Stikkord: Litteraturkjærleik

During my first visit with Henrietta’s cousin Cootie, as we sat drinking juice, he told me that no one ever talked about Henrietta. Not when she was sick, not after she died, and not now. «We didn’t say words like cancer,» he told me, «and we don’t tell on dead folks.» At that point, he said, the family had gone so long without talking about Henrietta, it was almost like she’d never existed, except for her children and those cells.

«It sounds strange,» he said, «but her cells done lived longer than her memory.»

The Immortal Life of Henrietta Lacks er skrevet av Rebecca Skloot, som først hørte om HeLa i en biologiklasse på college. HeLa er kodenavnet for de udødelige cellene som ble tatt ut av Henrietta Lacks og dyrket i laboratorier uten at hun eller familien fikk vite om det. På den tiden var det stor interesse for DNA- og celleforskning, men hittil hadde ingen klart å holde liv i menneskeceller lenge nok til at det ble noen medisinsk gjennombrudd. Henrietta Lacks var en 31-årig farget kvinne som en dag kom til John Hopkins Hospital med noe hun beskrev som «en knute i magen». Knuten var kreft i livmoren, og hun fikk behandling for det. Samtidig tok legen ut to prøver, en av kreftsvulsten og en fra et kreftfritt område av livmoren. Disse prøvene ble puttet i cellekultur, men ingen forventet at de skulle overleve. Overraskelsen var stor da det viste seg at kreftcellene ikke bare holdt seg i live, men delte seg i et uvanlig høyt tempo. Kort tid etter var HeLa-cellene spredt over flere tusen laboratorier over hele verden. I dag blir Henrietta Lacks’ celler fortsatt brukt innen forskning av kreft, AIDS, genetiske sykdommer, forskjellige sykdommer forårsaket av virus og bakterier, for å nevne noen få ting cellene brukes til. De som dyrker HeLa-cellene, har tjent millioner på å selge cellene til forskere, mens Henriettas familie lever i fattigdom.

Denne boken er ikke bare om historien om HeLa-cellene, men også historien om kvinnen Henrietta Lacks, hennes oppvekst, sykdomsforløp og død, hennes familie, og forfatterens strev med å få Lacks-familien til å stole på henne og la henne skrive boken om HeLas ukjente opprinnelse.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

If the typical father says things like «Happy Birthday! Here’s a bathtub of racoons!» or «We’ll have to take your car. Mine has too much blood in it,» then yeah, he’s totally normal. Still, I don’t remember any of the kids from Charles in Charge feeling around the deep freeze for the Popsicles and instead pulling out an enormous frozen rattlesnake that Charles had thrown in while it was still alive. Maybe I missed that episode. We didn’t watch a lot of TV.

I dag får dere ikke bare en smakebit fra boken jeg leser for tiden, men også en blogganbefaling. Dagens bok er skrevet av Jenny Lawson, som i bloggerverden er kjent som The Bloggess. Boken hennes, Let’s pretend this never happened, er for det meste nokså sanne memoarer fra hennes ganske spesielle oppvekst og ungdomstid i en avsidesliggende landsby i Texas med en fantastisk ubalansert far som er taksidermist. Altså en som stopper ut døde dyr. Senere gifter hun seg med Victor, som hun i dag har en datter med. Sammen har familien vært gjennom mye interessant, og det er alltid like morsomt å lese diskusjonene Jenny har med Victor.

For å overbevise dere om at denne boken er verdt å lese, overlater jeg ordet til Neil Gaiman: «The Bloggess writes stuff that actually is laugh-out-loud, but you know that really you shouldn’t be laughing and probably you’ll go to hell for laughing, so maybe you shouldn’t read it. That would be safer and wiser.»

