«Men du er jo selveste Dukkemesteren. De vet at du har frakken full av dukker, de kommer ikke til å ransake deg – og hvis de gjør det, finner de ikke annet enn dukker. Du kan lure dem med alle lommene dine. Som en tryllekunstner, ikke sant? Det handler om å avlede oppmerksomheten deres til rett tidspunkt.»
Det er en stund siden jeg har deltatt i smakebit på søndag. Bloggen har ligget litt brakk hele våren ettersom jeg har vært for travel eller for sliten til å komme med hyppige oppdateringer, men det betyr ikke at jeg har ligget på latsiden når det gjelder å lese. Vårens dansejobb krevde såpass mye av meg, både fysisk og mentalt, at jeg brukte kveldene til å koble fullstendig av med den ene spennende boken etter den andre, og nå er jeg oppe i 68 leste bøker hittil i år. Fortsetter dette i samme tempo, kan det hende jeg bikker 150 bøker (eller mer?) innen 31. desember.
Dagens smakebit er fra Dukkemesteren fra gettoen av Eva Weaver. En gammel mann finner frem en frakk fra glemselen og forteller barnebarnet om frakkens hemmeligheter; hvordan dukkemesteren narret nazistene gjennom den andre verdenskrigen og reddet liv. Dette er en bok som er vanskelig å legge fra seg (jeg har allerede nesten kommet for sent til et par avtaler fordi jeg bare måtte lese et kapittel til, deretter et til og enda et til… Og kanskje er det bare jeg som er overfølsom, men Kleenex anbefales å ha i nærheten.
En av tingene jeg gledet meg aller mest til med å flytte til min «egen» leilighet, var å få muligheten til å slå meg løs med alle slags kreative DIY-prosjekter som jeg ikke hadde tid eller plass til før. På grunn av flytterydding, hyllekaos, kjip sykdom og en evighet med fulltidsjobb ble alle de storslagne hobbyplanene lagt på is. Helt til nå. Endelig begynner leiligheten å se interiørblad-fancy ut, og endelig har jeg tid og energi til å klaske i vei med pensel og deacoupagelim! Det første prosjektet var å forvandle et kjedelig hvitt Lack-bord fra IKEA.
Du tager et stk. kjedelig hvitt bord, fargerikt gavepapir, en stor pensel og lakklim/deacoupagelim.
Skru av beina på bordet og plasser platen på et passende sted. Dette bordet har digre skruer på undersiden, så jeg plasserte det på en mindre stol for å unngå riper i kjøkkenbordet.
Mål opp papir. Det bør være stort nok til å dekke overflaten, sidene og gå inn noen centimeter på undersiden.
Du kan velge om du vil klaske deacoupagelim over hele bordplaten med en gang (slik jeg gjorde), eller være tålmodig og lime litt etter hvert som du fester papiret til bordet. Vær uansett forsiktig, limet gjør papiret såpass fuktig at det lett kan ryke.
Lim sidene og begynn å brett sammen papiret som om du pakker inn en julegave. Klipp vekk overflødig papir slik at det blir pene kanter på undersiden.
Bruk lim til å feste «klaffene» på sidene. Når du skal brette kantene på undersiden, presser du papiret forsiktig gjennom skruene. Ikke vær bekymret om det ikke ser fullt så pent ut, bordbeina kommer uansett til å skjule det.
Når du har limt fast alt av det første papiret, kan du klippe opp et mindre stykke og lime det fast til undersiden slik at det dekker det kjipe beige treverket. Tadaa!
Nå lakkerer du hele undersiden og sidene, lar det tørke, lakkerer en gang til og lar det tørke.
Jeg bestemte meg for å male bordbeina også. Skal man slå seg løs med pensel, får man gjøre det skikkelig! Jeg malte med turkis akrylfarge. Vær litt sjenerøs med mengden hvis du vil ha en heldekkende farge. Jeg var ikke så fryktelig sjenerøs, så det er sjarmerende flekker og striper der den opprinnelige hvitfargen så vidt synes gjennom.
Tadaa! Fire lekre bein som står i stil til resten av stuen min. (Jada, stuen min er veldig preget av denne fargen. Bare vent til jeg hoster opp interiørbilder.)
