I 2010 fikk jeg min første ordentlige modelljobb. Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg skulle få bli stylet opp, vise frem klær og være med på turné. Alle visningene gikk stort sett bra og etterpå sendte jeg faktura til de som arrangerte visningene. Honoraret uteble og jeg sendte en melding der jeg spurte pent hvor det ble av pengene. De hadde ikke fått alle pengene fra kundene ennå, men jeg skulle få betalt så snart som mulig. Nesten fire måneder etterpå fikk jeg omsider pengene, samt tilbud om å være med på flere visninger utover våren. Ettersom jeg frem til da hadde et helt greit inntrykk av arrangørene, tenkte jeg «Hvorfor ikke? Det er jo bra betalt.» At de andre modellene fremdeles ikke hadde fått pengene sine, tenkte jeg ikke så mye over ettersom jeg ikke visste helt hva som egentlig hadde skjedd mellom dem og arrangørene. Sånn blir det dessverre når man er hørselshemmet og ikke kan delta i muntlige diskusjoner.
Honoraret for vårturneen fikk jeg mer enn et halvt år senere etter mange hyggelige påminnelser, utallige irriterte purringer og like mange tomme løfter. Jeg gikk med på å være med på høstturneen igjen ettersom jeg likevel ikke hadde noen annen jobb den perioden selv om det begynte å gå opp for meg at hele dette arrangementet er tvers gjennom uprofesjonelt. Hver eneste dag spurte jeg hvor det ble av honoraret mitt for våren, hver eneste dag ble jeg lovet at en kjapp telefon til sekretæren skulle fikse saken og «du får pengene inn på konto i kveld eller i morgen.» Til slutt stod jeg i Kristiansand på tampen av turneen og gråt fordi jeg hadde sjekket banksaldoen for tusende gang uten at det har kommet inn en eneste øre og fordi jeg nå visste at denne personen hadde løyet meg rett i trynet hver bidige dag.
«Sjefen» for disse moteshowene «fant ut» at jeg ikke hadde fått betalt, og ga meg et skriftlig løfte om at jeg skulle få alle pengene de skyldte meg i løpet av november. November kom og det tok sin tid (og enda mer mas) før jeg omsider fikk det jeg skulle ha fått i juni. Og pengene for høstvisningene? Fraværende. Jeg var så forbannet og sliten av tanken på å skulle mase mer på dem, men jeg fikk med meg faren min som støtte i kampen om pengene, og vi bet oss fast i arrangørene. Lot dem få beskjed ofte nok om at de fortsatt skyldte meg penger og at vi ikke kom til å gi oss før hver øre var innbetalt.
«Jeg var i London hele uken», «jeg har vært syk», «kundene har ikke betalt oss alt ennå» og så videre… Det var ikke måte på hvor mange dårlige unnskyldninger de kom med for å drøye utbetalingen. De kom også med trusler om å anmelde faren min og meg for sjikane, men vi lot oss ikke skremme, for vi hadde tatt vare på all skriftlig korrespondanse som viser at hverken faren min eller jeg har kommet med ulovlige trusler, og vi visste at vi hadde vårt på det tørre, i motsetning til disse svindlerne som har vært gjennom utallige inkassosaker i forliksrådet og blitt dømt til å betale. De har selvfølgelig ikke betalt noen av sakene.
I mars, et par uker etter at jeg reiste til USA, kom endelig det siste honoraret inn på konto og jeg sverget på at jeg aldri skulle jobbe med denne duoen igjen. Men jeg synes det er veldig grotesk at disse mennene skal få fortsette å dure frem og lure folk for penger, slik som de har gjort de siste 20 årene. Nå har det omsider begynt; sannheten skal frem. Drammens Tidende publiserte i dag denne saken: Advarer mot Oslo Fashion Awards.
Nå er det bare å lene seg tilbake med litt popkorn og se karma slå tilbake mot Jan W. Schussler og Kjetil Strandabø.
The library was a little old shabby place. Francie thought it was beautiful. The feeling she had about it was as good as the feeling she had about church. She pushed open the door and went in. She liked the combined smell of worn leather bindings, library paste and freshly-inked stamping pads better than she liked the smell of burning incense at high mass.
