Jeg må ha vært overtrøtt i siste time på fredag. Hva kan ellers være grunnen til at jeg fikk tidenes ukontrollerte latteranfall mens jeg prøvde å tøye i en ekstra avansert spagatstilling? Vi gikk to og to sammen, hun jeg hjalp med å tøye viste seg å være superfleksibel: Ned i spagat, bakerste bein bøyes mot ryggen, hodet bakover og fotsålen på ansiktet. Helt sant! Og dette gjorde hun like ubesværlig som en fugl vindsurfer.
Naturligvis virket dette veldig motiverende på meg, og etterpå ville jeg prøve å tøye i samme stilling. Eller nesten da, jeg er jo ikke så myk ENNÅ. Spagaten var ingen problem, den har jeg klart i mange år. Så var det å bøye det bakerste beinet, heller ingen stor problem, selv om det er noe jeg nylig har begynt med. Nå gjenstod bare å dytte hodet bakover og få fatt i foten. Og det var her jeg begynte å le på meg brokk.
Vet dere hvor vanskelig det er å holde en slik stilling samtidig som man ler hysterisk? Veldig, veldig vanskelig. Partneren min dyttet beinet mot ryggen min og presset den ene armen nedover mot foten – «Litt til, kom igjen du er nesten der, bare grip tak i tåen nå!» – og til slutt klarte jeg holde tilbake latteren lenge nok til å kjenne pekefinger og tommel knipe fast storetåen.
Snakk om å gripe etter halmstrå. Men jeg greide det! På begge sidene! Og nå har jeg planer om å bedrive litt ashtanga-yoga. Innen skoleavslutning skal jeg pinadø meg klare å dytte fotsålen min mot trynet.