[Miljøbevisst matvrak]

0

Det er ingen nyhet at vi mennesker er blitt altfor flinke til å kaste spiselig mat. Det er ikke særlig hyggelig gjort mot Moder Jord eller sultne barn i Afrika. Jeg har selvfølgelig prøvd å gjøre mitt beste for å spise opp mat før utløpsdato eller spise alle grønnsakene mine, selv om jeg kan treffe på en hindring eller to:

Et av de vanligste tipsene vi får servert i avisene, er å planlegge hva man skal ha til middag neste uke og deretter dra i butikken for å handle for hele uken. Man skal altså kutte ned på antall butikkbesøk og dermed utgiftene til mat, samtidig som man liksom kaster mindre mat.

Dette tipset fungerer veldig dårlig for min del: For det første har jeg et bitte lite kjøleskap og en fryser på størrelse med en spilledåse. For det andre er min erfaring at de gangene jeg kjøper masse grønnsaker som jeg har velsmakende planer for til uken, tar det vanligvis ikke lang tid før en eller annen brokkolikvast begynner å gå i oppløsning og forvandler seg til noe som enten kan være superpenicillin eller forstadium til mennskearten homo hyphae. Dermed må jeg hive nevnte brokkolikvast og gå i butikken for å kjøpe en ny brokkolikvast. For det tredje: Jeg har ikke lyst til å kaste bort penger på å kjøpe en ny brokkolikvast fordi den første brokkolikvast har spasert sin vei. Det blir bare dyrt i lengden.

Planlegging og lister er en veldig bra ting, så det jeg gjør, er å ta et ark og sette en strek i midten. På venstre side av streken skriver jeg opp hva jeg har lyst på til middag kommende uke. På høyre siden av streken skriver jeg opp hva jeg trenger å kjøpe inn av ingredienser jeg ikke allerede har i kjøkkenskapet eller krydderhylla. Så handler jeg for to eller tre dager om gangen. Og ingen brokkolikvast trenger føle seg utstøtt fordi den har blitt litt bløt i knollen eller fått noen grå knopp.

Så langt, så bra. Men så har vi dilemmaet «Jeg har laget middag som smaker Frankensteins monster og det er fortsatt masse mat i kjelen». Maten er fortsatt fullt spiselig, bare ikke for de utrolig kresne smaksløkene jeg er velsignet med. Man kan ikke kaste masse mat bare fordi man ikke synes det smaker så godt som forventet. Og selv om det kanskje er en eller annen skrubbsulten unge på det afrikanske kontinent, er det litt vanskelig å spore opp hin. For ikke å snakk om umulig; maten vil råtne på veien hvis vi sender det med Posten, og da må den stakkars ungen enten kaste maten eller risikere å ende opp som mutant-zombie på grunn av det såkalte «superpenicillinet» som har blitt dannet i de råtnende restene etter middagen din.

Løsning: Få tak i engangsbeholdere (det finnes biologisk nedbrytbare plastbeholdere!) med lokk. Putt middagsrestene oppi så mange begre du trenger for å tømme kjelen. Ta med disse begrene ut og gi del dem ut til alle tiggere eller =Oslo-selgere du treffer. Nå er du ikke bare en miljøbevisst forbruker, men også filantrop. Gratulerer!

[Liksom, rosablogging-ish]

3

Dette innlegget har fått et snev av rosablogging. Det er svært sjeldent jeg viser frem dagens outfit – og selv da er det klær jeg aldri viser meg i til vanlig, som denne brudekjolen, dette arabiske festantrekket, denne grønne saken med boa eller Uggs med røde paljetter. Ei heller kommer jeg med sminke- eller hårtips. Det trynet som dere ser ut på gata, kommer direkte fra senga, med hår som vanligvis lever sitt eget liv om jeg da ikke har tvunget det inn i en hårknute fordi jeg skal på ballettklasse.

