Jeg gjør som cirka alle andre allerede har gjort, og sier «Neimen, februar allerede!» I dag var det til og med SOL ute! Jeg kan ikke huske sist jeg så sola. VÅR!
Det har skjedd mye siden sist:
Plakaten for Sjalusi har kommet! Jeg liker denne bedre enn første utkast, hvor jeg så ut som et dådyr i frontlyktene fra en bil som kom mot meg i høy hastighet.
Jeg fjernet to føflekker og en visdomstann forrige uke. Ny rekord i antall ting fjernet fra kroppen min på under en uke. Og jeg er visstnok sær som synes at det er mer avslappende å operere ut visdomstenner enn å ta blodprøve. Jeg prøver fremdeles å glise over hvor spesiell jeg er, men det gjør vondt å smile så bredt.
Apropos fjerning, jeg er altså sydd sammen på tre forskjellige steder og har ikke lov til å trene hardt. Men jeg blir ganske rastløs av å sitte stille, så i dag var jeg på SATS for å «gå tur» på tredemølle. Jeg gikk og gikk og gikk i 5.2 km/t mens jeg leste The Shining. En time senere gikk jeg av tredemøllen. Vet dere hva som skjer med kroppens romfølelse når man har tråkket på sted hvil i en time? Det føles som om du ikke går, men svever fremover. Wohoo. Hvem trenger marihuana når man har tredemølle?
Lokalavisa har skrevet om moi. Eller nei, om min nesten-navnesøster (hun mangler en bindestrek, jeg rettet på det, som dere kan se) som visstnok er vår neste Sonja Henie. Uansett, egoet har bare godt av slik selvtillitsboost som overskriften over. Jeg har hengt opp den på veggen.
Tegneøvelsene går fremover. Her har jeg bare drodlet litt sånn japanske kawaii-ting, siden de er så forferdelig enkle å få til. Regnbueteamet heier på Norge i OL-ish. (Og ja, jeg vet at blekkspruter har åtte armer. Jeg gadd ikke drodle så mange armer.)
Jeg liker at butikkene har hunder i utstillingsvinduene.
I dag kjøpte jeg kaffebønner for første gang. Jeg var bare nødt til det da jeg leste at den typen jeg valgte, hadde smak av «jordbær, roser og karamell». Men jeg er ikke sikker på om jeg tilberedte kaffen på riktig måte, så hvis noen kan gi meg gode tips, tar jeg gjerne i mot. Dette er hva jeg gjorde: 15 gram kvernet kaffebønner oppi presskanne med 250 ml varmt vann og trekke i fire minutter. Var det riktig eller helt på bærtur?
Jeg har øvd på stepping. Naboen i leiligheten under spiller så høy dunk-dunk-musikk at det rykker i dansefoten. Kanskje jeg skulle spørre noen fra A Chorus Line (som jeg så sist torsdag, veldig bra!) om de kan lære meg steppekoreografien fra forestillingen så jeg kan plage vettet av naboen slik han plager vettet av meg med å spille den samme låten tusen ganger om dagen mens han røyker gress. (Kjære nabo, kom deg til SATS og tråkk litt, det er bedre for helsa di. Kthxbai.)
Snakk om flink blogger som lokker mange nye mennesker hit og deretter går inn i bloggedvale i evigheter. Jeg tror jeg må begynne å oppdatere bloggen fra den fine, nye smartfonen min, for nå ligger laptopen bare i et hjørne hjemme og støver ned. Og jeg må også finne noen minutter i ny og ne til å sette meg ned og slenge sammen et blogginnlegg. Disse minuttene har det vært ganske lite av i det siste; jeg er i full gang med Sjalusi på Teater Manu, leser korrektur så jeg nesten blir skjeløyd, underviser folk i tegnspråk og prøver å unngå å bli støttemedlem hos Sats. Dessuten har diverse lønnsslipp og andre viktige papirer fra 2013 bare samlet seg i en haug som vokste og vokste og liksom satte hele livet mitt på vent helt til jeg fikk et anfall av ryddetokt midt på natta, og ikke bare fikk jeg ryddet og sortert kjedelige saker, jeg fikk også unna en oppgave jeg har prokrastinert i grovt regnet tolv år: Rydde i pennalene og vaske dem ren for gammelt blekk. Plutselig fikk livet mer fart på seg. Hva skulle man gjort uten maniske ryddetokter?
