Stikkord: Løs i USA

Nå fikk jeg endelig ut fingeren og gjorde noe med bildene som bare har ligget og ventet på meg i kameraet. Selvfølgelig valgte jeg et passende tidspunkt, nå som alle er travelt opptatt med å pusse bunadsølv og hamstre pølsebrød og gudene vet hva.

Sist lørdag klarte jeg altså somle meg til å ta en tur ut av huset og det ble tilfeldigvis en spasertur i Central Park. Først gikk jeg gjennom Strawberry Fields, et hyggelig lite område til minne om John Lennon.

Der fant jeg en hippiedame og pusen hennes. Pusekatten var ikke så villig til å være modell. (Hva er det med katter og kamera? Hver gang de ser et kamera, nekter de å se opp så lenge du står i fotografposisjon.)

På bunnen av en trapp fant jeg noen høylydte gutter som slo vitser hele tiden, samlet inn penger og hoppet over folk.

Dere vet mitt «fotografere folk som fotograferer»-prosjekt? Her har jeg TO fotograferer i ett bilde! Bonus.

Jeg fant Alice i Eventyrlandet, men tok heller bilde av et av diktene hun prøvde å deklamere, siden selve Alice-statuen var dekorert med kravlende småkryp (les: unger) og jeg ville ikke at noen overparanoide foreldre skulle tro jeg er pedo.

Jeg fant også H.C. Andersen og andungen hans ♥

Og det minst lykkelige brudeparet jeg noen gang har sett. De satt bare der ved skilpaddeinnsjøen og så alt annet enn «Dette er vår lykkeligste dag» ut.

Og en masse ekorn!

Dette bildet er egentlig et skudd i blinde. Ikke ille komposisjon, eller hva?

Ekorn!

Søndag ble stort sett tilbrakt til sengs fordi jeg var for sliten/trøtt/lat (stryk det som ikke passer) til å stå opp. Men du verden så utrolig deilig å bare slappe av ordentlig for første gang på flere uker.

Tirsdag var min siste dag som beboer på Upper West Side, og jeg tilbrakte dagen etter danseklassene med å rydde, pakke kofferten og skrive ferdig teateranmeldelse av Cyrano. Jeg følte meg nesten som Carrie Bradshaw der jeg satt og knatret i vei på tastaturet. Nesten.

Frem til fredag bor jeg hos en CouchSurfing-vert i Chinatown. Leiligheten deles av flere hyggelige mennesker, men jeg fikk meg en litt kjedelig overraskelse da jeg kom til bygningen med den digre kofferten min og de to sekkene mine: Leiligheten ligger i sjuende etasje. Uten heis. Herrefred, gjett om jeg hatet meg selv for å ikke pakke lettere da jeg forlot Norge.

Chinatown virker som et spennende område, men det kan visst være lurt å utforske Chinatown så tidlig på dagen som mulig. Det selges nemlig fisk i annenhver butikk, og etter en hel dag på utstilling dufter det ikke akkurat roser og fioler… Yuck! Jeg snublet tilfeldigvis over Little Italy da jeg spaserte forleden. Alle de italienske restaurantene! Det så jeg skulle ønske jeg kunne leve evig. Det er tydeligvis den beste måten man kan få spist alt man vil spise og lest alle bøkene man vil lese.

Onsdag ble det forestilling med Sunny fra Norge! Vi dro til Queens Theatre for å se Heat Wave: The Jack Cole Project, en hyllest til mannen som regnes for å være teaterdansens far. Det var ham Bob Fosse lot seg inspirere av, tenk det! Chet Walker lagde denne forestillingen fordi han ville at flere skulle få vite om Jack Cole og hans bidrag til teaterdansens utvikling.

Teatret lå midt inni en park, så det ble en fin spasertur fra metroen. Sunny har forresten sin egen blogg, der hun skriver om sitt opphold i New York. Hun har vært i byen siden januar, på et internasjonalt studentprogram ved Steps on Broadway. Følg henne! :D

Legg merke til Conversene mine’a! Jeg DIGGER dem. Buksene er også nye, jeg måtte kaste inn håndkleet og innse at buksene jeg hadde med meg fra Norge, var blitt bitte litt for trange. Kanskje ikke så rart: Sist høst veide jeg cirka 4-5 kilo for lite fordi jeg aldri fikk tid til å spise ordentlig, og da var jeg lur nok til å kjøpe et par bukser som satt som støpt. Nå er jeg tilbake på normal vekt, og de støpte buksene er nå mer pølseskinn. Moralen: «Ikke kjøp klær når du veier mindre enn du vanligvis gjør. Med mindre du slanker deg og trenger ny garderobe.»

