Kategori: Blogg

[«Is it alive? Is it edible? Is it part of something large?»]

2

Nå passer det i grunn bra med en oppdatering på hva jeg har gjort utenom alle danseklassene denne uken. Jeg er en dårlig turist, bare så dere vet det. Rekker liksom bare å gjøre én turistting per dag når jeg henger så mye hos EDGE, men så er jeg jo her først og fremst for å danse!

I tillegg til å danse har jeg brukt en del tid på å lete etter et sted å leie i New York. Lettere sagt enn gjort… Hittil har jeg gjennomskuet to svindlere. Den ene avslørte jeg etter et Google-søk som ga en mengde treff som advarte mot denne svindleren. Den andre virket ok og seriøs, men så begynte språket å bli rart og gjentagende, personen kunne gjenta nøyaktig de samme setningene tre–fem ganger i forskjellige e-post og «hun» insisterte på at jeg måtte sende kopi av passet mitt, skrive under på leiekontrakt NÅ og sende over penger. Ja, særlig. Jeg fikk et tredje tilbud fra en dame med en sønn i Brooklyn, men jeg vil jo helst se rommet før jeg sier ja. Heldigvis har onkelen og tanten til Hank, min sofavert her i LA, sagt ja til å la meg bo i huset deres på Upper West Side i noen dager til jeg finner noe. Forhåpentlig liker jeg rommet i Brooklyn og kan flytte inn allerede på tirsdag!

Tilbake til uken som var i LA:
Tirsdag (eller onsdag? Dagene går litt i surr her) bestemte jeg meg for å ta meg en tur til Hollywood Forever Cemetery. Jeg regnet med at sjansen for å se (døde) kjendiser var større der enn ellers i filmbyen. Hittil har jeg liksom bare sett hun som spilte Patty i favorittserien min My Name is Earl og jeg så kanskje Hayden Panettiere. Dessverre hadde jeg ikke gjort hjemmeleksen min før jeg ankom gravlunden, så jeg fant bare Cecil B. DeMille (og moret meg med å ta replikken fra Sunset Boulevard: «Mr. DeMille, I’m ready for my close-up.») og bassisten gitaristen fra Ramones.

Men jeg så mange, mange ekorn! Og så mange grav at jeg bestemte meg for at jeg skal kremeres og asken skal spres på havet når den tiden kommer. Gidder ikke ta opp unødig plass til evig tid.

Jeg så også mange gjess og et par svaner. Det var satt opp skilt med advarsel om gjessangrep, for det er jo hekketid.

Denne gåsen og svanen konspirerte for å bli kvitt meg. Hadde jeg blitt stående bare et par sekunder til, kunne jeg fått et skikkelig blinkskudd. Dessverre slo flykt-delen av min innebygde «flykt eller slåss»-respons til. Det er ikke lett å være fotograf. Litt senere ble en dame tatt som gissel av en annen gås på en liten øy med et digert mausoleum. Mannen hennes måtte redde henne. De gåsene tuller man ikke med, altså.

Torsdag kom Christian, en kamerat fra Norge, med sin leide Chrysler kabriolet til dansestudioet og plukket opp meg for en tur til Venice Beach.

Nå er Christian en del av min samling av bilder av folk som tar bilder. Mens vi tuslet langs Venice, snublet vi over filmsettet til TV-serien Californication. Christian jobber jo med film, så han var veldig nerd og gira over å se dette, spesielt da skuespillerinnen Natascha McElhone dukket opp. Jeg syntes det var noe kjent med henne, men kunne ikke helt plassere ansiktet. Takk og pris for imdb.com; jeg så henne i Ladies in Lavender, Feardotcom og The Truman Show.

Senere sa Christian at han så George Clooney kjøre forbi oss. Dessverre så jeg en helt annen vei akkurat da. Søren.

Fredag ble en rolig dag som startet med en ballettklasse før jeg tok med meg skittentøyet mitt til Studio City for å låne vaskemaskinen og tørketrommelen hos Ipek. På kvelden ble det bordspill med Hank, Wendy og Rich. Først spilte vi Barbarossa, et artig gjettespill der hver deltaker lager to skulpturer av leire og så skal folk gjette hva skulpturene er.