Som jeg nevnte tidligere, har papiret lett for å ryke eller få skraper i overflaten. Disse småskadene fikses lett ved å klippe ut små lapper av gavepapiret med samme mønster som det skadde området, så plasserer du lappene så nøyaktig du kan over skaden og limer over. Resultat: Usynlig og nydelig.
Overflaten får samme behandling som undersiden: lakkere hele overflaten, tørke, lakkere igjen og tørke.
Til slutt skrur du beina fast og beundrer håndverket.
Det kan ta en stund før lakken blir skikkelig tørr og hard, så la bare bordet stå til pynt et par uker før du plasserer glass med flytende innhold på det.
Ved en tilfeldighet snublet jeg over Nasjonalbibliotekets digitale samling av barne- og billedbøker da jeg lette etter bøkene om bjørnen Bjarne og musen Stine. Det var som å åpne en hemmelig dør inn til barndommen og jeg fant igjen mange av yndlingsbøkene mine, blant annet disse titlene:
«Brød med syltetøy!» sa Frida, Russell og Lillian Hoban. Au, det gjør vondt!, Hans Peterson og Ilon Wikland.
Tre av bøkene om Bjarne og Stine. Så fine tegninger!
Bøkene om «den ville ungen» av Barbro Lindgren og Eva Eriksson. (Oooog der tror jeg vi fant grunnen til hvorfor jeg allerede som sjuåring sa at jeg aldri skal ha barn.) Fem fete sirkusgriser, Ulf Nilsson og Eva Eriksson. Guten og hunden, Siv Widerberg og Jens Ahlbom. Mammaen min er så høy som stjernene, Mette og Philip Newth.
Nostalgi!
Det beste er at man kan søke med forskjellige stikkord, og selv om jeg fremdeles leter, håper jeg at jeg snart finner noen av bøkene hvis innhold gjorde størst inntrykk på meg, slik som følgende billedbøker:
– En prinsesse som går seg vill i skogen og finner en hytte hvor det bor en annen prinsesse, og de to ligner hverandre på en prikk. Hun inviterer den andre prinsessen til å bli med til slottet og den andre prinsessen ender opp med å klatre inn gjennom speilet slik at de to kan leve sammen for alltid. Veldig fine illustrasjoner. Tror prinsessene heter hhv. Dag og Natt.
– En gutt (Lars?) som har en klump i magen og som gråter mye. Han møter en psykolog og besøker et psykisk sykehus. Boken slutter med at han har en skinnende, gyllen klump i magen isteden. Jeg har søkt på «billedbøker» og «depresjon», «angst», «tristhet» osv… uten hell.
– En jente som er ridder og kommer over to drager. De mater og bader henne før de legger henne i en seng. Funnet: Ridder Thea og de to dragene av Tor Åge Bringsværd og illustrasjoner av Judith Allen.
– Tre søsken som drar til landsbyen for å handle. Flotte og fargerike illustrasjoner, og jeg husker at omslaget var fiolett?
– En gammel kone som ønsker seg en datter eller kanskje en jente som ønsker seg en dukke, og hun får en magisk frø som hun planter i hagen. Etterhvert vokser det opp en dukke. Nokså sikker på at forfatteren er svensk, og at Ilon Wikland stod bak illustrasjonene. Mirabell av Astrid Lindgren. (Takk til M!)
– En flokk med hvite kaniner og en kanin som er prikkete. Den prikkete kaninen føler seg utenfor, men finner heldigvis en annen kaninfamilie som består av bare prikkete kaniner. Prikken av Margret Rey. (Takk til M!)
– En gutt som fanger et rumpetroll, som vokser og vokser og vokser helt til det er blitt et stort dyr som ikke har plass i et svømmebasseng. Yay, fant denne også, dog ikke hos Nasjonalbiblioteket. Det mystiske rumpetrollet, Steven Kellogg. Jeg fant boka fordi illustrasjonene har samme stil som i boka Gutten som fikk følge hjem, og så viste det seg at begge bøkene var blitt illustrert av samme person. Detektivarbeid!
