Løs i USA – Side 2 – I just wanna dance

[Share the love]

Siden NYC Prides motto later til å være «Share the love», er det bare passende at jeg deler litt av mine Pride-opplevelser med dere:

Tre måneder reiste jeg gjennom hele USA uten å møte en eneste lesbe, og lørdag fikk jeg plutselig i pose og sekk og mer til! Jeg hadde det som en unge i godteributikk under lørdagens Dyke March.

Flatbankere så langt øyet rekker. Najs.

Ingen homoparade uten de sedvanlige Jesus-folka som er overbevist om at vi vil få et bedre liv som streite husmødre. Hvis jeg havner i helvete fordi jeg hadde et lykkelig liv, så får det bare bli sånn. Det er verdt det.

Noen av CouchSurfing-jentene jeg gikk i lesbeparaden med. Veldig søte og hyggelige!

I løpet av paraden traff jeg en veldig heit jente, og i beste «Carpe Diem»-ånd bestemte jeg meg for å gi henne nummeret mitt. Problem: Etter at jeg ga henne lappen, kom jeg på at jeg kanskje hadde skrevet de fire siste sifrene i det amerikanske nummeret mitt feil. F A I L. I en by med rundt åtte millioner mennesker må det et mirakel til for å finne noen man traff én gang. Heldigvis dukket Fru Fortuna opp dagen ettar i form av den reddende engelen Tessa som faktisk hadde jentas nummer. Hallelujah.

Søndag våknet jeg uvanlig grytidlig, og med bare fire timer på øyet. Hva gjør man vel ikke for Pride?

Jeg hadde lyst til å både se og gå i paraden. Men det var en ting jeg lærte om homoparade i New York: Med mindre du er en del av paraden, kan du bare være tilskuer. Det var satt opp sperring på alle fortauene fra 36th til et eller annet sted sør for 14th. Umulig å snike seg inn i paraden og nesten umulig å se selve paraden for alle turistene som også ville få med seg synet. Så mitt tips for et bra Pride-helg er å delta i lesbeparaden, droppe homoparaden og heller gå på gatefesten.

Vi elsker politikere som viser sin støtte ved å delta i homoparader ♥

GEORGE TAKEI!

Hun her var en del av Dykes on BiCycles. Måtte ha med meg et minne, liksom…

Søte danseguttene ♥

Dette er Mike, en av mine mange nye venner, som tar bilde av meg mens jeg tar bilde av ham.

Hun er er visst kjent. (OK, tulla, det er Sara fra duoen Tegan & Sara. Alle lesbene digger musikken deres, meg inkludert.)

Fru Fortuna var snill mot meg enda en gang til: Av alle festene i New York dukket den heite jenta opp på samme fest som jeg var på, uten at noen av oss hadde avtalt å møtes den kvelden. Stedet var tettpakket med jenter, det var mørkt, klamt og helt fabulous.

Nå er det på tide å komme i gang med en ny uke. Yay!

[Not your average bridge]

Hver morgen (les: langt ut på dagen) og hver kveld tar jeg banen over Williamsburg Bridge til og fra Manhattan. Forleden bestemte jeg meg for å ta en spasertur slik at jeg kunne beundre utsikten bedre og se hva for slags spennende ting man finner på en bro i New York. Dette var hva jeg fant:

De har malt begge gangbroene rosa. Elsk.

Signerer den. En ting jeg liker med å bo i dette kollektivet, er at vi alle er halv-nudister. Det er liksom helt greit å tusle rundt i bare truse og t-skjorte.

En annen dag skal jeg sjekke ut den andre siden av broen.

[Mens dagene går]

Kanskje det er på tide med en liten oppdatering igjen, før jeg ender opp med en million bilder jeg ikke gidder redigere før om noen år (som da jeg var i Australia). Dette er noe av det jeg har bedrevet i det siste:

Sunny Sue og Kirk, som jeg bodde hos i Seattle, kom til New York en tur fordi et av deres mange barnebarn hadde sin «graduation day». De tok meg med på lunsj med to andre barnebarn og etterpå satt vi en stund i leiligheten til det ene barnebarnet. Se på den utsikten!

Trader Joe’s er en matbutikk som spesialiserer seg på kvalitetsmat til en billig penge. De har så mye spennende i hyllene og siden jeg har så lite viljestyrke, fyller jeg ofte opp vogna med masse stæsj bare for å kunne teste ut dem. Heldigvis er det meste godt!

