av skolen. Hjemme nå, hurra!