– En liten jente går seg vill i skogen og finner et spøkelseshus. Spøkelsene som bor der, prøver å skremme henne, men når morgenen kommer, er de fullstendig utmattet og jentungen blid. Mange morsomme detaljer i illustrasjonene. Spøkelseshuset av Kicki Stridh. (Takk til M!)
Hvis noen av dere bokelskere kjenner igjen en av handlingene i de overnevnte punktene, ville jeg blitt fryktelig glad for å se tittel eller link i kommentarfeltet!
Jeg har kjøpt ny overmadrass fra IKEA. Ikke akkurat dagens sensasjon, tenker du vel. Men da jeg våknet morgenen etter den første natten, følte jeg at det var noe som ikke stemte. Jeg beveget kroppen litt i forskjellige retninger og prøvde å finne ut hva det var som manglet. Plutselig slo det meg: Det gjorde ikke vondt i ryggen! Jeg hadde blitt så vant til å våkne med stiv og vond rygg de siste månedene at det å våkne fullstendig avslappet og uthvilt var en helt annen verden.
Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke penger på en Tempur-overmadrass, men lommeboka hoppet omtrent ut av sekken av forskrekkelse da jeg så at prisen for en 7 cm høy 120×200 cm overmadrass fra Tempur kom på litt under 9000. Norske kroner, altså, ikke islandske krónur. Jada, som danser er det viktig å investere i en god madrass når man belaster kroppen hver dag og trenger å forebygge ryggskader, men nitusen er omtrent en månedslønn (eller to, hvis det er om sommeren) for meg. Heldigvis fikk jeg litt håp da Google kunne opplyse om at IKEA hadde en sånn fancy «memory foam»-overmadrass til litt under 2000.
Nå som jeg endelig har sovet ut forkjølelsen og tidenes utmattelse, er det på tide å knote ned ting og tang som har skjedd de siste tre ukene. Først: Den siste uken på Operaen. Operakoret kom endelig inn på banen etter at de og vi har øvd på hver vår kant i to måneder. Et bilde fra dag to med Operakoret. Sølvi kommanderte og plasserte sangerne i rekker og rader som ville fått Garden til å blekne av misunnelse.
Tirsdag hadde vi sminkeprøve. Tankeløst nok klarte jeg å la meg sminke uten å sjekke ingredienslisten på sminken først. Utover dagen merket jeg hvordan det kriblet og klødde i trynet, og mine bange anelser ble bekreftet da jeg sjekket og oppdaget parabener i sminken. Yaaaay. Heldigvis spanderte de parabenfri mineralsminke og huden min overlevde resten av uken.
En annen overraskelse vi fikk oss da vi endelig kunne stille opp på scenen, var at istedenfor matte dansematter skulle vi bevege oss på speilblanke og superglatte matter. Jeg hadde i utgangspunkt tenkt å danse med sokker på, for gulvet i studioet ga meg brannsår, men nå mistet jeg omtrent all kontroll på føttene hver gang jeg beveget meg over gulvet, og Sølvi ville ikke la meg prøve å danse uten sokkene etter denne oppdagelsen. Men som ordtaket sier: «Det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse». Så på selveste generalprøven snek jeg meg til å ta av sokkene samtidig som jeg tok av meg skoene, og danset alle delene mine med full kontroll og glans. Etterpå fikk jeg både tilgivelse og tillatelse. Puh.
Vi fikk egne garderober, noe jeg måtte feire ved å forevige det fine lyset som smøg seg over gulvet gjennom persiennen. Riktignok var vi fem damer på ett rom, men det er fem hyggelige damer og mulighet for å ligge i horisontal meditasjonsstilling (les: snorke), så det var bare topp. Og jeg slapp å drasse den supertunge sekken min overalt.
Onsdag oppdaget jeg plutselig trynet mitt i storformat på forsiden av Gaysir. Altså, jeg var jo forberedt på at de skulle ha en sak, men jeg kan bare forestille meg ansiktsuttrykkene til ymse eks-flammer da de logget inn den dagen.