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Sara not only could tell stories, but she adored telling them. When she sat or stood in the midst of a circle and began to invent wonderful things, her green eyes grew big and shining, her cheeks flushed, and, without knowing that she was doing it, she began to act and made what she told lovely or alarming by the raising or dropping of her voice, the bend and sway of her slim body, and the dramatic movement of her hands. She forgot that she was talking to listening children; she saw and lived with the fairy folk, or the kings and queens and beautiful ladies, whose adventures she was narrating. Sometimes when she had finished her story, she was quite out of breath with excitement, and would lay her hand on her thin, little, quick-rising chest, and half laugh as if at herself.

Kjent og kjær barneklassiker fra Frances Hodgson Burnett, som også skrev The secret garden og Little Lord Fauntleroy. Jeg må dog innrømme at jeg faktisk ikke har lest boken før nå, men jeg kjenner historien godt etter å ha sett to forskjellige filmatisering av denne boken flere ganger i løpet av barndommen.

Flere smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

Rhetts sjel våknet lik en katt som strakte seg i solen. Nytt blod strømmet gjennom kroppen på ham. Et glis presset på, men han tvang seg til å skjule det. Scarlett trengte ham.

Denne romanen av Donald McCaig er Tatt av vinden sett fra Rhett Butlers synsvinkel. Nesten. Vi får vite mer om hans oppvekst, hans forhold til den strenge faren og sin elskede søster, og hans følelser for Scarlett O’Hara. Jeg leste Tatt av vinden for noen år siden, og liker filmen med Viven Leigh og Clark Gable veldig godt, så det er artig å lese Rhett Butlers historie.

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Det har vært litt stille på bloggen denne uken, men snart kommer det oppdatering og bilder fra min gjøren og laden her i Seattle. For dere litteraturinteresserte kan jeg nevne at på lørdag var jeg innom Panama Hotel, kjent fra Hotellet på hjørnet av Bitter og Søt av Jamie Ford. For et flott sted! Mer kommer senere.

De første par årene etter at Thomas og Timothy Cole døde, hadde Marion bedt om å få tilsendt Exeters årbøker. Hvis Thomas hadde fått leve, ville han ha blitt uteksaminert sammen med 54-kullet – og Timothy i 56. Men fremdeles, selv etter at guttene ville vært uteksaminert, kom årbøkene i posten – med hilsen fra Minty O’Hare, som sendte dem automatisk, med formodningen om at han dermed sparte Marion for den ekstra smerten ved å bestille dem. Marion fortsatte trofast å se gjennom dem, og ble stadig paff over å se gutter som hadde den aller minste likhet med Thomas eller Timothy, skjønt hun hadde sluttet å bemerke disse likhetene overfor Ted etter at Ruth ble født.

Denne romanen av John Irving handler om Ruth Cole, datter av Ted og Marion Cole, og suksessfull forfatter i voksen alder. Hendelser som skjedde den sommeren da hun var fire år og forfatterspiren Eddie O’Hare kom for å jobbe for faren hennes, gir store ringvirkninger for resten av hennes liv. Moren Marion kom aldri over tapet av sønnene Thomas og Timothy, og etter å ha forført Eddie i et forsøk på å gjennopplive minnet av sønnene, forlater hun Ruth og Ted. Mange år senere møtes Ruth og Eddie igjen. Romanen er spennende bygget opp, med både hovedhistorien med Ruth og Eddie, med innslag om menneskene i deres lv.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Ettersom fru Dresner virket ung for sine 42 år og fremdeles hadde god helse, ville hun forsøke å overleve på dette grunnlaget – det økonomiske, den omtalte verdi hennes styrke hadde for rustningsinspektoratet eller en annen del av krigsanstrengelsene. Hun følte seg ikke trygg på tanken. Slik forholdene nå hadde utviklet seg var spørsmålet: Hvem redder Juda Dresner, innkjøpssjef på en fabrikk? Hvem redder Janek Dresner, bilmekaniker i Wehrmacht-garasjen? Hvem redder Danka Dresner, rengjøringshjelp hos Luftwaffe, den dagen SS definitivt velger å se bort fra deres økonomiske nytteverdi?