Under følger et knippe bilder fra de siste ukene:
Leseåret 2014 har fått seg en pangstart. Jeg har allerede 15 bøker på leselisten og det er fremdeles januar, wohoo!
Gjensyn med Sarah Waters Fingersmith, en av de utallige skeive bøker jeg slukte da jeg var en aspirerende ung flatbanker.
Jeg har endelig lært å strikke vrangmasker. Wohoo.
Jeg har hengt på Kattehuset.
Vårtegn! Og så kom den fordømte snøen og ødela det som kunne blitt en helt perfekt byvinter.
Det beste med januar er at det er sesong for blodappelsin. Mhm…
Jeg var på «Fri og faglig fredag»-foredrag der Knut Nærum foreleste om Nytt på Nytt og hva humor er. Neida, han er ikke så lav i virkeligheten, det er bare tolken som står på tre–fire paller for at alle skulle kunne se henne.
Legg merke til hvordan den runde formen går igjen flere ganger i dette bildet. Komposisjon er innmari viktig. Det, og en søt kattunge.
Jeg tror kanskje det er på tide å bytte shampo. Duften falt visst ikke helt i smak.
Litt drodling.
Carlings har Jack Russell-hunder til 70% rabatt. Neida. Joda. Nei.
Dyr og barn er vanskelige modeller. Dette er en av kattungene på Kattehuset.
Dette teppet var garantert mitt beste kjøp i USA. Digert og deilig varmt, selv når det kjennes som om det er minusgrader i leiligheten.
Veganske bringebærmuffins, jeg brukte denne supergode oppskriften, men byttet ut rips med bringebær.
Jeg bakte disse muffinsene til de andre statistene, solistene og sminkørene i Operaen i anledning siste runde med Hoffmanns eventyr.
Meg som blondine og en av Davidos magiske duer! De duene er så søte.
Bald is the new sexy, blunk, blunk, dytt, dytt. Men altså, som jeg nevnte i et tidligere innlegg, jeg ser jo ikke så verst ut uten hår, så lenge jeg har litt krigsmaling i ansiktet.
Niesen min fant en penn.
Jaja, hvis ikke niesen min blir ballettstjerne eller hårdesigner, kan hun sikkert bli tatovør.
– Blitt pyntet litt på, som vanlig. På generalprøven gikk Hoffmann og Musen så opp i slåssingen at midt i kampens hete fikk jeg leppestiften oppi nesa. Flaks for meg at den luktet kirsebær.
– Sett Silje sveve i løse luften. (Og oppdaget hvor liten verden er; Davido, tryllekunstneren som eier duen som er med i akt 3, var med i NRK-kalenderen Vertshuset Den gylne hale.)
– Stått/sittet på Hovedscenen og stirret på denne taklampa i timevis. Nesten.
– Vaklet rundt på disse skyskraperne av noen sko. De er faktisk behagelige å gå med, helt sant! Men å stå på sted hvil i 20+ minutter på disse er en annen sak.
– Revet av meg både hår og hodebunn. Neida. På den forrige forestillingen rev Olympia av meg parykken (helt etter planen) og høreapparatet fulgte med (definitivt ikke helt etter planen). Jeg må innrømme jeg ikke ser så ille ut som skallet, så lenge jeg har på meg litt flatterende sminke.
– Lest altfor lite og spilt altfor mye kabal. Jeg har lest korrektur på oversettelsen av to av S.J. Boltons romaner om Lacey Flint, veldig spennende. Den andre boken jeg holdt på med, var Det røde huset av Mark Haddon. Femti sider inn i den måtte jeg finne frem et ark og tegne opp familietreet for å greie å skjelne alle navnene fra hverandre, så begynte jeg på nytt.
