Kategori: Blogg

[Jafnadhr – en konklusjon]

0


Jeg kom hjem fra årets Jafnadhr i går, og vi kan ikke annet enn å konkludere med at det var like bra i år som i fjor og året før det og året før det igjen og det første året jeg ble Jaffis-deltaker. Som vanlig vanket det både gamle og nye venner, mye kos og klem og kyss, underholdning ved den fabelaktige draggruppen Trash Girls med showet The importance of being trashy, for å nevne noe. Jeg ble smått fan av fri kjærlighet og å dele godene. Årets mest brukte ord var ish (som i vi sees om ti minutter-ish og det var ganske kult-ish), bitch og mhmm (som ga den ene tolken min latterkrampe). Årets tabbe stod en «Jesus er veien»-fyr for: Han fant ut at han skulle misjonere litt på området vårt. Dessverre valgte han å oppsøke selvforsvarsworkshopen, som ledes av en sint liten asiat. Sikkerhetssjefen måtte tilkalles for å redde ham.


Det var en Jesus-leir i nabolaget, og de kom med denne traileren. Heldigvis opplevde vi ikke noe pes fra dem. Kanskje det var fordi Hyperion holdt leir mellom oss og dem, og hadde en katapult klar til bruk?


Det var mange svalereir rundtomkring, og svaleforeldrene nølte ikke med å stupbombe deg om du stod for nær reiret.


Vi dro til sommerfuglparken, og så sommerfugler…


… skilpadder…


… slanger, øgler, bittesmå fugler og frosker. Og heldigvis ingen edderkopp!


Vi lekte med tau og lærte noen nyttige tautriks.


Det var allsang i matsalen en dag, en Berit Bislett-klassiker: Ja til livet, selv om du er lesbisk.


Vi satt på stranden en kveld og snakket mens sola forsvant bak horisonten.


Folk ofret nattesøvnen for å spille Munchkin. Hvorfor sove når du kan være sosial, det er jo Jafnadhr!


Ingen Jafnadhr uten Trash Girls-show. Årets show var det beste jeg har sett hittil!


Regunbuen kom innom på en lynvisitt. <3


Jeg løp etter «mannfolka» den dagen det var drag king-workshop. Jenter i drag er som bursdagsgaver: flott innpakning, enda bedre innhold.

Nå kan alle dere som ikke ble med, bare sitte og gremmes over all moroa dere gikk glipp av.

[Fra mobilen]

0

Et knippe mobilbilder av hva jeg har bedrevet i det siste:

Noen snauklippet det flotte treet utenfor kjøkkenvinduet mitt. Nå får naboene gratis matlagingsunderholdning hver gang jeg skramler med kjelene.

Utsikten fra Skriveloftet en dag da man helst ikke skal sitte inne.

Jeg bakte speltbrød for første gang! De var gode de første to dagene, men etterpå var de bare tunge og tette.

For første gang i løpet av de tre årene jeg har bodd i denne bygningen, var jeg oppe på loftet. Det var fullt av gamle og nye møbler der oppe, og en stige opp til Oslos flotteste utsikt.

Kattungene på Kattehuset sjarmerer alle gjestene, som vanlig <3

Hallo, favorittiskrem <3 Latterlig dyr, men du glemmer prisen når du smaker denne.

Nabokatten nøt varmen.

Sånn ser jeg ut for tiden, i tilfelle noen lurte.

Hjemmelaget blomkålsuppe, første forsøk. For å være årlig, TOROs pose-blomkålsuppe smaker bedre.

Jeg har kost meg på Terpsi/DNBH hele uken! Flotte klasser, gøyale lærere, kule koreografier, fantastiske studioer (ingen søyler!) etc… Jeg har funnet igjen den gnisten og motivasjonen jeg har savnet de siste månedene på skolen.

Pilatesballen min punkterte på fjorten steder (årsaken er langåret, hårete og har skarpe tenner).
Jeg prøvde å lappe den med lappesaker for sykkel, men dagen etter var den spenstige kulen slunken igjen, så jeg får vel bare gå til innkjøp av en ny ball.

