Kategori: Blogg

[Improvisert italiensk/indisk-meksikansk fusion]

0

Det var en dag i uken som var at jeg fikk veldig lyst på noe meksikansk-ish. I New York er de bortskjemte med meksikanske spisesteder på omtrent hvert gatehjørne, samt Chipotle. Jeg tuslet rundt i butikken og holdt på å plukke opp en tex mex-krydderblanding fra Santa Maria da det slo meg: Hvorfor kjøpe krydderblanding når jeg faktisk har alle kryddene fra før?

Så da kjøpte jeg noen tomater, en løk, chilipepper, hvitløk og et par avokadoer. Jeg kjøpte også en pose safranrisotto fordi jeg hadde lyst på ris med ekstra smak til tacoen min. Kall det italiensk-meksikansk fusion.

Kok opp risen etter anvisning. Hvis du ikke har fiks-halvferdig risotto, kan du bare koke vanlig ris og tilsette noen teskjeer gurkemeie og kanskje litt karri. (Indisk-meksikansk fusion!)

Hakk opp løken, noen fedd hvitløk (intet mindre enn fem fedd) og en chilipepper. La disse surre seg blanke i en stor skvette olivenolje (eller den matoljen du har for hånden). Tilsett en gavmild dæsj paprikapulver, en god dæsj malt spisskummin og oregano, samt salt og pepper. Skjær opp tomatene og fjern innmaten (ellers blir det veldig flytende taco og det vil vi ikke ha). Rør om innimellom og la herligheten godtgjøre seg til risen er ferdig.

Imens lager du guacamole ved å mose avokadoene sammen med hakket chilipepper, salt og pepper, og koriander. Det trenger ikke være vanskeligere enn det du gjør det til.

Smell sammen tacoen, risen og guacamolen på et par tortillas og NJUT!

[Post-Jafnadhr blogginnlegg]

0

Nå tror jeg at jeg er sånn cirka tilbake i hverdagen. Hvis det er hverdagslig å henge på soverommet hele dagen i bare pysj mens man leser korrektur, da. Jeg har nettopp registrert meg som jobbsøker hos NAV, så forhåpentligvis blir det litt mer ordentlig hverdag snart, med litt mer «gå ut av huset og gjøre noe nyttig for samfunnet og få ordentlig lønn for det så jeg kan flytte ut fra farfars hus.»

Det er altså en god stund siden jeg har vist meg her på bloggen, for hele forrige uke var jeg borte på sommerens vakreste eventyr. Også kjent som Jafnadhr. I år var min sjette gang på Jaffis og denne gangen var jeg med som workshopleder for tegnspråkgruppen. Min gruppe var faktisk den med flest påmeldte. Så populær. Og mine små barn var veldig flinke i klassene, de var så flinke at den siste dagen belønnet jeg deres eksemplariske oppførsel med å lære dem banneord på tegnspråk. Må jo ha en slags gulrot, sjø.

Ellers skjedde det masse annet koselig på Jaffis, som vanlig. Masse kos, masse massasje, mange foredrag, masse søvnunderskudd (spesielt for de jeg delte rom med, som ble vekket hver bidig morgen av vekkerklokka mi). Og selvfølgelig mange nye venner, yay! Og verdenspremiere på filmen Trash Girls redder verden! Hvis ikke den filmen rydder bordet på neste års Oscarfest, så finnes det ingen rettferdighet i verden. En annen fantastisk ting som skjedde forrige uke, var at jeg endelig fikk til dette:

Foto: Emilie N.

Hell yeah! Baby kan bare gå og sette seg i hjørnet.

Ole Brumm var en av deltakerne på festivalen. Hvem hadde trodd at han var interessert i BDSM? Det var også en veldig spennende BDSM-workshop der vi lærte noen nyttige tautriks. Jeg fikk være forsøkskanin og endte opp med å be folk kalle meg Houdini fordi jeg kom meg løs fra det meste, også metallenker! Så endte jeg opp i en intrikat stilling på slutten av timen. Jeg strevde i en tjue minutters tid med å få løs armene, men måtte til slutt rope «Rødt!» da jeg begynte å få blåmerke på den ene underarmen. Jeg har fortsatt blåmerker på armene, men det er bare hått. På en måte passer bondage veldig bra sammen med meditasjon, føler jeg. Man må være tilstede i øyeblikket, fokusert og tålmodig, og puste hele tiden. Veldig zen.

Hva kan man si? Jafnadhr kan ikke beskrives, det må oppleves.

Hejdå, jeg har en korrektur å lese ferdig.