– Spist innmari mange varme ostesmørbrød. Hvem trenger fænsi sushi eller tapas, liksom?
Først vil jeg bare minne om at jeg har en liten bokkonkurranse gående her i bloggen. Hvis du kan tenke deg å vinne to bøker, er det bare å gå til dette innlegget for å se hvilke bøker du kan vinne og legge igjen en kommentar.
Deretter: Hurra for ny bloggrekord! Jeg oppdaget akkurat at 269 mennesker var innom bloggen på søndag. Og 164 på mandag. Jeg regnet ikke med at det lange innlegget jeg skrev om CI-barn skulle få så mange lesere, men det viser vel bare at det er et brennhett tema. Jeg må innrømme jeg var litt nervøs da jeg postet innlegget, med tanke på at jeg «kom ut av skapet» som en CI-bruker som ikke identifiserer seg som døv (dette er egentlig ikke noe nytt for de som kjenner meg, men det er første gang jeg har skrevet det så tydelig), men så langt har ingen reagert særlig på akkurat den delen. Og spesielt gledelig var det å få en så bra kommentar fra Hilde Haualand. Kommentaren kan dere lese her.
I dag stod jeg på Hovedscenen i Operaen for første gang! Med parykk og kostyme! Aj, aj, som jeg gleder meg.
En av tingene jeg elsker mest ved leiligheten jeg bor i: Når det er blå himmel utenfor og sola lyser opp rommet på en stemningsfull måte verdt en Oscar-nominasjon. Da er det ekstra deilig å ligge i senga og sveve halvvåken mellom virkeligheten og drømmelandet.
Zorro er overbevist om at hvis han bare stirrer lenge nok på pølsene mine, vil han til slutt klare å flytte dem ned på gulvet med tankens kraft. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det var soyapølser han stirret på.
I går var jeg på en liten fotoshoot. Resultatet blir en teaterplakat som dere får se i januar.
Jeg skulle ønske det fantes en datamaskin som var sånn at hvis jeg får ideer til ting å blogge om, så er det bare å tenke ekstra hardt på det, så vips! har man et helt blogginnlegg ferdig automagisk! Det fungerer liksom ikke helt å bare skrive ned ideen i stikkordsform på et papirark, merkelig nok. Og det hjalp heller ikke mye at de gangene jeg satt på Litteraturhuset, klar til å blogge til den store gullmedaljen, så nektet Litteraturhusets nettverk plent å bevege seg inn på WordPress. Møkkanett. Men i morgen, dere, da kommer det et ganske langt innlegg om et spennende tema.
I mellomtiden skal jeg bare oppdatere kjapt hva jeg har bedrevet siden sist jeg var her.
Jeg fikk omsider sett Mormor og de åtte ungene. På Saga kino. En søndags formiddag. Det var så mange unger der at jeg kunne kjenne eggstokkene mine ta kvelertak på hverandre av skrekk. Men jeg overlevde og ingen unger ble skadet. Filmen var søt, skuespillerne var flinke og danserne var veldig flinke, men sangene var så innmari kleine at jeg nesten ønsket filmen ikke hadde tekst i det hele tatt. Så mye for oppstyret med å finne ut om det var tekst. Dessuten var jeg klippet ut.
Jeg fikk heldigvis sjansen til å se meg selv på det store sølvlerretet, som veldig flittig barista i den nye Netcom-reklamen.
En annen norsk film jeg så nylig, var den nye Flåklypa-filmen. Den var bra. Bedre enn jeg forventet. Og helledussen, Ludvig var så nusselig.
Jeg ble endelig ferdig med skjerfet som jeg har strikket på siden påsken. Det måtte noen Mad Men-episoder til og et par dårlige filmer. Dette er forresten det første strikkeprosjektet noensinne jeg har avsluttet. Ikke verst, bare 20 år etter at jeg tok i et par strikkepinner for første gang.
