Måned: mars 2012

[Anne-Line i Wonderland]

7

Etter to dager i Las Vegas kan jeg trygt si at noen ganger føles det som om jeg har falt gjennom et kaninhull og havnet på et småabsurd sted der de fleste er litt… spesielle. Hvor ellers kan man vel se følgende ting i løpet av en halv time:
1) Supermann, Batman, Elvis, mini-Elvis, stormtrooper, et par Transformers.
2) Frihetsstatuen, Empire State Building, Eiffeltårnet, Kheopspyramiden.
3) Hud, mye hud.

Jeg har allerede rukket å gå meg vill inni et par–tre hoteller (som hvert er på størrelse med en middels stor landsby), sett ting jeg aldri i min villeste fantasi kunne forestille meg (Mikke og Minni Mus på flatfylla), og enda har jeg ikke sett en brøkdel av det som finnes her.

Torsdag morgen ankom jeg Las Vegas etter en nokså kjølig natt på bussen (Notat til selv: Kjøp teppe før reisen til Seattle), og heldigvis fikk jeg sjekket inn på motellet med en gang jeg kom dit. Etter en kjapp oppfiffing (les: jeg stod så lenge i dusjen at varmtvannet nesten ble brukt opp) kom jeg meg ut for å titte rundt. Noe av det første jeg oppdaget, var dette:

David Copperfield på nabohotellet! Jeg var kjempefan av ham da jeg var liten, så alt med ham som ble sendt på TV og fikk sjansen til å se ham live i Oslo Spektrum i 1997. Da jeg fant ut at man kan få billett til nedsatt pris på alle showene i byen hos Tix 4 Tonight, kjøpte jeg like godt en billett til Copperfield. Sparkepiker i glitrende kostymer kan jeg se hos Radio City Hall i New York senere.

Fonteneshow utenfor Bellagio Hotel. Høy WOW-faktor.

Det var egentlig ikke så mye nytt i kveldens show; de fleste triksene hadde jeg sett hundrevis av ganger før på TV, og Copperfield er selvfølgelig blitt eldre siden sist, men det er jo likevel litt forskjell på å se barndomshelten din på TV og live. Dessuten var blikket og smilet fortsatt det samme, og jeg lot meg trollbinde av at han forsvant på scenen og dukket opp bortenfor raden jeg satt på. Åh, nostalgia.

En butikk som selger overlevelsesutstyr i tilfelle zombieinvasjon og apokalypse. «Better safe than sorry.»

Fredag var det opp og hopp tidlig på morgenkvisten for å bli plukket opp utenfor motellet og kjørt langt ute på landet for å ri.

Det var en veldig fin ridetur, men frokosten vi fikk, var ikke noe særlig å skryte av.

Da jeg kom tilbake fra rideturen, somlet jeg passe lenge og dusjet av meg stallparfymen før jeg gikk ut for å lete etter LUSH. Jeg gikk meg vill inni to hoteller på rad før jeg fant frem til Mandalay Bay, hvor målet mitt befant seg. Der kjøpte jeg en badebombe og en tinnboks til å ha såpe oppi. Motellrommet mitt har badekar, så lørdag kveld blir det badings!

Etter handlerunden (jeg motsto fristelsen til å kjøpe unyttige småting hos Urban Outfitters. Bonsai-tre, f.eks.) gikk jeg på Rice&Company for å nyte en meget velsmakende middag (bortsett fra det ulidelige lange øyeblikket da jeg kjempet mot tårene fordi jeg dyppet vårrullen min i noe jeg trodde var uskyldig «honeymustard», men som var krydret med MYE wasabi). Det ble en litt kjedelig situasjon etterpå da kortet mitt visstnok ble avvist og jeg måtte løpe til to forskjellige minibank fordi den første avviste meg før jeg fikk betale kontant. Nå viser nettbanken at transaksjon for en mislykket minibankuttak og hele tre forsøk på å betale for måltidet venter på behandling. Forhåpentlig ordner det seg, ellers blir det et dyrt måltid.