Så hvorfor har jeg et par bilder av håret mitt her nå? Jeg har hatt CI-apparat i 24 år, og i like mange år har det vært noe herk å finne en frisyre som fungerer sammen med magnet-dingsen som er festet til hodet bak øret. Jeg har visstnok sykehusets kraftigste magnet, men de amatørene som opererte meg på 80-tallet, puttet implantatet såpass langt inn at jeg mister lyden bare jeg nikker litt for entusiastisk. Dessuten er dingsen nokså synlig, der den henger på hodet mitt som en magnet til en kjøleskapsdør. Men dagens trend med fletter langs hårfestet viste seg å fungere knall både som CI-skjuler og -holder. Jeg hadde denne frisyren da jeg ble dyttet ned på gulvet under prøvene i Operaen, men magnet-dingsen holdt seg overraskende godt på plass. Jeg greide til og med å ta et par piruetter uten at tyngdekraften rev hele apparatet fullstendig løs.

Den første delen av frisyren, altså den delen som starter øverst, består bare av to hårlokker som jeg har tvunnet rundt hverandre mens jeg plukket opp mer hår underveis (om den forklaringen overhodet er forståelig for noen andre enn meg, blir jeg imponert). Jeg skulle gjerne hatt fransk flette, men etter en rekke mislykkede forsøk har jeg kommet frem til at jeg trenger minst fire armer for å få til fransk flette. Vanligvis avslutter jeg fletten med hestehale, men på bildet over prøvde jeg meg på en avansert vri med å flette den inn i en vanlig flette. Det tok sin tid, for det var mye hår som prøvde å snike seg med her og der. Ikke rart jeg måtte ha bildebevis for å overbevise meg selv og andre at jeg faktisk er i stand til å få dreisen på håret mitt! (Vennligst ignorer de slitte tuppene i enden av fletten. Jeg skal klippe meg snart. Og med «snart» mener jeg «innen ti år».)

De dagene jeg er veldig lat, ender håret mitt opp i en «Lille My»-knute, dvs. en absurd knute på toppen av hodet som får alle jenter til å se ut som om de kommer fra en planet der innbyggerne kler seg ut som Lille My. Min niese på to år bestemte seg for å dekorere denne rare knuten med fargeblyanter. Hvis ikke den ungen ender opp som ballettstjerne, har hun gode utsikter som hårdesigner også.

Mens vi fremdeles liksom-rosablogger, her er et bilde av ullsokkene mine. Og bak dem ser dere Hovedscenen i Operaen.

Dette er ikke mine bein eller bukser, jeg var lysstatist på fredag og dette var utsikten min fra der jeg satt på Hovedscenen. Veldig kul scenografi og lyssetting.

[Smakebit på søndag – Vinnere av bokkonkurranse]

3

Vinnerne av bokkonkurransen som jeg startet forrige søndag, ble plukket ut ved hjelp av Random.org:

Det betyr at vinnerne er Lene, Karoline og Beathe, som får to bøker hver!

Nå for tiden holder jeg på med tre vidt forskjellige bøker, så jeg gir dere en smakebit fra den ene: Den røde bokstav av Nathaniel Hawthorne. Denne klassikeren er en av de mange bøkene som står på listen over bøker som puritanske amerikanere vil forby på skolebibliotekene, fordi de mener boken er «pornografisk». Dem om det; det er ikke en eneste vovet eller seksuell skildring, bare konsekvensene av «synden» og tanker/følelser de ulike karakterne gjør seg i årene etter det som skjedde. Handlingen er satt til 1600-tallet, den unge kvinnen Hester Prynne er dømt til å bære en rød A festet til kjolebrystet etter utenomekteskapelig samkvem. Resultatet av «synden» er datteren Pearl. Hester Prynne nekter å oppgi barnefaren, og blir fordømt av hele samfunnet. Boken er veldig godt skrevet og forfatteren har fått frem hver karakters sjelegransking, tanker og følelser på en fin måte, og det er veldig interessant (for ikke å snakke om provoserende) å se hvor dårlig samfunnets utstøtte ble behandlet på den tiden da prestestanden holdt folkets moral i et jerngrep.

Hvilken lykke ville det ikke vært for Hester Prynne å høre barnets klare, kvitrende stemme blande seg i koret av andre barnestemmer, og hvilken glede ville hun ikke følt ved å kunne skille ut tonene fra sitt eget barn i all støyen fra en flokk lekende unger! Men slik kunne det aldri bli. Pearl var født til å være et utskudd i barneverdenen. Hun hadde ingen rett til å være sammen med kristne barn, dette djevelens barn, dette syndens produkt og symbol.