[Matvrakets guide til New York]

1

Den siste uken er blitt tilbrakt i horisontalen, enten snytende og snufsende på grunn av forkjølelse eller snorkende på grunn av tidenes jetlag (Notat til selv: Ikke gå ut på byen to netter på rad før du skal ut på transatlantisk flytur, du våkner aldri). Jeg har også vært litt opptatt med en korrektur; Cappelen Damm savnet meg så veldig at jeg fikk et oppdrag allerede to dager før jeg plasserte føttene på norsk jord, så det er ikke blitt mye tid eller ork til å oppdatere her. Så jeg poster dette innlegget som har ligget under Kladd i noen uker nå.

Jeg er veldig glad i mat, og i New York kan du spise ute hver dag resten av livet uten noensinne å slippe opp for alternativer, det være seg soul food, kosher, vegansk, thai, meksikansk-italiensk fusion og så videre… Denne lille guiden er basert på min personlige smak (jeg spiser alt så lenge det smaker godt, er vegetarisk og ikke inneholder BBQ-saus eller rosenkål.) og jeg laget denne for å huske disse stedene til neste gang jeg skal til New York. (Ok, det er ikke så mange spisesteder i denne listen, men de har SÅ INNMARI GOD mat.)

Foodswings
Hva: Vegansk mat.
Hvorfor: De har fantastiske drumsticks og gode hot dogs.
Jeg fikk tips fra @ostepop om dette stedet, og har allerede rukket å stikke innom fire ganger for å teste ut nye ting fra menyen.

Doughnut Plant
Hva: Kvalitetssmultringer.
Hvorfor: Byens beste smultringer.
Doughnut Plant bruker kun naturlige ingredienser av høy kvalitet til smultringene sine, noe man kan merke av den fantastiske smaken. Så dropp Dunkin’ Donuts og ta turen innom Doughnut Plant!

Pie Face
Hva: Søte, små pai fylt med alskens godsaker.
Hvorfor: Søte, små pai med smilefjes. Velsmakende også!
Foreløpig har jeg bare testet ut vegetarcurry- og kirsebærpaien deres, men begge paiene var så gode at jeg ikke tviler på at resten av utvalget har samme kvalitet!

La Flaca
Hva: Meksikansk.
Hvorfor: Velsmakende, bra utvalg, det meste kan gjøres vegetarisk.
Jeg var egentlig på vei til Doughnut Plant da jeg snublet over dette spisestedet. Magen min knurret «MAT!», så jeg tok en titt på menyen og bestemte meg for å gi stedet en sjanse. Maten var veldig god og porsjonen passe stor, dvs. ikke for smått slik at jeg ble sulten igjen etter en time, men heller ikke av amerikansk proposjoner.

Chipotle
Hva: Meksikansk hurtigmat.
Hvorfor: Billig og velsmakende. Velg hvilken rett du vil ha, plukk ut de ingrediensene du vil ha, betal og nyt! Du er mett i mange timer etterpå.

[Au revoir, New York]

2

OBS: Dette innlegget inneholder fryktelig mange bilder, og kan føre til akutt reiselyst.

Det var med tungt hjerte og enda tyngre bagasje (minst ti kilo overvekt i kofferten og jeg tør ikke tenke på hva sekken min veide, med de ti mer eller mindre mursteinsaktige bøkene oppi) da jeg stod på Flushing Avenue og ventet på banen til flyplassen. Om det ikke var nok, ble jeg i tillegg overlistet av løkhakkende ninjaer på banen. Frekke små snik. Det er en stund siden jeg oppdaterte bloggen, det ble så mye å gjøre den siste uken. Så nå følger de siste bildene fra det store eplet:

Torsdag forrige uke dro jeg omsider til Frihetsstatuen. Jeg hadde kjøpt billett på forhånd, noe som viste seg å være en veldig god idé, for da slapp jeg å stampe i en eviglang kø midt i solsteken.

Veldig morsomt å se Lady Liberty på nær hold! Jeg skulle gjerne ha gått opp i kronen også, men det var ikke mulig denne gangen på grunn av innvendig oppussing.

Selvfølgelig, kan jo ikke ha et bildeinnlegg om New York uten skylinen, liksom?

Jeg stakk innom Ellis Island en tur også. Mye interessant å se der.

