[Byjenta som la ut på fjelltur med Converse]

0

Det var en gang ei byjente som var i rockebyen ganske langt nord i Norge. Hun hadde sittet mange timer på buss og reist lengre enn langt vestafor sola og østafor månen. Hun hadde altså et stort behov for å ta strekke litt på beina, stramme opp den lekre baken og gå av seg litt kink i ryggen. Like inntil rockebyen lå det et fjell som raget hele 114 meter over havet, nemlig Klompen. Byjenta anså dette fjellet som en passe enkel utfordring og la i vei, iført byklær og et par Converse siden det tross alt var veldig solrikt og varmt i rockebyen, med tørre gater så langt øynene rekker.

De tørre gatene rakk bare frem til bommen som skilte sivilisasjonen fra villmarka. I villmarka var det fremdeles mye snø.

Siden byjenta allerede var nesten halvveis til toppen og hun ikke er av typen som gir opp så lett, fortsatte hun ferden oppover mens hun krysset fingrene for å komme tørrskodd fra eventyret.

Mission complete. Og siden det er så trendy med selfies og yoga og sånn, tok byjenta  selvportrett i en yogastilling. Strike a natarajasana, liksom.

Selfie #2.

Det rocka hotellet i rockebyen. Hvis dere ser nøye etter, kan dere se at dette faktisk er selfie #3! Turnébussen med tapetsert med byjentas tryne befinner seg cirka midt i bildet. Meta-selfie.

Conversene holdt seg tørre og varme hele veien opp og ned.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Her er forresten et par bilder fra da byjenta var på tur i Bergen og litt mer fornuftig kledd siden været i Bergen var så schizofrent.

[Une nuit à Bergen]

1

Jeg har bare vært i Bergen noen få timer nå, men kan allerede avlegge rapport:

– Jeg er glad dette hotellet bare har noen få etasjer. Hotellheisen var nemlig ganske humørsyk når det gjaldt å lese av nøkkelkortet. I det minste kan jeg tråkke opp de få trappene opp til min etasje, og få litt gratis trim på kjøpet. Det hadde vært verre hvis dette skjedde på hotellet i Stavanger og jeg bodde i 20. etasje.

– Da jeg så ut av hotellvinduet mitt, tenkte jeg at jeg måtte få tak i et kjempedigert regnbueflagg. For på den andre siden av gata lyste ordet «Exodus» i neonblått. Min eneste assosiasjon til det ordet er Exodus International, som vår kjære pastor Torp tidligere var styremedlem i, en organisasjon som har som mål å «kurere» homofili. Takk og pris for Google, som kunne opplyse meg om at det heller var snakk om Bergens eldste utested. Jeg trenger altså ikke regnbueflagget likevel, og kan heller glede meg over at jeg ikke hører, så jeg slipper å ligge våken natten lang på grunn av fulle tjueåringer soon-to-be-russ-ungdommer i gata utenfor.

– Bergen viste seg fra sin velkjente side. Vertikalt regn. Jeg har sett flere vrengte paraply enn jeg kan telle på to hender og to føtter. Selv holdt jeg på å blåse bort på veien tilbake til hotellet, men jeg klarte å unngå de verste vannpyttene. Converserne mine ble bare litt fuktige. Det kaller jeg en bragd.

– Jeg googlet vegetarmat og fant frem til Pygmalion, som har vegetarburger. Det var cirka den beste vegetarburgeren jeg har smakt på lenge. (Dette er ikke en betalt reklame, jeg kjøpte maten min selv.)

– Frokost er veldig viktig, nærmest hellig, for meg. Derfor måtte jeg finne ut hvor spisesalen ligger, slik at jeg ikke trenger kaste bort verdifull tid på å lete i morgen. På veien fant jeg dette skiltet:


«Bibliotek?! Dette hotellet ble plutselig nummer 1 i boka mi!» tenkte jeg.

Jeg fulgte skiltene og ventet på at underet skulle åpenbare seg.

Skuffelse åpenbarte seg. «Dette ser ikke ut som et bibliotek…» Et veldig stort rom som for det meste er fylt opp med atomer. På høyre side var det et par bord med kaffe- og tevannautomat, men ingen bøker var å se.

Så snudde jeg meg. Der var bøkene, gjemt bak et digert skilt. Hyllen var ikke engang halvfull. Bibliotek, liksom. Der falt hotellet ned fra førsteplassen. Ettersom hotellrommet mitt har badekar, får stedet foreløpig klamre seg fast til en andreplass inntil jeg finner ut hvordan kvaliteten på frokosten er.