Det andre spillet var Cartagena, et taktisk piratspill der målet er å få dine seks pirater ut av fengselet gjennom en labyrint. Vi spilte et tredje spill også, en Tetris-lignende sak der vi legger ut plastbrikker i hver vår farge på et brett og målet er å få flest mulig brikker på brettet før de andres brikker hindrer deg i å legge ut flere. Morsomt! Jeg fikk litt lyst til å arrangere spillekvelder når jeg kommer tilbake til Norge og (forhåpentlig) finner et sted å bo.

Lørdag, altså i dag, startet med at jeg hadde lyst til å sove en time ekstra, men tvang meg selv opp av senga for å rekke en danseklasse klokken ti, bare for å oppdage at klassen jeg tenkte å ta, ikke startet før halv tolv. Ikke bare dagene som går i surr her, altså. Etter ballett- og teaterjazzklassen dro jeg hjem og dusjet og så ble jeg liksom bare sittende i stua resten av kvelden. Sløv dag.

Jeg skal ta igjen det tapte i morgen, vi skal nemlig på fottur til noen varme kilder da! På tide at jeg får bruk for badetøyet jeg har drasset med meg gjennom halve USA.

[Mandag i LA]

0

Hva jeg gjorde i dag:

Pådro meg blåmerke på hoften i jazzklassen med Joaquin Escamilla. Koreografien vi lærte i dag, var veldig fin, og vi ble filmet mens vi danset, så kanskje-kanskje videoen snart kommer ut på Fjesboka. Da skal jeg dele den med dere!

Ble forsøkt svindlet av noen som så min annonse på Craigslist om leie av rom i New York. Takk og pris for sunn fornuft og Google. Jeg prøver å finne et sted å bo i New York City, men foreløpig ser det ut til at de fleste henvendelser enten har for høy leie, adressen er langt uti gokk eller bare er svindel.

Tok bussen ut til Beverly Hills.

Beundret et prikkete verk (Hymn of Life: Tulips) av min favorittkunstner, Yayoi Kusama ♥

Spaserte på Rodeo Drive mens jeg beundret designerklær, rådyr bling og porselensfigurer. Dørvaktene i alle butikkene er flinke til å smile, men jeg må innrømme jeg fikk litt «Julia Roberts i Rodeo Drive-scenen fra ‘Pretty Woman'»-følelse. Det er liksom så veldig tydelig at jeg ikke er typen til å kle meg i Gucci, Prada eller slikt overpriset stæsj. (Men en passe stor Louis Vuitton-reisekoffert med initialene mine kan jeg godt tenke meg, altså.)

Fikk meksikansk middag av Hank. Jeg kunne nesten blitt værende i LA bare på grunn av den mannen, men jeg har så lyst til å dra til New York også! Håper, håper, håper jeg snart finner et sted å bo der…

[Livstegn fra Englenes By]

3

Nå er det vel på tide med en liten oppdatering fra Englenes By. Jeg har egentlig ikke gjort stort annet enn å danse, danse og danse litt til. Jeg har tatt tre jazzklasser, tre ballettklasser, en steppeklasse, en teaterdansklasse og en cabaretklasse, og neste uke blir det 11 klasser til! Wohoo! Jeg merker at buksene begynner å bli litt vanskelige å få på seg. Ikke fordi jeg har fråtset i amerikansk søppelmat, men fordi dansemusklene mine har vokst seg store og sterke. Det har vært revolusjonært for meg som danser å komme til USA. I flere år har jeg bygget opp dårlige vaner fordi jeg ikke helt oppfattet hva lærerne mente når de kom med muntlige korreksjoner, men her i USA har jeg fått fysisk korreksjon, dvs. lærerne her «formet» bokstavelig talt kroppen min med hendene sine slik at jeg kommer inn i riktig stilling og bruker musklene riktig. Og ikke bare litt; de haler og drar og dytter til jeg nesten får krampe og da merker jeg forskjellen veldig tydelig. I begynnelsen var det selvfølgelig veldig slitsomt for kroppen min å tvinges inn i uvante former, men nå er jeg blitt sterkere der jeg skal være sterk og har bedre kontroll over hver bevegelse. Det er fremdeles langt igjen før disse nye formene er blitt «automatisert», så jeg kommer til å jobbe mye med dette fremover.

