Stikkord: Litteraturkjærleik

»Leve, barn? Hvad mener du? Som om du ikke lever hele tiden?!«
»Jo, naturligvis, jeg puster nok og lever paa den maaten, mens jeg gjør alt dette, tante Polly; men det er da ikke at leve for alvor. Du puster ogsaa hele tiden, mens du sover, men du lever da ikke da. Jeg mener at leve — at gjøre slikt, som vi er glad i at gjøre; leke ute, læse morsomme bøker — for mig selv naturligvis —, klatre i træerne, snakke med den gamle gartneren i haven og med Nancy og lære at kjende alt her omkring, folkene og husene og alt i den yndige lille landsbyen, som jeg kom kjørende gjennem igaar, da jeg kom fra stationen. Det er saant, jeg kalder at leve, tante Polly. Bare at puste og være til er ikke at leve.«

Jeg fikk tips fra Kristin om denne boken, og jeg likte Pollyanna veldig godt! Hun leker noe hun kaller «være glad»-leken. Leken går ut på å glede seg over det man har, istedenfor å klage over det man ikke har. Utgaven jeg lånte fra biblioteket er fra annet opplag utgitt av Fr. Nygaards Forlag i 1914. Noen ganger er det artig å lese eldre utgaver av romaner, for språket har endret seg så meget siden begynnelsen av 1900-tallet.

 

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Vi begynner å gå igjen, og bestemor siterer et dikt etter hukommelsen, fullt av grønne lier, tempelklokker og blå plommer. Jeg hører bare halvveis etter, for jeg prøver å banke på så mange trestammer som mulig. I oldtiden banket de på trærne for å komme i kontakt med himmelgudene. Jeg er ikke sikker på hvilke man bør banke på, så jeg banker for sikkerhets skyld på alle vi kommer forbi. Man skjønner hvordan oldtidens mennesker fikk ideen til templer fra treklynger. Når man går gjennom skyggene fra dem, er det som å komme inn i en hemmelighet. Trær virker mer levende om natten, mer oppmerksomme på en selv. På dagtid er de travelt opptatt av solen, men om natten er det som om de bøyer seg fremover og lytter.

Det er litt vanskelig å beskrive denne romanen av Suzanne Cleminshaw for den inneholder så mye forskjellig. Hovedhandlingen er 13 år gamle Haddie som tilbringer sommeren hjemme med hushjelpen Leonora og kameraten Louis. Før hun ble født, ble storesøsteren hennes funnet død utenfor nabohuset, og denne sommeren prøver Haddie å finne ut hva som skjedde i forkant av dødsfallet. Samtidig studerer hun filosofi, skriver lister over Store og Alvorlige ting, kontemplerer over koan-gåter som hennes zen-buddhistiske bestemor gir henne.

Sitatet jeg valgte til denne smakebiten, valgte jeg mest på grunn av de to siste setningene, som jeg har fremhevet. Det var akkurat det jeg tenkte på en mørk kveld jeg gikk gjennom Slottsparken. Om dagen ser vi liksom ikke trærne for alle de grønne (eller gule, oransje, røde) bladene. Men om natten får trærne en helt annen fremtoning, de blir mer tilstedeværende og får mer liv. Vi ser ikke bare formen på treet, men også selve TREET. Da jeg bladde gjennom boken for å finne en passende smakebit, oppdaget jeg plutselig tanken «min» ferdig formulert foran meg.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Den lille kameraten min så på meg, og jeg holdt hodet hans, og så la han hodet på armen min og sluttet å puste, som om det var helt i orden at han slapp taket nå som jeg var der.

