Stikkord: Irritasjonsmoment

Alle har lært at – og – er lik +. Her er de to negativene henholdsvis en semi-dau laptop med en bra adapter og en bra laptop med en dau adapter. Den gode laptopen fikk den gode adapteren, og se! Anne-Line har plutselig laptop igjen!

Jeg innrømmer jeg var litt bekymret for at laptopen kanskje skulle eksplodere siden den er fra Dell og adapteren er fra… et helt annet sted (jeg gidder ikke se etter), men det fungerte fint å spleise de to tingene, og nå ble det litt mindre stress med å få tak i noe som helst fra Dell.

Jeg trenger fremdeles nytt laptop-batteri, men det er forsåvidt enklere enn å få tak i enn «riktig» adapter. Med mindre Dell bestemmer seg for å gjemme dette til neste gang jeg skal innom nettsiden.

Laptopen min fungerer, men strømadapteren er veldig, veldig død. Batteriet er også veldig, veldig dødt. Idag fikk jeg penger og jeg tenkte jeg skulle kjøpe en ny adapter fra Dell. Lettere tenkt enn gjort. Jeg har tilbrakt en liten evighet inne på Dell.no i et forsøk på å finne en adapter som kan brukes med Inspiron 1300, noe jeg overhodet ikke så snurten av. Deretter prøvde jeg å finne en måte å kontakte Dell på.

De to alternativene var enten å ringe, noe som er litt vanskelig for meg som ikke hører, eller sitte på Dell-chatten helt til en eller annen kundebehandler nedverdiger seg til å bruke sin verdifulle tid på denne kunden. Hva i helsike skjedde med å sende en enkel e-post? Jeg kan ikke sende e-post med mindre jeg har Kunde-ID og da jeg prøvde å finne ut hva min kundenummer fra forrige kjøp var, fikk jeg beskjed om å «skifte til Internett Explorer 5.5 eller høyere». Hele verden vet at Internet Explorer er søppel. Hele verden, bortsett fra Dell.

Dell fortjener å brenne. Spesielt for det med Internet Explorer.

Nå skal jeg rekke en yoga-klasse.

Jeg tåler virkelig ikke tidlige morgener. Igår og idag våknet (våknet, schmåknet) jeg halv sju. Igår og idag falt jeg omtrent i koma da jeg kom hjem fra skolen. Begge gangene var jeg helt borte fra denne verden i mer enn to timer, til tross for vekkerklokkas tapre forsøk på å riste litt liv i meg. Det føles så utrolig bortkastet å sove bort mesteparten av ettermiddagen og kvelden bare fordi skolen mener det er en god idé at vi skal ha undervisning fra tidlig.

Dumme A-mennesker som ødelegger for oss B-mennesker. Vi er faktisk mer effektiv enn de fordømte morgenfuglene, selv om vi liker å sove lenge.

Det er hendelser som får deg til å lure på om dine valg styres av en høyere kraft, også kjent som Skjebnen. Hendelser som ikke kan forklares på andre måter enn at det må være noe Skjebnen har lagt opp for deg. Det er i hvert fall det jeg tror: Jeg hadde en bildeidé og allerede i januar tok jeg kontakt med de som «eier» det location jeg ønsket å benytte til bildet mitt.

I februar ble avtalen spikret; jeg skulle få to timer til en fotoshoot tjuetredje april. I mars fikset jeg make up-artist. Jeg fikk også fikset kostyme, og jeg lagde en avtale om å komme innom NRK idag for å hente resten av kostymet. Det eneste som gjenstod, var en passende modell. Jeg gikk gjennom arkivet til et modellbyrå og plukket ut de modellene som hadde riktig utseende, og sendte listen på e-post til modellbyrået forrige uke.

Så slo Skjebnen til.

Make up-artisten sendte en melding natt til mandag og sa at hun ikke kunne stille opp likevel, Modellbyrået svarte ikke på e-posten min før jeg ringte dem, og da de svarte på e-posten, var det bare for å si at ingen av modellene kunne stille opp. Jeg sendte melding til flere make up-artister, men enten hadde de prøve eller eksamen eller måtte jobbe. Idag fikk jeg endelig en som kunne stille opp. Og Pholk sa at de kanskje kunne klare å ordne modell til meg.

Jeg begynte endelig å se lyset i enden av stresstunnelen.

