Sarkasmedrypp – Side 4 – I just wanna dance

[Queer på toalett]

Jeg heter Anne-Line og jeg bryr meg ikke om hva slags skilt det er på toalettdøra. En av de fine tingene med å være skeiv/queer/uheteronormativ, er at du slipper å stå i kø med sprengfull blære. Hvis det er kø på dametoalettet og blære mi truer med å begå seppuku for å bli kvitt presset fra Niagarafossen, så går jeg selvfølgelig inn på rommet på den andre siden av gangen. Hvorfor ikke?

Et toalett er et toalett. Det eneste vi gjør på et toalett er å tisse, bæsje, vaske hender og eventuelt friske opp sminken om du bruker den slags. Hvorfor skal jeg være nødt til å gå til døra med «Dame»-skiltet bare fordi jeg har to sett av X-kromosomet og pupper?

Jeg vekker kanskje ikke så mye oppmerksomhet når jeg befinner meg inne i herrenes rom, jeg har et ganske androgynt utseende når jeg har på meg vanlige klær. Det ville kanskje blitt mer blest om en person med kurver, lange prinsesselokker, kjole og høye hæler kom inn på herredassen. Poenget er at hvis du holder på å tisse på deg og det er kø fra damedoen til evigheten, så er det bedre å gi pokker i kjønn enn å pådra seg sprengt blære.

På den andre siden er det egentlig bra at vi fremdeles praktiserer dette med kjønnsdelt toalett, for på et unisex-toalett ville det vært en eviglang kø av tisstrengte damer til båsene mens urinalene gaper ledig mot oss og får oss til å forbanne evolusjonen for å ikke være rask nok med å gi oss evnen til å tisse stående.

[Too Much Everything]

Jeg kom tilfeldigvis over et hrm… aktbilde av noen jeg trodde var en bekjent. Jeg håper ihvertfall det bare var noen som lignet og ikke denne hrm… mannlige bekjente. Bildet lå på Fjesboka, så det var antakelig ham, men jeg håper virkelig at det ikke var ham.

En ting er iallefall sikkert, et par av blodkarene i hodet mitt sprakk da bildet brant seg fast på den stakkars retinaen min.

Nå skal jeg sette meg i hjørnet og dunke hodet mot veggen mens Everybody Hurts går på repeat.

[Jenta som tror på verdensfred…]

Jeg merker at det ikke er spesielt lurt å lese Millenium-trilogien av Stieg Larsson når man er Solanas-fan (Valerie Jean Solanas, kjent for å ha skutt Andy Warhol og skrevet manifestet S.C.U.M – Society for Cutting Up Men). Jeg er kommet til side 322 av bok nummer to, og for øyeblikket er jeg eitrende sinna på hvert eneste individ av det motsatte kjønn, i hele fordømte universet. Der har du meg i en nøtteskall: Jenta som tror på verdensfred gjennom kastrasjon.

Jeg må slutte å bli så påvirket av det jeg leser.

Mens vi snakker om det udugelige kjønn: Jeg var på biblioteket igår og hadde rundt hundre sider igjen av en bok jeg tenkte å levere inn. Så jeg fant meg en behagelig lenestol og leste. Etter en stund kom det en fyr traskende inn. Og av alle de ledige stolene i hele rommet, måtte han absolutt sette seg ved verdens meste mannevonde lesbe. Hvis blikk kunne drepe, hadde jeg svidd hull gjennom boka jeg satt og leste i. Jeg lot som ingenting, satte opp min meste ukoselige og ugjennomtrengelige Lisbeth Salander-ansikt, og leste videre. Denne fyren ble sittende ved meg i 20-25 minutter, og hele tiden satt han bare og fiklet med mobilen sin, kun avbrutt av lange pauser med skamløs glaning i min retning.

Det så kanskje ut som om jeg konsenterte meg om boka mi, men egentlig satt jeg og visualiserte at jeg brukte denne fyren som boksesekk. Til slutt gikk han, i god tid før selvkontrollen min glapp taket, og freden senket seg omsider over meg.

Siden jeg likevel er i gang med dette innlegget, så kan jeg komme med en kjapp oppdatering av hva som har skjedd i det siste:
-Jeg har nesten klikket i vinkel etter å ha skrevet refleksjonsnotat og ufrivillig skulket trening i en uke.
-Jeg har endelig sommerferie etter at jeg leverte mappen på mandag og gikk gjennom en liten muntlig eksamen på tirsdag.
-Jeg vant £2,500,000 i McDonalds malaysiske internettlotteri igår. Og små barn lager snømenn i helvete.
-Jeg har forelsket meg i bluegrass etter å ha sett O Brother, Where Art Thou

Overnevnte er noen av tingene jeg har kvitret på Twitter. Hvis dere vil ha hyppigere oppdatering på hva jeg gjør for tiden, så er det egentlig greit å begynne å henge på Twitter. Jeg bor nesten der. Nesten. Pip-pip.