De fleste kjenner nok til historien om Schindler-jødene, 1200 mennesker som under annen verdenskrig ble reddet av én mann, Oskar Schindler. Denne boken er basert på vitneskildringer og ulike dokumentarer om Schindler, skrevet i romanform av Thomas Keneally. Steven Spielberg baserte filmen Schindler’s List, med Liam Nesson som Oscar Schindler, på denne boken. En vond og gripende historie, men også en viktig del av de overlevende jødenes historier.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Han overlevde. Himmelen kuttet over lenken hans, reddet ham og frigjorde ham der andre ble kvalt til døde og lå og tørket inn i en container uten å ha fått muligheten til å se alle himmelens blå nyanser. Derfor ser han det som sin oppgave å registrere blånyansene hver dag. For de dødes skyld, sammen med dem.

Språket i denne lille romanen om en vietnamesisk flyktning som kommer til Canada, er veldig poetisk og dyptfølende. Kim Thúys historie føles så uendelig mye større enn de knappe 150 sidene. Dere kan lese en flott bokomtale om Ru i bloggen Julies bokbabbel.

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra virkeligheten.

Jeg syntes ikke hun var stygg, som andre i familien syntes. «Ai-ya, selv en demon ville gå ut av sitt gode skinn ved synet av henne,» hørte jeg Mor si en gang. Da jeg var liten, likte jeg å la fingrene gli rundt Dyrebare Tantes munn. Den var en gåte. Halvparten var humpete, halvparten var glatt og gjensmeltet. Innsiden av høyre kinn var stiv som lær, mens innsiden av det venstre var bløt og fuktig. Der gommene var svidd, hadde tennene falt ut. Og tungen var som en svidd rot. Hun kunne ikke smake livets gleder: salt og bittert, surt og beskt, sterkt, søtt og fett.

Dette er den femte romanen av Amy Tan jeg leser. Amy Tan er kjent for sine historier om kinesisk-amerikanske kultur, mor-datter-forhold der moren er kinesisk innvandrer, mens datteren vokser opp i USA i en kulturkollisjon av det tradisjonsrike kinesiske og det moderne amerikanske. En av grunnene til at jeg liker Amy Tan så godt, er at hun har en veldig fin måte å skildre historiene sine. Det er alltid noe ekstra i dem som driver en videre, og man hopper frem og tilbake mellom fortiden og nåtiden. Min favoritt så langt er Hundre hemmelige sanser, som også var den første Tan-romanen jeg leste, tilfeldigvis plukket ut av mammas bokhylle en sommer.

Jeg har ikke kommet så langt i Beindoktorens datter, men den handler om Ruth Young som må flytte hjem for å ta seg av den Alzheimer-rammet moren. Mange år tidligere hadde moren skrevet historien om sin oppvekst i landsbyen Udødelige Hjerte i Kina, med Dyrebare Tante som var datter av en beindoktor og bar på vonde erfaringer, en hemmelighetsfull historie som først nå blir skildret i sin helhet til Ruth.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Han hadde fortalt henne, mange år før de flyttet til vognhuset, om de jødiske kashrut-lovene som foreskrev at frukten på et tre ikke kan høstes før det tredje året — at før man kan bryte inn i dets sykluser, må treet vite om modning og visning, til det er blitt så ukuelig i sin vekst og så rikt på bær at det ikke lar seg forstyrre uansett hvor mye som plukkes av det. Og for innhøsterens del må tålmodighetens dyd læres. Ventingens dyd for nytelsens skyld, til ventingen i seg selv fordobler eller tredobler gleden.

Ødemark av Samantha Harvey handler om en sekstiåring ved navnet Jake som har Alzheimers. Han veksler mellom vage, forsvinnende minner om sin avdøde kone, forvirring i nåtiden og undring over sønnen som er i fengsel og den forsvunne datteren som han ikke er sikker på at noensinne har eksistert. Handlingen er usammenhengende, i det ene øyeblikket forteller han om et kirsebærtre og i det neste om arkitektur. En fin og følsom bok.

Flere søndagssmakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.