Nå skal jeg gå og plaske litt i badekaret. God natt.

[Døgnvill feminist]

1

I anledning kvinnedagen hadde jeg på meg røde strømper da jeg dro på teateret i dag.

Kunne nesten gått sånn hele dagen, hadde det ikke vært for at det dumme skjørtet oppfører seg som en slibrig mannsgris, slik som det kryper oppover beina mine hele tiden. Så nå har jeg på meg langbukser som oppfører seg mer eksemplariske.

Til tross for at jeg var veldig klar over hvilken dato det er i dag da jeg stod opp, klarte jeg likevel følgende kunststykke i løpet av dagen: Jeg var i butikken i lunsj for å kjøpe litt mat, og hadde lyst på juice. Jeg tok ned en flaske tropisk juice og sjekket holdbarhetsdatoen. «Oj, den er allerede utgått på dato! Kanskje jeg får denne flasken gratis? Så digg!» Jeg gikk til kassen for å betale for varene mine og pekte på datoen; «30.03.2014». Det var da det demret for meg at det ikke er 3. april ennå. Facepalm, liksom.

[Hverdagslig miks og katter]

4

Du bevares, som tiden flyr! Denne uken på teateret har vært veldig effektiv, og karakteren min begynner smått å komme til liv. Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med hele pakka og vise det frem for publikum! Vi har laget en teaser, som forhåpentlig kommer om ikke altfor lenge, og da skal jeg selvfølgelig poste den her. Og det er endelig offentlig; Vi skal reise til Los Angeles og fremføre Sjalusi der! Tenk om jeg blir oppdaget av en kjent Hollywood-regissør og greier! Haha, neida.

Apropos oppdaget, jeg har fått et veldig spennende danse-relatert tilbud fra England. Mer sier jeg ikke før det er avklart og eventuelle flybilletter bestilt. Iiih!

Her er litt av hverdagen min i bilder:


Man må bare like havregrøt når den er fiolett. Egentlig liker jeg havregrøten min best med sukker, kanel og smør, men kombinasjonen gir meg kviser, så jeg eksperimenterer litt. En gang prøvde jeg å lage grøt med sjokoladepålegg. Verre enn å spise mørk sjokolade. Jeg har også prøvd å koke grøt med eplemost, resultatet kunne sikkert brukes som superlim. Foreløpig fungerer blåbær og noen dråper stevia.

Hvis noen spiser ved stuebordet, kommer Zorro og leker monobane på armlenet i et forsøk på å sjarmere seg til noen biter.


Jeg tegner og tegner. Bildet av jenta er en frihåndskopi som jeg tegnet opp-ned. Pokemon-figurene er også frihåndkopi, men riktig vei og tilfeldig valgt ut fra en oversikt over alle Pokemon-figurene. Hodefiguren øverst er mitt helt eget verk. Jeg vurderer å ramme den inn.


I natt kom jeg meg til «Perspektivtegning», som er mye lettere, for da er det bare å tegne loddrette streker (og unngå å skjelve så mye på hånda at linjene blir bølger) og plassere horisontale streker i riktig vinkel i forhold til de vertikale strekene. Barnemat.

I tillegg til tegning øver jeg også litt på fransken min. «Pour mon petit déjeuner j’ai une tasse de café, des toasts et deux æufs», liksom.

En flink av blå himmel. Hver dag med litt blå himmel er en ekstra bra dag.

Jeg har i lengre tid hatt en meiseball utenfor kjøkkenvinduet, men først nå har jeg sett noen forsyne seg av den!

Det er visst blitt fast ukentlig tradisjon at jeg baker ting hver helg. Denne gangen har jeg bakt helt veganske blåbær- og mandelmuffins.

Kattehuset har fått inn tre grå søsken, en med helt kort pels, en med middels lang pels og en med lang, supermyk pels og bedårende øyne.

[Kaffebær og regnbueteam]

1

Jeg gjør som cirka alle andre allerede har gjort, og sier «Neimen, februar allerede!» I dag var det til og med SOL ute! Jeg kan ikke huske sist jeg så sola. VÅR!