Norske dansere invaderer New York for tiden. Noen av oss gikk ut og spiste middag et par ganger, veldig hyggelig :)

Toalettet på en av restaurantene vi var på. Altså… Når jeg sitter og gjør «business», foretrekker jeg å gjøre det alene. Tross alt ble utedasskultur utdatert en gang på 1800-tallet.

Et tannlegekontor vi gikk forbi en sen kveld.

Jeg har stort sett fått kontroll på eksemet i ansiktet. Eksemet på håndleddet er en helt annen historie; jeg klarte omsider det jeg håpet jeg aldri skulle klare: å klø meg selv til blods… Så nå må jeg forklare alle jeg møter at «nei, det er ikke noe alvorlig, det er bare bad rash gone wild.» Og hvis jeg spør etter noe for atopisk eksem på apoteket, sier de bare «Hydrokortison.» Yay.

Jeg tok meg en dagstur til Coney Island! Temmelig lang reisevei (en time på subway), men jeg er jo så smart at jeg alltid har med en bok eller to i veska.

Mhm, strand… Bra.

Mhm, hav… Enda bedre.

Jeg spaserte rundt i bydelen Kips Bay da jeg fant denne bygningen.

Ikke bare fant jeg ut hvor jeg kan ta Cunningham-klasser, jeg fant også øvingsstudioet til verdens morsomste ballettkompani! Les Ballets Trockadero de Monte Carlo består av mannlige dansere som trakterer de klassiske kvinnerollene fra kjente balletter!

I går fikk jeg omsider somlet meg til å ta Staten Island Ferry. Med tanke på at den er gratis å reise med ville det vært dumt å reise fra New York uten en tur over Upper Bay.

Snart skal jeg besøke denne frøkenen. Snart.

[MoMA, MoMI, Mo-øøøh]

Jeg er selvfølgelig her i New York først og fremst for å danse, danse og danse mer. Og danse enda litt til. Men når jeg ikke sliter ut parketten hos Steps eller løfter vekter hos Gold’s Gym (Hurra for en måneds medlemskap til kun $19!), er det vel naturlig å leke turist? Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at MoMA (Museum of Modern Art) har en utstilling med Cindy Sherman, hun er en av mine favorittfotografere! MoMA har dessuten gratis inngang hver fredag ettermiddag/kveld, så forrige fredag dro jeg for å få litt kunstnerisk inspirasjon. Jeg fikk blant annet gleden av å se den komplette «Untitled Film Stills» og flere av seriene Sherman har jobbet med opp gjennom årene. Jeg liker hvordan hun bruker seg selv som modell, utkledd som forskjellige karakterer for å vise hvordan kvinnerollen skildres i media og på film. Fantastisk!

Untitled Film Still #14, Cindy Sherman 1978.

Untitled #408, Cindy Sherman 2008.
Se flere bilder fra utstillingen.

I dag stod Museum of the Moving Images for tur, også gratis inngang på ettermiddag/kveld hver fredag. I tillegg til å være en stor bokelsker er jeg også veldig glad i film, så det faller seg naturlig at jeg tar turen innom filmmuseet, et sted som viste seg å være veldig artig og interessant!

Noe av det første som møtte meg, var en lang vegg prydet med filmstjerneportretter helt fra filmens barndom. Dagens Hollywood-stjerner har liksom ikke den samme glamouren som de behersket til spissen av lillefingeren før i tiden ♥

Forskjellige avdelinger innen filmbransjen: Sminke, parykk, musikk, manus… De hadde forskjellige gjenstander fra forskjellige filmer, så det var veldig kult å se disse på nært hold! Det er ikke hver dag man får se Chewbacca i øynene, liksom.

Eller treffe på gullfisklignende romvesener. De hadde masse saker fra den nyeste Men in Black-filmen, små ting som intergalaktisk pass, middels store ting som de utrolig kule våpnene og større ting som gullfisken over.

Muppets! I virkeligheten er disse dukkene såvidt større enn lillefingeren min.

Star Wars-dukker!

De hadde en mini-kino inspirert av Egypts oldtidskultur, Tut’s Fever Movie Palace.

YODA! Yo, da man!

Trappa mellom annen og tredje etasje. Alt var så hvitt at jeg følte at jeg var i kulissene til en eller annen absurd film.

Note to self: Se den nye MIB-filmen. Fortell alle at de må besøke Museum of the Moving Images.

