[Når det rykker i reisefoten]

0

Det å være på konstant reise og/eller bo i en annen by en periode gjør noe med deg. Selv om borte er bra og hjemme best, er det fortsatt en lengsel inni enhver eventyrlysten vandrer når hun vender tilbake til gamle, velkjente stier og hverdagen. Jeg har i flere uker hatt veldig lyst til å reise bort for å finne nye opplevelser, finne en kort og spennende avbrytelse fra hverdagen. Et togtur til Kristiansand forrige helg var hyggelig, men dekket ikke reisebehovet helt. En biltur over svenskegrensen ville fylt opp fryseren, men ikke behovet mitt for å se noe nytt, noe ukjent, noe eksotisk.

Da jeg tilfeldigvis fikk vite at Maeve, den fantastiske australieren jeg ble kjent med under Jafnadhr 2008 og som jeg fikk lov til å bo hos da jeg var i Australia i 2009, skal til Paris neste uke, begynte diskusjonen mellom fornuftige-meg og spontane-meg. Fornuftige-meg mente at det fornuftigste var å vente til summen på sparekontoen ble litt større, spontane-meg minnet om at i morgen kan det være for sent; hva er da poenget med å ha masse penger? Dessuten er det faktisk hele fire tomme dager på rad i kalenderen, og Maeve er jo i Paris i løpet av disse fire dagene!

Fornuftige-meg gikk med på å ta en titt på hva tur/retur Oslo—Paris koster og uffet seg over hvor dyrt det var (de billigste billettene kostet faktisk under totusen, men da må man belage seg på å bruke mangfoldige timer på mellomlanding), og spontane-meg lovet at neste gang skal vi være spontane litt tidligere, men det er jo NÅ det hadde vært bra å reise til Paris, og det er faktisk nok penger til flybillett og mat hvis fornuftige-meg passer på innkjøpene DER, i Paris!

Det er vel unødvendig å nevne at fornuftige-meg tapte diskusjonen. Je vais à Paris.

[Mareritt]

2

I natt drømte jeg at jeg var i leiligheten min da en mann med en pistol prøvde å bryte seg inn. Døra var heldigvis kraftig nok til å holde ham ute, men han klarte likevel å lirke inn armen og begynte å skyte for å skremme meg. Jeg satt inntil et hjørne for å ikke bli sett, men til slutt klarte han å treffe meg i beina. Så forsvant han og jeg løp ut for å få hjelp til å ringe politiet, for jeg kan jo ikke ringe selv. Alle menneskene gikk bare forbi, helt til jeg klarte å tvinge en fyr til å ringe for meg. Men politiet hadde viktigere saker å ta seg av enn å fange en bevæpnet og skytegal mann.

Rimelig kjip drøm, men heldigvis bare en drøm. Mesteparten av den, iallfall. Men det med å ikke være i stand til å få tak i hjelp når det står om liv og død; dét er den brutale virkeligheten. Pr. dags dato er det fortsatt ikke mulig for hørselshemmede å komme i direkte kontakt med nødetatene. Vi kan sende en sms til en sentral i Mosjøen, som videreformidler denne til nødetatene, men som Grete Faremo sa: «teknologien som brukes i dag for sending av sms garanterer ikke umiddelbar respons.» Du kan altså få hjelp, men det er ikke sikkert du får hjelp før det er for sent. Eller for å si det på denne måten: Hvis DU blir utsatt for en bilulykke, og jeg er første person til ulykkestedet, kan DU i verste fall dø fordi jeg ikke kan få tak i sykebil raskt nok.

Eller for å bruke et annet eksempel, tatt fra virkeligheten: 22. juli. Folk gjemte seg for en mann som skjøt for å drepe. De kunne ikke ringe etter hjelp, for de risikerte å bli oppdaget. Så de sendte tekstmeldinger til foreldre, venner og postet på Twitter, for det var ikke mulig å få direkte kontakt med politiet via sms.

Det er derfor DU også bør bry deg om dette, ikke bare de hørselshemmede.

Så sent som i mai meldte Dagbladet at Regjeringen utsetter bygging av nytt nødnett. Behovet for nødnett har vært kjent i årevis, og til tross for all teknologien vi er omgitt av nå i 2012, er det fortsatt ikke mulig å få på plass et nytt nødnett nå. Dette er mer enn kjipt, dette er grotesk.