Det har skjedd mye siden sist:


Plakaten for Sjalusi har kommet! Jeg liker denne bedre enn første utkast, hvor jeg så ut som et dådyr i frontlyktene fra en bil som kom mot meg i høy hastighet.

Jeg fjernet to føflekker og en visdomstann forrige uke. Ny rekord i antall ting fjernet fra kroppen min på under en uke. Og jeg er visstnok sær som synes at det er mer avslappende å operere ut visdomstenner enn å ta blodprøve. Jeg prøver fremdeles å glise over hvor spesiell jeg er, men det gjør vondt å smile så bredt.

Apropos fjerning, jeg er altså sydd sammen på tre forskjellige steder og har ikke lov til å trene hardt. Men jeg blir ganske rastløs av å sitte stille, så i dag var jeg på SATS for å «gå tur» på tredemølle. Jeg gikk og gikk og gikk i 5.2 km/t mens jeg leste The Shining. En time senere gikk jeg av tredemøllen. Vet dere hva som skjer med kroppens romfølelse når man har tråkket på sted hvil i en time? Det føles som om du ikke går, men svever fremover. Wohoo. Hvem trenger marihuana når man har tredemølle?


Lokalavisa har skrevet om moi. Eller nei, om min nesten-navnesøster (hun mangler en bindestrek, jeg rettet på det, som dere kan se) som visstnok er vår neste Sonja Henie. Uansett, egoet har bare godt av slik selvtillitsboost som overskriften over. Jeg har hengt opp den på veggen.


Tegneøvelsene går fremover. Her har jeg bare drodlet litt sånn japanske kawaii-ting, siden de er så forferdelig enkle å få til. Regnbueteamet heier på Norge i OL-ish. (Og ja, jeg vet at blekkspruter har åtte armer. Jeg gadd ikke drodle så mange armer.)


Jeg liker at butikkene har hunder i utstillingsvinduene.

I dag kjøpte jeg kaffebønner for første gang. Jeg var bare nødt til det da jeg leste at den typen jeg valgte, hadde smak av «jordbær, roser og karamell». Men jeg er ikke sikker på om jeg tilberedte kaffen på riktig måte, så hvis noen kan gi meg gode tips, tar jeg gjerne i mot. Dette er hva jeg gjorde: 15 gram kvernet kaffebønner oppi presskanne med 250 ml varmt vann og trekke i fire minutter. Var det riktig eller helt på bærtur?

Jeg har øvd på stepping. Naboen i leiligheten under spiller så høy dunk-dunk-musikk at det rykker i dansefoten. Kanskje jeg skulle spørre noen fra A Chorus Line (som jeg så sist torsdag, veldig bra!) om de kan lære meg steppekoreografien fra forestillingen så jeg kan plage vettet av naboen slik han plager vettet av meg med å spille den samme låten tusen ganger om dagen mens han røyker gress. (Kjære nabo, kom deg til SATS og tråkk litt, det er bedre for helsa di. Kthxbai.)

[Smått manisk livstegn]

2

Snakk om flink blogger som lokker mange nye mennesker hit og deretter går inn i bloggedvale i evigheter. Jeg tror jeg må begynne å oppdatere bloggen fra den fine, nye smartfonen min, for nå ligger laptopen bare i et hjørne hjemme og støver ned. Og jeg må også finne noen minutter i ny og ne til å sette meg ned og slenge sammen et blogginnlegg. Disse minuttene har det vært ganske lite av i det siste; jeg er i full gang med Sjalusi på Teater Manu, leser korrektur så jeg nesten blir skjeløyd, underviser folk i tegnspråk og prøver å unngå å bli støttemedlem hos Sats. Dessuten har diverse lønnsslipp og andre viktige papirer fra 2013 bare samlet seg i en haug som vokste og vokste og liksom satte hele livet mitt på vent helt til jeg fikk et anfall av ryddetokt midt på natta, og ikke bare fikk jeg ryddet og sortert kjedelige saker, jeg fikk også unna en oppgave jeg har prokrastinert i grovt regnet tolv år: Rydde i pennalene og vaske dem ren for gammelt blekk. Plutselig fikk livet mer fart på seg. Hva skulle man gjort uten maniske ryddetokter?

Under følger et knippe bilder fra de siste ukene:


Leseåret 2014 har fått seg en pangstart. Jeg har allerede 15 bøker på leselisten og det er fremdeles januar, wohoo!


Gjensyn med Sarah Waters Fingersmith, en av de utallige skeive bøker jeg slukte da jeg var en aspirerende ung flatbanker.