De to forestillingene gikk veldig bra, skal man tolke tilbakemeldingen fra folk. Selvfølgelig kan ting alltid gjøres bedre, bedre, BEDRE, men jeg er fornøyd med at jeg kom meg gjennom alt, overlevde og fikk folk til å grine. (På en god måte, altså!)
Det var egentlig teppefallsfest etter den siste forestillingen, men jeg var så sliten og behovet for alenetid stort, så jeg syklet hjem til senga, kokosboller og iskrem, og koblet fullstendig av.
Dagen etter pakket jeg kofferten, leverte nøklene mine hos Annbjørg og Remi, tok toget til flyplassen og kom meg avgårde til Island. Jeg var i koma mesteparten av flyturen og klarte på et eller annet vis å finne veien inn til Reykjavik, hvor det bar rett til teateret. Heldigvis skulle jeg bare prøve et par kostymer og få servert den strålende nyheten om at søndag var fridag for alle. Hallelujah!
Søndag var jeg litt turist og ble med flere av skuespillerne til turiststedet over alle turiststeder: Den Blå Lagunen. Gurimalla, for et fantastisk sted. Så deilig vann. Så mirakuløs ansiktsmaske. Eksemet som jeg hadde etter allergireaksjonen på Operaen, var fullstendig borte etter oppholdet i den blå lagunen. Vanligvis tar det et par uker før utslett forsvinner, men her skjedde det et rent mirakel! (De selger ansiktsmasken på tube, men dessverre er denne tilsatt fem forskjellige parabener. Meeeeh…)
Hele uken på Island gikk både utrolig sakte og utrolig raskt. Jeg hadde seks dager på meg til å terpe en timelang forestilling. Det ble mange lange og slitsomme dager på teateret, noe som i sin tur førte til veldig overtrøtte skuespillere. Jeg tror jeg lo mer i løpet av den uken enn jeg har gjort det siste året, og det var et utrolig deilig løft å være sammen med disse fantastiske menneskene og ha mulighet til å tøyse og fjase. En kveld skulle vi ha gjennomgang, men på grunn av teknisk trøbbel drøyet ventetiden noe. For å få tiden til å gå mens vi ventet, bestemte vi oss for å bytte på roller og spille fullt ut. Hysteriske parodier, luv it.
En av rollene mine i forestillingen er en alv:
Se opp, Arwen, det er en ny alv i skogen! Peter Jackson kan like godt gi meg statistjobb med en gang. Apropos alv: Fredagskvelden hadde jeg en småskummel opplevelse. Kolbrun og Pernille kom sent hjem fra et sosialt arrangement og gikk inn på kjøkkenet. Jeg satt i stuen, men skulle legge meg og bar laptopen inn på soverommet «mitt». På veien så jeg i sidesynet en hvitkledd person gå ned trappa og jeg tenkte at det sikkert var Pernille som gikk for å slippe ut/inn kattene. Men like etterpå kom hun ut fra kjøkkenet og jeg bare: «Eh… Jeg syntes jeg så en person gå ned trappa…?» Pernille mener at det var et spøkelse, mens Kolbrun, som tross alt bor i leiligheten og sikkert ikke vil ha noen gjenganger på nakken, holdt fast på at det måtte ha vært en alv.
Samtidig som vi øvde på forestilling, var det Deaf International Theatre and Film Festival i Reykjavik, og vi fikk se alle forestillingene og kortfilmvisningene. Eventyret om den stygge andungen, fremført av tsjekkiske var den beste forestillingen, med mange uforglemmelige øyeblikk («Katten mistet hodet!») takket være de noe overivrige småungene som syntes det var mer enn stas å stå på scenen og få blande seg inn i fremføringen. Den beste kortfilmen var en britisk feelgood-komedie ved navnet «It ain’t over til the fat lady signs». Den morsomste kortfilmen var denne:
Premieren på søndag ble gjennomført til stor applaus fra folk, og heldigvis uten noen pinlige forglemmelser fra min side, noe det var pinlig mange av i løpet av uken. Da vi ankom restauranten for å feire, merket jeg at det ble altfor mange mennesker på en gang for meg. Jeg har vanligvis ikke sosial angst, men når en som vanligvis foretrekker sitt eget selskap, har vært «tvangssosialisert» med de samme menneskene hver bidig dag i nesten tre måneder, da må man bare melde pass og ta bussen hjem.
