Dette er et innlegg jeg bestemte meg for å skrive etter å ha diskutert temaet med mange forskjellige mennesker, både i døvemiljøet, audiopedagoger og en fra Nasjonalt Senter for Psykisk Helse i det siste, for dette er en debatt som har pågått i mange år, men som nå har fått fornyet energi etter Kunnskapsdepartementets avgjørelse om å legge ned tre av de fire døveskolene vi har i Norge (fem, hvis vi teller med Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede).
La oss først ha en ting klart: Jeg er ikke døv. Det vil si, jeg hører ikke uten CI-apparat og jeg er tegnspråkbruker som trenger tegnspråktolk i situasjoner som involverer mange mennesker som prater som om de har spist Duracell-kaniner til frokost. Men jeg identifiserer meg ikke som døv. Dette med identitet er muligens en bivirkning av å henge så mye med Skeiv Ungdom; for meg er identitet ikke en merkelapp som andre kan sette på hverandre eller som avgjøres av det fysiske ved en person. Bare fordi en person er født med Y-kromosom, betyr ikke nødvendigvis at hin har en kvinnelig identitet, for å ta et eksempel. Fysisk sett er jeg stokk døv uten CI-apparat, men jeg føler meg likevel mer som en hørende enn som en døv når det kommer til identitet. Jeg er mye innom døvemiljøet, har mange døve venner og er en stor beundrer av den døve kulturen og synes det er spennende å jobbe med tegnspråkteater, men «døv» er ikke min identitet.
På en måte kan man sammenligne meg med en som ikke er homofil, men som likevel ønsker å kjempe for homofile og transpersoners rettigheter. Jeg er ikke døv, men jeg kan bli veldig temperamentsfull når jeg forteller hørende om døvehistorien opp gjennom tiden, og spesielt temaet barn med CI. De døve har opplevd jævlig mye dritt (jeg nevner et eksempel: døve i Tyskland ble tvangssterilisert under 2. verdenskrig), og det skjer fremdeles en del diskriminering i dag. Det jeg skal ta opp i dette innlegget, er min mening rundt dette med CI-barn og tegnspråk versus talespråk.
For de uinnvidde: CI (cochlea implantat) er et høreapparat som består av et utvendig apparat og en innvendig del som opereres inn bak øret. Apparatet oppfatter lyder, omdanner dem til elektroniske signaler som sendes videre til den innvendige delen. Den innvendige delen består av elektroder implantert i sneglehuset, og signalene blir av hjernen tolker som ord, musikk eller bråk. Dette er ikke det samme som vanlig hørsel. Dere har kanskje lest en del artikler i avisa eller Se&Hør om barn som «endelig kan høre» eller «har fått hørselen tilbake». Det er ofte mye hallelujah-stemning i disse artiklene.
MEN; en CI-operasjon er ingen garanti for at barnet kommer til å kunne høre bra. CI er et hjelpemiddel. Det er ingen mirakelkur mot hørselstap. Noen få har kanskje maksimalt utbytte av CI, mens en del har lite utbytte og noen har ingen utbytte i det hele tatt. For å få best mulig utbytte av CI er man nødt til å øve mye og lenge.
Jeg har hatt CI i fjorten år, og spesielt de siste seks årene har jeg brukt mye tid og energi på å trene meg opp til å oppfatte mer med CI, men jeg er fremdeles nødt til å munnavlese folk for å kunne tolke lydene som kommer ut av kjeften på dem, eller ty til papir og penn. Med andre ord, å snakke med folk på telefon er fullstendig utelukket for meg, til telefonselgernes store sorg. Hvis det er mye støy rundt meg og min samtalepartner, hører jeg bare en kakofonisk grøt og da kommer skriveblokken og pennen frem.
Og når det gjelder talespråk; det er ikke få ganger jeg har blitt spurt av fremmede hvor jeg EGENTLIG kommer fra, men de fleste som kjenner meg, har sagt at jeg snakker veldig bra. Thænkjuverimøsj.
Jeg ble født hørende og kunne snakke rent som toåring. Da jeg var tre år, mistet jeg hørselen på grunn av hjernehinnebetennelse. Hele familien lærte seg tegnspråk og jeg begynte i barnehage for døve og hørselshemmede. Som fireåring fikk jeg CI. Jeg brukte apparatet stort sett hver dag i oppveksten, bortsett fra da jeg hadde en periode på noen år der jeg følte at det gamle CI-apparatet var i veien for meg og lydene ubehagelig metalliske. I dag bruker jeg CI-apparat hver eneste dag. Så jeg vet innmari mye om hvordan det er å vokse opp som CI-bruker.