I tillegg til utstilling om hvordan prosessen med å komme seg gjennom Ellis Island til Det Lovede Landet, hadde de også utstilling med gjenstander folk hadde med seg i bagasjen da de immigrerte til USA og en fotoutstilling som viste hvordan Ellis Island hadde forfalt etter at øya ble stengt på 50-tallet. Hovedbygningen, der alle innvandrerne måtte gjennom grense- og helsekontroll, er restaurert til slik den så ut på 20-tallet. Hospitalet er foreløpig stengt for besøk for først må penger til restaurasjon samles inn.

Jeg fant tilfeldigvis familie på Ellis Island! Eller, jeg tror kanskje de kan være familie. Vi har tross alt samme etternavn, men jeg har ennå ikke funnet ut om farfar vet noe om dem.

Lørdag var jeg på takfest hos en av CS-jentene jeg traff før Dyke March. Hun hadde to katter! Den grå katten heter Oslo.

Og dette er Bergen. Ja, de er oppkalt etter norske byer! ♥

Gruppebilde. Sånn så det ut på den andre siden.

Det ble servert kake. MYE kake. Og skikkelig gode peanøttsmørkjeks.

Søndag kveld var jeg på Ballet Arts for å se på en dansevisning. Det var så inspirerende at jeg bestemte meg for å kjøpe et videokamera slik at jeg kan begynne å koreografere mer. Har egentlig aldri vært så glad i å koreografere, men jeg merker at jeg er blitt så motivert og inspirert av å være i New York. Jeg føler jeg lærte mer i de to siste månedene enn jeg gjorde i løpet av tre år mens jeg studerte dans.

Onsdag ble den store sightseeingdagen for både Em og meg. Først dro vi til Rockefeller Center. Bildet over er fra innsiden av heisen til toppen.

Helt normalt å gjøre dette på toppen av Rockefeller Center, sjø.

Her klarte jeg å slenge inn en danseklasse. Jeg hadde én masterklasse igjen på kortet og følte jeg måtte benytte meg av sjansen. Jeg overvurderte kanskje formen min litt, kvelden før var jeg jo ute på byen og kom meg ikke hjem før halv seks om morgen fordi det plutselig var lørdagsrute på undergrunnen på grunn av fjerde juli. Danseklassen var veldig interessant, men jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet under oppvarmingen.

På kvelden rakk vi å stikke innom 9/11 Memorial, til tross for at vi tok noen gale valg med tanke på undergrunnen. Lørdagsruter, gitt… Heldigvis var det ikke så mye folk, så vi slapp inn selv om vi egentlig var forsinket.

Fra undergrunnen på Wall Street, om jeg ikke husker feil. Også et bilde av hva jeg føler angående det å skulle reise tilbake til Norge etter en fantastisk tid i New York. Le sigh.

Em og jeg rakk å ta oss en svingom onsdag kveld, og jeg endte opp med bare et par timers søvn da jeg kom meg opp torsdag morgen for å begynne å pakke kofferten. To sene netter på rad er tydeligvis ikke bra for meg: Da jeg kom meg på flyet, forsvant jeg til drømmelandet og merket ikke engang at vi tok av. Jeg var våken bare når det ble servert mat/snacks, så det ble den mest  behagelige flyturen jeg noensinne har vært med på.

Hvordan er det så å komme tilbake til Norge? La oss se: Det er iskaldt, det regner, jeg er forkjølet og laptopen min er ødelagt. Tja.

[Begynnelsen av et farvel]

0

I skrivende stund er det 9 dager og fem timer igjen til jeg setter meg på flyet tilbake til den norske hverdagen. Da jeg kom hit, var det fire måneder og ni dager, og på et eller annet merkelig vis har de fire første månedene liksom bare forsvunnet i løse luften, og dagene som gjenstår, må planlegges godt.

Jeg har laget en fænsi oversikt over danseklassene jeg skal ta de neste dagene. Fire–fem klasser daglig for å rekke å bruke opp de gjenværende klippene jeg har hos Steps. I tillegg skal jeg også rekke å være sosial, se danseforestilling og smyge inn en et stevnemøte eller to med den heite jenta.

I tillegg føler jeg også en trang til å bruke opp skattepengene mine på ting jeg vil ha med meg tilbake til Norge. Først og fremst bøker. Men det er nok ingen god idé, ettersom jeg liksom trenger penger der hjemme også. Til mat og sånn. (Hvis noen har en deltidsjobb til en søt og hyggelig danser, gi meg en pip! Jeg kan gjøre det meste.)

[Share the love]

4

Siden NYC Prides motto later til å være «Share the love», er det bare passende at jeg deler litt av mine Pride-opplevelser med dere:

Tre måneder reiste jeg gjennom hele USA uten å møte en eneste lesbe, og lørdag fikk jeg plutselig i pose og sekk og mer til! Jeg hadde det som en unge i godteributikk under lørdagens Dyke March.