Så kom e-posten fra location-folka: De skulle bruke stedet selv, enda vi avtalte for to måneder siden at jeg skulle komme og fotografere. Da raknet hele planen min, for stedet var et av de viktigste elementene i bildet. Jeg kunne gjort sminken selv om jeg ble nødt. Jeg kunne brukt meg selv som modell (selv om det ville ha blitt litt kinkig å fotografere iført tvangstrøye) om jeg ble nødt. Men uten riktige omgivelser fungerer det ikke. Jeg kan ikke trylle frem en scene og litt rampeys.

Jeg er selvfølgelig ganske sur (på grensen til forbannet), for jeg har stresset så mye de siste ukene med å gjøre klart til fotoshooten i morgen, og så har alt vært helt bortkastet. Alle problemene jeg har hatt den siste uken, har tydeligvis vært tegn på at det ikke er meningen at jeg skal sette bildeideen min ut i livet.

Kanskje dere mener at det bare er noe jeg innbiller meg, men jeg har mer enn nok erfaring* med at hvis et prosjekt gir mer motgang enn medgang, så er det som regel en grunn til det. Jeg skulle bare ønske at skjebnen kunne gi en litt mer tydelig beskjed, noe a la «Du skal ikke gjøre dette», istedet for å spamme meg med hint i form av uvanlig mange hindringer. Jeg kan være temmelig treg i oppfattelsen iblant.

Jeez. Nå skal jeg gå ut i sola og ta meg en is.

*) Vil dere ha flere eksempel? Trykk for begynnelsen av eventyret og for slutten (les kommentarfeltet for flere detaljer).

Jeg var ikke med på Earth Hour. En av grunnene var ganske opplagt: Det er kjedelig å sitte og kope i mørket hvis man gjør det i eget selskap, og jeg er ikke så inne i det sosiale hjørnet for tiden at jeg faktisk gadd finne noen å mingle med (les: favorittminglepersonen er bortreist) i skjæret fra stemningsfulle lyskubber. Så jeg lot taklampen stå på mens jeg så en film på TV og var pålogget Gaysir via Fjernkontroll. Jeg vurderte til og med å slå på den stasjonære maskinen for å redigere bilder, men konsentrasjonen strakk ikke helt til. Hele den «mørke» timen hadde jeg strålende god samvittighet.

Den andre grunnen til at jeg ikke var med på denne symbolske greia: Å slå av lysene i en time for å redde verden er like effektiv som å drikke av havet for å hindre havnivået i å stige. Å slå av lyset i en time for miljøet er som å slåss for freden er som å knulle for jomfrueligheten. Kort sagt: Earth Hour er oppskrytt. Det er bare en symbolsk handling, men det later til at veldig mange har fått det for seg at de faktisk redder verden ved å slå av alle lampene akkurat denne timen.

Enkelte tror de kjøper seg god samvittighet ved å slå av alt lys i én time når det lyser for fullt de andre 8759 timene i året mens de er ute og kjører hver sin digre bensinslukende bil, og slenger fra seg avfall her og der fordi det er for mange meter å gå til nærmeste søppelbøtte.

Symboler redder ikke verden. Det hjelper ikke å si «Jada, jeg er veldig for fred, miljø og sånt» hvis du ikke gjør noe. Det er konkret og vedvarende handling som fører til resultater, og mitt bidrag til miljøet er som følgende:

• Slukke lyset i de rommene jeg ikke oppholder meg i. Å lyse opp tomme lokaler er sløsing. Å lyse opp rommet jeg befinner meg i er å slippe å slå foten i ting som ligger strødd utover gulvet.

• Holde innetemperaturen på 15 grader eller mindre. Hvorfor tror dere jeg ønsket meg superundertøy til jul? Stillongs er kanskje ikke veldig sexy, men det er varmt og digg. Omtrent som UFF og Crocs, men ingen trenger vite at du har på deg stillongs.

• Resirkulere papir-, metall- og plastavfall. Brukt papir blir til bøker, metall blir til sykler og plast blir til… et eller annet nyttig.