Livet ellers:

Jeg fant frem til Kat von Ds tatoveringsstudio! Ved studioet var det en butikk med alskens nips og bøker og klær som speiler Kats smak. Veldig kult sted.

I butikken ved studioet fant jeg de to selvbiografiene Kat von D har rukket å skrive. Jeg syntes den ene var interessant å lese, så jeg kjøpte den. Som dere ser i bildet over, er boka signert. Den var allerede signert på forhånd; jeg så dessverre ikke snurten av Kat da jeg var innom. Hmf.

Tirsdag kveld flyttet jeg fra North Hollywood til West Hollywood. Sofaverten min, Hank, ønsket meg velkommen med hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem. Dessuten har jeg fått mitt eget rom og min egen nøkkel, så jeg kan komme og gå som jeg vil mens Hank er på jobb. Dette veier definitivt opp for den kjedelige opplevelsen med min sofavert i San Francisco!

En av dagene forrige uke tok jeg bussen til Americana on Brand. Selvfølgelig ikke uten å gå meg bort på veien. Americana er et shoppeområde med diverse klesbutikker, kafeer, restauranter og én bokbutikk. Neida, jeg kjøpte ingen bøker der. Flinke meg. Men jeg spanderte på meg en kirsebærmuffins som var veldig søt og god!

Fredag prøvde jeg å komme meg til Chinatown, men jeg somlet så mye før jeg dro hjemmefra at da jeg nesten var fremme, måtte jeg snu slik at jeg ville rekke å stikke innom Fountain Theatre for å hente nøkkel til Ipeks leilighet og deretter ta metroen til LAX for å plukke opp Ipeks foreldre. Senere fikk jeg vite at Chinatown i New York er mye bedre enn Chinatown her i LA, så da sparer jeg heller det til jeg kommer til NYC.

Etter at jeg hadde levert foreldrene i North Hollywood, tok jeg banen tilbake til sentrum. Mens jeg stod og ventet på bussen, dukket det plutselig opp flere politimenn på motorsykkel. Etter dem kom sikkert tusen syklister rullende nedover Hollywood Boulevard! Jeg rakk også å få meg en ny venn på bussholdeplassen, Jessica som aldri har vært noen sted og som ble veldig inspirert av at jeg hadde reist så mye.

Lørdag kveld var det duket for verdenspremieren på en helt ny versjon av Cyrano! Foreløpig kan jeg ikke si så mye om forestillingen her, ettersom jeg skal skrive anmeldelse for Døves Tidsskrift og jeg vil ikke bruke opp alle ordene. Men jeg skal poste anmeldelsen etter at bladet er publisert. Dere kan lese om stykket på teaterets nettside.

Stolt Ipek etter forestillingen, med blomster fra Teater Manu og ektemannen sin.

En av de andre skuespillerne i ensemblet, Martica. Hun var så snill at hun ga meg skyss hjem etter forestillingen.

[Smakebit på søndag – The Immortal Life of Henrietta Lacks]

14

During my first visit with Henrietta’s cousin Cootie, as we sat drinking juice, he told me that no one ever talked about Henrietta. Not when she was sick, not after she died, and not now. «We didn’t say words like cancer,» he told me, «and we don’t tell on dead folks.» At that point, he said, the family had gone so long without talking about Henrietta, it was almost like she’d never existed, except for her children and those cells.

«It sounds strange,» he said, «but her cells done lived longer than her memory.»