[ASL Slam]

Ettersom jeg betaler for danseklassene mine med stipendet jeg fikk av Norges Døveforbunds Felleslegat, i tillegg til at Døves Tidsskrift sponser litt av turen min mot et par reisebrev fra denne siden av Atlanteren, faller det seg naturlig at jeg bruker litt av turen min på opplevelser av mer sosialantropologisk karakter, av typen «møte innfødte døve» og lære meg ASL (amerikansk tegnspråk). Jeg begynte å lære meg noen gloser og korte setninger før jeg forlot Oslo, men disse må jo vedlikeholdes hvis man skal huske dem. Så følte meg som en nordmann i Kina da jeg omsider traff noen døve i Seattle. Språkbarrieren kom jeg meg over først da jeg ankom LA og fikk mye språklig hjelp fra Ipek og Maleni.

For ikke så lenge siden fikk jeg tips fra Jeff om gruppen NYC ASL Meetup, ukentlige sosiale møter for folk som vil lære/praktisere tegnspråk. Og derfra fikk jeg vite at det var ASL Slam 1. juni. Jeg hadde hørt litt om ASL Slam fra før og hadde selvfølgelig veldig lyst til å få med meg dette.

Mike Canfield fortalte om oppveksten sin som døv, og serverte oss eventyrene om Askepott og Froskeprinsen i en ny, hysterisk morsom versjon. Han fortalte også om da han var liten og fikk sitt første høreapparat. Før i tiden var det sånn at man hadde en propp i øret (evt. en propp i hvert øre) med en ledning som gikk til selve apparatet (Bilde). For barn er det upraktisk å ha apparatet oppi lommen, så det fantes en slags høreapparat-BH som gjorde at de kunne ha apparatet foran brystet. (Jeg hadde også dette, blomstermønstret sydd av moren min). Hvilken lykke det var da han senere fikk et nytt høreapparat av den moderne typen: Han tok sporenstreks av seg «BH»-en og brant den!

Jesse Thomas fortalte noen historier han har skrevet. Hans fremføring var «straight forward» skildring, i motsetning til Mike Canfields mer visuelle mimikk og skuespill, så jeg fikk egentlig ikke med meg så veldig mye av innholdet i historiene hans ettersom jeg fremdeles befinner meg på nivå null i ASL. Den ene historien var noe med en løve som ble plaget av en ape, den andre var veldig lang og endte med en bil som kjørte av veien og de som var i bilen, måtte få hjelp av noen leende Amish-menn til å dytte bilen på rett kjøl igjen. Noe sånt.

Jeg har også vært på et par ASL-meetup og det var veldig hyggelig å møte så mange forskjellige mennesker. På oppmøtet i går ble det til at vi gjorde en variant av hermeleken: En person forteller en kort historie, så skal neste person gjenfortelle denne til den tredje osv. Det er veldig morsomt, for man ser hvor mye en historie endrer seg på grunn av hvert individs måte å huske detaljer på og gjenfortelle dem. En historie om hvordan en sjåfør ble blendet av sola og kjørte i et tre slik at han måtte på sykehus ble etterhvert til en sjåfør som ble blendet av sola og stupbombet av en fugl, kjørte i et tre, havnet på sykehus, spiste fuglen og døde. Noe sånt.

[Alt vel i NY]

Jeg danser og trener og spiser godt når jeg ikke tråkker rundt i byen. Hetebølgen i det siste tvang meg til å stikke innom H&M på kjolejakt. Nå må jeg bare passe på at jeg kneler når jeg skal plukke opp noe så ikke hele verden får se hva slags farge det er på trusene mine. Kall meg gammeldags, men jeg foretrekker kjoler med fornuftig lengde, dvs. til UNDER knærne.

Utsikt over New York fra The Markle, kvinnehotellet som Stina bor på.

The Markle er et hotell for kvinner. Det er forresten veldig… kristent. Det hang «visdomsord» fra bibelen overalt og ifølge Stina er det enkelte som ber bordbønn i matsalen. Ikke helt min kopp te, slike steder.

En gruppe drev og danset på undergrunnsbanen. Bra måte å tjene noen raske lapper på.

Irish Hunger Memorial. På de lyse stripene på veggene er det skrevet forskjellige setninger om den irske hungersnøden og fra høyttalerne i taket kan man høre forskjellige mennesker lese opp setningene. Selve monumentet er også veldig fint å spasere på, som en bitte liten park.