Flatbankere så langt øyet rekker. Najs.

Ingen homoparade uten de sedvanlige Jesus-folka som er overbevist om at vi vil få et bedre liv som streite husmødre. Hvis jeg havner i helvete fordi jeg hadde et lykkelig liv, så får det bare bli sånn. Det er verdt det.

Noen av CouchSurfing-jentene jeg gikk i lesbeparaden med. Veldig søte og hyggelige!

I løpet av paraden traff jeg en veldig heit jente, og i beste «Carpe Diem»-ånd bestemte jeg meg for å gi henne nummeret mitt. Problem: Etter at jeg ga henne lappen, kom jeg på at jeg kanskje hadde skrevet de fire siste sifrene i det amerikanske nummeret mitt feil. F A I L. I en by med rundt åtte millioner mennesker må det et mirakel til for å finne noen man traff én gang. Heldigvis dukket Fru Fortuna opp dagen ettar i form av den reddende engelen Tessa som faktisk hadde jentas nummer. Hallelujah.

Søndag våknet jeg uvanlig grytidlig, og med bare fire timer på øyet. Hva gjør man vel ikke for Pride?

Jeg hadde lyst til å både se og gå i paraden. Men det var en ting jeg lærte om homoparade i New York: Med mindre du er en del av paraden, kan du bare være tilskuer. Det var satt opp sperring på alle fortauene fra 36th til et eller annet sted sør for 14th. Umulig å snike seg inn i paraden og nesten umulig å se selve paraden for alle turistene som også ville få med seg synet. Så mitt tips for et bra Pride-helg er å delta i lesbeparaden, droppe homoparaden og heller gå på gatefesten.

Vi elsker politikere som viser sin støtte ved å delta i homoparader ♥

GEORGE TAKEI!

Hun her var en del av Dykes on BiCycles. Måtte ha med meg et minne, liksom…

Søte danseguttene ♥

Dette er Mike, en av mine mange nye venner, som tar bilde av meg mens jeg tar bilde av ham.

Hun er er visst kjent. (OK, tulla, det er Sara fra duoen Tegan & Sara. Alle lesbene digger musikken deres, meg inkludert.)

Fru Fortuna var snill mot meg enda en gang til: Av alle festene i New York dukket den heite jenta opp på samme fest som jeg var på, uten at noen av oss hadde avtalt å møtes den kvelden. Stedet var tettpakket med jenter, det var mørkt, klamt og helt fabulous.

Nå er det på tide å komme i gang med en ny uke. Yay!

[Not your average bridge]

0

Hver morgen (les: langt ut på dagen) og hver kveld tar jeg banen over Williamsburg Bridge til og fra Manhattan. Forleden bestemte jeg meg for å ta en spasertur slik at jeg kunne beundre utsikten bedre og se hva for slags spennende ting man finner på en bro i New York. Dette var hva jeg fant:

De har malt begge gangbroene rosa. Elsk.

Signerer den. En ting jeg liker med å bo i dette kollektivet, er at vi alle er halv-nudister. Det er liksom helt greit å tusle rundt i bare truse og t-skjorte.

En annen dag skal jeg sjekke ut den andre siden av broen.

[Smakebit på søndag – The Dancer Within]

11

«I do know that dancing and making dances are as necessary for me as breathing and that the most difficult, heart-pounding, muscle-burning day of dancing is better than the most tranquil day without it.» (Bill Evans)

Da jeg var i en bokhandel i Los Angeles, falt blikket mitt på en veldig oransje bok. Det neste som fanget oppmerksomheten min, var ordet «Dancer» og danseren. Jeg plukket opp boken, bladde litt, leste litt og hadde så veldig lyst til å sitte i bokhandelen til jeg hadde lest alle historiene. Men det kunne jeg ikke, og jeg hadde allerede kjøpt nokså mange bøker. Så kom jeg til New York, fikk lånekort på biblioteket og fant ut at de har denne inne på biblioteket for utøvende kunst! (Selvfølgelig.)