Jeg husker ikke helt hvordan denne boken havnet på «Må lese»-listen min, men så langt liker jeg boka bedre og bedre. Den handler om Francie, en 11 år gammel jente som vokser opp i Brooklyn på begynnelsen av 1900-tallet. Hverdagen er preget av fattigdom, men Francies familie kommer seg gjennom dagene på et vis. En av tingene jeg liker med denne boken, er at området Francie bor i, er det samme som jeg selv bodde i da jeg var i New York; Williamsburg. Så mens jeg sitter og leser, ser jeg for meg gatene som blir nevnt i boka, og prøver å forestille meg hvordan disse gatene må ha sett ut for hundre år siden. Nå må jeg nesten dele åpningsavsnittet også:
Serene was a word you could put to Brooklyn, New York. Especially in the summer of 1912. Somber, as a word, was better. But it didn’t apply to Williamsburg, Brooklyn. Prairie was lovely and Shenandoah had a beautiful sound, but you couldn’t fit those words into Brooklyn. Serene was the only word for it; especially on a Saturday afternoon in summer.
Jo, det passer fremdeles godt for Williamsburg en lørdagsettermiddag sommeren 2012.
Det mangler omslag i dette innlegget for utgaven jeg leser, er en gammel utgave med brunt, småslitt omslag.
Jeg må innrømme at det er litt mer artig å ta bilder og legge dem ut når jeg kan bruke et superenkelt program som Windows Live Gallery istedenfor Photoshop. Det enkle er ofte det beste. Ettersom laptopen min har vært til reparasjon helt siden jeg returnerte fra statene, har det vært litt dårlig med oppdatering her. Men nå er den kjære laptopen min tilbake, så da er det på tide med litt bilder!
Jeg begynner med begynnelsen:
I august var jeg statist i et par filmer. I Mormor og de åtte ungene spilte jeg henholdsvis en pent kledd frøken som satt med en kopp kaffe, og en forelsket frøken som gikk forbi togstasjonen med typen sin. I «Blind» spilte jeg kultivert kinogjenger. Dere vet, en sånn som ser filmer hos Cinemateket. Jeg har jo allerede nevnt dette, men ikke vist bilder! Nå vet dere hvem dere skal se etter når dere skal se Mormor og de åtte ungene.
Alle vet at jeg elsker te. Ikke alle vet at jeg også er fan av Star Wars. Så, tesil formet som Dødsstjernen er derfor intet mindre enn awesome.
I midten av september tøffet Stina og jeg til Kristiansand for å vise frem dansen vi har jobbet med i sommer. Vi var supergira før visningen og enda mer supergira etterpå. Døves Kulturdager får nok et gjensyn neste år. I mellomtiden kan dere se dansen på video! (Jeg visste at det var en god idé å spontankjøpe videokamera!) Damer og herrer, her har dere «Det er den draumen»:
I slutten av september fikk jeg plutselig en annen dansejobb. Anledningen var Saudi-Arabias nasjonaldag, så vi var en gruppe dansere som kledde oss opp i nasjonaldrakter og danset forskjellige folkedans. En ting jeg lærte om arabiske kvinner, var at de må ha nakke- og leggmuskler av stål hvis de danser slikt som vi danset. Veldig artige dans, men til å få hjernerystelse av, gitt.
Veldig behagelige klær, man trenger ikke tenke på å trene eller barbere beina på forhånd.
Bortsett fra dansing har jeg også bedrevet litt tegnspråkundervisning. Jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å jobbe litt som tegnspråklærer, og nå underviser jeg fire ganger i uken på nivå 0, 1 og 2. Sånn blir det penger på k0ntoen av. (Men fortsatt ikke nok til at jeg kan flytte tilbake til Oslo. Sukk.)
Nå går vi over til nyere hendelser: PARIS!
Jeg måtte overnatte på flyplassen natt til torsdag, for det gikk ingen buss eller tog dit mellom klokka 1 og 6. Hvilket lyst hode hos NSB fant på dette? Heldigvis utnyttet jeg tiden godt og lagde en liste over ting jeg ville få med meg mens jeg var i Paris. Tre hele dager til å løpe byen rundt krever god planlegging.