• Komme meg fra A til B med trikk, t-bane, tog eller buss, istedet for å skaffe meg sertifikat og bil. Jeg slipper å følge med på trafikken og kan lese i en spennende bok i stedet. Jeg slipper å blakke meg på forsikring, bensin, vedlikehold, parkering…

• Og så videre…

Mitt bidrag er kanskje ikke veldig imponerende sammenlignet med virkelige miljøentusiaster, men det er bedre enn å sitte i mørket med hendene i fanget og kvitre «Det er sååå koselig med stearinlys, ikke sant!». Det én miljøbevisst person gjør hver eneste dag har mer positiv innvirkning på miljøet enn de flere tusen «jeg slår av lyset en time i kveld fordi det er så trendy»-menneskene noensinne vil få.

Og sånn helt til slutt: Stearinlys kan avgi farlig os. For å ikke glemme hvor forurensende produksjon og transport av stearinlys er. Dere kunne like godt ha latt den lampen stå på.

Jeg fikk nyss vite at NSB planlegger å ta opp konkurransen mot Svenska Järnvägar for å frakte reiseglade svensker fra A til B. Det er ikke ofte jeg tar toget, med trikken rundt hjørnet er det mest praktisk for meg å komme fra A til B med de blå vognene. Men jeg har fått med meg at det er mange som ikke er helt fornøyde med NSB; en del forsinkelser, dyre billettpriser og så videre.

Så da jeg leste at NSB vil konkurrere med SJ om svenskenes gunst, kom jeg på noe Anne-Kat. Hærland sa om en fyr som fantaserer om å ha trekant med to kvinner: «Altså, dersom du ikke klarer å tilfredsstille én kvinne engang, hva er da vitsen med å irritere enda en?»

Kjære NSB: Gjør de norske kundene deres fornøyde før dere reker over til nabofolket for å leke med dem også. På forhånd takk.

De som kjenner meg, vet at jeg har hatt en del trøbbel med huden de siste årene. Jeg har plutselig fått ganske oversensitiv hud og har kuttet ut parfymerte produkter og noen matvarer. Det hjalp veldig mye å gjennomføre disse kuttene og vanligvis er hverdagen min veldig enkel. Bortsett fra to ganger i uken.

Disse to gangene i uken blir jeg utsatt av en person som tydeligvis har en fobi mot svettelukt eller mangler luktesans. Denne personen OSER av parfymert mykningsmiddel. Dunsten er ille nok, men hvis jeg tilfeldigvis befinner meg mindre enn to meter fra denne personen, begynner jeg å merke hvordan det kribler og klør rundt øynene, på kjeven, på halsen og på begge armene. Man kan se at rødmen legger seg over nevnte områder og hvis jeg ikke flytter meg raskt nok fra denne duftbomben, dukker blemmer ubønnhørlig opp.

Jeg har sensitiv hud, men jeg kan stå ved en normalt parfymert person uten å reagere. Dette stinkdyret tåler jeg ikke være i nærheten av, men jeg er nødt til å holde ut disse grusomme møtene ettersom disse er plassert i en situasjon som jeg anser for å være nødvendig for min fysiske utvikling/vedlikehold. Heldigvis trenger jeg bare holde ut resten av dette semester og til høsten får jeg mer enn nok fysisk utvikling på dagstid til at det ikke blir nødvendig å måtte møte min huds nemesis på kveldstiden to ganger i uken.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at hjernen min kan være litt for Solanas-feministisk til tider. At ikke alle av det motsatte kjønn har sære hensikter og at jeg bare innbiller meg ting. Men jeg synes likevel jeg har veldig god grunn til å bli fryktelig skeptisk, til og med irritert når jeg er på trening og opplever følgende punkter fra en og samme (ekle-ekle-ekle) fyren:

-Grenseløs nistirring på strategiske områder på meg.
-Gjør ingenting som ligner på trening, bare står der og viser seg.
-Befinner seg aldri mindre enn tre meter fra meg.
-Følger etter hver gang jeg flytter på meg.
-Står i herregarderoben og ser på meg gjennom dørsprekken mens jeg gjør ryggøvelser.
-Plasserer seg i en veldig lite flatterende stilling så nær meg at han like godt kunne ha teipet ræva si til beinet mitt.

Som sagt, jeg prøver å anta at jeg bare innbiller meg det, men når denne fyren og jeg befinner oss på et område som er mer enn romslig nok, men han likevel velger å sette seg klin inntil meg, så får jeg bare lyst til å slå ham ned. Noe jeg sikkert hadde klart så lett som bare det, tullingen er jo bare en pingle som trolig bruker mer tid på WoW og Playboy enn virkeligheten.

Jeg håper iallefall jeg aldri ser ham igjen.