I The Dancer Within finner vi historien til mange av underholdningsbransjens beste dansere. Rose Eichenbaum har intervjuet og fotografert disse danserne. Hver danser ble spurt «Hvorfor danser du?» For meg er det veldig inspirerende å lese hva dansen betyr for de forskjellige personene, og interessant å få vite hvordan de jobber. En ting jeg la merke til, er at dans og danserens innstilling faktisk minner mye om zen. Til tross for at alle danserne i boken for lengst har passert 40-årene, er det få av dem som har klart å legge danseskoene fra seg. Sånn vil jeg også ha det; beholde danseskoene på føttene så lenge jeg kan.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Mens dagene går]

2

Kanskje det er på tide med en liten oppdatering igjen, før jeg ender opp med en million bilder jeg ikke gidder redigere før om noen år (som da jeg var i Australia). Dette er noe av det jeg har bedrevet i det siste:

Sunny Sue og Kirk, som jeg bodde hos i Seattle, kom til New York en tur fordi et av deres mange barnebarn hadde sin «graduation day». De tok meg med på lunsj med to andre barnebarn og etterpå satt vi en stund i leiligheten til det ene barnebarnet. Se på den utsikten!

Trader Joe’s er en matbutikk som spesialiserer seg på kvalitetsmat til en billig penge. De har så mye spennende i hyllene og siden jeg har så lite viljestyrke, fyller jeg ofte opp vogna med masse stæsj bare for å kunne teste ut dem. Heldigvis er det meste godt!

Norske dansere invaderer New York for tiden. Noen av oss gikk ut og spiste middag et par ganger, veldig hyggelig :)

Toalettet på en av restaurantene vi var på. Altså… Når jeg sitter og gjør «business», foretrekker jeg å gjøre det alene. Tross alt ble utedasskultur utdatert en gang på 1800-tallet.

Et tannlegekontor vi gikk forbi en sen kveld.

Jeg har stort sett fått kontroll på eksemet i ansiktet. Eksemet på håndleddet er en helt annen historie; jeg klarte omsider det jeg håpet jeg aldri skulle klare: å klø meg selv til blods… Så nå må jeg forklare alle jeg møter at «nei, det er ikke noe alvorlig, det er bare bad rash gone wild.» Og hvis jeg spør etter noe for atopisk eksem på apoteket, sier de bare «Hydrokortison.» Yay.

Jeg tok meg en dagstur til Coney Island! Temmelig lang reisevei (en time på subway), men jeg er jo så smart at jeg alltid har med en bok eller to i veska.

Mhm, strand… Bra.

Mhm, hav… Enda bedre.

Jeg spaserte rundt i bydelen Kips Bay da jeg fant denne bygningen.

Ikke bare fant jeg ut hvor jeg kan ta Cunningham-klasser, jeg fant også øvingsstudioet til verdens morsomste ballettkompani! Les Ballets Trockadero de Monte Carlo består av mannlige dansere som trakterer de klassiske kvinnerollene fra kjente balletter!

I går fikk jeg omsider somlet meg til å ta Staten Island Ferry. Med tanke på at den er gratis å reise med ville det vært dumt å reise fra New York uten en tur over Upper Bay.

Snart skal jeg besøke denne frøkenen. Snart.

[Smakebit på søndag – Zen 24/7]

6

Life begins with a single breath. The moment we’re born and leave the womb of our mother, we start the lifelong process of inhale-exhale that continues until the moment we die. Nothing is more basic, more vital to our life, than breathing. Yet rarely we give it a thought.
A zen teacher once made that point dramatically before an assembled group of monks. The teacher asked, «What’s the most important thing in life?»
«Food,» said one.
«Work,» said another.
«The pursuit of truth,» said a third.
The teacher signaled for a monk to step forward. Grabbing the monk’s head, he dunked it in a tub of water and held it down until the monk came up gasping for breath.
The assembly got the message: We can live days without food, years without work, or a lifetime without truth, but we cannot go more than minutes without a breath.
When you awake in the morning, stretch your arms to the sky and breathe deeply. Fill your insides with the emptiness around you.
Breathe easy. You’re alive.

Det ble en veldig lang smakebit fra boken Zen 24/7 – all zen/all the time av Philip Toshio Sudo, faktisk er dette hele kapitlet om pust! Jeg har vært buddhist i flere år, om ikke så fryktelig mye i praksis så iallfall i hjerte og sinn. Av de mange retningene innen buddhismen heller jeg mest mot tibetansk buddhisme og zen-buddhismen. En pussig kombinasjon ettersom den ene er tradisjonsrikt mens den andre er mer… «banebrytende». Men en av grunnene til at jeg liker zen, er at det fokuserer så mye på her og nå, som dere kan lese i smakebiten over. Det er her og  nå du lever! Boken handler om hvordan vi kan bli mer bevisst og tilstedeværende i hverdagen, uansett om det dreier seg om den første pusten, å spise et måltid eller ta oppvasken.

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.