På flytogstasjonen fikk jeg det første kultursjokket da jeg prøvde å finne ut hvordan jeg skulle komme meg fra A til B og hva slags billett denne manøveren krevde. Jeg kan bitte litt fransk, men de driver jo ikke med «le chat est sur la chaise, le singe est sur la branche» der. (Bonus til de som tar referansen her.) Men jeg kom meg omsider avstede og havnet på riktig sted.
Jeg bodde på Blue Planet Hostel ikke så langt fra Gare de Lyon. Hostellet var nokså… klamt. Som i «høy luftfuktighet, duggete vinduer, klam seng». Og dusjen var så udelikat at jeg bare dusjet én gang i løpet av de tre nettene jeg var der. Frokosten: En kopp varm drikke fra automat og en plastinnpakket vanlig eller sjokoladefylt croissant. Internet Explorer. Tja. Heldigvis var betjeningen veldig hyggelig.
Det første jeg gjorde da jeg hadde sjekket inn, var å gå ut for å ta inn stemningen i byen. Jeg spaserte til Île Saint Louis hvos jeg fant mange små, søte butikker.
Sjokolade! Makroner!
Eiffeltårnet! I neonfarger. Fås kjøpt cirka overalt.
Etter at jeg var ferdig med rundturen på øya, ga magen beskjed om at det var lunsjtid. Jeg stakk innom kafeen Au lys d’Argent og bestilte «omelette des pommes de terre et crêpe au jus de citron frais et thé». Utmerket valg, maten var utrolig god! Både omeletten og pannekaken med sitronsaft.
På naboøya fant jeg Notre Dame. Imponerende arkitektur.
Imponerende interiør.
Neste stopp var Shakespeare and Company, en bokhandel enhver bokorm burde foreta et par pilgrimsferd til. Så mange bøker, og så artig pynt utenfor vinduet i annen etasje.
Jeg kom meg tilbake til hostellet etter en spasertur langs boulevard St. Germain og et lite besøk i en butikk som hadde dino-kjeks. Gledelig gjensyn med favorittkjeksen. Enda et gledelig gjensyn ble det senere på kvelden da jeg traff Maeve og Annabelle! Maeve traff jeg på Jafnadhr i 2007 og Annabelle traff jeg da jeg besøkte Maeve i Sydney. Fire år har gått siden vi møttes, så det var veldig hyggelig å se dem igjen! Vi spiste middag på en etiopisk restaurant. Et digert fat med diverse vegetarsaus/dip og en haug pannekake-lignende bakst som vi brukte til å spa opp dippen med. Interessant måte å spise middag på, men fantastisk godt!
Fredag startet jeg med en tur til kirken Sacre-Coeur i Montmartre. Innsiden av kirken lignet i grunn nokså på Notre Dame, men her kunne vi gå ned i krypten og opp i kuppelen. Krypten var ikke så mystisk og skummel som jeg ventet, det var veldig høyt under taket og romslig. Veien opp til kuppelen var mer spennende, med trange vindeltrapper og stier over taket under kuppelen.
Sacre-Coeur ligger på det høyeste punktet i Paris, så utsikten er ypperlig. Og omsider fikk jeg sett Eiffel-tårnet!
Nedslitte trapper etter årtier med besøkende.
Lunsj/middag ble inntatt på en indisk restaurant som hadde en vegetarmeny til bare 12 euro, inkludert for-, hovedrett og dessert. Linsegryten jeg fikk til hovedrett, var utrolig god. Etterpå trillet jeg god og mett videre nedover mot Pigalle for å finne Moulin Rouge.
En annen gang skal jeg se en forestilling her.
Her skulle det være en spennende skildring om min tur i katakombene, men dessverre ble dette et besøk som må spares til neste gang jeg besøker Paris. Katakombene var stengt på grunn av en feil med ventilasjonssystemet. Meh. På den lyse siden: Metroen fra katakombene til Allée des Cygnes kom opp i dagslys på slutten av reisen og gikk gjennom et nabolag med fine, gamle bygninger som jeg dagdrømte om å bo i.