The Immortal Life of Henrietta Lacks er skrevet av Rebecca Skloot, som først hørte om HeLa i en biologiklasse på college. HeLa er kodenavnet for de udødelige cellene som ble tatt ut av Henrietta Lacks og dyrket i laboratorier uten at hun eller familien fikk vite om det. På den tiden var det stor interesse for DNA- og celleforskning, men hittil hadde ingen klart å holde liv i menneskeceller lenge nok til at det ble noen medisinsk gjennombrudd. Henrietta Lacks var en 31-årig farget kvinne som en dag kom til John Hopkins Hospital med noe hun beskrev som «en knute i magen». Knuten var kreft i livmoren, og hun fikk behandling for det. Samtidig tok legen ut to prøver, en av kreftsvulsten og en fra et kreftfritt område av livmoren. Disse prøvene ble puttet i cellekultur, men ingen forventet at de skulle overleve. Overraskelsen var stor da det viste seg at kreftcellene ikke bare holdt seg i live, men delte seg i et uvanlig høyt tempo. Kort tid etter var HeLa-cellene spredt over flere tusen laboratorier over hele verden. I dag blir Henrietta Lacks’ celler fortsatt brukt innen forskning av kreft, AIDS, genetiske sykdommer, forskjellige sykdommer forårsaket av virus og bakterier, for å nevne noen få ting cellene brukes til. De som dyrker HeLa-cellene, har tjent millioner på å selge cellene til forskere, mens Henriettas familie lever i fattigdom.

Denne boken er ikke bare om historien om HeLa-cellene, men også historien om kvinnen Henrietta Lacks, hennes oppvekst, sykdomsforløp og død, hennes familie, og forfatterens strev med å få Lacks-familien til å stole på henne og la henne skrive boken om HeLas ukjente opprinnelse.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Flekktroll og kollektivtrafikk]

2

En ting jeg har funnet ut mens jeg har vært på reisefot, er at det ikke er lett å være atopiker når man reiser rundt. Vannkvaliteten i USA er nokså varierende, men sjelden like godt som vi bortskjemte nordmenn har. I tillegg er det mye trafikk overalt, ergo mye eksos og skitt i luften. Jeg ser ut som en flekktroll stort sett hele tiden fordi alle faktorene, samt stress, får eksemet mitt til å blomstre. Heldigvis har jeg funnet et par kremer fra LUSH som jeg synes virker veldig beroligende på eksemet. Men jeg må innrømme jeg har hatt litt dårlig viljestyrke når det gjelder å la være å klø på den ømfintlige huden. Min siste kløtokt førte til at jeg nå har et relativt stort, brunt skrubbsår i ansiktet. Min unnskyldning: Det var SÅ deilig… (Jeg tuller ikke, det var nesten som å klø meg til orgasme! Er det rart det er så vanskelig å la være å klø?!) Jeg har omsider gått til innkjøp av antihistaminer og ekstra sterke omega 3-tabletter, så forhåpentlig blir det litt mindre fristende å gi etter for kløen heretter.

En annen ting jeg har funnet ut, er at alle menneskene jeg kjenner som har vært i Los Angeles og klaget over at det er umulig å komme seg noe sted uten bil, tar feil. Jeg har ikke lappen, så jeg kan ikke leie bil. Isteden har jeg skaffet meg 7-dagers klippekort for Metro-bussene og undergrunnen. Jeg har ennå til gode å oppleve noen problem med å komme meg fra A til B i kollektivtrafikken her i Los Angeles. Ja, det er lange avstander, men det er ikke akkurat avstander som regnes i lysår. Dessuten er det mye interessant å se utenfor bussvinduet mens man kjører rundt. Så hvis du tror du må leie bil når du er i Los Angeles, tro om igjen!

Jeg har forresten flyttet fra Ipek i North Hollywood til Hank i West Hollywood, ettersom Ipek snart får besøk av foreldrene sine og det blir for trangt i leiligheten hennes. Hank er TV-produsent, leiligheten hans er kjempefin og han har kjøpt hele FIRE bokser Ben & Jerry’s-iskrem bare til meg! That guy is a keeper ♥

[Dans, dans, dans (og noen bilder)]

4

I dag kom jeg meg til en av danseskolene her i Los Angeles, nærmere bestemt EDGE Performing Arts Center, og kjøpte meg klipp til 20 klasser, yay! Nokså stiv pris (men fortsatt svært billig i forhold til det norske danseskoler tar), så fremover blir det bare dansing og turistering, ikke shopping. Sikkert like greit, jeg skal jo fly til New York i begynnelsen av mai og da er det en fordel at bagasjen ikke veier for mye. Overleve i Det Store Eplet må jeg også! Dagens klasse ble jazz med Joaquin Escamilla, som var i Oslo for noen år siden som gjestelærer da jeg fremdeles studerte.