Etter at jeg ble operert, ble mine foreldre fortalt av CI-teamet på sykehuset at de burde fokusere på talespråk, og at jeg helst burde gå på nærskole med hørende barn. Mine foreldre valgte, etter dialog med Voldsløkka barnehage og Vetland skole (begge er for døve/hørselshemmede barn), å skrive meg inn på Vetland skole. Jeg er så inderlig glad for at de valgte det for meg. På Vetland fikk jeg undervisning på tegnspråk, et språk jeg forstod, samtidig som jeg fikk tale- og lyttetrening. På den måten fikk jeg ta del i både den døve og den hørende verden.
Språk er så utrolig viktig for et menneske. Uten språk kan man ikke fungere i samfunnet. Men fordi jeg lærte tegnspråk og fikk gå på en skole der jeg kunne forstå hva læreren sa og være sosial med mine medelever, fikk jeg mulighet til å utvikle meg. Min utvikling ga meg et solid fundament jeg kunne bygge livet mitt på. Jeg valgte etter hvert en vei som førte bort fra døvemiljøet, men fordi jeg kunne snakke og til en grad høre, fungerte det fint for meg å gå på videregående som eneste hørselshemmet elev. Jeg hadde tegnspråktolk i klasserommet mesteparten av de tre årene (dette med tegnspråktolking er forresten et interessant tema jeg kan skrive om i et annet innlegg).
I mange år etter at jeg mistet hørselen og før jeg lærte tegnspråk ordentlig, var jeg svært aggressiv. Det var vanskelig for meg å kommunisere, å gjøre meg forstått muntlig og å forstå de voksnes tale. Hvis mine foreldre hadde valgt å følge legenes og audiopedagogenes «gode råd» om å fokusere utelukkende på talespråk, ville jeg ha havnet i en situasjon der jeg måtte ha lidd meg gjennom mange år på grunnskolen, ute av stand til å forstå alt som blir sagt i klasserommet eller i skolegården. Kanskje jeg ville ha fått ADHD-stempelet, kanskje jeg ville utviklet et fattig språk, kanskje jeg ville endt opp med store hull i kunnskapen min. Jeg ville i hvert fall ikke blitt den personen jeg er nå.
Dette er dessverre virkeligheten for mange CI-barn som nå er i videregående. Etter ti år på vanlig grunnskole kommer de til Nydalen VGS (knutepunktsskole for døve og hørselshemmede) eller andre videregående skoler med døve elever, og de har store mangler i kompetansen de skulle ha tilegnet seg på skolen, og med et dårlig tale- og skriftsspråk. Og ingen tegnspråk. De sliter i klasserommet, de sliter når de omgås hørende venner, og de sliter når de omgås døve venner. Her har vi uttrykket «å falle mellom to stoler» i all sin prakt.
Audiopedagogene i CI-teamet på de tre sykehusene i Norge som utfører CI-operasjoner, forteller foreldre av CI-barn at de bør fokusere på talespråk. Barn skal helst ikke lære tegnspråk. Tegnspråk kan eventuelt vurderes når man ser hvordan barnets talespråk utvikler seg. Problemet er at da kan det være for sent, for den viktigste språkutviklingen skjer når barn er mellom 0 og 4 år, og det kan få store følger for barnets videre utvikling, både når det gjelder språk, det sosiale og utdanning.
Forskning har vist at 14 måneder gamle babyer som lærer babytegn/tegnspråk kommuniserer lettere enn toåringer som kun har lært talespråk. Det er også påvist at tospråklige barn ikke blir forvirret av å lære tegnspråk og et annet språk samtidig, derimot har de større språkutvikling og har høyere IQ enn jevnaldrende som kun har lært ett språk.
Det er fullstendig ubegripelig for meg at folk i CI-teamet fortsetter å favorisere talespråk, når det beste for CI-barn er å lære både tegn- og talespråk. Noen burde banke det inn i skolten på dem at vi bør gjøre som Ole Brumm og si «Ja takk, begge deler!» Jeg har heldigvis møtt flere audiopedagogstudenter som har skjønt vitsen med tegnspråk, og håpet er at de vil kjempe for at flere CI-barn skal lære tegnspråk. Det at hørende foreldre lærer sine hørende barn babytegn fra de er 0-6 måneder gamle, er også veldig positivt for holdningen til tegnspråk.
Den utviklingen som skjer nå, med nedleggelse av skolene for døve fordi døve barn av hørende foreldre blir CI-opererte og sendt til nærskolene og nektet mulighet til å lære tegnspråk, minner meg sterkt om den tiden da døve ble nektet å bruke tegnspråk (også en lang historie, som varte helt siden 1880). Døve ble sett på dumme fordi de slet med å tilegne seg kunnskap i klasserommet, de utviklet et dårlig talespråk, og det ble antatt at de bare dugde til S-yrker (skredder, snekker, skomaker osv). Historien gjentar seg, og politikerne, CI-«eksperter» og alle hørende besserwissere er for trangsynte til å skjønne det, og det er CI-barna det går ut over, ikke bare i Norge, men i hele verden.