Jeg har endelig lært å strikke vrangmasker. Wohoo.


Jeg har hengt på Kattehuset.


Vårtegn! Og så kom den fordømte snøen og ødela det som kunne blitt en helt perfekt byvinter.


Det beste med januar er at det er sesong for blodappelsin. Mhm…


Jeg var på «Fri og faglig fredag»-foredrag der Knut Nærum foreleste om Nytt på Nytt og hva humor er. Neida, han er ikke så lav i virkeligheten, det er bare tolken som står på tre–fire paller for at alle skulle kunne se henne.


Legg merke til hvordan den runde formen går igjen flere ganger i dette bildet. Komposisjon er innmari viktig. Det, og en søt kattunge.


Jeg tror kanskje det er på tide å bytte shampo. Duften falt visst ikke helt i smak.


Litt drodling.


Carlings har Jack Russell-hunder til 70% rabatt. Neida. Joda. Nei.

[Et knippe bilder]

0


Dyr og barn er vanskelige modeller. Dette er en av kattungene på Kattehuset.


Dette teppet var garantert mitt beste kjøp i USA. Digert og deilig varmt, selv når det kjennes som om det er minusgrader i leiligheten.


Veganske bringebærmuffins, jeg brukte denne supergode oppskriften, men byttet ut rips med bringebær.


Jeg bakte disse muffinsene til de andre statistene, solistene og sminkørene i Operaen i anledning siste runde med Hoffmanns eventyr.


Meg som blondine og en av Davidos magiske duer! De duene er så søte.


Bald is the new sexy, blunk, blunk, dytt, dytt. Men altså, som jeg nevnte i et tidligere innlegg, jeg ser jo ikke så verst ut uten hår, så lenge jeg har litt krigsmaling i ansiktet.


Niesen min fant en penn.


Jaja, hvis ikke niesen min blir ballettstjerne eller hårdesigner, kan hun sikkert bli tatovør.

[Siden sist]

0

Jeg har gjort mye forskjellig siden sist:

– Blitt pyntet litt på, som vanlig. På generalprøven gikk Hoffmann og Musen så opp i slåssingen at midt i kampens hete fikk jeg leppestiften oppi nesa. Flaks for meg at den luktet kirsebær.

– Sett Silje sveve i løse luften. (Og oppdaget hvor liten verden er; Davido, tryllekunstneren som eier duen som er med i akt 3, var med i NRK-kalenderen Vertshuset Den gylne hale.)

– Stått/sittet på Hovedscenen og stirret på denne taklampa i timevis. Nesten.

– Vaklet rundt på disse skyskraperne av noen sko. De er faktisk behagelige å gå med, helt sant! Men å stå på sted hvil i 20+ minutter på disse er en annen sak.

– Revet av meg både hår og hodebunn. Neida. På den forrige forestillingen rev Olympia av meg parykken (helt etter planen) og høreapparatet fulgte med (definitivt ikke helt etter planen). Jeg må innrømme jeg ikke ser så ille ut som skallet, så lenge jeg har på meg litt flatterende sminke.

– Lest altfor lite og spilt altfor mye kabal. Jeg har lest korrektur på oversettelsen av to av S.J. Boltons romaner om Lacey Flint, veldig spennende. Den andre boken jeg holdt på med, var Det røde huset av Mark Haddon. Femti sider inn i den måtte jeg finne frem et ark og tegne opp familietreet for å greie å skjelne alle navnene fra hverandre, så begynte jeg på nytt.

– Spist innmari mange varme ostesmørbrød. Hvem trenger fænsi sushi eller tapas, liksom?

[Liksom, rosablogging-ish]

3

Dette innlegget har fått et snev av rosablogging. Det er svært sjeldent jeg viser frem dagens outfit – og selv da er det klær jeg aldri viser meg i til vanlig, som denne brudekjolen, dette arabiske festantrekket, denne grønne saken med boa eller Uggs med røde paljetter. Ei heller kommer jeg med sminke- eller hårtips. Det trynet som dere ser ut på gata, kommer direkte fra senga, med hår som vanligvis lever sitt eget liv om jeg da ikke har tvunget det inn i en hårknute fordi jeg skal på ballettklasse.