Flere smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[Litt av hvert]

0

Først vil jeg bare minne om at jeg har en liten bokkonkurranse gående her i bloggen. Hvis du kan tenke deg å vinne to bøker, er det bare å gå til dette innlegget for å se hvilke bøker du kan vinne og legge igjen en kommentar.

Deretter: Hurra for ny bloggrekord! Jeg oppdaget akkurat at 269 mennesker var innom bloggen på søndag. Og 164 på mandag. Jeg regnet ikke med at det lange innlegget jeg skrev om CI-barn skulle få så mange lesere, men det viser vel bare at det er et brennhett tema. Jeg må innrømme jeg var litt nervøs da jeg postet innlegget, med tanke på at jeg «kom ut av skapet» som en CI-bruker som ikke identifiserer seg som døv (dette er egentlig ikke noe nytt for de som kjenner meg, men det er første gang jeg har skrevet det så tydelig), men så langt har ingen reagert særlig på akkurat den delen. Og spesielt gledelig var det å få en så bra kommentar fra Hilde Haualand. Kommentaren kan dere lese her.

I dag stod jeg på Hovedscenen i Operaen for første gang! Med parykk og kostyme! Aj, aj, som jeg gleder meg.


En av tingene jeg elsker mest ved leiligheten jeg bor i: Når det er blå himmel utenfor og sola lyser opp rommet på en stemningsfull måte verdt en Oscar-nominasjon. Da er det ekstra deilig å ligge i senga og sveve halvvåken mellom virkeligheten og drømmelandet.


Zorro er overbevist om at hvis han bare stirrer lenge nok på pølsene mine, vil han til slutt klare å flytte dem ned på gulvet med tankens kraft. Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle ham at det var soyapølser han stirret på.


I går var jeg på en liten fotoshoot. Resultatet blir en teaterplakat som dere får se i januar.

[Smakebit på søndag – Bokkonkurranse]

14

24. november: Bokkonkurransen går ut i kveld, så hvis du har lyst til å vinne to bøker, er det bare å lese videre og legge igjen en kommentar for å være med!

Kl. 19.30: Vinnerne er kåret!

De av dere som følger med her, har kanskje fått med seg at jeg er korrekturleser. En av frynsegodene med denne jobben er at jeg får alle bøkene jeg har korrekturlest. Ettersom jeg for tiden har begrenset med plass, bestemte jeg meg for å dra i gang en liten bokkonkurranse. Jeg har seks bøker som skal fordeles på tre vinnere. Her følger smakebiter fra hver av de seks bøkene:

Omslag fra Cappelen Damm.
Sånn mister du henne, Junot Diaz, novellesamling. «Tekstene kretser rundt kjærlighetens besettende og umulige kraft; blind kjærlighet, ulovlig kjærlighet, kjærlighet som forsvinner, foreldrekjærlighet.»

Jeg lar sola slå meg ut i sanden. Meg og Magda sammen, det er nedslående. Vi ser ikke ut som vi er et par. Når hun smiler, ber svartingene om å få gifte seg med henne. Når jeg smiler, sjekker folk at lommeboka deres fortsatt er der. Magda har vært en superstjerne under hele oppholdet. Du vet hvordan det er når du befinner deg på Øya med en kjæreste som bare er én åttendedels svart. Gutta går helt bananas. På bussene er mannfolka bare, Tú sí eres bella, du var litt av en skjønnhet, muchacha.

 ***

Omslag fra Cappelen Damm.
Den fremmedes barn, Alan Hollinghurst, roman. «Alle stemmene og karakterene i Den fremmedes barn kretser rundt Cecil. Før han døde som krigshelt, hadde han satt store følelser i spill og mange hjerter i brann, og for dem som sto ham nær, forblir han evig tiltrekkende og samtidig en gåte.»

Det han så nå, mellom de grå skyggene, var Cecils hvite skikkelse, flatt utstrakt, som om den svevde over gulvet. Solen hadde for lengst forlatt det glorete glasset i østvinduet, og det som fantes av dagslys der, skrått og begrenset, lot til å samle seg om Cecil. Føttene hans pekte bort, i retning av alteret. Det var som om kapellet var bygd for ham.

