Stikkord: Personlig

2/30
Hvor du vil være om ti år
Dansende på en eller annen scene omgitt av fantastiske mennesker. Jublende på vei til en Stillehavsøy etter en hyggelig telefon fra noen i Norsk Tipping. Sliten, men fornøyd etter å ha pusset opp min helt egen leilighet. Nyforelsket i en irsk settervalp som jeg vurderer å døpe Snorre den andre. Stolt tante til en tiåring som har begynt ved Operaens Ballettskole. Noe i den duren.

Og i tilfelle noen lurte på hvor jeg IKKE vil være om ti år: Fanget i et ekteskap, fengslet i en forstadsvilla, omgitt av skrikende bleieunger, tynget ned av ekstrakiloer som sniker seg på, og eier av en kjerringbil. Grøss.

Jeg er forkjølet etter å ha fartet Danmark rundt, og har fremdeles innbilt sjøgang etter båtturen fra Færøyene forrige uke. En lang oppdatering om denne fartingen kommer så snart jeg er i stand til å finne frem i bomullståken jeg har i hodet. Imens har jeg noen ferdigskrevne blogginnlegg på autoposting. Tak for mig.

1/30
Ditt nåværende forhold, eller følelser rundt singeltilværelsen
For tiden er jeg i et meget utmerket forhold med meg selv. Det er et åpent forhold, så det hender jeg inviterer en eller annen jente til å være med en gang i blant på korttids- eller langtidsdeltakelse avhengig av mitt eget behov, samt hvordan kjemien og tiltrekningen er.

Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap og ser ikke for meg at det kommer til å forandre seg med det første, spesielt siden jeg ikke har for vane å bli forelsket. Det er noe som skjer omtrent hvert jubelår. Det hender at jeg kan bli betatt av jenter med mye utstråling første gangen jeg treffer dem, men dette går nesten alltid over etter et par dager.

En ting er jeg ihvertfall sikker på: Jeg kommer aldri til å bli samboer eller gifte meg. Jeg stiller meg åpen til det å ha kjæreste hvis det faktisk skulle dukke opp noen jeg kan tenke meg å forandre sivilstatusen min for, men mitt behov for nok alenetid er såpass sterkt at hvis jeg tilbringer all min våken tid med den samme personen og deler seng med henne hver bidig natt, vil jeg til slutt bli veldig lite hyggelig å ha med å gjøre. Jeg klarer nemlig ikke sove godt hvis det ligger noen ved meg, og vi vet alle at søvnunderskudd er lik le bitch.

I går kveld lagde og spiste jeg risotto, skrev et manus, funderte over et par-tre fremtidige koreografier, tegnet en haug med både morsomme karikaturer og mer seriøse tegninger, leste litt i et par bøker, leste korrektur, nøt en kopp te, og pinadø meg fikk jeg også tid til å skrive dette innlegget! Hvordan er det mulig, spør du?

For å begynne med begynnelsen: helt siden internett ble mer enn bare e-post, dvs. blogger, sosiale medier og lolcats, har jeg vært nettavhengig. Ikke av den morsomme typen der man finner masse artig på nett, blir kjent med nye mennesker og lar seg inspirere. Heller av typen «kronisk misbruk av f5-knappen for å se om det har kommet noen nye oppdateringer siden sist jeg sjekket for ti sekunder siden og plutselig er klokka to om natten og jeg har ikke dusjet eller laget middag eller lært noe nytt i løpet av de X timene som er gått siden jeg logget på og døgnrytmen min er føkket opp igjen».

Da jeg flyttet i vinter, bestemte jeg meg for en prøveperiode uten internett hjemme. Til å begynne med var abstinensen kraftig og viljestyrken svak, laptopen var min faste følgesvenn hver gang jeg beveget meg ut av huset, og jeg «måtte» stadig sjekke ting på mobilen. Ting tar tid, men etter hvert klarte jeg å overbevise meg selv om at det ikke er nødvendig å sjekke hvert eneste nettsted og lese hvert eneste blogginnlegg hver eneste dag, og jeg prøvde meg på en «hvit uke»; en hel uke uten laptop og kun e-post på mobilen hvis jeg hadde tilgang til et åpent nettverk på kafé eller jobb.

Det var faktisk en veldig deilig uke, sånn bortsett fra at jeg hadde omtrent en million uleste blogginnlegg da jeg endelig fant frem laptopen igjen. Det er både fordeler og ulemper med å leve uten internett, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke savner å ha internett hjemme. De siste fire månedene har jeg storkost meg med ordentlig matlaging, strikking, kreative puslerier, bøker, filmer og følelsen av å ha et hav av tid.

Så var visdomstann nummer to ut av kjeften min. Den måtte opereres ut, i motsetning til den første, som det bare var å trekke. Jeg grudde meg overhodet ikke til operasjonen. Faktisk syntes jeg det var litt mer skummelt med premedisineringen. Mamma, som jobbet på tannlegekontoret, fotalte om et par tilfeller der den ene pasienten fniste og lo av alt som ble sagt til henne, og andre som ble helt rusa og fjern. Jeg er ikke så glad i å ta medisin, jeg prøver helst å holde kroppen så ren fra kjemikalier som mulig, men må man, så må man.

Jeg fikk servert en uskyldig liten pille som ble skylt ned med litt vann. Jeg hadde med meg en tegnspråktolk, så vi satt i venteværelset og småpratet. Jeg pratet livlig, helt som normalt, men moren min sa etter hvert at hun kunne se på øynene mine at jeg begynner å bli litt «fjern». Så måtte jeg gå en tur på toalettet, og det var da jeg merket effekten. Smått svimmel og sjanglende gange. Etter operasjonen var halve trynet mitt lammet, så snøvlingen fulgte med på lasset. «Hadde jeg ikke kjent deg, ville jeg trodd du var full,» sa moren min. Jeg for min del var bare glad for at jeg er avholds når det gjelder alkohol, tenk å være så ustødig hver eneste helg! Uff.

I tannlegestolen var det litt informasjon om hva slags bragder tannlegen skulle utføre, og tre «små» sprøyter senere var høyre kjeveområde og halve tungen kriblende nummen. Artig følelse. Jeg gikk inn i en meditativt tilstand mens tannlegen skar litt, boret litt, assistenten sugde vekk væske, tannlegen rugget litt, assistenten sugde vekk mer væske, litt mer boring, suging og rugging, og så var tanna ut i flere deler og pene sting ble sydd. Jeg skal legge tanndelene på sprit en stund, så prøver jeg å sette dem sammen igjen med superlim, slik at de kan pryde halskjedet mitt i selskap med alle fire visdomstennene i sølv en vakker dag. (Tannlegen fortalte at en pasient hadde fått laget øredobber av visdomstennene sine. Godt å vite at det ikke bare er jeg som er sær.)

Moralen i denne historien er: Ta alle skrekkhistoriene om visdomstenner med en klype salt. Jeg koste meg sånn i stolen at jeg nesten sovnet mens arbeidet pågikk.