Jeg fant Vinter i Maine av Gerard Donovan på Litteraturhuset. På innsiden var det skrevet en beskjed fra forlaget: «Denne boken er gratis. Fordi den fortjener mange lesere. Kos deg og gi den gjerne videre!» Så jeg tok boken med meg hjem. Jeg har ikke rukket å komme særlig langt i boken ennå, for denne boken er en sånn bok jeg ikke kan lese på T-banen til byen. Men så langt er boken velskrevet og fin, trist og vakker.
Hovedpersonen Julius Winsome bor i skogen med hunden sin, Hobbes. De lever trygt og godt i det gamle huset etter Julius’ far. En dag hører Julius et skudd ikke langt fra huset og senere finner han Hobbes i snøen utenfor, skutt på kloss hold og døende.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Alle så seg desperate om etter en løsning – og egentlig var det en av kontordamene våre som kom med det forløsende ordet. Hun var tatt for femte gangs røyking på offentlig sted og hadde begynt rundgangen med avhør, dom i forhørsretten og tvungent røykeavvenningskurs: – Hadde en enda gitt meg en omgang på blanke messingen og så vært ferdige med saken, raste hun. – Det hadde i hvert fall vært billig!

Dette søndagsbidraget fra er fra REFS av Julie Just (pseudonym). Boken handler om et samfunn med et straffesystem som ble innført for å redusere utgifter og forenkle saksbehandling av små forseelser begått av kvinner. Ved å registrere seg i dette systemet, slipper man en lang saksgang, og ingenting havner på rullebladet etter at straffen er gjennomført. Straffen beregnes ut fra forseelsens størrelse, og man kan enten bli dømt til samfunnstjeneste eller å få ris på blanke messingen. Dette er en veldig interessant bok hvis man er nysgjerrig på sadomasochisme eller praktiserer det. Sarte sjeler advares, det er mange pirrende skildringer i denne! Det eneste jeg synes trekker ned er at det er altfor lite lesbeaction i boken.

Flere litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

PS: Følg min blogg med bloglovin!

«Et par sånne salutter til,» sa hun, «så må vi kjøre omkring med gassmasker.»
«Jeg lukter ikkeno’,» sa jeg, tilsynelatende det eneste mulige svaret.
Mrs. Witherspoon snuste hørbart, rynket på nesen og skar grimaser. «Prøv igjen, kompis. Hele ertesuppeorkesteret har vært på ferde og blåst dixie gjennom baken på deg.»

Paul Auster har skrevet en morsom og rørende roman om foreldreløse Walter som blir adoptert av Mester Yehudi, en mystisk herre som er overbevist om at Walter har evnen til å lære seg å fly. Samtidig som vi følger mesteren og Vidundergutten gjennom USA, følger vi også et land i utvikling fra de rasende 20-årene, til depresjonens 30-årene og de neste årene av Walters liv.

Se andre smakebiter hos Flukten fra virkeligheten.

Men Allan ville ikke sitte der og ta imot utidigheter lenger. Han hadde kommet til Moskva for å hjelpe til, ikke for å bli utskjelt.
– Jeg har tenkt på en ting, sa Allan.
– Hva da? sa Stalin sint.
– Burde du ikke ta og barbere av deg den barten?
Dermed var middagen over, for tolken besvimte.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (Jonas Jonasson) er stappfull av herlig humor! Hundreåringen Allan har opplevd mye og gjort verden utrygg i løpet av sitt lange liv, så det er ikke rart han plutselig bestemmer seg for å rømme fra aldershjemmet på hundreårsdagen sin, og hans tendens til å havne oppi uforklarlige situasjoner er like sterk som da han var ung sprengningsekspert utenfor Sverige.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

Han ville ikke si det han egentlig tenkte. Nemlig at når man har sovet på en madrass med fem andre barn – og det en madrass der to brødre og en søster hadde dødd, og det hverken lett eller fredelig, fordi det ikke var noe annet sted å gjøre av dem – så lot man seg ikke forstyrre av noen gamle benrester. Hele sitt liv hadde han hatt en sterk trang til å være alene, som han knapt nok erkjente, men som alltid var der. Han visste ikke om andre hadde det slik. Det virket ikke sånn, stort sett. Der nede i museumskrypten, i mørket og støvet, hadde han for første gang fått tilfredsstilt denne trangen, så lenge det varte.