Allée des Cygnes. Idyllisk.
Ved enden av alleen traff jeg på en gammel kjenning fra New York; Frihetsgudinnen! Riktignok i litt mindre format.
Mens jeg spaserte nedover alleen, la jeg merke til et veldig høyt hvitt tårn. Jeg fant veien helt frem til tårnet, men ble ikke mer klok på hva det var for et slags tårn, annet enn at det er innmari høyt.
Jeg fant en buss som fraktet meg fra det høye tårnet til Triumfbuen. Denne tingesten er diger, som dere kan se i et bilde tatt fra Eiffeltårnet lengre nede her.
Jeg begynte å få litt dårlig tid, men rakk en tur innom Louvre. Gratis inngang fikk jeg også, siden jeg var hørselshemmet. Noen ganger har det å ikke kunne høre sine fordeler. Interiøret på Louvre var så imponerende at jeg holdt på å gå i folk ved flere anledninger fordi jeg ikke klarte å ta blikket fra de fine takene. Hvorfor bygges det ikke slike bygninger i våre dager?
Jeg fant et kart over Louvre for å finne ut hvilket kunstverk jeg hadde lyst til å sjekke ut, så jeg løp rundt omkring i et forsøk på å få med meg mest mulig. Mona Lisa, selvfølgelig. Et par andre malerier som jeg husket fra min barndoms leksikon. Kjelleren i Louvre viste seg å inneholde levninger av den originale festningen. Nok til å trigge min støre drøm om å reise i tid for å se bygninger i sine opprinnelige stand.
Etter en kjapp og veldig, veldig kald dusj på hostellet tok jeg metroen til Pompidou-senteret (jeg visste ikke at det lå der jeg skulle, så det ble en severdighet til å krysse av på listen), stakk innom en kafé etter noe spiselig (en slags mini-pizza som smakte helt himmelsk) før jeg fant Maeve, Annabelle, Chrissy og Pauline på en lesbebar. Allerede tidlig på kvelden ble Maeve og jeg enige om at franske jenter er noen av de vakreste jentene, mens Annabelle og Pauline mente at nordiske jenter er veldig populære blant de franske. (Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha på meg en t-skjorte som sier «Je suis Norvégienne!»)
Lørdag var det opp og hopp til tross for veldig få timer på øyet. Denne dagen skulle Eiffeltårnet bestiges. Det var litt kø da jeg kom.
På nivå 2. Dette tårnet er solid bygd, men jeg følte høydeskrekken rykke litt i magen mens vi tok heisen oppover.
Bakerst på venstre side ser dere Sacre Coeur. I midten foran Grand Palais. Til høyre en del av Louvre.
Tour Montparnasset i bakgrunnen.
Esplanade du Trocadéro.
På vei opp til toppen.
Endelig et bilde av moi i Paris.
Den gylne kuppelen er en del av Invalidehotellet, tidligere et hjem for veteransoldater, men nå huser det militærmuseet og Napoléons levninger.
Litt til venstre for midten av bildet ser dere Triumfbuen. Og dette bildet er tatt fra toppen av Eiffel. Det er akkurat så stor den klossen er.
Jeg ramplet tilfeldigvis inn i et konditori og gikk ut igjen, tilfeldigvis med en sitronmeringue og en kremfylt jordbærkake i en pose i hånda mi. Fristelser er vanskelig å motstå. Jeg dro til hostellet, spiste kakene og gikk rett til drømmelandet noen timer fordi jeg var så utmattet etter all traskingen de siste dagene.
Heldigvis våknet jeg i tide til å rekke enda en kveld med M, A, C og P, her tilbrakt ved en tavle som hadde dioder som lyste opp når man sprutet vann på dem.
Etter en siste (og nokså søvnløs) natt på det klamme hostellet klarte jeg på et vis å forville meg ut til terminal 2G på Charles de Gaulle-flyplassen, dyttet alle småmyntene mine på den stakkars kasseren i tax free-butikken mot litt sjokolade (ok, 250 gram Kinder Schoko Bons og en diger eske med Ferrero Rocher) og kom meg på flyet tilbake til Norge og hverdagen.