New York, New York.

[Stjerner over Flagstaff]

4

Jeg dro fra Flagstaff et par timer etter midnatt. For å få tiden til å gå ble jeg med på en nattlig tur opp til området rundt observatoriet.

Nå skal jeg redigere bilder fra Las Vegas! Håper ikke dere, kjære lesere, synes det er kjedelig at det har vært så mye bilde og lite tekst her i det siste ;)

[Søkes ikke: Barnevakt til døv reisende]

0

Jeg er danser. Jeg er en reisende. Jeg er korrekturleser. Jeg er skribent (eller later som og får betalt for det). Jeg jobber og betaler skatt. Jeg er en ansvarlig voksen. Jeg er selvstendig. Jeg er så mange ting. Men med Greyhound opplever jeg noen ganger at jeg blir redusert til en handikappet, hjelpeløs person som ikke kan reise alene uten assistanse. Misforstå meg rett, det er veldig fint at de er serviceinnstilt og hjelpsomme, men når jeg blir bedt om å sitte foran ved sjåføren, når de tar meg i hånden for å lede meg hit og dit, når de lurer på om jeg har et sted å bo og nøyaktig hvor jeg skal bo, alt dette bare fordi jeg ikke hører, så føler jeg at de trekker mine åndsevner som selvstendig menneske i tvil. Det er fint å få hjelp når jeg ber om hjelp, men jeg trenger ikke puter under armene, eller å bli «mollycoddled» med.

I 1990 ble Americans With Disabilities Act satt i virkning av kongressen. Loven sikrer at funksjonshemmede mennesker ikke skal bli diskriminert på grunn av deres funksjonshemninger, uansett om det dreier seg om å få en jobb eller mulighet til å komme seg inn i en butikk eller benytte seg av et toalett. Det er en selvfølgelighet at alle skal være likestilte, at alle skal ha like muligheter og rettigheter, og at de som trenger tilrettelegging for å kunne fungere på lik linje som alle andre, skal få det. Men å få hjelp til hver eneste fordømte filleting når man stort sett er selvstendig, er ikke å bli behandlet likeverdig. Det er å bli degradert til «en handikappet person som trenger hjelp».

Det eneste jeg trenger er å få viktig informasjon skriftlig, men ellers er jeg i utmerket stand til å velge sete på bussen selv, bestille motellrom og gå på toalett alene.

[Gøy og gammen i Flagstaff]

2

Om noen få timer setter jeg meg på bussen i retning Las Vegas. Jeg har hatt det veldig koselig i Flagstaff hos mine sofaverter Brooke og Roger (og den kosete lille kattepusen deres, Einstein ♥). Jeg hadde også en utrolig flott tur til Grand Canyon.

Einstein ♥

Karamelleple ♥

Brooke er flink til å lage mat og bake. I løpet av to dager har hun laget to forskjellige middager og bakt brownies og cookies til oss. Deilig å bli skjemt bort litt! (Og ja, jeg klarer fremdeles komme meg inn i alle buksene mine. De er faktisk blitt bitte litt løsere! Det er vel musklene i beina mine som svinner hen, tenker jeg.)

Den første kvelden moret vi oss med Just Dance 3. Snakk om å bli hektet på et spill! God og svett ble jeg også. Nå vet jeg hva jeg skal sette opp på ønskelista!

Tirsdag var det tidlig opp for å bli plukket opp og kjørt til Grand Canyon. Dette var utsikten mesteparten av veien og hvert øyeblikk ventet jeg å se målet åpenbare seg for oss. Det var denne dagen jeg lærte at det faktisk er masse skog rundt Grand Canyon. Jeg som alltid hadde trodd det var ørken.

«No language can fully describe, no artist paint the beauty, grandeur, immensity and sublimity of this most wonderful production of Nature’s great architect. [Grand Canyon] must be seen to be appreciated.»

C.O. Hall, Grand Canyon-besøkende i 1806.