Se, gakk-gakk! (Som om vi ikke har sett stokkender før, liksom.)

Jeg fant en kafé som heter Oslo da jeg spaserte hjem en dag!

I går var jeg i Bellport og så Cats! Til min store glede var det den gode, gamle versjonen som jeg kjenner så godt fra filmen ♥ Til tross for at jeg ikke har sett filmen på flere år, kom alle sangtekstene og koreografien frem i hukommelsen da jeg satt og så på kattene. Jeg måtte virkelig, virkelig styre meg for å ikke hoppe opp på scenen selv.

Selve turen til og fra Gateway Playhouse tok meg rundt fem timer. No kidding. Først måtte jeg ta undergrunnen fra Williamsburg til Jamaica. Så kjøre tog en time til Babylon, deretter et nytt tog til Patchogue enda en halv time til. Der måtte jeg finne riktig buss, så legg på 15 minutter til. Så var det å ta hele turen tilbake igjen, inkludert ventetid. Men det var verdt det. CATS ♥ (Og heldigvis hadde jeg med meg et par morsomme bøker: Me Talk Pretty One Day av David Sedaris og Seriously… I’m Kidding av Ellen Degeneres. Jeg satt og snøftet av tilbakeholdt latter hele tiden.)

Nå må jeg gå og vaske tøy.

[Frokostbilde]

Havregrøt med tre spiseskjeer kokosnøttolje og granateplefrø. Kokosnøttolje gir litt grøten litt mer smak, i tillegg til å smøre huden innenfra (hevder en fyr i Fjesbok-gruppen til Atopikerutvalget, så det er jo verdt et forsøk). Og ja, det er en plastbeholder jeg bruker som skål her. Kjøkkenskapet er ikke så godt utstyrt, men vi klarer oss. Det viktigste er at alle trives med å bo her og er i godt selskap!

Joe og Lex, som jeg deler denne ettroms med, er veldig hyggelige mennesker. Denne lørdagsmorgenen har jeg brukt på å lære Lex om europeisk kultur. Eller «Eurovision» som vi kaller det nå om dagen. Dagens leksjon var «Eurovision – Song contest or freak show?» Hun lo godt av eksemplene jeg fant på Youtube.

Jeg ønsker meg litt jetlag, forresten. Døgnrytmen min har omsider gått tilbake til det normale, dvs. jeg sover bort alle tidlige, duggfriske morgener og misbruker slumreknappen til den store gullmedaljen. Og litt viljestyrke også, når jeg tenker på det. Jeg har et reisebrev å skrive for et tidsskrift innen mandag kveld. Hejdå!

[Brooklyn Bridge og Greenwich Village]

Det ble en sløv lørdagsmorgen i dag. En kjapp dusj, der jeg fant ut at av alle dusjene jeg har vært i her i USA, er denne vinneren! Rolig og deilig frokost (havregrøt med fersken, favorittfrokostblanding med vaniljesoyamelk, te og masse vann med kirsebærsmak) foran laptopen. Maks chill. Helt til jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk er i New York, og «kanskje man skulle lette på stumpen og gå ut en tur, hm?!» Ok, hva skulle jeg så finne på? Jeg fant frem guideboken som jeg fikk i gave av Sunny Sue og Kirk, bladde opp på en tilfeldig side. Den tilfeldige siden foreslo Brooklyn Bridge, og siden været er fantastisk og sommervarmt, iførte jeg meg shorts, sandaler og solbriller, og tok beina fatt.

Guideboken nevnte Brooklyn Ice Cream Factory, så jeg tenkte jeg skulle innom for en liten is å nyte på spaserturen over broen. Det var ikke bare jeg som hadde den planen i dag, viste det seg. Turistfeller, altså.

Neeeesten i mål.

Køen var så lang at jeg ble rent sulten av ventingen og endte opp med å bestille banansplitt fordi det er litt mer mettende enn en puslete kule i beger. Nam. Da blodsukkeret var på nivå igjen og magen fylt, gikk jeg til broen. Upåklagelig utsikt over hele linjen.

Da jeg nådde Manhattan, fant jeg et sted å sitte så jeg kunne konferere guideboken igjen. En rask gjennomskumming senere avgjorde jeg at jeg skulle til Greenwich Village.

Nær Lafayette og Bleecker fant jeg lyktestolper som var pyntet med fargerike plaststrips.