Nå trenger jeg en ny helg for å ta igjen søvnunderskuddet og noen måneder til å fylle opp sparekontoen igjen, men det var verdt turen!
Det å være på konstant reise og/eller bo i en annen by en periode gjør noe med deg. Selv om borte er bra og hjemme best, er det fortsatt en lengsel inni enhver eventyrlysten vandrer når hun vender tilbake til gamle, velkjente stier og hverdagen. Jeg har i flere uker hatt veldig lyst til å reise bort for å finne nye opplevelser, finne en kort og spennende avbrytelse fra hverdagen. Et togtur til Kristiansand forrige helg var hyggelig, men dekket ikke reisebehovet helt. En biltur over svenskegrensen ville fylt opp fryseren, men ikke behovet mitt for å se noe nytt, noe ukjent, noe eksotisk.
Da jeg tilfeldigvis fikk vite at Maeve, den fantastiske australieren jeg ble kjent med under Jafnadhr 2008 og som jeg fikk lov til å bo hos da jeg var i Australia i 2009, skal til Paris neste uke, begynte diskusjonen mellom fornuftige-meg og spontane-meg. Fornuftige-meg mente at det fornuftigste var å vente til summen på sparekontoen ble litt større, spontane-meg minnet om at i morgen kan det være for sent; hva er da poenget med å ha masse penger? Dessuten er det faktisk hele fire tomme dager på rad i kalenderen, og Maeve er jo i Paris i løpet av disse fire dagene!
Fornuftige-meg gikk med på å ta en titt på hva tur/retur Oslo—Paris koster og uffet seg over hvor dyrt det var (de billigste billettene kostet faktisk under totusen, men da må man belage seg på å bruke mangfoldige timer på mellomlanding), og spontane-meg lovet at neste gang skal vi være spontane litt tidligere, men det er jo NÅ det hadde vært bra å reise til Paris, og det er faktisk nok penger til flybillett og mat hvis fornuftige-meg passer på innkjøpene DER, i Paris!
Det er vel unødvendig å nevne at fornuftige-meg tapte diskusjonen. Je vais à Paris.
I natt drømte jeg at jeg var i leiligheten min da en mann med en pistol prøvde å bryte seg inn. Døra var heldigvis kraftig nok til å holde ham ute, men han klarte likevel å lirke inn armen og begynte å skyte for å skremme meg. Jeg satt inntil et hjørne for å ikke bli sett, men til slutt klarte han å treffe meg i beina. Så forsvant han og jeg løp ut for å få hjelp til å ringe politiet, for jeg kan jo ikke ringe selv. Alle menneskene gikk bare forbi, helt til jeg klarte å tvinge en fyr til å ringe for meg. Men politiet hadde viktigere saker å ta seg av enn å fange en bevæpnet og skytegal mann.
Rimelig kjip drøm, men heldigvis bare en drøm. Mesteparten av den, iallfall. Men det med å ikke være i stand til å få tak i hjelp når det står om liv og død; dét er den brutale virkeligheten. Pr. dags dato er det fortsatt ikke mulig for hørselshemmede å komme i direkte kontakt med nødetatene. Vi kan sende en sms til en sentral i Mosjøen, som videreformidler denne til nødetatene, men som Grete Faremo sa: «teknologien som brukes i dag for sending av sms garanterer ikke umiddelbar respons.» Du kan altså få hjelp, men det er ikke sikkert du får hjelp før det er for sent. Eller for å si det på denne måten: Hvis DU blir utsatt for en bilulykke, og jeg er første person til ulykkestedet, kan DU i verste fall dø fordi jeg ikke kan få tak i sykebil raskt nok.
Eller for å bruke et annet eksempel, tatt fra virkeligheten: 22. juli. Folk gjemte seg for en mann som skjøt for å drepe. De kunne ikke ringe etter hjelp, for de risikerte å bli oppdaget. Så de sendte tekstmeldinger til foreldre, venner og postet på Twitter, for det var ikke mulig å få direkte kontakt med politiet via sms.
Det er derfor DU også bør bry deg om dette, ikke bare de hørselshemmede.
