[Speilbilde]

4

Jeg satt på bussen og betraktet speilbildet mitt. Det tok litt tid før jeg oppdaget at det var noe rart med speilbildet. Ikke utseendemessig – speilbildet var akkurat like pent som jeg forventet at det skulle være – men detaljmessig. Speilbildet hadde på seg sort t-skjorte, jeg hadde på meg hvit topp. I tillegg stirret jenta i glassoverflaten i en helt annen retning enn meg.

Det var da det slo meg; jeg satt og stirret på speilbildet til min egen dobbelgjenger. Hjertet stoppet et millisekund. En ting er å bli spurt av venner om jeg «var på 3-banen inn mot Oslo forrige lørdag» eller «på treningsenteret» da jeg egentlig var for syk til å trene. Noe helt annet er det å se med egne øyne at det finnes en sprell levende person som ligner så veldig på deg at selv du tror det er deg.

Resten av bussturen satt jeg og nistirret på speilbildet – jeg snek meg til et par «tilfeldige» titt over skulderen også – mens jeg prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre. Hjernen var dessverre ikke i stand til å samle inn informasjon om tilsvarende situasjoner, det var tross alt første gang jeg så en dobbelgjenger, så jeg fortsatte bare å sitte som fjetret.

Kanskje var det like greit; hun kunne fått inntrykk av at jeg er en veldig, veldig sær person («Hei, du er dobbelgjengeren min! Hva heter du?»), og det hele føltes som om jeg egentlig hadde tatt en tidsmaskin. Jeg har ikke mye erfaring med tidsreiser, men jeg vet at det kan bli potensielt skummelt om man reiser i tid og tar kontakt med ens fortidsjeg eller fremtidsjeg. Derfor ble det til at våre veier skiltes etter at vi begge gikk av på Lapsetorget, og antakelig kommer hun aldri til å vite at hennes dobbelgjenger satt rett foran henne en gang.

4 kommentarer til “[Speilbilde]

  1. >Woha, det er skikkelig sært og ganske kult når man selv klarer å se at man ligner på noen. Jeg hadde samme opplevelse i Kroatia for noen år siden, mamma tok snikbilder av henne :P Haha.

Comments are closed.