 ***

Omslag fra Cappelen Damm.
Tumbling dice, Pål Gerhard Olsen, ungdomsroman. «Daniel og bestekompisen Joachim er på vei til familiens sommerhus på Korsika. I Nice oppdager Daniel at bagen hans ikke er kommet med flyet. Dagen etter rekker de ikke engang ned til ferja før en svær SUV braser inn i taxien deres bakfra, og maskerte menn stjeler bagen. Daniel skjønner at bagen inneholdt mer enn han var klar over Men hva? Hvem har plantet det der? Og hvem er ute etter det?»

Vi hastet ut i korridoren igjen. Jeg var halvmeteren foran til trappen. Med bagen trædd på meg som en ryggsekk tok jeg fire trinn i slengen. Fem. Det ble i meste laget, selv om det var de fem siste trinnene. Jeg gikk i gulvet. Da jeg reiste meg, stod en mann i slåbrok med bustete hår og så forvirret på meg.

***

Omslag fra Cappelen Damm.
Hvis jeg skulle dø, Amy Plum, tredje bok i ungdomsserien Våk over meg. «Kate er knust. Violette har drept Vincent og tilintetgjort kroppen hans. Han er dømt til å sveve rundt som et gjenferd til evig tid. Men Kate nekter å akseptere et liv uten sin store kjærlighet. Hun vil risikere alt for å redde ham, selv når Violette starter en krig mellom Frankrikes udødelige. Det må finnes en måte å bringe ham tilbake på! Men hun har bare tre dager…»

«Dette er så Vampyrjegeren Buffy at det ikke er morsomt engang,» sa Georgia og støttet Bran mens jeg viftet vekk slør av spindelvev før vi kom oss ut på kirkegården. Ambrose sto og ventet ved porten. Da han fikk øye på oss, kom han løpende og løftet Bran opp. «Få opp farten,» sa han. «Dette stedet er rene numasentralen!»

***

Omslag fra Cappelen Damm.
Dypt fall, Karin Slaughter, spenningsroman. «Spesialagent Faith Mitchell har vært på seminar og skal innom moren sin for å hente den fire måneder gamle datteren. Hun har ringt på forhånd, men ingen tar telefonen. Da hun kommer fram til huset, finner hun ytterdøra åpen, og blodige avtrykk etter hender.»

Emma var låst inne i redskapsboden. Revolveren til Evelyn var borte. Det gikk et blodspor mot huset.
Faith reiste seg og snudde seg mot den ulåste kjøkkendøren. Hun hørte ikke annet enn sin egen tunge pust.
Hvem hadde slått av musikken?

***

Omslag fra Cappelen Damm.
Ekko, Robinson Wells, ungdomsroman, oppfølgeren til Variantene. «Benson trodde han hadde klart å rømme. Han tok feil»

Jeg bannet lavt, og angsten begynte å pumpe gjennom årene. Hva var det som foregikk? Kanskje de var roboter, alle sammen, og kunne skrus av med en bryter. Det var bare så vidt jeg orket å se på Jane; den livløse kroppen med det døde blikket var noe jeg hadde sett før, noe jeg aldri hadde trodd jeg kom til å få se igjen.

***

For å delta i konkurransen legger du igjen en kommentar her:
– Skriv opp boktitlene i ønsket rekkefølge. (Den boken du har mest lyst på som nr. 1 og videre til den boken du har minst lyst på som nr. 6.)
– Fortell litt om deg selv. Er du fast leser eller en som tilfeldigvis poppet innom?

Konkurransen varer til neste søndag, da vil tre vinnere plukkes ut ved hjelp av Random.org.

Andre litterære smakebiter finner du hos Flukten fra virkeligheten.

[CI-barn og tegnspråk vs. talespråk]

14

Dette er et innlegg jeg bestemte meg for å skrive etter å ha diskutert temaet med mange forskjellige mennesker, både i døvemiljøet, audiopedagoger og en fra Nasjonalt Senter for Psykisk Helse i det siste, for dette er en debatt som har pågått i mange år, men som nå har fått fornyet energi etter Kunnskapsdepartementets avgjørelse om å legge ned tre av de fire døveskolene vi har i Norge (fem, hvis vi teller med Vetland skole og ressurssenter for hørselshemmede).