Den dagen jeg gikk meg vill, fant jeg faktisk Willy. Han var i Sunset Boulevard.

Søndag skulle liksom bli den store stranddagen, men værgudene ville noe annet. En av guttene som bor her, har tvillingbroren sin og «svigerinnen» på besøk. Vi hadde med oss en fotograf til Santa Monica, og han knipset en del bilder av guttene med et digert, gammelt Polaroid-kamera.

Les.

Episk fontene!

Ipek og Maleni på gratisbussen til Universal City/Studios.

Dette bildet er til ære for Con, ektemannen til Ipek.

Wonka ♥

I dag, altså mandag, dro vi i en bokbutikk. Jeg klarte faktisk å gå ut derfra en time senere UTEN å ha kjøpt noe som helst! Snart flyr griser. Jeg fant Mummitrollet ♥

Noen av de mange pene barnebøkene de solgte der vi var.

De hadde til og med en katt!

Kan vel ikke være i USA uten å spise burger på en 50-tallsdiner? Soyaburgeren var ganske god, men pommes fritesen var sørgelig smakløs. Jaja.

I morgen er det mer dansing og på kvelden skal jeg flytte nærmere sentrum til en leilighet der jeg får mitt eget rom ♥

[Smakebit på søndag – Let’s pretend this never happened]

14

If the typical father says things like «Happy Birthday! Here’s a bathtub of racoons!» or «We’ll have to take your car. Mine has too much blood in it,» then yeah, he’s totally normal. Still, I don’t remember any of the kids from Charles in Charge feeling around the deep freeze for the Popsicles and instead pulling out an enormous frozen rattlesnake that Charles had thrown in while it was still alive. Maybe I missed that episode. We didn’t watch a lot of TV.

I dag får dere ikke bare en smakebit fra boken jeg leser for tiden, men også en blogganbefaling. Dagens bok er skrevet av Jenny Lawson, som i bloggerverden er kjent som The Bloggess. Boken hennes, Let’s pretend this never happened, er for det meste nokså sanne memoarer fra hennes ganske spesielle oppvekst og ungdomstid i en avsidesliggende landsby i Texas med en fantastisk ubalansert far som er taksidermist. Altså en som stopper ut døde dyr. Senere gifter hun seg med Victor, som hun i dag har en datter med. Sammen har familien vært gjennom mye interessant, og det er alltid like morsomt å lese diskusjonene Jenny har med Victor.

For å overbevise dere om at denne boken er verdt å lese, overlater jeg ordet til Neil Gaiman: «The Bloggess writes stuff that actually is laugh-out-loud, but you know that really you shouldn’t be laughing and probably you’ll go to hell for laughing, so maybe you shouldn’t read it. That would be safer and wiser.»

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Kjapt fra Los Angeles]

0

Har dere sett en søtere tesil? Jeg fant den i Castro og bare måtte ha den ♥

Det tok meg ni og en halv time å komme frem til Studio City i Los Angeles. Gjett om jeg var glad for å endelig kunne kaste 30-dagers billetten min og legge Greyhound bak meg! Det var også veldig gledelig å se et kjent fjes fra Norge etter så lang tid med fremmede amerikanere. Foreløpig bor jeg hos Ipek, en venninne fra Norge, i en hyggelig leilighet hun deler med tre andre. Til uken flytter jeg kanskje nærmere Beverly Hills, til en sofavert som har leilighet med gjesterom der, men enn så lenge nyter jeg å kunne bruke norsk og amerikansk tengspråk om hverandre!

Fredag morgen startet med en liten treningsøkt på det lokale treningssenteret. Digg å kunne trimme ordentlig igjen! Etter en dusj tok jeg undergrunnen til Hollywood Boulevard for å se på stjerner og avtrykk av hender og føtter.

Donald Duck!

Selvfølgelig, hva er vel et blogginnlegg fra Los Angeles uten minst et bilde av det kjente Hollywood-skiltet? En dag skal jeg ta en tur opp  og se nærmere på skiltet.