Første stopp var Yavapai Point, så kjørte vi til Grand Canyon Village hvor jeg spaserte rundt i halvannen timen mens de andre dro for å spise (jeg hadde med matpakke, smarte meg). Deretter kjørte vi videre til Grandview Point (hvor vi kunne se gamle gruveinnganger i kikkerten) og Lipan Point. Imponerende utsikt fra alle steder.


Klikk på bildet for å se det i full størrelse. Sjekk detaljene i kikkerten.

Cirka midt i bildet ser dere en topp som kalles Buddha Temple.

«For en fantastisk utsikt… Se! Ekorn!»

Den blågrønne flekken midt i bildet er Colorado River. Neste gang jeg skal til Grand Canyon, skal jeg rafte nedover elva.

Ser dere også en indianer i dette bildet?

På kvelden tok Brooke og Roger meg med på innendørs klatring. Det var min første gang, og dessuten en evighet siden jeg har trent styrke, så min fremdrift (eller skal vi si oppdrift?) var heller laber, men gøy var det lell!

Etter noen forsøk på forskjellige grønne ruter klarte jeg å bestige denne veggen.

Veggen ser kanskje puslete ut, men med tanke på at jeg fikk litt høydeskrekk på første forsøk, så er jeg veldig stolt over at jeg klarte å komme meg til topps.

I dag ble en roligere dag, med morgenyoga på det lokale yogasenteret med Brooke og pakking av kofferten.

[Postkort fra New Orleans]

2

Da jeg begynte med dette innlegget, satt jeg på bussen mot Flagstaff. Dessverre døde internettet på bussen før jeg rakk å bli ferdig, så jeg henger litt på etterskudd med oppdateringer her. Kjapp Flagstaff-oppdatering før dere får se bildene fra New Orleans: Jeg bor hos Brooke og Roger og kattepusen Einstein. Kjempekoselig! I morgen skal jeg til Grand Canyon.

Dette ble et veldig langt bildeinnlegg for jeg har ikke hatt mulighet til å oppdatere bloggen før nå. Jeg var travelt opptatt med å lese korrektur på en roman fra Cappelen Damm, og da sola omsider viste seg etter tre bråkete og regnvåte dager, hadde jeg bare to dager igjen i New Orleans. Ergo måtte jeg få med meg så mye som mulig på kort tid. I skrivende stund er jeg på vei til Flagstaff i Arizona med Greyhound-bussen. Jeg reiste fra New Orleans klokka 6 i dag morges, og har rukket å lese ferdig korrekturen og skrive reisebrev for et tidsskrift. Nå er det omsider bildetid!


Trikk! ♥

The Joy Theater. Sofaverten som jeg bodde hos, fikk billett til et burlesk-show her av meg i «takk for at jeg fikk bo hos deg»-gave. Det var et veldig artig show, med mye glamour, glitter og hud.

Jeg bestemte meg for å være bedre forberedt i forkant av reisen til Flagstaff, så jeg gikk til Greyhound-terminalen for å skaffe billett på forhånd. Frisk og uthvilt la jeg merke til alle de pene bildene som prydet stedet. Det var også fire store, flotte veggmalerier der.

Jeg fant Lush da jeg snublet rundt i det franske kvarteret. Først kjøpte jeg Squeaky Green-shampobar og fikk en prøve av Karma Kreme. Kremen var intet mindre enn fantastisk, så et par dager senere kom jeg tilbake for å kjøpe en boks, samt Karma-såpe.

De liker å pynte byen sin, de som bor i New Orleans. Ingen hus er like her.

Key West har Duval Street. New Orleans har Rue Bourbon. Fellestrekk: Masse fulle mennesker på kveldstid.

 

Jeg likte skiltet *blunk blunk fnis*

Gutten med den lysegrå T-skjorten kunne litt ASL. Han presenterte seg som «Cameron», mens kameraten hans på venstre side visstnok heter «Douchebag». Heheh.

Kattepus utenfor Louis’ hus.

Så utrolig smart å henge opp kasseroller og slikt i lysekronen! Veldig plassbesparende og dekorativt.