Jeg har hengt litt på Operaen. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg elsker å være her. Spesielt nå som jeg er med så mange hyggelige folk, og selvfølgelig Operakoret. Det skjer mye rart i prøvesalen, og jeg vurderer å starte en ny bildeserie her, kalt «Dagens tryne». Så dere kan beundre solisten Ingeborg Gillebos kreative strek med statistenes ansikter som lerret.
Den der tilgir jeg henne siden hun sang min yndlingsaria Non so piu cosa son, cosa faccio så fint i Figaros Bryllup.
Det har skjedd en masse siden sist, så det er på tide å oppdatere litt her før bloggen fullstendig forsvinner i en tåke av glemsel.
– Jeg var på audition til en Subjazz-forestilling. Kom dessverre ikke videre etter første runde, men følte likevel at det var min beste audition så langt, ingen jernteppe eller prestasjonsangst.
– Jeg var på Kattehuset, som vanlig.
– Jeg var på Nøtteknekker-øving hos min gamle danseskole og ble spurt om jeg ville spille bestemoren! For de uinnvidde: denne rollen fremstår kanskje som skrøpelig, men straks musikken settes i gang, er det can-can, hopp og spring for alle pengene. Men så skjedde noe som gjør at det ikke blir Nøtteknekker i Bærum Kulturhus på meg i år. Se senere punkt.
– Jeg var på stiftelsesmøte for Teater Jafnadhr. Nå er det et ordentlig, offisielt teater som kan søke om økonomisk støtte og greier. Skikkelig stas! Vi feiret med bløtkake.
– Jeg var aktmodell hos en kunstskole. Eller, akt og akt, de øvde bare på å tegne fra skuldrene og opp, så det ble ikke mye blotting. Men jeg fikk tusle rundt i badekåpe hele dagen.
– Jeg var i et møte med teatersjefen hos Teater Manu, og fikk et spennende jobbtilbud fra januar til påsken, med turné i Norge og kanskje et par land utenfor Norge.
– Jeg var i Operaen og så flotte Madama Butterfly. (Jeg var forresten også i Operaen da det var premiere på Orfeus og Evrydike, en helt fantastisk flott forestilling! Se video her.)
– Jeg var i en jazzklasse da jeg merket at ryggen var litt spent, så jeg satte meg ned for å tøye og massere. En halv time senere smalt det og jeg kunne like gjerne blitt lam, for det var umulig å bevege seg uten at det gjorde sykt vondt. Litt pillecocktail, varmeflaske, massasje og knekking fikset biffen.
– Dagen etter rygg-scenen var jeg på audition i Operaen. Den korteste og letteste audition jeg noensinne har vært gjennom; og jeg ble en av de seks utvalgte som skal stå på Hovedscenen i desember i operaen Hoffmanns eventyr! Tenk det, Hedda! Jeg er overlykkelig, og samtidig nervøs. Dette er et helt annet nivå enn hva jeg har vært med på tidligere. Men jeg er veldig klar og innstilt på å gjøre intet mindre enn mitt beste! Og som et av skiltene i Akerselva sier:
– Jeg skulle se Mormor og de åtte ungene (som jeg var statist i, da de spilte inn filmen i fjor høst), men på grunn av en ignorant kinoansatt som ikke var i stand til å svare på spørsmålet mitt om filmen er med tekst, gikk jeg glipp av det denne helgen. Jeg spurte om de viste filmen med tekst, men hun sjekket ikke engang før hun svarte «Naaaai…», så spurte jeg om det var andre visninger eller kinoer med tekstet versjon, og hun bare «Det er en norsk film, lizm…» Da ble jeg så provosert at jeg bare måtte trampe ut.