Denne globusen er egentlig kjempediger. Jeg måtte ta et bilde med mobilkameraet fordi jeg trengte vidvinkel for å få med hele.

Som sagt, kjempediger.

Forestillingen var veldig artig å se på. Det var mer synging enn jeg forventet, men all dansingen fikk det til å krible i beina på meg! Da var det jammen bra vi rakk danseklassen med Marijke  på Ballet Arts etter forestillingen.

Jeg skulle egentlig vært dypt inne i Drømmelandet nå, klokka er 2 om natten her i New York. Men hva hjelper det vel når man blir besatt av en plutselig trang til å komme à jour med bloggingen? Så jeg har redigert og lastet opp noen få av de 137 bildene som Hank tok da vi var på fottur til Deep Creek Hot Springs utenfor Los Angeles. Jeg hadde med meg kameraet da vi dro på fotturen, men… ikke minnekort. (Det er ikke den verste blunderen jeg har gjort i forbindelse med foto; en gang husket jeg ekstra batteri, men glemte kameraet.) Sikkert like greit at noen andre hadde ansvaret for å forevige turen for en gangs skyld, siden det har vært så lite bilder av meg i USA her.

Her har vi just ankommet startpunktet for fotturen og kladder oss inn med solkrem.

Fra venstre: Hank, Lisa, Christian, Rich, Wendy og moi.

Hvis dere ser nærmere på den store steinen på høyre side, kan dere se den søte, lille firfislen som stjal oppmerksomheten min.

Vel fremme ved de varme kildene. Vi tok noen seriøse bilder og noen ikke så seriøse bilder. Tenkte dere ville like sistnevnte best.

En ting jeg fant ut da vi kom dit: Nudister liker stedet. Jeg pådro meg kink i nakken etter alle gangene jeg plutselig måtte rette blikket i en annen retning fordi… menn… uten klær… Ja, dere skjønner tegningen. (Dere som ikke skjønner tegningen: Jeg er lesbisk. Jeg foretrekker å se pupper fremfor… menn… uten klær…)

Det var også masse småfisk i vannet der! Som syntes jeg smakte godt. Nam, nam, litt norsk kjøtt, liksom.

Legg merke til albinoen som er nummer to fra venstre. Det er faktisk hudfargen min etter nesten en måned i solrike Key West og to uker i Los Angeles. Og jeg har ikke engang vært særlig flink til å bruke solkrem (fy på meg). Selv Christian, som kom direkte fra vinter-Norge samme uke, har mer farge enn meg.

Her er vi på vei tilbake til bilen. Vi gikk oss litt vill og det var veldig fristende å gå tilbake til den deilige innsjøen og bare bli værende der resten av livet, men til slutt fant vi frem og kom oss til et sted der de hadde pizza og forfriskende root beer. (Jeg er blitt hektet på root beer, bare så det er sagt. Farlig godt. Farlig mye sukker.)

Nå passer det i grunn bra med en oppdatering på hva jeg har gjort utenom alle danseklassene denne uken. Jeg er en dårlig turist, bare så dere vet det. Rekker liksom bare å gjøre én turistting per dag når jeg henger så mye hos EDGE, men så er jeg jo her først og fremst for å danse!

I tillegg til å danse har jeg brukt en del tid på å lete etter et sted å leie i New York. Lettere sagt enn gjort… Hittil har jeg gjennomskuet to svindlere. Den ene avslørte jeg etter et Google-søk som ga en mengde treff som advarte mot denne svindleren. Den andre virket ok og seriøs, men så begynte språket å bli rart og gjentagende, personen kunne gjenta nøyaktig de samme setningene tre–fem ganger i forskjellige e-post og «hun» insisterte på at jeg måtte sende kopi av passet mitt, skrive under på leiekontrakt NÅ og sende over penger. Ja, særlig. Jeg fikk et tredje tilbud fra en dame med en sønn i Brooklyn, men jeg vil jo helst se rommet før jeg sier ja. Heldigvis har onkelen og tanten til Hank, min sofavert her i LA, sagt ja til å la meg bo i huset deres på Upper West Side i noen dager til jeg finner noe. Forhåpentlig liker jeg rommet i Brooklyn og kan flytte inn allerede på tirsdag!