[Mitt liv, ifølge Backstreet Boys]

1

Vi liker lister, spesielt lister som man skal besvare på litt kreative måter. Denne listen skal besvares med sangtitler fra en artist/band du velger. Jeg lot min indre fjortis få styringen denne gangen.

Pick your artist:
Backstreet Boys

Are you a male or female:
Poster Girl

Describe yourself:
Larger Than Life

How do you feel?
Like A Child

Describe where you currently live:
Siberia

If you could go anywhere, where would you go?
Safest Place To Hide

Your favorite form of transportation:
Climbing The Walls

Your best friend is:
One In A Million

You and your best friends are:
We’ve Got It Goin’ On

What’s the weather like?
Downpour

Favorite time of day
I Need You Tonight

If your life was a TV show, what would it be called?
That’s What She Said

What is life to you?
Roll With It

Your relationship:
Not For Me

Your fear:
Panic

What is the best advice you have to give?
Movin’ On

Thought for the day:
That’s The Way I Like It

How I would like to die:
You Can Let Go

My soul’s present condition:
More Than That

My motto:
I Want It That Way

[Universet være lovet]

0

Jeg tilbrakte nettopp kvelden med å se en haug «How it’s made»-videoer på YouTube. Disse videoene fra fabrikker er hypnotiske. Skjønnheten i de systematiske, regelmessige gjentagelsene. Pulsen. Framdriften. Kunst. Zen. For det meste så jeg på videoer som viste hvordan de lager ting som donuts, godteri, kremboller, ostekaker. Og fænsi pyntelys, håndjern og kondomer. Men mye søtsaker. Mye. Vi snakker sukker i uanstendige mengder. Jeg satt og gapte foran dataskjermen som en fugleunge gaper etter fordøyd mat fra morens nebb. Selvfølgelig ble jeg fysen på noe søtt og la ut på sukkerjakt i huset mens jeg knasket et par tørre kjeks for å dempe det verste suget. Ingenting i skapene. Ingenting i kjøleskapet. Sukkeravhengigheten drev meg videre og jeg trosset edderkoppfrykten for å søke lykken nede i kjelleren.

Og se! Universet hørte mitt ønske; i et hjørne der nede i den mørke kjelleren, dekket av plastfolie, fant jeg SJOKOLADEKAKE! Hallelujah!

Nå, med sukkersuget ute av verden, skal jeg nyte en kopp te og legge meg. Forresten, Universet, siden du likevel er i flyten med å oppfylle ønsker… Hva med en million inn på sparekontoen min? På forhånd takk.

[Smakebit på søndag – The Restaurant at the End of the Universe]

8

«Why can’t people just learn to live togther in peace and harmony?» said Arthur.
Ford gave a loud, very hollow laughter.
«Forty-two!» he said with a malicious grin. «No, doesn’t work. Never mind.»
Arthur looked at him as if he’d gone mad and, seeing nothing to indicate to the contrary, realized that it would be perfectly reasonable to assume that this had in fact happened.

The Restaurant at the End of the Universe er bok to i serien om jordboeren Arthur Dent som våkner en torsdag til gule bulldosere som skal rive huset hans for å bygge en omkjøringsvei. Mindre enn 24 timer senere befinner han seg ute i verdensrommet med vennen Ford Prefect, som viser seg å ikke være fra Guildford, men fra Betelgeuse, og Jorden er sprengt vekk på grunn av planer om en omkjøringsvei gjennom Melkeveien.

Bøkene i denne serien er full av herlig absurd humor (Douglas Adams skrev et par sketsjer for Monty Python og noen episoder av Doctor Who). Utgaven dere ser i bildet over, kjøpte jeg for bare $22 (130,-) da jeg fikk igjen på skatten tidligere i sommer. Det var vanskelig å stå imot fristelsen da jeg hos Barnes & Noble fant flere klassikere i utrolig flotte innbindinger. (Advarsel: Høy sikkelfaktor for bokelskere.)

Flere litterære smakebiter finnes hos Flukten fra virkeligheten.

[Lys, lyd — blomkål!]