Senere, da jeg hadde besinnet meg, kom jeg tilbake og sa at alle norske filmer som mottar statsstøtte, er forpliktet til å ha tekst, og kunne hun nå være så vennlig og sjekke om det var noen kinoer som viste Mormor med tekst. Hun ble snurt, stakk av en stund, kom tilbake og svarte «Alle norske filmer har tekst, unntatt animasjonsfilmer som er dubbet med norsk tale.» Jaokdaså, men det var ikke dét jeg spurte om. <ironi>Sånn går det når det bare er partysvensker og deltidsarbeidende studenter som jobber i serviceyrkene, de er jo ikke i stand til å svare skikkelig for seg.</ironi> (Det viste seg forresten at det står på nettsiden til Oslokino at Mormor er tekstet. Hvis hun bare hadde giddet sjekke først, hadde jeg sluppet å bli en hissig og misfornøyd kunde.)
– Hvis kinodamen var ignorant, så var Det Norske Teatret helt motsatt: For noen uker siden fikk jeg lyst til å se Mein Kampf i DNT, så jeg dristet meg til å spørre teatret om det var mulig å få låne manuset til stykket. Jeg fikk til svar at det overhodet ikke var noe problem. «Bare send adressen, så sender vi deg manuset med en gang!» Så jeg leste gjennom manuset noen ganger og skrev stikkordssammendrag av dialogene, før jeg dro i teatret på lørdag for å få med meg siste visning av Mein Kampf. Det. Var. Så. Bra. Og det var fantastisk å være i stand til å vite hva som ble sagt på scenen, fordi jeg fikk mulighet til å låne manus på forhånd. Noe helt annet enn den gangen jeg uventet fikk fribillett til Erasmus Montanus på Nationaltheatret og den eneste replikken jeg oppfattet, var «Ergo er Morlille en sten.»
– Jeg har fått en pakke full av bøker som jeg har korrekturlest for Cappelen Damm. Vurderer å ha en liten bokkonkurranse her. Ja, nei, kanskje?
Litt kunst. Tittelen på dette verket er «Regnvær sett fra busskuret ved Bislett rundt midnatt etter en lang kveld på Litteraturhuset.»
Et par tilfeldige stikkord fra tegnspråkkurset. Vi øvde på avlesning av Tegnspråknytt, og disse var omtrent de eneste ordene JEG, læreren, greide å få ut av tegnstrømmen nyhetsoppleseren kom med.
Muffins. Noen med både rips og bringebær, noen med bare det ene eller det andre. Så himla godt at jeg plutselig spiste opp alt. Og der har dere den ene ulempen med å bo alene; ingen å umiddelbart dele godsakene med hvis man baker.
Stillerommet hos Kattehuset har blitt pusset opp. Så mye finere enn de triste hyllene vi hadde før!
Jeg var i Trondheim sist helg. På flyet oppdaget jeg at en eller annen tåpelig belieber hadde skriblet «Justin <3» på flysetet foran og over hele flymagasinet. Tenker vi skal være glade for at de små bøllefrøene ikke har tilgang til spraymaling.
Det var forresten sinnsykt lange kø inn til sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og vi fant ut at man er helt nødt til å være i følge med barn under 12 år hvis man skal slippe gjennom Familieslusen. Mental alder på 9 år teller ikke. Jaja, Sara skal ha for forsøket.
Det første jeg gjorde da jeg kom til Trondheim, var å finne veien til Persilleriet for å nyte et godt vegetarmåltid. Mhm <3
Jeg sov over hos Thomas og Lasse. Lørdag morgen dro Thomas og jeg til døveforeningen for å levere en kake som Lasse hadde bakt. Før jeg visste ordet av det, stod plutselig en tidligere skolevenninne fra Bårdar foran meg og KUNNE TEGNSPRÅK! Jeg ble så overrasket, og veldig glad, for det er jo kult når folk lærer seg tegnspråk. Det sparer oss for mye papir og blekk, så det er også miljøvennlig.
Apropos gjensyn, hele helgen ble en eneste lang gjenforening med cirka hvert eneste menneske jeg har kjent i løpet av de siste 24 årene. Det var Døves Kulturdager, så naturlig nok traff jeg en del kjentfolk fra døvemiljøet, barnehagen og grunnskolen. Men tilfeldigvis dukket det opp folk fra Rud vgs, Skeiv Ungdom, KGB og Bårdar rundt omkring i Trondheim. Bartebyen har pokker meg større tiltrekningskraft enn Bermuda-trianglet.