La oss først ha en ting klart: Jeg er ikke døv. Det vil si, jeg hører ikke uten CI-apparat og jeg er tegnspråkbruker som trenger tegnspråktolk i situasjoner som involverer mange mennesker som prater som om de har spist Duracell-kaniner til frokost. Men jeg identifiserer meg ikke som døv. Dette med identitet er muligens en bivirkning av å henge så mye med Skeiv Ungdom; for meg er identitet ikke en merkelapp som andre kan sette på hverandre eller som avgjøres av det fysiske ved en person. Bare fordi en person er født med Y-kromosom, betyr ikke nødvendigvis at hin har en kvinnelig identitet, for å ta et eksempel. Fysisk sett er jeg stokk døv uten CI-apparat, men jeg føler meg likevel mer som en hørende enn som en døv når det kommer til identitet. Jeg er mye innom døvemiljøet, har mange døve venner og er en stor beundrer av den døve kulturen og synes det er spennende å jobbe med tegnspråkteater, men «døv» er ikke min identitet.

På en måte kan man sammenligne meg med en som ikke er homofil, men som likevel ønsker å kjempe for homofile og transpersoners rettigheter. Jeg er ikke døv, men jeg kan bli veldig temperamentsfull når jeg forteller hørende om døvehistorien opp gjennom tiden, og spesielt temaet barn med CI. De døve har opplevd jævlig mye dritt (jeg nevner et eksempel: døve i Tyskland ble tvangssterilisert under 2. verdenskrig), og det skjer fremdeles en del diskriminering i dag. Det jeg skal ta opp i dette innlegget, er min mening rundt dette med CI-barn og tegnspråk versus talespråk.

For de uinnvidde: CI (cochlea implantat) er et høreapparat som består av et utvendig apparat og en innvendig del som opereres inn bak øret. Apparatet oppfatter lyder, omdanner dem til elektroniske signaler som sendes videre til den innvendige delen. Den innvendige delen består av elektroder implantert i sneglehuset, og signalene blir av hjernen tolker som ord, musikk eller bråk. Dette er ikke det samme som vanlig hørsel. Dere har kanskje lest en del artikler i avisa eller Se&Hør om barn som «endelig kan høre» eller «har fått hørselen tilbake». Det er ofte mye hallelujah-stemning i disse artiklene.

MEN; en CI-operasjon er ingen garanti for at barnet kommer til å kunne høre bra. CI er et hjelpemiddel. Det er ingen mirakelkur mot hørselstap. Noen få har kanskje maksimalt utbytte av CI, mens en del har lite utbytte og noen har ingen utbytte i det hele tatt. For å få best mulig utbytte av CI er man nødt til å øve mye og lenge.

Jeg har hatt CI i fjorten år, og spesielt de siste seks årene har jeg brukt mye tid og energi på å trene meg opp til å oppfatte mer med CI, men jeg er fremdeles nødt til å munnavlese folk for å kunne tolke lydene som kommer ut av kjeften på dem, eller ty til papir og penn. Med andre ord, å snakke med folk på telefon er fullstendig utelukket for meg, til telefonselgernes store sorg. Hvis det er mye støy rundt meg og min samtalepartner, hører jeg bare en kakofonisk grøt og da kommer skriveblokken og pennen frem.

Og når det gjelder talespråk; det er ikke få ganger jeg har blitt spurt av fremmede hvor jeg EGENTLIG kommer fra, men de fleste som kjenner meg, har sagt at jeg snakker veldig bra. Thænkjuverimøsj.

Jeg ble født hørende og kunne snakke rent som toåring. Da jeg var tre år, mistet jeg hørselen på grunn av hjernehinnebetennelse. Hele familien lærte seg tegnspråk og jeg begynte i barnehage for døve og hørselshemmede. Som fireåring fikk jeg CI. Jeg brukte apparatet stort sett hver dag i oppveksten, bortsett fra da jeg hadde en periode på noen år der jeg følte at det gamle CI-apparatet var i veien for meg og lydene ubehagelig metalliske. I dag bruker jeg CI-apparat hver eneste dag. Så jeg vet innmari mye om hvordan det er å vokse opp som CI-bruker.