Tilbake til uken som var i LA:
Tirsdag (eller onsdag? Dagene går litt i surr her) bestemte jeg meg for å ta meg en tur til Hollywood Forever Cemetery. Jeg regnet med at sjansen for å se (døde) kjendiser var større der enn ellers i filmbyen. Hittil har jeg liksom bare sett hun som spilte Patty i favorittserien min My Name is Earl og jeg så kanskje Hayden Panettiere. Dessverre hadde jeg ikke gjort hjemmeleksen min før jeg ankom gravlunden, så jeg fant bare Cecil B. DeMille (og moret meg med å ta replikken fra Sunset Boulevard: «Mr. DeMille, I’m ready for my close-up.») og bassisten gitaristen fra Ramones.

Men jeg så mange, mange ekorn! Og så mange grav at jeg bestemte meg for at jeg skal kremeres og asken skal spres på havet når den tiden kommer. Gidder ikke ta opp unødig plass til evig tid.

Jeg så også mange gjess og et par svaner. Det var satt opp skilt med advarsel om gjessangrep, for det er jo hekketid.

Denne gåsen og svanen konspirerte for å bli kvitt meg. Hadde jeg blitt stående bare et par sekunder til, kunne jeg fått et skikkelig blinkskudd. Dessverre slo flykt-delen av min innebygde «flykt eller slåss»-respons til. Det er ikke lett å være fotograf. Litt senere ble en dame tatt som gissel av en annen gås på en liten øy med et digert mausoleum. Mannen hennes måtte redde henne. De gåsene tuller man ikke med, altså.

Torsdag kom Christian, en kamerat fra Norge, med sin leide Chrysler kabriolet til dansestudioet og plukket opp meg for en tur til Venice Beach.

Nå er Christian en del av min samling av bilder av folk som tar bilder. Mens vi tuslet langs Venice, snublet vi over filmsettet til TV-serien Californication. Christian jobber jo med film, så han var veldig nerd og gira over å se dette, spesielt da skuespillerinnen Natascha McElhone dukket opp. Jeg syntes det var noe kjent med henne, men kunne ikke helt plassere ansiktet. Takk og pris for imdb.com; jeg så henne i Ladies in Lavender, Feardotcom og The Truman Show.

Senere sa Christian at han så George Clooney kjøre forbi oss. Dessverre så jeg en helt annen vei akkurat da. Søren.

Fredag ble en rolig dag som startet med en ballettklasse før jeg tok med meg skittentøyet mitt til Studio City for å låne vaskemaskinen og tørketrommelen hos Ipek. På kvelden ble det bordspill med Hank, Wendy og Rich. Først spilte vi Barbarossa, et artig gjettespill der hver deltaker lager to skulpturer av leire og så skal folk gjette hva skulpturene er.

Det andre spillet var Cartagena, et taktisk piratspill der målet er å få dine seks pirater ut av fengselet gjennom en labyrint. Vi spilte et tredje spill også, en Tetris-lignende sak der vi legger ut plastbrikker i hver vår farge på et brett og målet er å få flest mulig brikker på brettet før de andres brikker hindrer deg i å legge ut flere. Morsomt! Jeg fikk litt lyst til å arrangere spillekvelder når jeg kommer tilbake til Norge og (forhåpentlig) finner et sted å bo.

Lørdag, altså i dag, startet med at jeg hadde lyst til å sove en time ekstra, men tvang meg selv opp av senga for å rekke en danseklasse klokken ti, bare for å oppdage at klassen jeg tenkte å ta, ikke startet før halv tolv. Ikke bare dagene som går i surr her, altså. Etter ballett- og teaterjazzklassen dro jeg hjem og dusjet og så ble jeg liksom bare sittende i stua resten av kvelden. Sløv dag.

Jeg skal ta igjen det tapte i morgen, vi skal nemlig på fottur til noen varme kilder da! På tide at jeg får bruk for badetøyet jeg har drasset med meg gjennom halve USA.