Lørdag kveld, sliten i hodet og hendene etter timevis med teater, stand up-show, sosialisering, pizza og tegnspråk, okkuperte jeg sofaen hos Thomas og Lasse, og spiste konfekt fra Sjokoladebutikken mens jeg mimret til gamle musikkvideoer til klokka var mange timer etter leggetid. Jeg lagde til og med en nostalgisk spilleliste! OBS: Mye Backstreet Boys, Spice Girls og Britney Spears. Min indre fjortis koste seg som DJ.
Søndag morgen var det lenge å vente på buss og trikk til Rockheim, så jeg brukte en halv time på å spasere til Rockheim. Temperaturen lå såvidt over minus og jeg hadde Converse. Da er det deilig åfå låne ullsokker å tusle rundt i resten av dagen.
Det var gøy, men også slitsomt, på Rockheim med Lab for fysisk musikk. Fem timer med «eksperimentell musikk» (les: støy fra 60 000W anlegg). Ikke rart det ble både blåmerker (!!)og hodepine etter hvert. Men jeg fikk gratis middag og fant på et tegn for Rockheim. Yay.
Her kan dere forresten se en video av trøkket i Lab for fysisk musikk:
Nå som jeg endelig har sovet ut forkjølelsen og tidenes utmattelse, er det på tide å knote ned ting og tang som har skjedd de siste tre ukene. Først: Den siste uken på Operaen. Operakoret kom endelig inn på banen etter at de og vi har øvd på hver vår kant i to måneder. Et bilde fra dag to med Operakoret. Sølvi kommanderte og plasserte sangerne i rekker og rader som ville fått Garden til å blekne av misunnelse.
Tirsdag hadde vi sminkeprøve. Tankeløst nok klarte jeg å la meg sminke uten å sjekke ingredienslisten på sminken først. Utover dagen merket jeg hvordan det kriblet og klødde i trynet, og mine bange anelser ble bekreftet da jeg sjekket og oppdaget parabener i sminken. Yaaaay. Heldigvis spanderte de parabenfri mineralsminke og huden min overlevde resten av uken.
En annen overraskelse vi fikk oss da vi endelig kunne stille opp på scenen, var at istedenfor matte dansematter skulle vi bevege oss på speilblanke og superglatte matter. Jeg hadde i utgangspunkt tenkt å danse med sokker på, for gulvet i studioet ga meg brannsår, men nå mistet jeg omtrent all kontroll på føttene hver gang jeg beveget meg over gulvet, og Sølvi ville ikke la meg prøve å danse uten sokkene etter denne oppdagelsen. Men som ordtaket sier: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse». Så på selveste generalprøven snek jeg meg til å ta av sokkene samtidig som jeg tok av meg skoene, og danset alle delene mine med full kontroll og glans. Etterpå fikk jeg både tilgivelse og tillatelse. Puh.
Vi fikk egne garderober, noe jeg måtte feire ved å forevige det fine lyset som smøg seg over gulvet gjennom persiennen. Riktignok var vi fem damer på ett rom, men det er fem hyggelige damer og mulighet for å ligge i horisontal meditasjonsstilling (les: snorke), så det var bare topp. Og jeg slapp å drasse den supertunge sekken min overalt.
Onsdag oppdaget jeg plutselig trynet mitt i storformat på forsiden av Gaysir. Altså, jeg var jo forberedt på at de skulle ha en sak, men jeg kan bare forestille meg ansiktsuttrykkene til ymse eks-flammer da de logget inn den dagen.
De to forestillingene gikk veldig bra, skal man tolke tilbakemeldingen fra folk. Selvfølgelig kan ting alltid gjøres bedre, bedre, BEDRE, men jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom alt, overlevde og fikk folk til å grine. (På en god måte, altså!)