Mandag morgen var jeg veldig klar for å komme meg hjem til Norge, leiligheten og meg selv. Jeg skulle bli hentet klokka 9, men klokka 10 måtte jeg hive meg inn i en taxi og be sjåføren klampe i bånn da skyssen min til bussterminalen fortsatt ikke hadde dukket opp. (Hun hadde heldigvis bare forsovet seg, for første gang i sitt liv!) Taxisjåføren kjørte usedvanlig rolig og pent til islending å være (islendinger kjører som svin, jeg satt med hjertet i halsen stort sett heletiden jeg befant meg i en bil i fart), men heldigvis kom vi frem til flyplassen og heldigvis var flyet forsinket, så jeg kom meg omsider hjem. Riktignok uten kameravesken, som jeg glemte igjen på flyet. Vi ble lykkelig gjenforent tirsdag formiddag. Puh.
Litt islandsk idyll. Regnbuen bakerst var egentlig større og mer fargesterk, men jeg var litt for opptatt med å beundre den til at jeg fikk opp mobilkameraet i tide.
Hele uken på Island stappet jeg i meg sjokolade og annet snacks uten hensyn til kolesterolet mitt (midjen og hoftene er det ikke så farlig med, det takler forbrenningen min fint), og sverget på at med en gang jeg lander på norsk jord, er det tilbake til et ordentlig, voksent , protein- og fiberrikt kosthold med godteri kun på lørdager, samt hyppigere besøk hos SATS. Hva er så det første jeg gjør når jeg ramler svett og utslitt inn i leiligheten mandag kveld? Momser en halv boks iskrem og sjokolade som om morgendagen ikke finnes. Resten av uken ligger jeg flatt ut på sofaen og ser TV-serier.
Jaja, tross alt er man forkjølet etter å ha jobbet seg halvt i hjel de siste tre månedene, så leveren får bare holde ut sukkerrushet til jeg er i stand til å puste gjennom nesa igjen.
Jeg pleier å være litt distré når jeg er forkjølet, men etter at jeg forla kameraveske på flyet mandag og på tirsdag nesten ødela blenderen fordi jeg glemte å skru fast delen med knivbladene i bunnen av beholderen før jeg helte mandelmelk oppi, og glemt igjen en stor eske på IKEA, begynte jeg å lure på om det var på tide å utredes for tidlig demens.
Heldigvis veide jeg opp for all distréheten ved å være supereffektiv og superwoman onsdag. Lese ferdig en bok, begynne på en ny, et kjapt møte hos NAV, innom Clas Ohlson for å kjøpe ledning, krok og plugger til den nye taklampen min, sjekke e-post og all that webjazz og lese A-magasinet på biblioteket, fikse og skru sammen den ikke fullt så ødelagte (heldigvis!) blenderen min, koblet sammen to ledninger (av typen «snitte opp enden av den ene ledningen , blottlegge kobbertrådene inni og koble til via en sukkerbit-dings»), lagde to slags pålegg og lagde grapefrukt-appelsin-selleri-paprika-juice. Flinkis.
Lukte promp hver gang jeg har dusjet.
Føle meg som en millionær med alle 5000-lappene i lommeboka. (Selv om 5000 ISK egentlig bare tilsvarer litt under 250 kr.)
En by som er «fifty shades of grey».
En lagune som utretter mirakler for eksemhud.
Islendinger med bly i foten.
Mer latter i løpet av de fire dagene jeg har rukket å være her enn i løpet av det siste halvåret.
Løpe rundt med alveører og danse kreisi Gangnam-stil.
Bli avhengig av kjempegod islandsk appelsinsjokolade som ikke fås kjøpt i Norge.
Bli språkforvirret av potpurriet av norsk, dansk, grønlandsk, internasjonalt, islandsk, kanadisk og amerikansk tegnspråk.
Sovne med en kosete pusekatt i armkroken hver natt.
Dagslys 24/7.
Mer utførlig oppdatering om den siste uken på Operaen og teateruken på Island kommer når jeg er tilbake i Norge.