[Museum, ballett, homobydel, yay!]

0

Så var det i gang med siste bloggoppdatering fra San Francisco. I morgen skal jeg reise med Greyhound for siste gang, denne gangen til Los Angeles (eller nærmere bestemt North Hollywood, som ligger nærmere det midlertidige sofamålet mitt.)

Tirsdag startet sløvt med tøyvask (jeg tørket klærne i trommel, men i skrivende stund er de utrolig nok fuktige fremdeles! Når jeg kommer til NYC, drar jeg på IKEA og kjøper tørkestativ.) Jeg somlet lenge og vel før jeg omsider kom meg ut og forvillet meg helt til Exploratorium. Kort nevnt er Exploratorium omtrent det samme som Tekniske Museum hjemme i Oslo, men større og mer awesome. En av reglene de har der er «Touch everything!»

Nytt bilde til samlingen «Anne-Line tar bilde av folk som tar bilde.» Eller i dette tilfellet: «Anne-Line tar bilde av Anne-Line som tar bilde av Anne-Line som…»

«Opportunity mends whole past. Waterfall weaves calm year.» Som hentet ut av en kinesisk lykkekake.

En av de kuleste tingene i Exploratorium er Tactile Dome. Det er en slags labyrint der man må klatre, skli, smyge seg fremover. I totalt mørke. Nedenfor ser dere en illustrasjon av hvordan det var inni Tactile Dome:

Til å begynne med var det selvfølgelig litt skummelt å måtte føle seg frem og ikke vite hva som ligger foran en, men for meg ble det nesten en slags meditativ tilstand, for følesansen ble skjerpet og jeg ble fokusert på å være til stede i mørket. Ok, jeg er sær. Men jeg gikk gjennom hele labyrinten tre ganger, den siste gangen med en jente fra Finland som ikke turde gå gjennom alene. Prøv å lede noen kun ved hjelp av stemmen når du ikke hører eller ser den du prøver å hjelpe, og å beskrive noe du ikke kan se.

Utenfor Exploratorium.

Neste punkt på listen for tirsdag var en tur til War Memorial Opera House for å se San Francisco Ballet i Program 7, en helaftens med tre av Balanchines verk (Divertimento No. 15; Scotch Symphony; The Four Temperaments). Forestillingen var veldig fin og veldig inspirerende!

Taket i foajeen.

Jeg satt på øverste balkong. Ikke lett å få med seg ansiktsuttrykkene til danserne (notat til selv: operakikkert), men det var moro å se på formasjonene de lagde på scenen. The Four Temperaments så jeg for noen år siden under Mesteraften i Nasjonalballetten i den gamle Operaen, men de to andre stykkene var nye for meg. Jeg likte godt Scotch Symphony, som er sterkt inspirert av Giselle og Balanchines Skottlandsopphold.

Onsdag startet med en ny ballettklasse, og igjen var jeg den eneste som kom! Heldigvis hadde jeg samlet litt muskler i beina etter forrige ballettklasse og sykkelturen, så dansingen gikk litt bedre. Etter en rask tur innom hostellet for å skifte klær tok jeg F-linjen (gamle trikkvogner ♥) til Castro.

Regnbueflagg OVERALT ♥

♥

♥

Jeg fant en bokbutikk på veien tilbake til hostellet, og selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skulle kjøpe flere bøker før jeg er i New York, måtte jeg bare kjøpe Let’s pretend this never happened av bloggeren Jenny Lawson, også kjent som The Bloggess. Smakebit fra denne kommer sikkert på søndag!

Jeg nøt et hjemmelaget måltid (tortellini med selvlaget tomatsaus) på hostellet før det bar tilbake til danseskolen for en siste danseklasse. Stepp. Jeg har ikke steppet på over et år, så anklene var litt rustne. Men det ble en gøyal time og jeg klarte å få omtrentlig taket på koreografien vi lærte. Det blir nok flere steppetimer, om ikke i LA, så iallfall i NYC!

Nå er det leggetid.