Det var egentlig teppefallsfest etter den siste forestillingen, men jeg var så sliten og behovet for alenetid stort, så jeg syklet hjem til senga, kokosboller og iskrem, og koblet fullstendig av.
Dagen etter pakket jeg kofferten, leverte nøklene mine hos Annbjørg og Remi, tok toget til flyplassen og kom meg avgårde til Island. Jeg var i koma mesteparten av flyturen og klarte på et eller annet vis å finne veien inn til Reykjavik, hvor det bar rett til teateret. Heldigvis skulle jeg bare prøve et par kostymer og få servert den strålende nyheten om at søndag var fridag for alle. Hallelujah!
Søndag var jeg litt turist og ble med flere av skuespillerne til turiststedet over alle turiststeder: Den Blå Lagunen. Gurimalla, for et fantastisk sted. Så deilig vann. Så mirakuløs ansiktsmaske. Eksemet som jeg hadde etter allergireaksjonen på Operaen, var fullstendig borte etter oppholdet i den blå lagunen. Vanligvis tar det et par uker før utslett forsvinner, men her skjedde det et rent mirakel! (De selger ansiktsmasken på tube, men dessverre er denne tilsatt fem forskjellige parabener. Meeeeh…)
Hele uken på Island gikk både utrolig sakte og utrolig raskt. Jeg hadde seks dager på meg til å terpe en timelang forestilling. Det ble mange lange og slitsomme dager på teateret, noe som i sin tur førte til veldig overtrøtte skuespillere. Jeg tror jeg lo mer i løpet av den uken enn jeg har gjort det siste året, og det var et utrolig deilig løft å være sammen med disse fantastiske menneskene og ha mulighet til å tøyse og fjase. En kveld skulle vi ha gjennomgang, men på grunn av teknisk trøbbel drøyet ventetiden noe. For å få tiden til å gå mens vi ventet, bestemte vi oss for å bytte på roller og spille fullt ut. Hysteriske parodier, luv it.
En av rollene mine i forestillingen er en alv:
Se opp, Arwen, det er en ny alv i skogen! Peter Jackson kan like godt gi meg statistjobb med en gang. Apropos alv: Fredagskvelden hadde jeg en småskummel opplevelse. Kolbrun og Pernille kom sent hjem fra et sosialt arrangement og gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt i stuen, men skulle legge meg og bar laptopen inn på soverommet «mitt». På veien så jeg i sidesynet en hvitkledd person gå ned trappa og jeg tenkte at det sikkert var Pernille som gikk for å slippe ut/inn kattene. Men like etterpå kom hun ut fra kjøkkenet og jeg bare: «Eh… Jeg syntes jeg så en person gå ned trappa…?» Pernille mener at det var et spøkelse, mens Kolbrun, som tross alt bor i leiligheten og sikkert ikke vil ha noen gjenganger på nakken, holdt fast på at det måtte ha vært en alv.
Samtidig som vi øvde på forestilling, var det Deaf International Theatre and Film Festival i Reykjavik, og vi fikk se alle forestillingene og kortfilmvisningene. Eventyret om den stygge andungen, fremført av tsjekkiske var den beste forestillingen, med mange uforglemmelige øyeblikk («Katten mistet hodet!») takket være de noe overivrige småungene som syntes det var mer enn stas å stå på scenen og få blande seg inn i fremføringen. Den beste kortfilmen var en britisk feelgood-komedie ved navnet «It ain’t over til the fat lady signs». Den morsomste kortfilmen var denne:
Premieren på søndag ble gjennomført til stor applaus fra folk, og heldigvis uten noen pinlige forglemmelser fra min side, noe det var pinlig mange av i løpet av uken. Da vi ankom restauranten for å feire, merket jeg at det ble altfor mange mennesker på en gang for meg. Jeg har vanligvis ikke sosial angst, men når en som vanligvis foretrekker sitt eget selskap, har vært «tvangssosialisert» med de samme menneskene hver bidig dag i nesten tre måneder, da må man bare melde pass og ta bussen hjem.