Barnas bok av A.S. Byatt handler om en familie i Sør-England på slutten av 1800-tallet, i årene etter Viktoriatiden. Familien omgås kulturradikalister, suffragetter og anarkister, og barna vokser opp med en stor frihet i et hus fullt av hemmeligheter.

Jeg har ikke kommet så langt i denne boken, dels fordi jeg ikke har hatt tid eller konsentrasjon til å fordype meg i denne boken, og dels fordi denne er litt tungt skrevet, omtrent samme stil som Jonathan Strange & herr Norell av Susanna Clarke, som jeg husker jeg brukte uvanlig lang tid på å fordøye. At jeg ikke har lagt fra meg denne boken ennå skyldes at jeg tror den har potensiale til å bli interessant når jeg har blitt bedre kjent med familien vi møter i romanen.

Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

«You will wish to personalize your carpet,» said the man. «Make it so that only you can fly it. In which case you must spill your blood upon it. For then your djinn blood will become part of the carpet. and the words of power will always be yours to command.»

The Five Fakirs of Faizabad er femte bok i serien om lampeåndens barn (Children of the lamp), og vi følger djinntvillingene Philippa og John. Djinner er bedre kjent som lampeånder, som har evnen til å gi folk tre ønsker. Jeg har ikke lest de fire første bøkene, for jeg fikk plutselig i oppdrag å korrekturlese den norske oversettelsen av denne boken som kommer ut i løpet av 2011, men jeg har allerede satt opp de forrige bøkene på huskeliste til senere.

Denne boken handler om en mektig djinn som prøver å få finne de fem store hemmelighetene om universet. Hvis han lykkes, vil verden være i fare. Philippa og John hjelper sin onkel Nimrod, som også er djinn, med å stoppe ham, men for å klare det må de først finne Shangri-La.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

Om kvelden sitter jeg i biblioteket mitt og ser inn i lyskretsen på det ubønnhørlige støvdrysset fra boksiden og min egen hud der de kaster av seg døde lag for liksom halvhjertet å holde stand. Jeg liker tanken på at biblioteket mitt og jeg til slutt begge skal smuldre, så jeg også i døden skal få være sammen med bøkene mine.

Denne boken handler om bibliotekets historie, bibliotekets rolle i samfunnet og leseres forhold til biblioteket. Det er ikke bare om det offentlige biblioteket som alle har fri tilgang til, men også om hvert enkeltes personlige bibliotek, og de ulike måtene å bygge seg opp ens eget bibliotek på, hvordan bøkene gjenspeiler ens personlighet på. Hvis du er fan av biblioteket, så er denne boken en must for deg!

Jeg husker godt hvor stas det var å låne bøker på det lokale biblioteket (Nordtvet filial <3) da jeg var lite; jeg lånte alltid himmelhøye stabler av billedbøker som jeg fant ved å gjennomsøke bokkassene i barneavdelingen grundig. Vi dro aldri fra biblioteket før jeg hadde vært gjennom alle kassene med argusøyne og plukket ut både nye og gamle favoritter. Etterhvert som jeg ble eldre, gikk jeg løs på hyllene med ungdomsbøkene. Mindre bilder, mer tekst, men like fascinerende og spennende.

Det minnet jeg husker best fra Nordvedt var den gangen jeg tok bussen hjem fra skolen. Vanligvis gikk jeg av på Kalbakken og spaserte rett hjem til Rødtvet, men en dag fikk en impuls meg til å gå en stor omvei til Nordtvet på veien hjem. Det var første gangen jeg gikk på biblioteket helt alene, og det var midt i uken! Jeg lånte Frances H. Burnetts Den hemmelige hage, og fremdeles i dag synes jeg den er en av de fineste bøkene jeg har lest.

For å si det slik; livet hadde vært fattigere uten biblioteket.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.