Etter at jeg ble operert, ble mine foreldre fortalt av CI-teamet på sykehuset at de burde fokusere på talespråk, og at jeg helst burde gå på nærskole med hørende barn. Mine foreldre valgte, etter dialog med Voldsløkka barnehage og Vetland skole (begge er for døve/hørselshemmede barn), å skrive meg inn på Vetland skole. Jeg er så inderlig glad for at de valgte det for meg. På Vetland fikk jeg undervisning på tegnspråk, et språk jeg forstod, samtidig som jeg fikk tale- og lyttetrening. På den måten fikk jeg ta del i både den døve og den hørende verden.

Språk er så utrolig viktig for et menneske. Uten språk kan man ikke fungere i samfunnet. Men fordi jeg lærte tegnspråk og fikk gå på en skole der jeg kunne forstå hva læreren sa og være sosial med mine medelever, fikk jeg mulighet til å utvikle meg. Min utvikling ga meg et solid fundament jeg kunne bygge livet mitt på. Jeg valgte etter hvert en vei som førte bort fra døvemiljøet, men fordi jeg kunne snakke og til en grad høre, fungerte det fint for meg å gå på videregående som eneste hørselshemmet elev. Jeg hadde tegnspråktolk i klasserommet mesteparten av de tre årene (dette med tegnspråktolking er forresten et interessant tema jeg kan skrive om i et annet innlegg).

I mange år etter at jeg mistet hørselen og før jeg lærte tegnspråk ordentlig, var jeg svært aggressiv. Det var vanskelig for meg å kommunisere, å gjøre meg forstått muntlig og å forstå de voksnes tale. Hvis mine foreldre hadde valgt å følge legenes og audiopedagogenes «gode råd» om å fokusere utelukkende på talespråk, ville jeg ha havnet i en situasjon der jeg måtte ha lidd meg gjennom mange år på grunnskolen, ute av stand til å forstå alt som blir sagt i klasserommet eller i skolegården. Kanskje jeg ville ha fått ADHD-stempelet, kanskje jeg ville utviklet et fattig språk, kanskje jeg ville endt opp med store hull i kunnskapen min. Jeg ville i hvert fall ikke blitt den personen jeg er nå.

Dette er dessverre virkeligheten for mange CI-barn som nå er i videregående. Etter ti år på vanlig grunnskole kommer de til Nydalen VGS (knutepunktsskole for døve og hørselshemmede) eller andre videregående skoler med døve elever, og de har store mangler i kompetansen de skulle ha tilegnet seg på skolen, og med et dårlig tale- og skriftsspråk. Og ingen tegnspråk. De sliter i klasserommet, de sliter når de omgås hørende venner, og de sliter når de omgås døve venner. Her har vi uttrykket «å falle mellom to stoler» i all sin prakt.

Audiopedagogene i CI-teamet på de tre sykehusene i Norge som utfører CI-operasjoner, forteller foreldre av CI-barn at de bør fokusere på talespråk. Barn skal helst ikke lære tegnspråk. Tegnspråk kan eventuelt vurderes når man ser hvordan barnets talespråk utvikler seg. Problemet er at da kan det være for sent, for den viktigste språkutviklingen skjer når barn er mellom 0 og 4 år, og det kan få store følger for barnets videre utvikling, både når det gjelder språk, det sosiale og utdanning.

Forskning har vist at 14 måneder gamle babyer som lærer babytegn/tegnspråk kommuniserer lettere enn toåringer som kun har lært talespråk. Det er også påvist at tospråklige barn ikke blir forvirret av å lære tegnspråk og et annet språk samtidig, derimot har de større språkutvikling og har høyere IQ enn jevnaldrende som kun har lært ett språk.

Det er fullstendig ubegripelig for meg at folk i CI-teamet fortsetter å favorisere talespråk, når det beste for CI-barn er å lære både tegn- og talespråk. Noen burde banke det inn i skolten på dem at vi bør gjøre som Ole Brumm og si «Ja takk, begge deler!» Jeg har heldigvis møtt flere audiopedagogstudenter som har skjønt vitsen med tegnspråk, og håpet er at de vil kjempe for at flere CI-barn skal lære tegnspråk. Det at hørende foreldre lærer sine hørende barn babytegn fra de er 0-6 måneder gamle, er også veldig positivt for holdningen til tegnspråk.