Louis tok med Anna, en svensk med-sofasurfer, og meg ut for å vise oss New Orleans’ musikkliv.

Ingen bildeinnlegg uten et bilde av noen som tar et bilde av noe.

Denne damen tegnet konserten mens den pågikk. Gid jeg kunne tegne like bra!

Ostekake. Ett ord: Gastrorgasmisk.

Her er trombonisten/sangere Glen David Andrews hos The Three Muses.

Anna og Louis på vei til byparken lørdag morgen.

I tilfelle du trenger kristne blomster…

Dette bildet tilegner jeg alle Ida’er jeg kjenner.

I byparken ligger det en skulpturpark. Skulpturene der er… utrolige!

Det var tilfeldigvis påskeeggjakt i skulpturparken lørdag formiddag.

Hihi.

Jeg var også innom både voodoo- og apotekmuseet i løpet av lørdagen.

[Fargerikt hostel og kreolsk vegetarsuppe]

2

New Orleans ga meg en riktig varm velkomst, med tordenvær to dager på rad og skikkelig regnvær. Så hittil har jeg ikke gjort så mye annet enn å sitte på hostellet med korrektur på en roman jeg fikk i går morges (413 sider og jeg er allerede langt forbi de første 100 sidene! Ny personlig rekord.) Men jeg har knipset noen bilder også:

Her bor jeg ♥ Jeg skal egentlig sofasurfe hos en fyr, men hvis jeg ikke hører fra ham innen klokka 11 i dag, blir jeg nok værende her et par netter til.

Uro over resepsjonsområdet.

Hele byen er pyntet med disse Mardi gras-perlekjedene. Bak perlehaugen ser dere døra til rommet jeg bor på. Jeg deler med sju andre jenter, en fra Japan (tror jeg), en som er veldig glad i å legge seg tidlig og fem jenter som reiser sammen og som liker å feste.

Hostellet er pyntet med små kunstverk, laget av tidligere gjester. Her er det visst fritt frem med tusj eller pensel!

Jeg fant et kjent, norsk ansikt i baktrappa. Fint å treffe på andre nordmenn i Det Store Utlandet.

Billig frokost! Fra 9-ish til 13, unntatt i alvorlig regnvær.

De har en katt her ♥

Buddha våker over meg der jeg sover om natten.

Slik ser det ut utenfor vinduet for tiden.

Pusekatt! Dessverre ikke så veldig kjælen, selv om den kanskje nedlater seg til å komme til deg hvis du er heldig.

Etter å ha lest rundt 70 sider av romankorrekturen jeg fikk på e-post fra Cappelen Damm, ble jeg spurt om jeg ville bli med inn til det franske kvarteret. Etter å ha ventet lenge på taxi, bestemte to av oss for å reise inn med trikken. Skikkelig stas å sitte på trikk i New Orleans, vognene er bevart slik de var på 20-tallet, og New Orleans har verdens eldste trikksystem som fremdeles er i bruk.

Jeg spaserte rundt en stund og fant Lush, hvor jeg kjøpte en shampobar og tinnboks, og en godteributikk, der jeg prøvde å begrense meg til én liten alligatorbaby-sjokolade og noen karamellstykker. Til slutt snublet jeg over Gumbo Shop som jeg hadde lest om hos Lonely Planet.

Jeg bestilte den ene kreolske vegetarretten de hadde på menyen, og servitøren var så hyggelig at han tok med en smaksprøve av den andre vegetarretten også. Begge smakte fortreffelig og passet godt til det kjølige været utenfor.

Det ble en kjapp spasertur i Rue Bourbon – jeg fant en voodoobutikk som hadde masse interessant i butikkhyllene – før regnværet og det kommende nattemørket tvang meg på trikken tilbake til hostellet.

[Hallo, New Orleans!]