[Språk, misforståelse og vanlige spørsmål]

Det er mange som har feilaktig oppfatning om enkelte ting, og i dette innlegget vil jeg oppklare noen av misforståelsene angående tegnspråk, tolking og lignende. Samt plusse på noen opplysende punkter. Kom gjerne med spørsmål i kommentarfeltet om det er noe du lurer på og/eller vil ha oppklart! Det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite. Og nå har jeg en god unnskyldning for å (mis)bruke det nye favorittordet mitt.

Alle punktene er hentet fra virkeligheten.

1) «Da jeg var liten, kunne jeg litt døvespråk.» FAIL!
Det heter ikke «døvespråk», men tegnspråk. Å si «døvespråk» er som å si «franskmannspråk» eller «amerikanerspråk».

2) «Jeg kjenner en som jobber som døvetolk.» FAIL!
«Døvetolk» = «Franskmanntolk». Det heter tegnspråktolk.

3) [Til tolken] «Kan du si til henne at…» FAIL!
Du snakker med MEG, ikke med tolken! Si «du» til meg, ikke snakk om meg i tredje person. Vi er fremdeles på talefot, med mindre du plutselig er blitt sur på meg uten grunn og dermed nekter å snakke direkte til meg.

4) [Via tolken] «Det jeg kan hjelpe dere med…» FAIL!
Tolken er nøytral. Tolken teller ikke med i samtalen. Tolken er et verktøy, ikke et individ når denne er på jobb. Tolken videreformidler det jeg sier til deg og det du sier til meg. Det er du og jeg, ikke du og oss.

5) «Jeg kjenner en person som også er døvstum.» FAIL!
Begrepet «døvstum» er utdatert. Mangel på hørsel betyr ikke at en person er døv og stum. Det finnes ulike grader av hørselshemming og taleevne, men de aller fleste har fungerende stemmebånd og er dermed ikke stumme.

6) «Mumlemumlemumle» [Uten tolk, og jeg gjør tegn til at jeg ikke hører deg] «OJ! Unnskyld, unnskyld!» [Stikke av som en annen reddhare] FAIL!
Det er ikke farlig å snakke til meg. Jeg biter ikke. Gjenta det du sa, men snakk tydeligere eller finn frem papir og penn.

Ok, nok FAIL-misbruk nå. Over til de opplysende punktene.

1) «Er du døv?»
Nei. Nei. Nei. Døvhet handler ikke bare om mangel på hørsel, men også om identitet. Selv om jeg har såpass mye hørselstap at jeg medisinsk sett er døv, så føler jeg meg mer som en hørende person. Dessuten har jeg Cochlea Implantat, som er til ganske god hjelp for meg. Derfor foretrekker jeg å si at jeg er hørselshemmet og jeg regner bokmål for å være mitt førstespråk. Mitt andre språk er engelsk. Tegnspråk (eller mer korrekt, i mitt tilfelle: tegn til tale) er bare et støttespråk for meg i forbindelse med undervisning og lignende.

2) «Hører du noe med høreapparatet?»
Nei, det er bare til pynt. Jeg liker å gå rundt med en klumpete, hudfarget greie festet til øret på en måte som gir meg gnagsår. Ka du tru?

3) «Kan du lese på leppene?»
Ja, men det krever at du snakker tydelig og ikke for fort. DU. TRENGER. IKKE. SNAKKE. SÅ. TYDELIG. Men litt roligere og bedre artikulert enn du snakker til vanlig. Pass på at jeg kan se munnen din mens du snakker, ikke snu ryggen til meg eller legg hånda over munnen.

4) «Kan du høre hva jeg sier?»
Ja, så lenge det ikke er for mye støy rundt oss og du står på min venstre side. Jeg hører litt bedre på den siden.

5) «Kan du snakke?»
Ja, jeg kan snakke, men siden jeg ikke har hørt min egen stemme ordentlig siden jeg var tre år, har jeg en slags «aksent» (fancy ord; «aksent»!) med veldig lite tonefall, noe kan være litt uvant for de fleste som ikke kjenner meg. De som kjenner meg, påstår at jeg snakker bra til å ikke kunne høre meg selv. Jeg klarer å uttale kj-lyder, hah!

6) Ehm… Det var visst alt jeg klarte komme på idag. Men for all del; Legg gjerne igjen et spørsmål eller ti i kommentarfeltet hvis du lurer på noe!