Tenk å bo her! Jeg liker å bo på steder med artige gatenavn. En gang bodde jeg i Mor Go’ Hjertas vei og en annen gang i Kirkegårdsgata. Nummer 13, til og med! En dag vil jeg bo i Sorgenfrigata og skaffe meg en ferieleilighet her i Gay Street. Greenwich Village virket ellers som et veldig flott område å bo i. Mye grønt og mange fine bygninger. Jeg er svak for gamle, pene bygninger ♥

Enhver homo med stoltheten i behold bør foreta en pilgrimsferd til The Stonewall Inn. Tross alt var det her homokampen begynte for alvor sommeren 1969 da de homofile gjestene spontant gjorde opprør mot politiets (og regjeringens) trakassering mot dem. Heia!

[Adresse Brooklyn]

Gjett hvem som nettopp fikk overlevert nøkler til en hyggelig ettroms med bad i Brooklyn? Jada, Anne-Line har endelig funnet et sted å bo for de gjenværende 47 dagene av USA-oppholdet! Leiligheten er stor og jeg deler den med en jente og en gutt. Leien er ikke så ille, bare $250 for resten av mai og $667 for juni og fem dager inn juli.

Det ble fryktelig mye kluss og mas i jakten på et sted å bo. Først prøvde et par svindlere seg da jeg lagde Craigslist-annonsen, så skulle jeg egentlig se på et rom i Brooklyn med en gang jeg kom til NYC, men i siste øyeblikk før jeg reiste fra LA, fikk jeg tips fra sønnen til mitt Seattle-vertskap om at jeg muligens kunne leie en leilighet billig i Upper East Side av en venn av ham som bare bruker den noen få dager i måneden når han er i byen på forretningsreise. Så jeg bestemt meg for å vente til denne var tilgjengelig og bo hos Hanks tante og onkel imens. Disse skulle reise ut av byen, så denne uken flyttet jeg altså til Chinatown for noen få dager.

Onsdag fikk jeg beskjed om at leiligheten i Upper East ikke var en «done deal» ennå, men at de skulle møtes for å finne en løsning. Jeg skulle få beskjed i går, dagen før jeg skulle ut av Chinatown. Torsdag kom og gikk uten noen oppdatering, så jeg bestemte meg for å ta saken i egne hender. Heldigvis kom jeg over en CouchSurfing-gruppe der man kan tilby/søke etter midlertidig leie av rom, og jeg var så heldig at jeg fikk raskt svar fra en av medlemmene midt på natten. Ni timer senere var jeg på vei til Brooklyn med den megatunge kofferten min.

Nå kan jeg bare nyte de neste 47 dagene, endelig ♥

[Sosialantropologen i Sjømannskirken]

Torsdag er «to danseklasser på rad»-dag, men det var visst et eller annet som foregikk i gamlelandet og i anledning dette var det arrangement på Sjømannskirken, så jeg tenkte at jeg skulle ta meg en tur dit i sosialantrolopogiens ånd. Og for å få kake. (Det må nevnes at jeg egentlig ikke feirer 17. mai, jul, andre røde dager eller min egen bursdag. Ikke spør, det er bare jeg som er sær.)

Sunny hadde pyntet seg til ballettklassen, veldig søtt!

Gaten utenfor Sjømannskirken var sperret av for sammenkomsten.

SOLO! ♥

GRØT! Nå vet jeg hvor jeg kan gå for å tilfredsstille mitt begjær etter risengrøt med sukker og kanel og smeltet smør. Mhmmm…

SJOKOLADE! NORSK! Freia ♥

Jeff, som jeg møtte via CouchSurfing-siden. Han syntes det var veldig spennende å få en smak av norsk kultur. Bløtkake og Solo, med andre ord ♥

Det var et hyggelig arrangement, og det var heldigvis en overkommelig mengde mennesker til stede. I Oslo holder jeg meg laaangt unna sentrum når ting feires. Det er én av grunnene til at jeg ikke feirer ting. Den andre grunnen er alle småungene som blåser i bråkepapirtrompet. En liten gutt som satt ved samme bord som oss, slo moren sin i ansiktet gjentatte ganger med nevnte bråkepapirtrompet. Det minnet meg på hvorfor jeg ikke vil ha barn. Takk for påminnelsen, 17. mai.

Dette er et stuebord. Gigantinsekt i stua, hvorfor ikke?