2

I dag var jeg statist på innspillingen av Mormor og de åtte ungene, en kjempegøyal måte å tjene litt lommepenger på! Jeg skal være statist i en annen film i morgen også, så snart finner dere nok navnet mitt på Hollywood Boulevard, hihi. Under dagens innspilling var jeg både forbipasserende person og ventende togpassasjer, så jeg måtte ha to forskjellige kostymer for å fremstå som to forskjellige personer, men det var artig å få kle seg ut i forskjellige klær fra 70-tallet. Begge antrekkene mine var litt sånn «fin jente/dame»-aktig, og i den ene scenen ble det til at jeg måtte flyttes litt mer i bakgrunnen for å ikke stjele oppmerksomheten fra hovedpersonene, så pent kledd var jeg.

I morgen skal jeg spille kultivert kinogjenger.

Over til blomkålen: Jeg er veldig glad i indisk-ish mat, og hos Din mat har de en veldig enkel oppskrift på blomkålkarri. Kanskje litt i overkanten enkel i grunn. Bare to teskjeer karri sammen med 3 dl vann, pluss mer vann fra tomatene? Hallo, utvannet middag. Skal du lage noe som helst med karri, gjelder det å pøse på med krydder. En spiseskje karri, en halv spiseskje spisskummin, en halv spiseskje koriander, en god dæsj gurkemeier (for fargens skyld), en dæsj salt og pepper. Og reduser vannet til 2 dl, så blir det minst mulig utvannet smak. Ved siden av dette kan du servere ris kokt med karri og litt salt. Et hemmelig triks for å få karriris til å bli mer velsmakende er å ha i en kladd Bremykt når risen har kokt ferdig. Nam.

[Jeg kom, jeg løp, jeg seiret (nesten)]

0

I dag var jeg såååå nær ved å droppe løpetreningen jeg hadde meldt meg på hos SATS. Jeg satt hjemme, smått døsig etter middagen, og vurderte frem og tilbake om jeg skulle kle på meg og begi meg på den nesten timelange bussturen til riktig senter. Jeg kastet et blikk ut av vinduet, og se! det var sol og nesten blå himmel. Med tanke på hvor lite velsignet vi har vært med pent vær denne sommeren, ville det vært dumt å kaste bort en solskinnskveld på å sitte inne. Jeg dro, jeg løp, jeg ble rødfiolett i trynet, jeg fikk sting i begge sidene, jeg var stort sett sistekvinne i den løpende flokken, men du verden så bra løpeturen rundt St. Hanshaugen Park ble likevel!

Nå kan jeg også spise sjokolade med ekstra god samvittighet ♥

[Teateranmeldelse: «Cyrano» på The Fountain Theatre]

0

«Cyrano»
The Fountain Theatre og Deaf West Theatre, 28. april 2012.
Regissør: Simon Levy
Manus: Stephen Sachs, basert på «Cyrano de Bergerac» av Edmond Rostand

Når vi forelsker oss i noen, blir vi mer bevisst på ting ved oss selv. Det som før var en naturlig del av oss, blir plutselig til skavanker som er til hinder for forelskelsens utvikling til noe mer. I det klassiske stykket «Cyrano de Bergerac», skrevet av Edmond Rostand i 1897, faller den talentfulle poeten Cyrano for den vakre Roxanne, men han skammer seg over at han har en uvanlig stor nese. Dessverre er Roxanne forelsket i en annen soldat, Christian. Cyrano bruker deretter sine poetiske evner til å hjelpe Christian med kjærlighetsbrevene til Roxanne.

I Los Angeles, California, har Deaf West Theatre i samarbeid med The Fountain Theatre gitt nytt liv til dette kjente stykket. Manusforfatteren Stephen Sachs, kjent for TV-filmen «Sweet Nothing in my Ear» med Marlee Matlin, har skrevet et helt nytt stykke der handlingen blitt lagt til nåtiden med alt det innebærer av tekniske finesser og sosiale medier. Cyrano, spilt av Troy Kotsur, er forvandlet til en døv dikter som bruker hendene og kroppen til å frembringe alt fra levende dikt og dyptfølte ballader til lattervekkende fornærmelser. Når han forelsker seg i Roxy (Erinn Anova), en hørende kvinne som ikke kan tegnspråk, føler han at hans døvhet er et problem og hans hender en byrde.

Han opplever en kortvarig lykke når Roxy via tekstmelding spør om de kan treffes, men dessverre viser det seg at hun vil treffe ham for å få hjelp til å kontakte Cyranos hørende bror Chris (Paul Raci), en eldre, alkoholisert musiker som fremdeles venter på det store gjennombruddet. Chris er på ingen måte like begavet med ord og poesi som Cyrano, så Cyrano bruker sine poetiske evner til å kurtisere Roxy gjennom Chris.