Roger i sitt nye hjem <3 Det var litt rart å ikke ha ham hoppende rundt lenger, men det er godt å vite at han nå har sin egen familie som kommer til å skjemme ham bort med kos og løvetenner <3

[Filmfredag – I Am Sam]

0

Lucy: Daddy, did God made for you to be like this or was it an accident?
Sam: Ok, what do you mean?
Lucy: I mean you’re different.
Sam: But what do you mean?
Lucy: You’re not like other daddies.
Sam: I’m sorry. I’m sorry. Yeah, I’m sorry.
Lucy: It’s ok, daddy. It’s ok. Don’t be sorry. I’m lucky. Nobody else’s daddy ever comes to the park.
Sam: Yeah! Yeah! Yeah, we are lucky. Aren’t we lucky? Yeah!

I Am Sam (regi: Jessie Nelson, 2001) handler om Sam som mentalt er på samme nivå med en sjuåring. Han har en datter som han elsker, men når Lucy blir sju år og vokser forbi ham i intelligensnivå, ønsker barnevernet å ta fra ham datteren fordi de mener at han ikke er egnet til å oppfostre henne. Men han gir ikke opp kampen og får hjelp av en kynisk advokat som etter hvert lærer seg hva som er viktigst i livet.

Kall meg bløt, men jeg er nokså svak for «David vs. Goliat»-filmer med mye følelser inkludert, slik som denne filmen er. Sean Penn gjør en flott jobb som den tilbakestående Sam, og purunge Dakota Fanning er veldig dyktig i rollen som den reflekterte Lucy. Jeg elsker også hvordan de har brukt forskjellige cover-versjoner av Beatles-sanger i soundtracket til filmen.

[Sommer = grilletid]

3

For noen uker siden besktemte jeg meg for å bli en miljøbevisst griller, og gikk til innkjøp av en fin rosa bøttegrill og et par kilo grillkull. Aldri mer forsøplende engangsgrill! Den nye grillen har dessverre ikke blitt tatt i bruk ennå, og magen min knurrer for hver soldag som går uten at jeg har tilberedt brent mat. Selv magen min vet at sommer er lik grilletid, og det ligger tross alt noen vegetariske burger i fryseren og venter på å komme ut i dagslys.

Kan det komme én fin soldag snart, og kan noen være med meg* på stranda denne fine soldagen, slik at jeg endelig kan nyte ordentlige sommertradisjoner?

*) Jeg liker å reise eller gå på kino eller kafé alene, men å grille alene er litt… stusselig.

[Yay og nay]

0

Yay:
– Jeg har endelig begynt å fikse på Foto-kategorien her i bloggen etter å ha utsatt jobben siden februar. Alle bildene har nå et passe diskré vannmerke og er så ryddig i rekkefølge og størrelse at min indre OCD-frik får orgasme.

– Jeg klarer endelig å bevege ryggen noenlunde normalt igjen etter å ha vært delvis handikappet siden stuntet mitt på mandag. Jeg måtte bare ligge hos Legevakten i en tre timers tid i går kveld og knaske Voltaren for at miraklet skulle skje.

(Lagt til klokken 09.15 dagen etter: – Og nå har jeg pokker meg klart å rydde opp i hele bloggen! Stikkord, kategorier og gudene vet hva. Det tok meg bare 11 timer og tapt nattesøvn.)

Nay:
– Mens jeg lette etter bilder jeg ønsket å ha i bloggen, oppdaget jeg at jeg på en eller annen måte har klart å slette hvert eneste originalbilde fra en danseforestilling hos KHIO fra 2008. Jeg har heldigvis kopier (med digert, forstyrrende vannmerke) på Flickr, og disse bildene har egentlig ingen personlig verdi for meg, så helt krise er det ikke. Heldigvis.

– Dere husker småsvane-dansen som Oslo Queer skulle fremføre i paraden forrige helg? Aggregaten deres konket, så de hadde ikke musikk å danse til (som om det noen gang har stoppet meg!), ergo har jeg ingen video å vise dere. Men jeg venter på lov til å legge ut opptaket jeg gjorde fra Blitz-huset, så svanedans skal dere nok få likevel.