Så hvorfor har jeg et par bilder av håret mitt her nå? Jeg har hatt CI-apparat i 24 år, og i like mange år har det vært noe herk å finne en frisyre som fungerer sammen med magnet-dingsen som er festet til hodet bak øret. Jeg har visstnok sykehusets kraftigste magnet, men de amatørene som opererte meg på 80-tallet, puttet implantatet såpass langt inn at jeg mister lyden bare jeg nikker litt for entusiastisk. Dessuten er dingsen nokså synlig, der den henger på hodet mitt som en magnet til en kjøleskapsdør. Men dagens trend med fletter langs hårfestet viste seg å fungere knall både som CI-skjuler og -holder. Jeg hadde denne frisyren da jeg ble dyttet ned på gulvet under prøvene i Operaen, men magnet-dingsen holdt seg overraskende godt på plass. Jeg greide til og med å ta et par piruetter uten at tyngdekraften rev hele apparatet fullstendig løs.

Den første delen av frisyren, altså den delen som starter øverst, består bare av to hårlokker som jeg har tvunnet rundt hverandre mens jeg plukket opp mer hår underveis (om den forklaringen overhodet er forståelig for noen andre enn meg, blir jeg imponert). Jeg skulle gjerne hatt fransk flette, men etter en rekke mislykkede forsøk har jeg kommet frem til at jeg trenger minst fire armer for å få til fransk flette. Vanligvis avslutter jeg fletten med hestehale, men på bildet over prøvde jeg meg på en avansert vri med å flette den inn i en vanlig flette. Det tok sin tid, for det var mye hår som prøvde å snike seg med her og der. Ikke rart jeg måtte ha bildebevis for å overbevise meg selv og andre at jeg faktisk er i stand til å få dreisen på håret mitt! (Vennligst ignorer de slitte tuppene i enden av fletten. Jeg skal klippe meg snart. Og med «snart» mener jeg «innen ti år».)

De dagene jeg er veldig lat, ender håret mitt opp i en «Lille My»-knute, dvs. en absurd knute på toppen av hodet som får alle jenter til å se ut som om de kommer fra en planet der innbyggerne kler seg ut som Lille My. Min niese på to år bestemte seg for å dekorere denne rare knuten med fargeblyanter. Hvis ikke den ungen ender opp som ballettstjerne, har hun gode utsikter som hårdesigner også.

Mens vi fremdeles liksom-rosablogger, her er et bilde av ullsokkene mine. Og bak dem ser dere Hovedscenen i Operaen.

Dette er ikke mine bein eller bukser, jeg var lysstatist på fredag og dette var utsikten min fra der jeg satt på Hovedscenen. Veldig kul scenografi og lyssetting.

[Litt av hvert]

0

Først vil jeg bare minne om at jeg har en liten bokkonkurranse gående her i bloggen. Hvis du kan tenke deg å vinne to bøker, er det bare å gå til dette innlegget for å se hvilke bøker du kan vinne og legge igjen en kommentar.

Deretter: Hurra for ny bloggrekord! Jeg oppdaget akkurat at 269 mennesker var innom bloggen på søndag. Og 164 på mandag. Jeg regnet ikke med at det lange innlegget jeg skrev om CI-barn skulle få så mange lesere, men det viser vel bare at det er et brennhett tema. Jeg må innrømme jeg var litt nervøs da jeg postet innlegget, med tanke på at jeg «kom ut av skapet» som en CI-bruker som ikke identifiserer seg som døv (dette er egentlig ikke noe nytt for de som kjenner meg, men det er første gang jeg har skrevet det så tydelig), men så langt har ingen reagert særlig på akkurat den delen. Og spesielt gledelig var det å få en så bra kommentar fra Hilde Haualand. Kommentaren kan dere lese her.

I dag stod jeg på Hovedscenen i Operaen for første gang! Med parykk og kostyme! Aj, aj, som jeg gleder meg.


En av tingene jeg elsker mest ved leiligheten jeg bor i: Når det er blå himmel utenfor og sola lyser opp rommet på en stemningsfull måte verdt en Oscar-nominasjon. Da er det ekstra deilig å ligge i senga og sveve halvvåken mellom virkeligheten og drømmelandet.


Zorro er overbevist om at hvis han bare stirrer lenge nok på pølsene mine, vil han til slutt klare å flytte dem ned på gulvet med tankens kraft. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det var soyapølser han stirret på.


I går var jeg på en liten fotoshoot. Resultatet blir en teaterplakat som dere får se i januar.