Den utviklingen som skjer nå, med nedleggelse av skolene for døve fordi døve barn av hørende foreldre blir CI-opererte og sendt til nærskolene og nektet mulighet til å lære tegnspråk, minner meg sterkt om den tiden da døve ble nektet å bruke tegnspråk (også en lang historie, som varte helt siden 1880). Døve ble sett på dumme fordi de slet med å tilegne seg kunnskap i klasserommet, de utviklet et dårlig talespråk, og det ble antatt at de bare dugde til S-yrker (skredder, snekker, skomaker osv). Historien gjentar seg, og politikerne, CI-«eksperter» og alle hørende besserwissere er for trangsynte til å skjønne det, og det er CI-barna det går ut over, ikke bare i Norge, men i hele verden.

[Dagens tryne]

0

Jeg skulle ønske det fantes en datamaskin som var sånn at hvis jeg får ideer til ting å blogge om, så er det bare å tenke ekstra hardt på det, så vips! har man et helt blogginnlegg ferdig automagisk! Det fungerer liksom ikke helt å bare skrive ned ideen i stikkordsform på et papirark, merkelig nok. Og det hjalp heller ikke mye at de gangene jeg satt på Litteraturhuset, klar til å blogge til den store gullmedaljen, så nektet Litteraturhusets nettverk plent å bevege seg inn på WordPress. Møkkanett. Men i morgen, dere, da kommer det et ganske langt innlegg om et spennende tema.

I mellomtiden skal jeg bare oppdatere kjapt hva jeg har bedrevet siden sist jeg var her.

Jeg fikk omsider sett Mormor og de åtte ungene. På Saga kino. En søndags formiddag. Det var så mange unger der at jeg kunne kjenne eggstokkene mine ta kvelertak på hverandre av skrekk. Men jeg overlevde og ingen unger ble skadet. Filmen var søt, skuespillerne var flinke og danserne var veldig flinke, men sangene var så innmari kleine at jeg nesten ønsket filmen ikke hadde tekst i det hele tatt. Så mye for oppstyret med å finne ut om det var tekst. Dessuten var jeg klippet ut.

Jeg fikk heldigvis sjansen til å se meg selv på det store sølvlerretet, som veldig flittig barista i den nye Netcom-reklamen.

Netcom 20 år from ONE BIG HAPPY FAMILY on Vimeo.

En annen norsk film jeg så nylig, var den nye Flåklypa-filmen. Den var bra. Bedre enn jeg forventet. Og helledussen, Ludvig var så nusselig.

Jeg ble endelig ferdig med skjerfet som jeg har strikket på siden påsken. Det måtte noen Mad Men-episoder til og et par dårlige filmer. Dette er forresten det første strikkeprosjektet noensinne jeg har avsluttet. Ikke verst, bare 20 år etter at jeg tok i et par strikkepinner for første gang.

Jeg har hengt litt på Operaen. Jeg vet ikke om jeg har sagt det før, men jeg elsker å være her. Spesielt nå som jeg er med så mange hyggelige folk, og selvfølgelig Operakoret. Det skjer mye rart i prøvesalen, og jeg vurderer å starte en ny bildeserie her, kalt «Dagens tryne». Så dere kan beundre solisten Ingeborg Gillebos kreative strek med statistenes ansikter som lerret.

Den der tilgir jeg henne siden hun sang min yndlingsaria Non so piu cosa son, cosa faccio så fint i Figaros Bryllup.

[Frem fra glemselens slør]

2

Det har skjedd en masse siden sist, så det er på tide å oppdatere litt her før bloggen fullstendig forsvinner i en tåke av glemsel.

– Jeg var på audition til en Subjazz-forestilling. Kom dessverre ikke videre etter første runde, men følte likevel at det var min beste audition så langt, ingen jernteppe eller prestasjonsangst.

– Jeg var på Kattehuset, som vanlig.

– Jeg var på Nøtteknekker-øving hos min gamle danseskole og ble spurt om jeg ville spille bestemoren! For de uinnvidde: denne rollen fremstår kanskje som skrøpelig, men straks musikken settes i gang, er det can-can, hopp og spring for alle pengene. Men så skjedde noe som gjør at det ikke blir Nøtteknekker i Bærum Kulturhus på meg i år. Se senere punkt.