1

Halvannet døgn etter at jeg dro fra Key West, etter å ha sittet meg sårrumpet på fem forskjellige Greyhound-buss gjennom hele tre stater (og enda flere byer), kom jeg omsider frem til New Orleans og fikk praiet en taxi med fantastisk myke seter til India House Hostel. I skrivende stund sitter jeg nå i en deilig myk sofa i fellesrommet og knoter på dette innlegget.

Selve reisen gikk stort sett veldig bra, selv om jeg egentlig ikke var forberedt på at det skulle bli så mange bussbytt og venting. Sjåførene og de ansatte på terminalene var veldig flinke til å passe på at jeg kom meg om bord på riktig buss til riktig tid og alt mulig. De få negative tingene var at nettsiden deres ikke fungerte, så jeg fikk ikke sjekket når vi ankom hvor, hvilken buss som gikk videre når osv. (En stund trodde jeg at jeg ville bli nødt til å overnatte i Orlando og prøvde desperat å finne en ledig sofa på Couchsurfing.org), og hver gang vi stoppet for langpause, var det ved spisesteder som serverer fettglinsende, kolesterolspekket burgere. Ikke helt ideelt for en helsebevisst vegetarianer, men jeg overlevde på snacks og noterte meg at jeg skulle sørge for medbrakt matpakke til de neste bussturene. Dessuten virket det som om svært få reiser med 30 dagers Discovery Pass, for flere ganger ble jeg stoppet når jeg viste frem det og de måtte sjekke med terminalsjefen om det faktisk var et et ekte pass fra Greyhound. Men jeg overlevde altså hele rundturen gjennom Florida, Alabama og Louisiana, og det var interessant å se hvor variert omgivelsene er! Og de sære reklameveggene. F.eks. «The Bald Truth» som viser en dame peke på den skallede hodebunnen til mannen ved henne. Det var en reklame for en eller annen kirke…

Vet dere forresten hvor lenge en elektrisk tannbørste varer? Like lenge som det tar å kjøre fra Key West til Orlando. Tannbørsten min lå i sekken og duret hele veien uten at jeg merket noe. Gjett om jeg følte meg digg da jeg ankom målet mitt med de samme plaggene jeg var iført ved avreise og med upussede tenner.

På veien til New Orleans kjørte vi riksvei 10 (tror det er det det heter?) tvers over Lake Pontchartrain. Det var egentlig den korteste veien over innsjøen, men likevel tok det oss nesten et kvarter å krysse. Imponerende størrelse!

India House Hostel viste seg å være et veldig artig og fargerikt sted! Allerede da jeg sjekket inn, bestemte jeg meg for å bli boende her en ekstra natt, bare fordi jeg likte stemningen her! (Og fordi jeg har rom i annen etasje. Jeg gidder ikke bære kofferten ned igjen allerede i morgen.) Dere kan glede dere til bilder herfra! Jeg fikk en ny venn allerede da jeg stod utenfor, Leah fra Sveits/Israel, som hjalp meg med å bære den supertunge kofferten min opp til resepsjonen og deretter fulgte meg til et sted der jeg kunne kjøpe mat (pita fylt med tofu, tahini, revet gulrøtter, bønnespirer, sopp og salat, veldig godt!).

Nå skal jeg bare surre litt til på internett, så er det leggetid. Seeeeng ♥

[So long, Key West]

2

Når dette innlegget postes, sitter jeg på bussen til New Orleans. Jeg har hatt det veldig fint her i Key West og vil absolutt komme tilbake hit ved senere anledninger, kanskje til og med kjøpe meg et av disse søte, små husene som det er overalt i byen den dagen jeg vinner i Lotto. Mens dere venter på nytt fra New Orleans, eller fra Greyhound-bussen på veien (hurra for wifi!), kan dere ta en titt på disse bildene:

Dum og Dummere var på besøk.

«Once you’ve ruined your reputation, you can live quite freely.» ♥

Middag på en meksikansk kafé en kveld. De hadde firkantet tortillas! Ifølge dem gjør firkanttortilla det mulig å ha på mer fyll med mindre søl. Tortillaene var knøttsmå og selv om jeg ikke la på ekstra fyll, ble det likevel et herlig søl.