[Om å være litt for vant til å forsove seg]

Idag morges våknet jeg tidlig. Jeg stod faktisk opp med en gang, istedet for å slumre i en eller to timer først. Jeg fikk i meg frokost. Jeg kledde på meg. Jeg så på klokka at jeg hadde det litt travelt. Jeg gikk til trikkestoppet, og oppdaget at trikken allerede hadde gått. Mens jeg i min indre forbannet Ruter for at de ikke kjører flere avganger i morgenrushet, gikk jeg mot Solli og ventet på første buss mot skolen. Minuttene tikket avgårde og stresset steg proposjonalt med at klokka nærmet seg halv.

Omsider kom bussen og jeg kunne konstantere at jeg allerede var forsinket, så jeg sendte en melding til den ene tolken. Da jeg gikk av bussen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta med nøkkelkortet. Jeg sendte en ny melding til tolken og gikk mot hovedinngangen for å låne et kort i resepsjonen. På dette tidspunktet var jeg mer enn femten minutter etter planen, og det hjalp ikke på stresset å oppdage at hovedinngangen var låst og ingen satt i resepsjonen. Og jeg sendte avgårde dagens andre ladning med forbannelser.

Jeg småløp til den andre inngangen og fikk en vaktmester til å låse opp for meg. En ny melding ble sendt til tolken, der jeg ba om at noen skulle komme og åpne døra til klasserommet for meg. Etter at jeg nesten banket (les: sparket) i stykker døra i et forsøk på å bli hørt av dem på den andre siden, fikk jeg overtalt en dame til å åpne for meg. Hun pekte på klokka si og sa noe.

Jeg så på klokken min, og oppdaget at det jeg trodde var femten minutters forsinkelse, egentlig var førtifem minutter før skolestart.

Jeez.

Jeg trekker herved tilbake alle de stygge tankene jeg hadde om Ruter og skoleresepsjonen. Det var ikke deres feil at jeg plutselig ble midlertidig A-menneske med klokkeblindhet.

[Heterofil jakke]

Selv en språknazi gjør feil iblant. Istad klarte jeg det kunststykket å skrive, på engelsk, at jeg prøver å finne en heterofil jakke til en fotoshoot denne uken. Når man er litt trøtt, er det ikke helt lett å huske forskjellen på «straitjacket» (tvangstrøye) og «straight» (streit/hetero).

«Jeg vil gjerne ha en heterofil jakke og et par homofile bukser, takk.» Haha.

Mens vi snakker om heterofili: Ifølge denne testen er jeg antakelig heterofil. Man kan visst ikke være lesbe hvis man ikke har pinnekort hår, alkohol- og narkotikaproblemer, liker intriger og tar med seg flyttelasset på andre daten. Ok. Bra vi fikk oppklart misforståelsen, nå skal jeg dra ut i verden og finne drømmeprinsen. Putt meg i tvangstrøye, liksom.

[Å overse en tydelig advarsel]

Når du får en advarsel, men bestemmer deg for å overse denne, så bør du være forberedt på konsekvensene om noe går galt. Og du har ingen rett til å klage etterpå; alt som skjedde på grunn av ditt ignorante valg, skjedde på ditt eget ansvar.

På Gaysir-profilen min har jeg skrevet en veldig tydelig advarsel for å slippe å motta slibrige meldinger fra overoptimistiske heteromenn. I denne har jeg blant annet skrevet at jeg synes slike menn er mindre interessante enn en flatmost kakerlakk, og at de ikke trenger forvente et hyggelig svar om de likevel bestemmer seg for å prøve «lykken».

De siste ukene har vært kjemisk fritt for henvendelser fra streite menn. Deilig. Helt til nå. Jeg fikk melding fra en fyr som ønsket å plassere tunga si på et visst sted på kroppen min i kveld. Han valgte altså å ignorere advarselen min om at jeg er en mannevond lesbe, så jeg svarte med en melding der jeg luftet min mening om ham som enten utrolig dum eller verdens meste ignorante og imbesile mennesket. Meldingen ble avsluttet med at jeg ba ham og tunga hans dra til et veldig ild- og svovelfylt sted.

Så blokkerte jeg ham. Ha.

He had it coming, he had it coming. He only had himself to blame.

[Jazzhender utenfor Stortinget]

Idag frøs jeg nesten fingrene av meg for en god sak og muligheten for å få et par bilder på trykk. Dagbladets utsending med ditto fotograf på slep var også til stede, men jeg tør nesten vedde på at jeg tok bedre bilder enn Dagbladets fotograf. Jeg puttet inn litt kreativitet i bildet (Jazzhender! Glade hender! Eh… Hender!), i motsetning til den andre fotograferen som bare gikk ned på kne og knipset fra nøyaktig samme vinkel. Med blitz rett på motivet som bestod av to småsinte jenter, en flokk småsinte studenter og undertegnede som også var litt småsint. Ingen hender. Så ukreativt. Men resultatet får vi vel se i onsdagens Dagbladet.