– Jeg var på stiftelsesmøte for Teater Jafnadhr. Nå er det et ordentlig, offisielt teater som kan søke om økonomisk støtte og greier. Skikkelig stas! Vi feiret med bløtkake.

– Jeg var aktmodell hos en kunstskole. Eller, akt og akt, de øvde bare på å tegne fra skuldrene og opp, så det ble ikke mye blotting. Men jeg fikk tusle rundt i badekåpe hele dagen.

– Jeg var i et møte med teatersjefen hos Teater Manu, og fikk et spennende jobbtilbud fra januar til påsken, med turné i Norge og kanskje et par land utenfor Norge.

– Jeg var i Operaen og så flotte Madama Butterfly. (Jeg var forresten også i Operaen da det var premiere på Orfeus og Evrydike, en helt fantastisk flott forestilling! Se video her.)

– Jeg var i en jazzklasse da jeg merket at ryggen var litt spent, så jeg satte meg ned for å tøye og massere. En halv time senere smalt det og jeg kunne like gjerne blitt lam, for det var umulig å bevege seg uten at det gjorde sykt vondt. Litt pillecocktail, varmeflaske, massasje og knekking fikset biffen.

– Dagen etter rygg-scenen var jeg på audition i Operaen. Den korteste og letteste audition jeg noensinne har vært gjennom; og jeg ble en av de seks utvalgte som skal stå på Hovedscenen i desember i operaen Hoffmanns eventyr! Tenk det, Hedda! Jeg er overlykkelig, og samtidig nervøs. Dette er et helt annet nivå enn hva jeg har vært med på tidligere. Men jeg er veldig klar og innstilt på å gjøre intet mindre enn mitt beste! Og som et av skiltene i Akerselva sier:

– Jeg skulle se Mormor og de åtte ungene (som jeg var statist i, da de spilte inn filmen i fjor høst), men på grunn av en ignorant kinoansatt som ikke var i stand til å svare på spørsmålet mitt om filmen er med tekst, gikk jeg glipp av det denne helgen. Jeg spurte om de viste filmen med tekst, men hun sjekket ikke engang før hun svarte «Naaaai…», så spurte jeg om det var andre visninger eller kinoer med tekstet versjon, og hun bare «Det er en norsk film, lizm…» Da ble jeg så provosert at jeg bare måtte trampe ut.
Senere, da jeg hadde besinnet meg, kom jeg tilbake og sa at alle norske filmer som mottar statsstøtte, er forpliktet til å ha tekst, og kunne hun nå være så vennlig og sjekke om det var noen kinoer som viste Mormor med tekst. Hun ble snurt, stakk av en stund, kom tilbake og svarte «Alle norske filmer har tekst, unntatt animasjonsfilmer som er dubbet med norsk tale.» Jaokdaså, men det var ikke dét jeg spurte om. <ironi>Sånn går det når det bare er partysvensker og deltidsarbeidende studenter som jobber i serviceyrkene, de er jo ikke i stand til å svare skikkelig for seg.</ironi> (Det viste seg forresten at det står på nettsiden til Oslokino at Mormor er tekstet. Hvis hun bare hadde giddet sjekke først, hadde jeg sluppet å bli en hissig og misfornøyd kunde.)

– Hvis kinodamen var ignorant, så var Det Norske Teatret helt motsatt: For noen uker siden fikk jeg lyst til å se Mein Kampf i DNT, så jeg dristet meg til å spørre teatret om det var mulig å få låne manuset til stykket. Jeg fikk til svar at det overhodet ikke var noe problem. «Bare send adressen, så sender vi deg manuset med en gang!» Så jeg leste gjennom manuset noen ganger og skrev stikkordssammendrag av dialogene, før jeg dro i teatret på lørdag for å få med meg siste visning av Mein Kampf. Det. Var. Så. Bra. Og det var fantastisk å være i stand til å vite hva som ble sagt på scenen, fordi jeg fikk mulighet til å låne manus på forhånd. Noe helt annet enn den gangen jeg uventet fikk fribillett til Erasmus Montanus på Nationaltheatret og den eneste replikken jeg oppfattet, var «Ergo er Morlille en sten.»

– Jeg har fått en pakke full av bøker som jeg har korrekturlest for Cappelen Damm. Vurderer å ha en liten bokkonkurranse her. Ja, nei, kanskje?