Veldig, veldig nay:
– Den nydelige lille skjæreungen som jeg reddet fra asfaltjungelen sist søndag, avgikk dessverre ved døden onsdag morgen. Antakelig skyldtes det at det rett og slett var for sent å redde ham; gudene vet hvor lenge han satt på fortauet uten tørt eller vått, og det tok jo en stund før han fikk i seg mat fordi jeg ikke visste hva skjæreunger spiste eller hvordan man mater dem. Men i det minste var han varm, mett og trygg da slutten kom. Squishy ble begravet under en rosebusk nær der han ble funnet. Sniff.

[Filmfredag – Med åpne øyne]

2

Med åpne øyne (regi: Haim Tabakman, 2009) er en film som skildrer kjærligheten mellom to menn som begge er ortodoks jøder. Den respektable slakteren og familiefaren Aaron er en dypt religiøs mann, og en dag dukker studenten Ezri opp og søker om jobb som lærling i slakterbutikken. Den kjekke gutten får frem ukjente følelser hos Aaron, og til å begynne med ser Aaron på disse følelsene som en utfordring han må takle for å bevise sin hengivenhet til Gud, men når han ikke lenger klarer å stå imot, får det følger for både ham og hans stilling i det ultraortodokse samfunnet.

Filmen er veldig stillferdig og enkel, noe som gjør filmen sterk. Det er alltid interessant å se hvordan homoseksualitet blir behandlet i ulike miljø og trossamfunn, hvor mye makt «moralpolitiet» fremdeles har over dem som føler annerledes enn det som er tillatt ifølge de hellige bøkene.

[Squishy]

3

For noen dager siden oppdaget jeg en stakkarslig liten skjæreunge som satt i Drammensveien, i altfor nær avstand til skumle ting som biler og trikk og hunder. Etter å ha mast rundt på alle som kanskje kunne være til hjelp, ble det til at jeg tok med meg skjæreungen hjem. Til slutt fant jeg et nummer på nettsiden til Norsk Ornitologisk Forening (takk for tipset, Jelrik) og de kunne fortelle meg at jeg skal la skjæren sitte på et mørkt og lunt sted, og den skulle fôres med hardkokt egg (kun det hvite, ikke plomme). Nå har den slått seg litt mer til ro og har også lært å bli matet av meg.


I shall call him Squishy and he shall be mine and he shall be my Squishy. (Det passet så bra med det sitatet. Squishy <3)

[Smakebit på søndag – Barnas bok]

3

Han ville ikke si det han egentlig tenkte. Nemlig at når man har sovet på en madrass med fem andre barn – og det en madrass der to brødre og en søster hadde dødd, og det hverken lett eller fredelig, fordi det ikke var noe annet sted å gjøre av dem – så lot man seg ikke forstyrre av noen gamle benrester. Hele sitt liv hadde han hatt en sterk trang til å være alene, som han knapt nok erkjente, men som alltid var der. Han visste ikke om andre hadde det slik. Det virket ikke sånn, stort sett. Der nede i museumskrypten, i mørket og støvet, hadde han for første gang fått tilfredsstilt denne trangen, så lenge det varte.

Barnas bok av A.S. Byatt handler om en familie i Sør-England på slutten av 1800-tallet, i årene etter Viktoriatiden. Familien omgås kulturradikalister, suffragetter og anarkister, og barna vokser opp med en stor frihet i et hus fullt av hemmeligheter.

Jeg har ikke kommet så langt i denne boken, dels fordi jeg ikke har hatt tid eller konsentrasjon til å fordype meg i denne boken, og dels fordi denne er litt tungt skrevet, omtrent samme stil som Jonathan Strange & herr Norell av Susanna Clarke, som jeg husker jeg brukte uvanlig lang tid på å fordøye. At jeg ikke har lagt fra meg denne boken ennå skyldes at jeg tror den har potensiale til å bli interessant når jeg har blitt bedre kjent med familien vi møter i romanen.

Andre smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Kjære turist-dame]

2

Kjære turist-dame:
Når du spør meg hvor flytoget går, selv om vi er omringet av minst fem digre plakater med «Flytoget/Airport Express Train» med en pil under, så er det fryktelig uhøflig å si «Nei, nei, nei!» når jeg peker på en mann iført Flytoget-vest og sier at du kan spørre ham. Han vet det garantert bedre enn meg, og du er en slik person som fortjener å bli skildret i Not Always Right.