Troy Kotsur i Cyranos skikkelse er et imponerende syn, uansett om han uttrykker sin kjærlighet til Roxy eller ypper til nevekamp med en hørende bargjest. På scenen blir Kotsur stemmetolket av skuespilleren Victor Warren, og skal man dømme fra reaksjonen blant de hørende i publikummet, gjør han en perfekt jobb når Cyranos replikker videreformidles. Stykket er allsidig, det inneholder komedie, drama og tragedie, og Troys tegnspråk føyer seg smidig inn i hver kategori og gir enhver som ser på, gåsehud.

Som nevnt er «Cyrano» blitt lagt til nåtiden. Kommunikasjon skjer gjennom tekstmeldinger, Facebook og Twitter. I et par scener er det bare de hørende skuespillerne på scenen. Løsning: Undertekst på skjermene i bakgrunnen. Alt som formidles på tegnspråk, blir stemmetolket av de diskré, men dyktige stemmeskuespillerne James Babbin, Al Bernstein og Victor Warren. På denne måten er hele stykket blitt perfekt tilrettelagt for både døve og hørende i publikummet.

Vår egen Ipek D. Mehlum er del av ensemblet, og selv om hun i dette stykket kun har små statistroller, har hun som vanlig stor utstråling på scenen. Hun lever seg inn i diktet hun fremfører i sluttscenen og skaper en liten verden i dette ene øyeblikket. Resten av ensemblet består av Maleni Chaitoo, Chip Bent, Martica De Cardenas, Bob Hiltermann, Daniel Durant og Eddie Buck. Sistnevnte må berømmes for sin innsats som kafégjest som prøver å bestille kaffe av en hørende barista, en fantastisk morsom scene!

Denne anmeldelsen stod i trykk i Døves Tidsskrift 4/2012.

[You’ve got big dreams? You want fame?]

2

You’ve got big dreams? You want fame? Well, fame costs. And right here is where you start paying … in blood.

Ja, skal man være danser, bør man være villig til å ofre seg for kunsten, liksom. På bildet over har jeg to brannsår, det ene blør, og plasteret skal liksom beskytte det tredje såret jeg fikk da neglen hang litt fast i underlaget. Men på den lyse siden: koreografien som Stina og jeg jobber med er så å si ferdig! Vi begynte å jobbe med den på mandag, lagde et par soloer på tirsdag og i dag spikret vi avslutningen, så fremover blir det bare finpussing og terping. Gleder meg til å fremføre det under Døves Kulturdager i Kristiansand i september!

En annen danserelatert ting: Jeg fikk spennende nyheter på e-post forleden angående en produksjon jeg skal være med i neste år! 2013 kan bare komme, jeg er klar! Jeg er ikke sikker på om jeg har nevnt det, men jeg skal være med på dette prosjektet: MEMBRAN – Beethovens testamente. Kom og se!

[Bokmeme]

4

Jeg fant denne i bloggen til Karoline og fikk selvfølgelig lyst til å se hvordan listen ville se ut med de bøkene jeg har lest hittil i år! Egentlig hadde det kanskje passet bedre å gjøre denne i slutten av desember, med litt lengre leseliste, men hvem har vel tid til å vente?

Describe Yourself: A Little Princess (Frances Hodgson Burnett)

How Do You Feel: Lykke og Glede (Amy Tan)

Describe Where You Currently Live: Ødemark (Samantha Harvey)

If You Could Go Anywhere, Where Would You Go: The Forgotten Garden (Kate Morton)

Your Favourite Form of Transportation: My Horizontal Life (Chelsea Handler)

Your Best Friend is: Giant George (Dave Nasser)

You and Your Friends are: Do-Over! (Robin Hemley)

What’s the Weather Like: Seriously… I’m Kidding (Ellen Degeneres)

Your Fear: Fryktindeksen (Robert Harris)

What’s the Best Advice You Have to Give: Let’s Pretend This Never Happened (Jenny Lawson)

Thought for the Day: Suck it, Wonder Woman! (Olivia Munn)

How I Would Like to Die: The Funny Thing Is… (Ellen Degeneres)

My Soul’s Present Condition: The Buddha in the Attic (Julie Otsuka)