[God natt fra San Francisco]

5

Klokka er langt over midnatt etter en lang og særdeles aktiv mandag, men jeg ofrer litt av nattsøvnen min for at dere skal få ferske bilder fra San Francisco!

Lørdag ble jeg med til Japantown for å ta en titt på Cherry Blossom Festival som holdes der. Det var nesten så vi kunne vært i Japan, så mange japans-amerikanere og japanske ting som det var rundt omkring! Etter en stund bestemte jeg meg for å spasere ned til balletthuset for å se om billettluka kanskje fremdeles var åpent. Gjett hvem som skal se San Francisco Ballet i morgen kveld?

Søndag var den store «flytte på hostel»-dagen, men først tok jeg meg en tur til Oakland for å være med på jazzklasse med den døve danseren/koreografen Antoine Hunter. Det var en veldig gøyal klasse, selv om jeg er i latterlig dårlig form etter flere uker uten skikkelig danse- eller styrketrening. Antoine var veldig hyggelig, og han sa at jeg heller burde bli værende i San Francisco for å danse med kompaniet hans (yess!).

For å komme til Oakland måtte jeg ta BART-tog. Like ved der jeg satt, var det en jente med sykkel. Hun gikk av noen stopp før meg, og idet toget rullet ut fra stoppestedet, så jeg at hun hadde lagt igjen lommeboken sin. Jeg plukket den opp, sjekket innholdet for kontaktinfo, men fant bare navnet hennes, så jeg leverte lommeboken til en BART-ansatt da jeg kom frem til mitt stoppested. Senere googlet jeg navnet hennes (i beste stalkerstil) og fant tilfeldigvis bloggen hennes. Hun hadde visst litt av en morgen; ikke bare glemte hun lommeboken, men like etter satte en metalldings seg fast i sykkelen og punkterte bakdekket! «dear lord bb jesus, i would like to wake up again and start this day over. plzkthx.» Godt for henne at lommeboken snart er hjemme igjen.

Mandag begynte med en tidlig ballettklasse. Jeg var faktisk den eneste som møtte opp. Stilig å få en hel klasse alene med en «personlig ballett trener». Og igjen; jeg er i hysterisk dårlig form. Gurimalla, det er nesten flaut å si at jeg er danser når jeg nesten ikke har noe styrke i kroppen. Timen ble god og svett, og jeg gleder meg allerede til reprise på onsdag!

Litt senere på dagen ble jeg med Bar, en israelsk jente jeg deler rom med på hostellet, til Blazing Saddles. Vi fikk leie sykkel til halv pris siden vi bor på USA Hostels, og så var det duket for en spennende sykkeltur gjennom San Francisco. Sånn cirka var ruten vår: «… from Mason St along Market, almost to Castro and around Alamo Square. Then through Golden Gate Park to the beach. Back to Arguello Bld for a meal, then to Golden Gate Bridge and back to Mason via Crissy Fields and Fisherman’s Wharf. Phew!»

40 – FØRTI – kilometer syklet vi! Og som dere sikkert kjenner til, er det en del oppoverbakker i San Francisco. Jeg kommer antakelig til å være krøpling når jeg våkner i morgen.

Alamo Square. Mange fine, gamle bygninger. Huset dere ser i bildet over, står herved på ønskelisten min.

Shakespeare Garden. Her fotograferte jeg Bar som fotograferte meg. Veldig meta.

Ocean Beach. Stillehavet.

Sen lunsj på en kafé i Arguello Bouldevard. En søt liten pai fylt med linser som hadde en taco-lignende smak. Veldig godt!

Alle tar jo vidvinkelbilde av broen for å få med seg hele brospennet. Jeg går mot strømmen og fotograferer detaljer. Så kunstnerisk jeg er’a, lissom.

Fisherman’s Wharf. Mye interessant å se her, jeg hadde et par nestenulykker fordi jeg var mer opptatt av omgivelsene enn hvor jeg syklet.

Amen!

Sjøløver på Pier 39!

Så avslutter vi med et stemningsfullt bilde (med en altfor utblåst solnedgang). God natt fra San Francisco. (Eller «god morgen», som dere på den andre siden av Atlanteren sier i skrivende stund.)