Hva jeg gjorde i dag:

Pådro meg blåmerke på hoften i jazzklassen med Joaquin Escamilla. Koreografien vi lærte i dag, var veldig fin, og vi ble filmet mens vi danset, så kanskje-kanskje videoen snart kommer ut på Fjesboka. Da skal jeg dele den med dere!

Ble forsøkt svindlet av noen som så min annonse på Craigslist om leie av rom i New York. Takk og pris for sunn fornuft og Google. Jeg prøver å finne et sted å bo i New York City, men foreløpig ser det ut til at de fleste henvendelser enten har for høy leie, adressen er langt uti gokk eller bare er svindel.

Tok bussen ut til Beverly Hills.

Beundret et prikkete verk (Hymn of Life: Tulips) av min favorittkunstner, Yayoi Kusama ♥

Spaserte på Rodeo Drive mens jeg beundret designerklær, rådyr bling og porselensfigurer. Dørvaktene i alle butikkene er flinke til å smile, men jeg må innrømme jeg fikk litt «Julia Roberts i Rodeo Drive-scenen fra ‘Pretty Woman'»-følelse. Det er liksom så veldig tydelig at jeg ikke er typen til å kle meg i Gucci, Prada eller slikt overpriset stæsj. (Men en passe stor Louis Vuitton-reisekoffert med initialene mine kan jeg godt tenke meg, altså.)

Fikk meksikansk middag av Hank. Jeg kunne nesten blitt værende i LA bare på grunn av den mannen, men jeg har så lyst til å dra til New York også! Håper, håper, håper jeg snart finner et sted å bo der…

I dag kom jeg meg til en av danseskolene her i Los Angeles, nærmere bestemt EDGE Performing Arts Center, og kjøpte meg klipp til 20 klasser, yay! Nokså stiv pris (men fortsatt svært billig i forhold til det norske danseskoler tar), så fremover blir det bare dansing og turistering, ikke shopping. Sikkert like greit, jeg skal jo fly til New York i begynnelsen av mai og da er det en fordel at bagasjen ikke veier for mye. Overleve i Det Store Eplet må jeg også! Dagens klasse ble jazz med Joaquin Escamilla, som var i Oslo for noen år siden som gjestelærer da jeg fremdeles studerte.

Den dagen jeg gikk meg vill, fant jeg faktisk Willy. Han var i Sunset Boulevard.

Søndag skulle liksom bli den store stranddagen, men værgudene ville noe annet. En av guttene som bor her, har tvillingbroren sin og «svigerinnen» på besøk. Vi hadde med oss en fotograf til Santa Monica, og han knipset en del bilder av guttene med et digert, gammelt Polaroid-kamera.

Les.

Episk fontene!

Ipek og Maleni på gratisbussen til Universal City/Studios.

Dette bildet er til ære for Con, ektemannen til Ipek.

Wonka ♥

I dag, altså mandag, dro vi i en bokbutikk. Jeg klarte faktisk å gå ut derfra en time senere UTEN å ha kjøpt noe som helst! Snart flyr griser. Jeg fant Mummitrollet ♥

Noen av de mange pene barnebøkene de solgte der vi var.

De hadde til og med en katt!

Kan vel ikke være i USA uten å spise burger på en 50-tallsdiner? Soyaburgeren var ganske god, men pommes fritesen var sørgelig smakløs. Jaja.

I morgen er det mer dansing og på kvelden skal jeg flytte nærmere sentrum til en leilighet der jeg får mitt eget rom ♥

Har dere sett en søtere tesil? Jeg fant den i Castro og bare måtte ha den ♥

Det tok meg ni og en halv time å komme frem til Studio City i Los Angeles. Gjett om jeg var glad for å endelig kunne kaste 30-dagers billetten min og legge Greyhound bak meg! Det var også veldig gledelig å se et kjent fjes fra Norge etter så lang tid med fremmede amerikanere. Foreløpig bor jeg hos Ipek, en venninne fra Norge, i en hyggelig leilighet hun deler med tre andre. Til uken flytter jeg kanskje nærmere Beverly Hills, til en sofavert som har leilighet med gjesterom der, men enn så lenge nyter jeg å kunne bruke norsk og amerikansk tengspråk om hverandre!