Så sent som i mai meldte Dagbladet at Regjeringen utsetter bygging av nytt nødnett. Behovet for nødnett har vært kjent i årevis, og til tross for all teknologien vi er omgitt av nå i 2012, er det fortsatt ikke mulig å få på plass et nytt nødnett nå. Dette er mer enn kjipt, dette er grotesk.
Vi liker lister, spesielt lister som man skal besvare på litt kreative måter. Denne listen skal besvares med sangtitler fra en artist/band du velger. Jeg lot min indre fjortis få styringen denne gangen.
Pick your artist:
Backstreet Boys
Are you a male or female:
Poster Girl
Describe yourself:
Larger Than Life
How do you feel?
Like A Child
Describe where you currently live:
Siberia
If you could go anywhere, where would you go?
Safest Place To Hide
Your favorite form of transportation:
Climbing The Walls
Your best friend is:
One In A Million
You and your best friends are:
We’ve Got It Goin’ On
What’s the weather like?
Downpour
Favorite time of day
I Need You Tonight
If your life was a TV show, what would it be called?
That’s What She Said
What is life to you?
Roll With It
Your relationship:
Not For Me
Your fear:
Panic
What is the best advice you have to give?
Movin’ On
Jeg tilbrakte nettopp kvelden med å se en haug «How it’s made»-videoer på YouTube. Disse videoene fra fabrikker er hypnotiske. Skjønnheten i de systematiske, regelmessige gjentagelsene. Pulsen. Framdriften. Kunst. Zen. For det meste så jeg på videoer som viste hvordan de lager ting som donuts, godteri, kremboller, ostekaker. Og fænsi pyntelys, håndjern og kondomer. Men mye søtsaker. Mye. Vi snakker sukker i uanstendige mengder. Jeg satt og gapte foran dataskjermen som en fugleunge gaper etter fordøyd mat fra morens nebb. Selvfølgelig ble jeg fysen på noe søtt og la ut på sukkerjakt i huset mens jeg knasket et par tørre kjeks for å dempe det verste suget. Ingenting i skapene. Ingenting i kjøleskapet. Sukkeravhengigheten drev meg videre og jeg trosset edderkoppfrykten for å søke lykken nede i kjelleren.
Og se! Universet hørte mitt ønske; i et hjørne der nede i den mørke kjelleren, dekket av plastfolie, fant jeg SJOKOLADEKAKE! Hallelujah!
Nå, med sukkersuget ute av verden, skal jeg nyte en kopp te og legge meg. Forresten, Universet, siden du likevel er i flyten med å oppfylle ønsker… Hva med en million inn på sparekontoen min? På forhånd takk.
«Why can’t people just learn to live togther in peace and harmony?» said Arthur.
Ford gave a loud, very hollow laughter.
«Forty-two!» he said with a malicious grin. «No, doesn’t work. Never mind.»
Arthur looked at him as if he’d gone mad and, seeing nothing to indicate to the contrary, realized that it would be perfectly reasonable to assume that this had in fact happened.
The Restaurant at the End of the Universe er bok to i serien om jordboeren Arthur Dent som våkner en torsdag til gule bulldosere som skal rive huset hans for å bygge en omkjøringsvei. Mindre enn 24 timer senere befinner han seg ute i verdensrommet med vennen Ford Prefect, som viser seg å ikke være fra Guildford, men fra Betelgeuse, og Jorden er sprengt vekk på grunn av planer om en omkjøringsvei gjennom Melkeveien.
Bøkene i denne serien er full av herlig absurd humor (Douglas Adams skrev et par sketsjer for Monty Python og noen episoder av Doctor Who). Utgaven dere ser i bildet over, kjøpte jeg for bare $22 (130,-) da jeg fikk igjen på skatten tidligere i sommer. Det var vanskelig å stå imot fristelsen da jeg hos Barnes & Noble fant flere klassikere i utrolig flotte innbindinger. (Advarsel: Høy sikkelfaktor for bokelskere.)