Mandag morgen var jeg veldig klar for å komme meg hjem til Norge, leiligheten og meg selv. Jeg skulle bli hentet klokka 9, men klokka 10 måtte jeg hive meg inn i en taxi og be sjåføren klampe i bånn da skyssen min til bussterminalen fortsatt ikke hadde dukket opp. (Hun hadde heldigvis bare forsovet seg, for første gang i sitt liv!) Taxisjåføren kjørte usedvanlig rolig og pent til islending å være (islendinger kjører som svin, jeg satt med hjertet i halsen stort sett heletiden jeg befant meg i en bil i fart), men heldigvis kom vi frem til flyplassen og heldigvis var flyet forsinket, så jeg kom meg omsider hjem. Riktignok uten kameravesken, som jeg glemte igjen på flyet. Vi ble lykkelig gjenforent tirsdag formiddag. Puh.
Litt islandsk idyll. Regnbuen bakerst var egentlig større og mer fargesterk, men jeg var litt for opptatt med å beundre den til at jeg fikk opp mobilkameraet i tide.
Hele uken på Island stappet jeg i meg sjokolade og annet snacks uten hensyn til kolesterolet mitt (midjen og hoftene er det ikke så farlig med, det takler forbrenningen min fint), og sverget på at med en gang jeg lander på norsk jord, er det tilbake til et ordentlig, voksent , protein- og fiberrikt kosthold med godteri kun på lørdager, samt hyppigere besøk hos SATS. Hva er så det første jeg gjør når jeg ramler svett og utslitt inn i leiligheten mandag kveld? Momser en halv boks iskrem og sjokolade som om morgendagen ikke finnes. Resten av uken ligger jeg flatt ut på sofaen og ser TV-serier.
Jaja, tross alt er man forkjølet etter å ha jobbet seg halvt i hjel de siste tre månedene, så leveren får bare holde ut sukkerrushet til jeg er i stand til å puste gjennom nesa igjen.
Jeg pleier å være litt distré når jeg er forkjølet, men etter at jeg forla kameraveske på flyet mandag og på tirsdag nesten ødela blenderen fordi jeg glemte å skru fast delen med knivbladene i bunnen av beholderen før jeg helte mandelmelk oppi, og glemt igjen en stor eske på IKEA, begynte jeg å lure på om det var på tide å utredes for tidlig demens.
Heldigvis veide jeg opp for all distréheten ved å være supereffektiv og superwoman onsdag. Lese ferdig en bok, begynne på en ny, et kjapt møte hos NAV, innom Clas Ohlson for å kjøpe ledning, krok og plugger til den nye taklampen min, sjekke e-post og all that webjazz og lese A-magasinet på biblioteket, fikse og skru sammen den ikke fullt så ødelagte (heldigvis!) blenderen min, koblet sammen to ledninger (av typen «snitte opp enden av den ene ledningen , blottlegge kobbertrådene inni og koble til via en sukkerbit-dings»), lagde to slags pålegg og lagde grapefrukt-appelsin-selleri-paprika-juice. Flinkis.
Det beste med å leve i et fritt land er at jeg kan velge akkurat hvordan gårsdagen skulle tilbringes: Iført pyjamas. I senga. Hele dagen. Det var akkurat det jeg trengte etter de siste ukers hardkjør. Én ordentlig fridag til å koble fullstendig ut og ikke tenke bevegelser, intensjon, forlengelser og så videre. For nå ligger neste ordentlige fridag veldig langt inne i fremtiden. Trippelt kjør med Membran i Operaen, The Deaf Northern Lights Theatre på Island og åpningsshowet til Jafnaðhr i Østfold. Jeg tror jeg kan sove ut i slutten av juli en gang. Hvis vi ikke skal bruke slutten av juli til å forberede turné i august.
Yay.
Nå må jeg gå og lage en koreografi. Se på disse bildene fra mobilen min, dere.
Hvis du lurer på hva i all verden det siste bildet viser, kan du få svaret hvis du får med deg forestillingen 6. eller 7. juni. Værsågod, dagens teaser.