Fredag morgen startet med en liten treningsøkt på det lokale treningssenteret. Digg å kunne trimme ordentlig igjen! Etter en dusj tok jeg undergrunnen til Hollywood Boulevard for å se på stjerner og avtrykk av hender og føtter.

Donald Duck!

Selvfølgelig, hva er vel et blogginnlegg fra Los Angeles uten minst et bilde av det kjente Hollywood-skiltet? En dag skal jeg ta en tur opp  og se nærmere på skiltet.

Så var det i gang med siste bloggoppdatering fra San Francisco. I morgen skal jeg reise med Greyhound for siste gang, denne gangen til Los Angeles (eller nærmere bestemt North Hollywood, som ligger nærmere det midlertidige sofamålet mitt.)

Tirsdag startet sløvt med tøyvask (jeg tørket klærne i trommel, men i skrivende stund er de utrolig nok fuktige fremdeles! Når jeg kommer til NYC, drar jeg på IKEA og kjøper tørkestativ.) Jeg somlet lenge og vel før jeg omsider kom meg ut og forvillet meg helt til Exploratorium. Kort nevnt er Exploratorium omtrent det samme som Tekniske Museum hjemme i Oslo, men større og mer awesome. En av reglene de har der er «Touch everything!»

Nytt bilde til samlingen «Anne-Line tar bilde av folk som tar bilde.» Eller i dette tilfellet: «Anne-Line tar bilde av Anne-Line som tar bilde av Anne-Line som…»

«Opportunity mends whole past. Waterfall weaves calm year.» Som hentet ut av en kinesisk lykkekake.

En av de kuleste tingene i Exploratorium er Tactile Dome. Det er en slags labyrint der man må klatre, skli, smyge seg fremover. I totalt mørke. Nedenfor ser dere en illustrasjon av hvordan det var inni Tactile Dome:

Til å begynne med var det selvfølgelig litt skummelt å måtte føle seg frem og ikke vite hva som ligger foran en, men for meg ble det nesten en slags meditativ tilstand, for følesansen ble skjerpet og jeg ble fokusert på å være til stede i mørket. Ok, jeg er sær. Men jeg gikk gjennom hele labyrinten tre ganger, den siste gangen med en jente fra Finland som ikke turde gå gjennom alene. Prøv å lede noen kun ved hjelp av stemmen når du ikke hører eller ser den du prøver å hjelpe, og å beskrive noe du ikke kan se.

Utenfor Exploratorium.

Neste punkt på listen for tirsdag var en tur til War Memorial Opera House for å se San Francisco Ballet i Program 7, en helaftens med tre av Balanchines verk (Divertimento No. 15; Scotch Symphony; The Four Temperaments). Forestillingen var veldig fin og veldig inspirerende!

Taket i foajeen.

Jeg satt på øverste balkong. Ikke lett å få med seg ansiktsuttrykkene til danserne (notat til selv: operakikkert), men det var moro å se på formasjonene de lagde på scenen. The Four Temperaments så jeg for noen år siden under Mesteraften i Nasjonalballetten i den gamle Operaen, men de to andre stykkene var nye for meg. Jeg likte godt Scotch Symphony, som er sterkt inspirert av Giselle og Balanchines Skottlandsopphold.

Onsdag startet med en ny ballettklasse, og igjen var jeg den eneste som kom! Heldigvis hadde jeg samlet litt muskler i beina etter forrige ballettklasse og sykkelturen, så dansingen gikk litt bedre. Etter en rask tur innom hostellet for å skifte klær tok jeg F-linjen (gamle trikkvogner ♥) til Castro.

Regnbueflagg OVERALT ♥

♥

♥

Jeg fant en bokbutikk på veien tilbake til hostellet, og selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skulle kjøpe flere bøker før jeg er i New York, måtte jeg bare kjøpe Let’s pretend this never happened av bloggeren Jenny Lawson, også kjent som The Bloggess. Smakebit fra denne kommer sikkert på søndag!

Jeg nøt et hjemmelaget måltid (tortellini med selvlaget tomatsaus) på hostellet før det bar tilbake til danseskolen for en siste danseklasse. Stepp. Jeg har ikke steppet på over et år, så anklene var litt rustne. Men det ble en gøyal time og jeg klarte å få omtrentlig taket på koreografien vi lærte. Det blir nok flere steppetimer, om ikke i LA, så iallfall i NYC!

Nå er det leggetid.