Hun kjenner trangen oppstå, en tørst som vanskelig lar seg tilfredsstille. Hele kroppen skriker begjærlig etter denne ene tingen; en kopp perfekt brygget Earl Grey-te. Hun kjenner halsen snøre seg sammen og tunga klebe seg til ganen mens hun griper etter boksen; den dekorerte metallboksen som inneholder de tørre, brune tebladene. Innholdet drysses varsomt oppi en liten sil med skjelvende hender, og den smått berusende duften smyger seg inntil nesa hennes med løfter om mer.
Vannet i kjelen bobler. Hun finner frem sukkerskålen, måler nøye opp to teskjeer sukker, såvidt toppede for en harmonisk balanse mellom søtt og bittert. Det rykende vannet treffer bunnen av koppen og løser opp sukkeret til et skimrende minne. Før tesilen senkes, rører hun om et par ganger for å gjøre sukkervannet klart for de bitre tebladene. Idet silen synker til bunnen av den romslige koppen, suger bladene til seg det søte vannet, slipper aromaen løs, og farger bunnen av koppen med en rødbrun sky.
Hun griper tak i skjeen, rykker til av den sviende følelsen av hett metall mot naken hud. En liten smekk for utålmodigheten; nøyaktig tre minutter må hun vente før silen kan fjernes fra tevannet. Hun kan nesten ikke vente og lente seg frem over dampen som ryket fra koppen; et fuktig stikk i nesa. Igjen en smertelig påminnelse om tålmodighetens kunst.
Klokken teller ned de siste sekundene, og hun løfter ut silen fra koppen. Med noen raske omrøringer får hun den mørke fargen på bunnen til å spre seg i koppen og forvandle innholdet til en nesten ferdig dose te. Hun legger hendene om koppen og nyter den brennende varmen som sprer seg gjennom hendene og oppover armene; en kriblende forventning om det som skal komme.
En kjapp slurk. Fremdeles litt for tidlig, fremdeles for brennhet til å nytes fullt ut, men så uimotståelig. Hun prøver igjen noen sekunder senere og smaken fyller munnen hennes med en eksplosjon av varme, søthet og perfekt te. Hun suger den gode duften i seg, lar sødmen flyte over tungen og kjenner varme renne nedover halsen; hver dråpe nytes inderlig.
Hun setter fra seg koppen, lener seg tilbake med et tilfreds sukk. Blikket dveler ved metallboksen; en kopp til?
Kommentar: Jeg kan vel sies å ha et lidenskapelig forhold til te, spesielt perfekt brygget Earl Grey. Og ja, jeg vet at mye i teksten er oppbrukte klisjeer, men det var meningen. Kan E. L. James og Stephenie Meyer, så kan jeg også.
I dag var jeg statist på innspillingen av Mormor og de åtte ungene, en kjempegøyal måte å tjene litt lommepenger på! Jeg skal være statist i en annen film i morgen også, så snart finner dere nok navnet mitt på Hollywood Boulevard, hihi. Under dagens innspilling var jeg både forbipasserende person og ventende togpassasjer, så jeg måtte ha to forskjellige kostymer for å fremstå som to forskjellige personer, men det var artig å få kle seg ut i forskjellige klær fra 70-tallet. Begge antrekkene mine var litt sånn «fin jente/dame»-aktig, og i den ene scenen ble det til at jeg måtte flyttes litt mer i bakgrunnen for å ikke stjele oppmerksomheten fra hovedpersonene, så pent kledd var jeg.
I morgen skal jeg spille kultivert kinogjenger.
Over til blomkålen: Jeg er veldig glad i indisk-ish mat, og hos Din mat har de en veldig enkel oppskrift på blomkålkarri. Kanskje litt i overkanten enkel i grunn. Bare to teskjeer karri sammen med 3 dl vann, pluss mer vann fra tomatene? Hallo, utvannet middag. Skal du lage noe som helst med karri, gjelder det å pøse på med krydder. En spiseskje karri, en halv spiseskje spisskummin, en halv spiseskje koriander, en god dæsj gurkemeier (for fargens skyld), en dæsj salt og pepper. Og reduser vannet til 2 dl, så blir det minst mulig utvannet smak. Ved siden av dette kan du servere ris kokt med karri og litt salt. Et hemmelig triks for å få karriris til å bli mer velsmakende er å ha i en kladd Bremykt når risen har kokt ferdig. Nam.