Men de får iallfall stjerne i boken for å oppfordre kundene til å tegne noe. Jeg tegnet en «calaveras de azúcar«.

Sjøku! Den var kjempediger og fløt rundt i havnen og smakte på vannslanger og båt.

Se så fin sjøku ♥

Lynn, moren til Lori, tok med meg på solnedgangsbåttur sammen med flere av de andre beboerne i campingområdet.

Som nevnt i innlegget om Dry Tortugas; jeg har begynt å ta bilder av folk som tar bilder. Gudene vet hvor jeg fikk den ideen fra.

En dag etter en danseklasse spaserte jeg inn til sentrum for å handle et par gaver. Her ser dere meg med Estelle, en parakitt som sjarmerer folk til å kjøpe smykker fra eieren hennes. Hun var veldig begeistrert for hatten min, som dere kan se. Ville nesten ikke ned derfra.

Key West er full av hyggelige mennesker og det er mulig å få seg en ny venn på hvert gatehjørne. Mannen i bildet er Brett, han holdt meg med selskap mens jeg satt og ventet på bussen. Ifølge ham gjorde jeg dagen hans, «you made my day!»

Den siste dagen bakte jeg bløtkake til vertsfamilien (Hallo? Når begynte Anne-Line å bake bløtkake?!), og pyntet med masse jordbær og blåbær. Inni kaken hadde jeg oppskåret fersken. Bestemoren er opprinnelig fra Norge, derfor det norske flagget.

På kvelden var Lori og jeg på kino og så The Rocky Horror Picture Show, komplett med utkledde mennesker og høy deltakelsefaktor blant publikum. Merkelig hvor mer spennende en film blir når man deltar i handlingen! Vi kastet popkorn under bryllupsscenen, blåste i fløyter når de på filmen lagde bråk, tok på partyhatt og sang Happy Birthday når de gjorde det i filmen osv… Dette skal jeg gjenta når jeg er i New York!

[Danse i en kaffemølle]

0

Her har jeg deltatt på flere ballett- og jazzklasser de siste to ukene. Det var veldig deilig å komme i gang med dansingen igjen og å møte folk som jeg har mye til felles med. Nivået på klassene her er selvfølgelig ikke så høyt som jeg er vant til, men samtidig er det en fin danseferie å gå tilbake til det grunnleggende og bare fokusere på å utføre bevegelsene korrekt og oppdage hva slags uvaner man har, istedenfor å hele tiden strebe etter å klare de mest halsbrekkende triks. Blant annet viste det seg at jeg har vært fryktelig sløv med hoftene, så det er en av tingene jeg har jobbet mye med i det siste og som jeg kan fortsette å jobbe med fremover.

Danseskolen holder til i lokalene til en tidligere kaffemølle.Utsiden av bygningen er stort sett uforandret, og under taket kan vi se en del av maskineriet som fantes i dette rommet før i tiden. Selve bygningen er rundt 100 år gammel, mens danseskolen ble grunnlagt i 1983 av Penny Leto, en veldig hyggelig dame. Alle pedagogene som underviser her, er veldig dyktige og hyggelige!

Vinduene er noe av det jeg digger mest med dette stedet. Midt i en svett ballettklasse kommer det plutselig en forfriskende bris inn i salen. Deilig!

Kyla og meg i velkjent dansepositur.

Etter danseklassene er det viktig å tøye godt. Da er det veldig fint å få tøyehjelp av danseskolens maskot, Honey ♥

Seee! «Anne – guest artist from Norway», det er meg det! Jeg gjorde en improvisasjon basert på noe av det jeg har gjort med koreograf Sølvi Edvardsen i forbindelse med et prosjekt som forhåpentlig blir til en forestilling juni 2013!

Det var åpen kveld sist torsdag, folk fra danseskolen kunne vise frem «works in progress» for publikum. Mye fint og morsomt å se på. Dessverre fikk jeg ikke tatt så mange bilder, for det var altfor dårlig lys for standardobjektivet mitt.