Forresten, Dagbladets fotograf klarte bare samle en liten flokk småsinte studenter ved den ene løven utenfor Stortinget på bildet sitt. JEG samlet en stor flokk bestående av småsinte studenter, streikende tolker og generelle støttespillere. Rett utenfor porten til Stortinget! Hah, slå den! Ok, nok selvskryt. Det siste bildet ble uansett ikke så bra som bildet med hendene. Hender er bra.

Etter seansen utenfor Stortinget endte noen av oss på en kafé der jeg fant veldig god panacotta. I tillegg til et interessant tilbud om en fotojobb (Jenny: Takk for at du tipset Gunnar om meg!), fikk jeg også en fornøyelig formiddag med gamle og nye kjenter, deriblant en hyggelig jente som følger med på bloggen min (hei, hei, Ann Kristin!) og fire hunder (tre små whippeter og en ganske stor hund).

Etterhvert ble det en tur til Bit på Oslo City og vi fire som endte opp der, spiste calzone mens vi snakket om bønner, ertesuppe, løksuppe og… bønner. Heldigvis foregikk det hele på tegnspåk, ellers hadde vi vel risikert mange stygge blikk fra de andre gjestene. Fnis. (Hvordan kom vi egentlig inn på temaet i det hele tatt? Men for all del; gasshumor er overraskende underholdende. Fnis.) Vi snakket også litt om Loven om tiltrekning. Eva og jeg var nesten som Jehovas Vitner der vi forklarte Malin konseptet bak L.O.A og kom med ulike selvopplevde eksempler. Malin ble nesten omvendt. Hallelujah. (Vi snakket om andre ting også, men det var pussig nok gass og tiltrekning jeg husket best.)

Kvelden ble tilbrakt på Bårdar, som vanlig. Men ikke dansende som vanlig. Hmf. Jeg har litt for mange dårlige erfaringer med å gjenoppta hardtrening for fort etter en infeksjon og jeg har ikke spesielt lyst til å trene på meg en ukjent variant av mononukleose med tilhørende lever-, tarm-, blindtarm- og hjernebetennelse. Eller noe i den duren. Kveldens høydepunkt var at jeg fikk trykke på «Play/Pause»-knappen til jazzkoreografien. Stas. [stillhet]…[/stillhet] I morgen vil jeg danse, ditavonteesedamnit!

God natt.

PS: Jeg vurderte «Gasslekkasje utenfor Stortinget» som tittel til dette innlegget. Men… Nei.

PS PS: Til alle som stilte opp med nakne hender i dagens sprengkulde: Tusen takk. Jeg vet det gjorde vondt, men hendene deres gjorde bildet. Virkelig. Håper ingen av dere fikk frostskader.

PS PS PS: God natt.

[Survival of the fittest]

Fra fredagsbilaget til Dagbladet 19. desember 2008:

Survival of the fittest
Skrevet av Ingrid, 01.12.2008

Etter 5 år som kronisk singel, kan jeg nå smøre hver eneste kvadratcentimeter av ryggen min med bodylotion selv. Er ikke det darwinisme, så vet ikke jeg.

Word.

Jeg digger Sterke Meninger. Hvorfor har Dagbladet tatt vekk linken fra menyen slik at man er nødt til å bokmerke siden for å finne tilbake uten bruk av Google?

[Ingen sier det bedre enn herr Izzard]

Det første jeg tenkte da jeg så overskriften, var «Amerika, ikke sant?» 4-åring skjøt barnevakten med hagle. Det er bare i Amerika at noe slikt kunne skjedd, trigger happy som en god del av dem over dammen er. Forøvrig har jeg på følelsen av at guttens familie må være red necks og/eller white trash. Bare en følelse jeg fikk.

Og jeg overlater herved ordet til Eddie Izzard:
«There’s all this National Rifle Association and everyone in America is – I mean, 13 year olds keep going out and they get hold of weapons from their grandfather’s arsenal! «I’ll borrow the Howitzer, the M16 machine gun, the Uzi…» What the fuck’s the grandfather doing?! This kid down in Arkansas just helped himself to a ton of military weapons, and went and blew away his school!

And the National Rifle Association says that, «Guns don’t kill people, people do,» but I think the gun helps, you know? I think it helps. I just think just standing there going, Bang! That’s not going to kill too many people, is it? You’d have to be really dodgy on the heart to have that…» (Fra Dress to Kill)

Trenger Amerika en strengere våpenpolitikk eller trenger Amerika en strengere våpenpolitikk?

« Eldre innlegg Nyere innlegg »